Selvfølelse

[evma]

Jeg har gått ned ca 40 kilo det siste året. Og det er bra. Jeg er nå på ei vekt jeg kan leve med og egentlig fornøyd med det. De siste mnd har jeg kjent på skikkelig dårlig selvfølelse i forhold til kropp. Jeg måtte gå skikkelig i meg selv for å finne ut hvorfor det ble sånn. Jeg var jo så fornøyd med å ha gått ned 40 kg! Det er jo kjempebra. Men, så var det en tanke som slo meg her om dagen...

Tidligere har jeg fått null kommentarer på utseende. Kanskje bare at jeg har vært søt, men ikke noe annet. Alle komplimenter har gått på hvordan jeg er som person, at jeg er hyggelig, blid, osv... men, aldri en kommentar om kroppen. Selv hadde jeg nok fortrengt kroppen litt, og tenkte ikke så mye på den. Mens nå... 95 prosent av alle komplimenter jeg får er kropprelaterte. Jeg får sjeldent høre at jeg er blid, hyggelig og sånt nå. Alle kommenterer kroppen min. Og det kommer bare positive kommentarer. MEN, er det rart at jeg nå har blitt skikkelig kroppsbevisst? Jeg ser jo på meg selv som et objekt. Fordi det virker som alle andre gjør det. Det er jo egentlig hyggelig at folk kommenterer, men det påvirker meg i negativ retning. Jeg er ganske misfornøyd med kroppen min nå, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre... Jeg trener og står på!

Er det noen som har følt på det samme etter at de har gått ned i vekt?

[Sofagubben]

Opprinnelig lagt inn av evma, her.

Jeg får sjeldent høre at jeg er blid, hyggelig og sånt nå. Alle kommenterer kroppen min. Og det kommer bare positive kommentarer. MEN, er det rart at jeg nå har blitt skikkelig kroppsbevisst? Jeg ser jo på meg selv som et objekt. Fordi det virker som alle andre gjør det. Det er jo egentlig hyggelig at folk kommenterer, men det påvirker meg i negativ retning. Jeg er ganske misfornøyd med kroppen min nå, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre... Jeg trener og står på!

Når du har gått ned så mye så synes det selvsagt og det er det folk kommenterer, det at du har foretatt en imponerende helsereise. For det er det som er den virkelige gevinsten din, det helsemessige. Jeg nekter å tro at du hverken har blitt surere eller mer gretten etter vektnedgangen, jeg vil tippe du tvert imot har blitt blidere.

Om du vil ha et råd fra en gammal gubbe, så er det jobbe med deg selv og psyken din med det målet å bli trygg i og på deg selv og ikke la noen andre definere deg. Du er fortsatt samme personen som du alltid har vært og det at du nå har blitt mye sunnere er jo bare positivt. Du har vist deg selv at du klarer det du setter deg fore og det er det som teller. For pokker ikke vær så redd for å skryte av deg selv når du fortjener skryt, ikke høyt til andre, men til deg selv når du ser deg selv i speilet.

Snu på flisa, la oss si at en i din bekjentskapskrets hadde oppnådd det samme som deg, hva ville du sagt til vedkommende? Ville du forbigått den store jobben vedkommende hadde gjort i stillhet? Ville ikke det vært like sårende om noen ikke kommenterte i det hele tatt? Vi er alle forskjellige, men jeg merker jo på meg selv at folk nå ser hvor mye jeg har gått ned og da skal jeg innrømme at humøret stiger når jeg får skryt. Så ta det til deg at de skryter av deg, selv om det vil ta litt tid før du ser det samme selv.

