[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av Cherry, her.

Jojo men det er jo ikke sånn at absolutt 100% av alle overvektige, enten det er 5 eller 50 kg overvekt er intolerant mot karbohydratene? Det er en påstand jeg nekter å akseptere, rett og slett fordi det virker for urealistisk. Jeg går med på at mange overvektige ikke tåler karber i den grad helsemyndighetene anbefaler å spise, men langt fra alle.

Jeg går også med på at mange er overvektig på grunn av ting utenfor sin kontroll, men jeg har ikke vært overvektig på grunn av noe slikt. Jeg stikker fingeren i jorden og kaller en spade en spade. Jeg VET hvorfor jeg ble feit, og det kan jo ha en del med å spise godterier, potetgull og ferdigmat isteden for ordentlig mat. OG ikke røre på seg. Jeg begynte å trene aktivt da jeg var 18, og da stabiliserte vekta seg selv med de samme matvanene. Ergo er jeg tilbøyelig til å tro at det var mitt kosthold som var problemet med inntak= for høyt i forhold til forbruk. Jeg greier nemlig veldig fint å gå ned i vekt på "spis hver tredje time og for all del grovbrød og kalkunpålegg" dietten også.

Samtidig, og ikke skyt meg, det ER veldig lett å skjule den stadig økende vekta si bak "det er lavt stoffskifte, det er metabolismen min, det er ditt og det er datt". Det er forferdelig lett og jeg har gjort det selv, og derfor vil jeg ikke gå med på at all overvekt må ha en underliggende psykologisk eller fysiologisk grunn. Noen ganger er det rett og slett slik at det blir spist for mye. Det trenger ikke være noen spesiell grunn til at det blir spist for mye heller.

Så enkelt kan det være.

Jeg syns man overreagerer litt på hva Kari sier. Hun prøver i grunn å si at man ikke skal prøve å skylde bort overvekta si, men heller gjøre noe med det. Riktignok noe klumsete sagt av henne, det er greit.

Min oppfordring blir dermed til alle overvektige; Tenk over hva du spiser og hvorfor du spiser sånn som du spiser. Stort sett er det bare vanen din å spise sånn, og straks du endrer denne vil du nok se forandringer. Stapp alle psykologiske og fysiologiske grunner til overvekta vekk og bruk energien din på å endre matvanene dine istede. Å skylde bort vekta si på noe er nemlig altfor enkelt og lett å trøste seg til når det butter mot.

Hovedsaken er jo nemlig at man er allerede overvektig, og det hjelper ikke å gjemme seg bak noen grunn. Det eneste som hjelper er å gjøre noe med det, og det innebærer dessverre endringer i livsstilen, hvor enn vanskelig den er å svelge.

Ingen er uenige i at vi må innta mindre kcalorier enn vi forbruker for å gå ned i vekt. Spørsmålet er HVORFOR noen pakker i seg for mye sammenlignet med andre. Er man feit - og har prøvd (som meg) i 20 år å gå ned og BLI der - samtidig som man går opp igjen når man er ferdig med GR-kuren sin, eller pulverkuren sin, eller andre lavkcalori-kurer - er det klart at man lurer på hvorfor man ikke klarer å holde vekta! I dagens samfunn finnes det ingen offentlig forklaring på dette. Det prekes om og om igjen; tren mer - spis mindre! Det er vel ingen tvil om at sultfølelse og trøstespising er den største årsaken til at man spiser mer og mer mat.

Hvorfor spiser noen da mer? Hvorfor kunne jeg glatt spise 6 brødskiver med pålegg på uten problem - mens andre automatisk holder seg til to? Hvorfor blir jeg "avhengig" av cola når jeg først drikker en flaske - mens andre holder seg til den ene av og til? Hvorfor kan jeg spise hele posen med potetgull mens andre spiser bare litt av og til? Hvorfor går hele den svære sjokoladen ned før jeg rekker å få sukk for meg - mens andre ikke engang spiser sjokolade? Hvorfor falt det meg aldri naturlig å trene jevnlig - mens andre ble "avhengig" av å trene?
Kan det ha noe med oppvekst og vaner hjemmefra å gjøre? Kan det ha noe med å være så følsom at man brukte høykarbomat fordi dette beviselig gir en gledesreaksjon i hjernen? Hvorfor gjør ikke alle dette da? Hvorfor er min samboer slank, og liker ikke sjokolade - og elsker egg, grønnsaker og fisk - mens jeg elsker sjokolade, potetgull og burger med chips? Enda jeg er OPPVOKST med å spise mye fisk og grønnsaker?

Det er klart at i dag er det kun lavkarbo-miljøet som tilbyr et forslag til forklaring på dette - og det er at man er karbosensitiv. Noen er mer følsomme for karbo - og spiser man da mye høykarbomat vil det da bare trigge mer sult - og man spiser enda mer. Man får en abstinensopplevelse når man da har skutt blodsukkeret i været - for deretter at det faller i kjelleren - som beviselig da gir en del kjemiske reaksjoner i kroppen- som igjen da føler til at man spiser mer mat for å demme opp for denne følelsen.

