Vis enkelt innlegg
Gammel 11-11-10, 07:55   #14
Nerthus
Seniormedlem
 
Nerthus sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2009
Hvor: Østlandet
Alder: 54
Innlegg: 6.244
Nerthus er bare helt fantastiskNerthus er bare helt fantastiskNerthus er bare helt fantastiskNerthus er bare helt fantastiskNerthus er bare helt fantastiskNerthus er bare helt fantastiskNerthus er bare helt fantastiskNerthus er bare helt fantastiskNerthus er bare helt fantastiskNerthus er bare helt fantastiskNerthus er bare helt fantastisk

Sv: Hva er galt med meg?

Opprinnelig lagt inn av sigboh, her.

Takk for mange fine tilbake meldinger! Er litt deilig og ikke bare være den eneste som opplever slikt.. hehe.

Jeg kan nok, som noen nevner over her noen ganger begynne og blande meg selv litt inn i samtalen, men dette er noe jeg tror de fleste "sliter" litt med. Opplever iallefall de fleste jeg kjenner som litt sånn. Tror det sitter litt inne i alle å ville fortelle om noe de f.eks er stolt av med seg selv eller ha opplevd som bare kommer "sprutende" ut mens andre snakker om en situajson som ligner. Men når det er sagt, så er jeg mer den "lyttende" personen. har tilogmed hørt at jeg er for mye "enig" i det som blir sagt og at de heller vil ha mitt eget synspunkt på ting, noe som jeg gradvis har begynt og endre.

Er en ting jeg har tenkt på som kanskje kan være en grunn til at de kvier seg for og være med meg på fritiden.. Jeg har en bror som er fysisk og psykisk utviklingshemmet og jeg bruker store deler av dagen min til og være hos han og gjøre han glad. Jobber også litt her. Kanskje de tror at jeg absolutt ikke har tid ellernoe.. Ikke vet jeg, men jeg har iallefall prøvd flere ganger og få fram at jeg absolutt har tid til andre ting også.. Men det er bare en tanke.

Vil jo ikke si selv at "nei, jeg skjønner ikke hva som er galt for jeg er jo helt perfekt!", det er det ingen som er. Men syntes ikke selv at jeg er noe verre enn andre. Får iallefall inntrykk av det av lærere, kjæreste og familie. Er liksom derfor jeg forstår så lite

Vil bare si at utenom at det er andre som føler det slik - er det nok også mange DU vil oppleve som sosiale, utadvendte og sprudlende som hver dag må kjempe for å vise seg på den måten... det er - påstår jeg - sågodt som INGEN som det faller helt naturlig å være "populær" for, det må jobbes ganske hardt for å få til Det er også verst sent i tenårene - som jeg husker i hvertfall. Etterhvert blir det der stresset vekke, du velger venner etter interesse og personlighet, og man opplever også at man ikke må være så ofte sammen for å være gode venner
Stol på deg selv, VÆR deg selv så godt du kan, se om du kan justere din atferd innenfor DINE grenser for fremdeles å føle at du er deg selv - og nyt livet med forlovede, familie og omgangskrets.

Nerthus er avlogget   Min kostholdsfilosofi: På sukkerkjøret etter røykeslutt :/ Svar med sitat