Hva gjør dere når ...

[Chia]

... dere er innvitert på middag til et vennepar og får servert lasagne???
Peller ut pastaplatene eller spiser den som den er???

Jeg fikk meg ikke til å sitte der å pelle som en annen unge og var veldig sulten, så spiste en stooor posjon med pasta og det hele... Forsynte meg ikke av baguettene da, heldigvis...

Huff, huff... Angrer veldig nå... Denne venninnen visste at jeg ikke spiser noe særlig karbohydrater, men tror ikke hun har noe særlig greie på det. Noen dager tidligere var nemmelig den samme venninnen på kaffe hos meg. Før hun kom sendte hun en melding og spurte om hun skulle ta med noe til kaffen.... Jeg svarte at hun gjerne måtte ta med til seg selv, men at jeg ikke skulle ha fordi jeg ikke spiser karbohydrater... Når hun kom sa hun "Jeg tok med druer jeg, for det er det jo ikke karbohydrater i" Så da måtte jeg jo si at "Jo, det er det, jeg kan nok ikke spise dem..."

Men å pirke i maten hennes noen dager senere klarte jeg altså ikke...
Hva hadde dere gjort da?

[Distrea]

hehe... og sånn går dagene. Jeg har levd lavkarbo i mange år... de rundt meg har fortsatt slike ideer
Jeg hadde nok også tatt LITT, men også prøvd å sile ut litt av platene, selv om det er uhøffelig å ikke spise opp alt.
Var det ikke salat vedsiden så du kunne ta godt av det?

[Chia]

Joda, svær bolle med salat!!! Men den besto av 80% mais...
Så prøvde til meg de grønne bladene dah...

[Distrea]

Opprinnelig lagt inn av Pia skal ned 30!, her.

Joda, svær bolle med salat!!! Men den besto av 80% mais...
Så prøvde til meg de grønne bladene dah...

hahaha... unskyld at jeg ler,,,, men dette er jo bare så typisk... hihihi

Prøv så godt du kan å forklare for de nærmeste vennene, de du deler flest måltider med hva du kan og hva du ikke kan spise. Når du har gjort det ett par tre ganger uten hell, så kan du med GOD samvittighet si nei takk til HELE måltidet.

Selv er jeg første til å tilby meg å lage mat, for da slipper jeg disse evige diskusjonene. Møtes ute for matbit er også en grei løsning, så kan alle spise det som passer dem best

[Tussi jenta]

Her har jeg hvete allergi så det hjelper jo en del da.
Nå har jo jeg akkurat starta så har ennå ikke blitt innvitert bort. Men gruer meg til jeg blir det og må sitte og pelle i maten.
Går greit hos de nærmeste og forklare, men ikke like greit hos alle andre.

Bare matallergien min tok det jo veldig lang tid før folk forsto. Aner ikke hvor mange ganger det ikke har vært noe jeg har kunnet spise da vi er bedt bort.

[Nille]

Behøvde du spise en STOR porsjon da ?
Om du syns det ikke tar seg ut å lavære å spise, bestemmer du jo selv hvor storporsjonen skal være.

I alle årene jeg har spist lavkarbo har jeg aldri hatt noe problem med å IKKE spise mat jeg får servert. Om det er gode venner burde de jo bry seg såpass at de viser litt interesse for hva du kan/ikke kan spise. Jeg sørger alltid for at mine gjester (diabetikere, cøliakiere (eller hva det heter) eller på diett) får et brukbart alternativ servert. Når jeg er ute og får servert mat jeg ikke kan spise, kan det hende jeg smaker litt, men jeg lar være å forsyne meg for mye. Spør de om jeg ikke liker maten eller noe, svarer jeg at jeg dessverre ikke tåler maten (.."jeg tåler dessverre ikke stivelseholdig mat" -eller "jeg kan dessverre ikke spise sukker") - Jeg behøver ikke forklare hvorfor, men jeg tåler det ikke fordi jeg blir kvalm og uvell av karber og bieffekten er at jeg legger på meg. Venner/familie vet hva jeg kan/ikke kan spise og kommenterer ikke. De har som regel mat jeg kan spise.

Men det er meg da.... Jeg har vel blitt mer hardhuda og egoistisk (egosentrisk) etterhvert og mener at folk skal respektere min måte å spise på. Jeg forventer ikke spesialbehandling, men at det iallefall ikke blir kommentert om jeg velger å ikke spise mat jeg blir uvell av. (Jeg blir uvell når jeg spiser for mye karber). Etter et par ganger burde det synke inn hos de fleste...

[Chia]

Nei.... jeg behøvde selvsagt ikke ta en stooor posjon... Men jeg var så sulten...

Hvis jeg skal steder der jeg vet det blir servert kaker og andre skumle ting pleier jeg å spise før jeg reiser, sånn at jeg ikke blir så sugen...

Men nå skulle vi jo spise middag, og jeg hadde liksom ikke tenkt på at vi kunne få lasagne. Tenkte vi sikkert kom til å få biff og poteter eller noe i den duren, så jeg bare kunne la være å forsyne meg av potetene...

[Summer]

Når vi blir invitert på besøk, så pleier vi å avtale hva vi skal spise med besøket på forhånd. Pleier å velge noe som gjør at alle kan spise. Blir mye grilling om sommeren, og taco på vinteren.

[Robyn]

Jeg pleier å være så frekk å spørre hva de har tenkt å servere sånn at jeg kan forberede meg.

Har ikke lagt skjul på at jeg går på diett som ikke kan brytes uten store konsekvenser, og det har alle vist stor forståelse for.

Jeg har kommet dithen at jeg ikke orker bryte kuren og ødelegge for meg selv for å gjøre andre til lags. Det er rett og slett ikke verdt det.

[Tussi jenta]

Jeg har og tenkt en god del på det at når er det verdt eller ikke verdt og bryte kuren og har kommet fram til at det er det ikke verdt så ofte.
Blir jeg innvitert bort så synes ikke jeg det blir verdt det og i perioder er jo det ofte og.
Blir noe annet hvis man blir innvitert i bryllup en sjelden gang og bryter det da.
Har bare vært i 2 bryllup i hele mitt liv, så er jo ikke så ofte det skjer.

Tror det er viktig at man tenker over sånne ting litt på forhånd. Når er det verdt det og når er det ikke verdt det.

[Gerd]

Jeg vet det kan være vanskelig i starten. Man er usikker og vet ikke helt hva man skal si. For man får kommentarer og masse spørsmål man kanskje ikke helt klarer å svare på... Men det blir bedre etterhvert som man blir tryggere på seg selv og kostholdet. Og når folk ser hvordan du minker etterhvert, så ha de faktisk full forståelse. (Min erfaring)

Jeg har alltid spist litt før vi reiser bort til andre, slik at jeg ikke er skrubbsulten. For meg har denne kuren vært så verdifull at jeg ikke vil ødlegge den pga. sult og feil mat.

Nå gjør det meg ingenting. Kommer til folk som ikke vet om dette, sier jeg at jeg er insulinresistens. For mange er dette et så flott ord, som de ikke skjønner (men later som de skjønner) at det er greit, liksom