Men jo jeg ser litt hva du sikter til og igjen må jeg trekke frem noen personlige erfaringer. Du kjenner jo litt til meg fra journalene og vet jeg har drevet med styrkeløft, trent voldsomt mye i løpet av en ganske lang periode i livet mitt. Vel jeg vokste og ble stor og muskuløs, men jeg så det ikke helt selv. Selv følte jeg aldri at jeg ble stor nok, selv om jeg jo ante det da folk skvatt vekk fra benkpressbenken når jeg kom inn i vekt-rommet og lurte på om jeg skulle trene der først. Heldigvis er jeg ikke en slik type som benyttet meg av slikt, men det var slike episoder som gjorde at jeg gradvis tok inn over meg at jeg var blitt stor, det og hvor mye jeg løftet selvsagt. Men poenget er at jeg hadde vanskeligheter med å se hvor muskuløs jeg var blitt og at jeg faktisk virket litt skremmende på andre. For selv fortsatte jeg å se meg selv slik jeg var før jeg startet å trene mange år tidligere, jeg var jo ikke noe annerledes innvendig selv om det ytre var forandret. Med alder så kommer mer selvsikkerhet og ikke minst mer selvinnsikt og når jeg ser på gamle filmer fra stevner i dag, så ser jeg jo sjøl også.

Uansett, ikke la andre påvirke ditt syn på deg selv. Det er ditt liv og din helse, så vær stolt av deg selv og nyt det.

[evma]

Opprinnelig lagt inn av Sofagubben, her.

Når du har gått ned så mye så synes det selvsagt og det er det folk kommenterer, det at du har foretatt en imponerende helsereise. For det er det som er den virkelige gevinsten din, det helsemessige. Jeg nekter å tro at du hverken har blitt surere eller mer gretten etter vektnedgangen, jeg vil tippe du tvert imot har blitt blidere.

Om du vil ha et råd fra en gammal gubbe, så er det jobbe med deg selv og psyken din med det målet å bli trygg i og på deg selv og ikke la noen andre definere deg. Du er fortsatt samme personen som du alltid har vært og det at du nå har blitt mye sunnere er jo bare positivt. Du har vist deg selv at du klarer det du setter deg fore og det er det som teller. For pokker ikke vær så redd for å skryte av deg selv når du fortjener skryt, ikke høyt til andre, men til deg selv når du ser deg selv i speilet.

Snu på flisa, la oss si at en i din bekjentskapskrets hadde oppnådd det samme som deg, hva ville du sagt til vedkommende? Ville du forbigått den store jobben vedkommende hadde gjort i stillhet? Ville ikke det vært like sårende om noen ikke kommenterte i det hele tatt? Vi er alle forskjellige, men jeg merker jo på meg selv at folk nå ser hvor mye jeg har gått ned og da skal jeg innrømme at humøret stiger når jeg får skryt. Så ta det til deg at de skryter av deg, selv om det vil ta litt tid før du ser det samme selv.

Men jo jeg ser litt hva du sikter til og igjen må jeg trekke frem noen personlige erfaringer. Du kjenner jo litt til meg fra journalene og vet jeg har drevet med styrkeløft, trent voldsomt mye i løpet av en ganske lang periode i livet mitt. Vel jeg vokste og ble stor og muskuløs, men jeg så det ikke helt selv. Selv følte jeg aldri at jeg ble stor nok, selv om jeg jo ante det da folk skvatt vekk fra benkpressbenken når jeg kom inn i vekt-rommet og lurte på om jeg skulle trene der først. Heldigvis er jeg ikke en slik type som benyttet meg av slikt, men det var slike episoder som gjorde at jeg gradvis tok inn over meg at jeg var blitt stor, det og hvor mye jeg løftet selvsagt. Men poenget er at jeg hadde vanskeligheter med å se hvor muskuløs jeg var blitt og at jeg faktisk virket litt skremmende på andre. For selv fortsatte jeg å se meg selv slik jeg var før jeg startet å trene mange år tidligere, jeg var jo ikke noe annerledes innvendig selv om det ytre var forandret. Med alder så kommer mer selvsikkerhet og ikke minst mer selvinnsikt og når jeg ser på gamle filmer fra stevner i dag, så ser jeg jo sjøl også.

Uansett, ikke la andre påvirke ditt syn på deg selv. Det er ditt liv og din helse, så vær stolt av deg selv og nyt det.

Gode ord!
Jeg er jo egentlig glad for den positive oppmerksomheten altså. Bare litt uvant!