[nevergiveup]

Hei alle sammen.

Tilbake igjen her i lavkarboland etter en planlagt feriesprekk på 1 uke - som forlenget seg selv og til slutt ble nærmere halvannen mnd.

Jeg hadde gått ned 10 kg før ferie, og har falt litt tilbake til -8,7kg - men er klar for å ta fatt på mitt nye og med tiden slankere liv nok en gang.

Det rare med sprekken var at jeg virkelig har savna lavkarbomaten! jeg elsker de deilige lunsjene, og får mange misunnelig blikk når jeg tar fram nista. På jobben til mannen min (han får også lavkarboniste og prøver å følge lavkarboprinsippene) lurer de på om jeg kan ta et kurs med fruene dems så dem får sånn niste også :-) Det er jo hyggelig.

Mange mennesker mener at det her med overvekt kan være psykisk, altså noe oppe i hodet vårt som gjøre at vi er som vi er / blir som vi blir. Jeg skulle gjerne vist årsaken til at jeg er blitt overvektig - kanskje jeg da kan gjøre noe med årsaken som gjøre det lettere å gå ned i vekt - OG BLI DER! Jeg ble mobbet endel på barne og ungdomskolen - da også pga at jeg var kraftig. På ungdomskolen begynte jeg å trene veldig mye men jeg hadde jo former (type pupper, hofter og lår) - men stram og fin. Når jeg ser på bilder fra den gang ser jeg at jeg var veldig slank - men de andre som drev med det samme som meg var sånne kjempe smale damer uten former (drev med konkurranseturn og showdans). Jeg følte meg alltid stor og klumpette samme med de derre små damene. Jeg trente noen år, men etterhvert som jeg skulle begynne å studere ble det slutt pga tid og prioriteringer. Etter at jeg slutta å trene begynte jeg å legge på meg - ikke så rart siden jeg trente 5 ganger i uka 3 timer hver gang - og nå plutselig ikke trente i det hele tatt og spiste det samme. Jeg begynte på mitt første G.R kurs da jeg veide 80 kg(hadde da lagt på meg ca 15 kg etter at jeg slutta å trene) - så tok jeg av 5 og la på meg 10 etter endt kurs... dette gjorde jeg noen ganger. Enden på visa var at jeg etter noen år endte opp på 120kg. Og jeg er sikker på at jeg ikke hadde stoppet der hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å legge helt om. Jeg prøver å prøver å prøver.... og SKAL klare det. Men innimellom begynner jeg å tvile på om jeg virkelig vil.... hvis jeg skeier ut blir jeg litt "syk" i hodet mitt - det blir nemlig sånn at hvis jeg skal skeie ut i dag så må jeg forte meg å spise alt jeg ikke kan spise ellers.... må ha bare må ha... også sitter jeg igjen med en dårlig følelse i hele kroppen, dårlig samvittighet og blir bare kvalm av meg selv. tenker at det er sånn narkomane på avvenning føler seg. Jeg røykte for noen år siden, og brukte mange forsøk men klarte til slutt å slutte. Men jeg hadde samme greia der, hver gang jeg bestmte meg for å prøve å slutte røyka jeg 3 x så mye dagen før jeg så fikk fylt opp kvota for en stund. Hva er det for noe tull?? Hvordan skal man klare å komme ut av denne destruktive tankegangen??? Jeg vil jo ha det bedre, ha mer overskudd til sønnen min, se bedre ut, få bedre helse... men hvorfor motarbeider jeg meg selv stadig??

Er det noen av dere som føler det sånn?? Tror dere at hovedproblemet til mange av oss som er overvektige sitter i hodet vårt??

Jeg må si at dette er et veldig fint nettsted, det er godt å lese innleggene til andre som er i samme fase i livet sitt. Det er godt at man kan hente inspirasjon og oppmuntring og dele erfaringer og tanker med noen som er opptatt av det samme som en selv. Så takk for at dere deler, engasjerer og oppmuntrer oss alle :-)