[Aline]

Opprinnelig lagt inn av Thorwald, her.

Tvilen skyldes følgende:
Jeg er leken som en kattunge, og nysgjerrig som som en snok. Når jeg teller sauer, sovner jeg med halmsmak i kjeften. Jeg er langt mer primitiv en hovedpersonen i Markens Grøde, han godeste Isak Sellanrå. For han jeg jo manndomen sjøl. Sterk som en okse og må løfte hesten for å fortelle sin kvinne at han elsker henne. Jo mer han elsker, jo høyere løfter han. Jeg er en svekling i forhold, og har ikke engang hest. Så jeg må nøye meg med å fortelle min kjære slike ting verbalt. Rent bortsett fra at jeg ikke har en kjære å fortelle slike ting til heller. Så jeg er vel i grunnen ikke mye til mann. Mer en stor guttunge. Men det rare er at jeg trives godt med det. Selv om det avogtil medfører forvirring, slik som nå. For jeg innser at jeg er for gammel til å kalle meg gutt. Men samtidig for annerledes til å kalle meg mann. Så her sitter jeg. I mitt eget vaccum. Mens jeg utbroderer både det ene og det andre. Burde igrunn legge meg, men noen ganger er man bare på sånn rart humør. Fniser for seg selv, selv om det slett ikke er morsomt. Og jo mer man tenker på hvor lite morsomt det er, jo mer intens blir fnisingen. Helt til den går over til latter. Merkelig fenomen igrunn. Så det er viktig at dere forstår at dette er skrevet med glimt i øyet. Og at jeg i virkeligheten ikke har tenkt å kjøpe meg hest!!!

Fantastisk