Noen som har ett godt råd?

[minna]

Hei
Jeg har tidligere gått ned 10 kg på ketolysekuren...men dessverre har jeg gått opp en del igjen. No er jeg motivert til å komme i gang på nytt...men..jeg har ett problem: når jeg kommer med en salatboks (eller noe annet enn brødmat) på pauserommet så begynne alle på jobben å lure på hvorfor jeg spiser salat!!eller de kan komme med utsagn som "spiser du salat til lunch i dag?" Det blir i allefall kommentert!.Jeg vil helst at ingen vet at jeg slanker meg, litt siden jeg gikk opp såpass mye sist. Hva mener dere? hvordan skal jeg løse dette?

[Distrea]

Jeg har levd så og si uten brød i 5 år, disse komentarene hører jeg ennå.... Du får bare smile og svare at du er lei brød om dagen

[nellie]

jeg har et godt tips: DRIT i hva andre sier! det er da virkelig ikke deres sak hva du spiser i pausene dine?

[nypdblue]

Hei!
Vet akkurat hva du mener. har kjent på det samme selv. Likevel er det bare en vei ut, du må være ærlig og så får de bare tenke det de tenke vil. Det er du som lever ditt liv, ikke dem.
Lykke til!!

[Goggen]

Legger inn noen tanker jeg gjorde meg i sept-06

Å delta på et vinnende lag
Hvordan endre sin egen psyke?

Jeg må med en gang si at at dette er en lekmanns betraktninger. Jeg har ingen utdanning innen psykiatri eller annet helsearbeid.
--------------------------------------------------------------
Ja, hvordan skal man egentlig endre seg selv? Jeg tror at dette er veldig individuelt selvsagt. Vi er ikke en homogen gruppe, men individer på forskjellige nivåer, platåer, plan eller hva man vil kalle det. Men en ting er jeg rimelig sikker på. Man må faktisk ville det. Man må være villig til endring. Man må kunne legge feilene i en sekk og la dem være der.

Jeg er ingen idrettsmann. Tvert imot. Jeg er slik sett en slubbert med dårlig kondis og lav intensitet. Men jeg tror at hvis mennesket spiser det mennesket er designet til å spise vil ikke det medføre fedme. Og det er jo akkurat der våre veier skilles kanskje. Ernæringsrådet har en helt annen oppfatning av hva som er sunt. Jeg har valgt en annen vei.

Et fotballag er kanskje ikke det rette å sammenlikne med, men likevel veldig riktig å sammenlikne med. De skal prestere. De skal vinne. De skal beholde plassen på tabellen og helst bli enda bedre. Det samme gjelder jo enhver arbeidsplass. Men de har en trener eller leder, og et apparat rundt seg for nettopp å fremme deres individuelle ferdigeheter og sette disse inn i et system der det igjen gangner laget. Og igjen fører laget oppover på tabellen.

Kan man sammenlikne fotball og slanking?

Ja, det er et betimelig spørsmål. Men selvsagt kan man det. Det er viktig når man endelig har bestemt seg for en varig reduksjon av kroppens fettlager å bygge beslutninger på erfaringene fra dem som har gjort erfaringer fra vektreduksjon før. Det er ingen mening i å bruke energi på å gå i de samme fellene. Det er meningsløst å ikke nyttegjøre seg de erfaringene andre har gjort. Derfor er det etter min mening svært viktig å sette seg inn i forskjellige filosofier. Det samme gjelder for fotball. En trener kan gjøre en miserabel sorti i et lag, men komme sterkt tilbake i et annet. Nettopp fordi kjemien stemmer der. I Trondheim har vi RBK, som har slitt litt i de seinere åra etter at Nils A. Eggen sluttet som trener. De er et godt lag, men de gnistrer ikke. Så kom Høgmo inn og fant noen utente lunter, og laget tente. Dessverre regnet det en del og lunta ble våt. Og de fleste skuddene gikk ikke av. Så ble Høgmo utbrent. Og ble sykmeldt slik han skal bli når kroppen ikke vil yte max. Og hjelpetreneren rykket opp. Resten er historie som man sier.

Hvorfor nevne dette?