Har du noen gang opplevd avhengighet av noe? Jeg opplevde i en svært smertefull periode med et gedigent prolaps å måtte spise morfinpreparater over flere mnd. Etter operasjonen sluttet jeg på dagen - med den følgen at jeg fikk så kraftige abstinenser at jeg måtte starte med smertestillende igjen og lage meg en plan for å "gå av" disse pillene. Jeg fikk enorm forståelse og medlidenhet med de som havner på kjøret etter skade/sykdom som medfører utstrakt pillebruk - fordi det var et rent HELVETE å slutte! Smerter (ikke relatert til skaden/prolapsen) - men smerter i hele kroppen, humørsvingninger, kløe, rastløshet, sinne osv.

Dette mener jeg kan direkte overføres til de som er karbosensitive, fordi jeg kjenner igjen alle symptomene da jeg spiste høykarbo - og jeg ser og kjenner at de er borte nå når jeg spiser lavkarbo-mat.

Det å endre sine spisevaner - vaner man har hatt bestandig, arvet, tillært mm - er også en av de aller største utfordringene man kan gjøre - ikke bare pga abstinensene man får, men også fordi det finnes SVÆRT lite kunnskap om dette i dagens samfunn. Hvordan kan du endre en vane om du ikke vet hvordan? Du kan umulig mene at det "bare er å endre spisevaner" - hvorfor er det da så mange som røyker, drikker og tar dop når det bare er å endre dette?

Får man en forklaring som karbosensitivhet som årsak til fedmen - og man får bekreftet gjennom blodprøver og gjennomgang av sine matvaner - er det tusen ganger lettere å endre kosthold. Man forstår HVORFOR man gjør som man gjør - og man kan finne hjelp på feks dette forumet til å gjøre de endringene som skal til. DERFOR er det viktig å få "diagnostert" årsaken til fedmen. Kanskje er ikke fedme i seg selv en sykdom - men jeg mener ABSOLUTT at det er et symptom. Det å da bare spise mindre og trene mer er å behandle symptomet - det å spise lavkarbo og være bevisst på sin karbosensitivitet er å behandle SYKDOMMEN...

Jeg forstår at du snakker utifra egne erfaringer - men du er vel klar over at din situasjon ikke nødvendigvis er representativ for MIN, eller Gerds, eller Carismas eller alle de andre som her på forumet har prøvd lavkcalori uten effekt (joda, de har nok gått ned - men kostholdet er håpløst å holde seg til om man er karbosensitiv).

Jeg blir litt lei meg av å lese innlegget ditt - fordi jeg føler du kun utifra dine egne (og med det) begrensede kunnskap om overvekt "belærer" andre som er overvektige. Du kommer med en "rask løsning" - som jeg oppsummerer som å være "skjerp deg - spis mindre - tren mer!"

Du kan spørre hvor mange av oss på dette forumet som har gjort akkurat det i mange mange år - med liten suksess som resultat. Hvis det der hadde vært løsningen - burde jeg vært jævlig slank og fin i dag - men det ER jeg ikke.

Det er håpløst å si at viljestyrke og bevissthet er løsningen på fedme-problematikken. Hvis man har noe kunnskap om psykologi - så vet man at viljestyrke taper kampen mot sult, tørst og søvnmangel gang på gang. Vet man derimot HVORFOR man gjør som man gjør, og HVA man kan gjøre for å endre det - er det lettere. Ikke "enkelt" som du sier, men lettere.
Jeg gikk en gang til legen og kommenterte at jeg kun spiste 900-1000 kcal (på pulverkur), og hadde gjort det i flere uker uten å gå ned i vekt. Vet du hva han svarte? "Du spiser sikkert mer enn det - du bare VET det ikke selv..." Jeg vet mer om lavkcalori-kurer enn jeg skulle ønske. Jeg kan faktisk GANSKE mye. Det har slett ikke hjulpet meg i "kampen" mot overvekt.

I det øyeblikket jeg lærte om lavkarbo - hvorfor, hvordan osv - endret livet mitt seg. Jeg har knapt spist høykarbo-mat på over et år, jeg er så godt som kvitt chrons-symptomene mine, jeg har nesten ikke humørsvingninger, jeg er aldri sulten - og ikke minst - jeg går ned i vekt... dette kan jeg leve på resten av livet - og jeg kommer til å gjøre det også - fordi jeg nå i dag de få gangene høykarbo har vært innom munnen min blir så fysisk og mentalt dårlig at det er ikke verdt det.

Jeg ønsker meg mer respekt for andres opplevelser av sitt liv, og ikke minst litt ydmykhet i forhold til at ikke alle er som deg... istedet for å bidra til en løsning av overvektsproblemet - synes jeg du istedet er med på å henge ut overvektige mennesker som svake i viljestyrken og lite kunnskapsrike om såkalt "sunt kosthold". Det synes jeg er trist...