Jeg tror at mye av det vi gjør er et lagarbeid. Vi har ingen trener som forteller oss hva vi skal gjøre. Vi har ingen på laget som klapper oss på skuldra. Men vi har en ressurs i oss selv. Vi må ha et genuint ønske om å lykkes. Noe av den samme krafta som et fotballag må ha. Eller en solist i et stort orkester. Alt kommer innenfra tror jeg er en god rettesnor. Både nedturer og oppturer må komme innenfra. I hvertfall de genuiene og ekte. Og bare med dem kan vi bygge oss opp. Er det utenpåros er det ikke nok. Det må komme fra dypet i oss selv. Bare da er de sterke nok til å møte angrepene som kommer.

Hva har RBK med kroppen min å gjøre?

Det ilegges mye ressurser i det å vinne. Man kjøper nye spillere, forsøker å optimalisere laget slik at alle individene i størst mulig grad utfyller og bakker opp hverandre. Slik sett kan et lag ha en målscorer og 10 som legger opp ballene. Men laget er en vinner. Og slik tror jeg vi kan tenke. Vi er laget. Og finner vi en eneste gnist å puste på, vil vi finne ti til som vil være med å blåse. Ikke alle trenger å score mål, fordi det er det kollektive som i bunn og grunn er viktigst. Vi er alle et medlem. Vi er alle en målscorer og del av et lag.

Hvorfor tenke på disse egoistiske idrettsutøverne?

Idrettsutøverne gjør det de skal. De er en moderne forlengelse av gladiatorkampene, og en videreføring av at den som er sterk vinner og kan føre sin sæd videre. Og mye av det kan overføres til vår egen fete psyke. Eller syke fedme for den del. Vi må finne noe vi vil vinne over, og det er egentlig bare oss selv. Og vi må bygge et fundament vi kan stole på. Noe sterkt og solid som ikke omhandler vår egen evne til å omgås mat forkjært.

Er det relaevant å tenke slik?

For min egen del er ikke idrett særlig aktuelt. Jeg ble aldri plukket ut på fotballaget. Ikke var jeg førstevalg i basse heller. Men likevel har jeg alltid følt meg som en deltaker på et lag. Det store laget. Der vi alle er medlemmer. Der vi spiller opp ballene til dem som lager mål. Og er en viktig del av det totale.

Jeg tror at bare gjennom å godta seg selv, kan man komme inn fra sidelinja, og spille opp baller. Det er mindre viktig om man er den som scorer. Man må finne verdien i deltakelsen, og verdien av å være en medspiller. Og klarer man å finne en plass, klarer man ofte å endre seg etter resten av medspillerne. Og da kan man endre seg selv. Mennesket er utstyrt med en solid evne til forandring.

Det gjelder bare å finne den.


Ha en ypperlig dag!

[Smula]

Opprinnelig lagt inn av minna, her.

Hei
Jeg har tidligere gått ned 10 kg på ketolysekuren...men dessverre har jeg gått opp en del igjen. No er jeg motivert til å komme i gang på nytt...men..jeg har ett problem: når jeg kommer med en salatboks (eller noe annet enn brødmat) på pauserommet så begynne alle på jobben å lure på hvorfor jeg spiser salat!!eller de kan komme med utsagn som "spiser du salat til lunch i dag?" Det blir i allefall kommentert!.Jeg vil helst at ingen vet at jeg slanker meg, litt siden jeg gikk opp såpass mye sist. Hva mener dere? hvordan skal jeg løse dette?

Hva for slags folk er det du jobber med, som synes det er merkelig å spise salat...??
Har alltid vært vant til at salat er en vanlig lunsj, jeg - enten man slanker seg eller ikke!

[SusieBlues]

Hvis du spiser mat du virkelig har lyst på og som er god, så er det vel uviktig hva andre synes? Når jeg skal kose meg med rømmegrøt til lunsj, så er jeg så utrolig fornøyd og gleder meg at negative kommentarer hører jeg ikke en gang..
Hvis du ikke har lyst til å spise salat, så spis noe annet du har lyst på!!
Trenger du tips, finner uendelige mengder på dette forumet!

[martefie]

På jobben min har de omsider innsett at både jeg og matboksen min er sær/sære. Nå er de oppriktig interessert i hva for noe "rart" jeg har med meg. Og det er jo litt moro.