Augustmelankoli

[Huldr]

Her er noe jeg skrev for tre uker siden, har ikke fått lagt det inn før nå, men kanskje noen kjenner seg igjen?

Augustmelankoli


For en uke siden var det høysommer, hett og godt, nå gløder sommersola matt på himmelen og evner ikke å trenge igjennom den tynne gardinen av dis som henger foran den. Det er søndag midt i august, kanskje siste badetur for i år –

Fargene er ikke lenger mettede, klare under en strålende blå himmel. Nå er det som om lyset er blitt for grelt, det er et døende lys. Sommeren svekkes dag for dag. Jeg holder ikke ut denne liksomvarmen som kjennes som om den skulle komme fra en stråleovn, det er bare varmt der sola treffer, en stikkende varme, og et drag av iskulde i de dype skyggene. Jeg kaldsvetter. På stranda hersker en rastløs resignasjon; dette er slutten. Ingen vits i å snu seg som kyllinger på spidd lenger, brunere enn man er nå blir man ikke på disse breddegrader for i år. Det er ikke lenger hensiktsmessig å ligge pal på magen og lese, konsentrasjonen om lesestoffet forsvinner stadig og jeg vender meg om, ser på de andre badegjestene som sitter spredt omkring meg på sine håndklær eller står med hånden som solhylle for øynene og speider ut over sjøen på båtene som summer frem og tilbake lik sensommerens siste forvirrede vepser.

Jeg holder ikke ut lenger selv om jeg akkurat har spist og ikke burde bade i henhold til barnelærdommen, jeg må uti nå –

Sjøen er fortsatt nærmest lunken, mykt omslutter den meg i det jeg trår forsiktig uti på blåskjellbunn.

Jeg kaster meg i blåsvart hav, en snev av bakrusangst hugger i meg i det jeg mister fotfestet. Men jeg tvinger den vekk; tvinger meg selv til å være rolig, jeg vil dette. Flyte i vannet. Flyte i verden. Duve vektløs på horisonten. Null meter over havet, langt over bunnen. Midt i alt. Ro, bevegelse, skjønnhet. Kjenner bølgene vugge meg, vugger med, er en del av det. Er vann i vann. Jeg kjenner hvordan jeg løses opp, tankene forsvinner når jeg legger hodet bakover og lukker øynene.

Men jeg tør ikke ligge slik lenge; er redd for å drive av. Jeg åpner øynene og ser et illevarslende svart og gult skilt et stykke unna: FARE: kabel. Selv om det er nede på bunnen, langt unna meg blir jeg redd og tar noen paniske svømmetak vekk, vekk fra det farlige... Bør kanskje komme meg i land igjen, forresten, vil ikke skremme venninnen som sitter igjen inne på stranda med å bli for lenge borte. Svømmer mot land, fryser litt nå. I det jeg reiser meg fra vannet inne på grunna, vakler jeg under min egen plutselige tyngde.

Snart går båten inn til byen. I morgen er det hverdag igjen. I morgen er det høst –


Scilla

[Summer]

Du skriver så utrolig bra om de vedmodige følelsene som kommer når en sommer er over....

Det er vedmodig, trist og jeg har lyst til å holde fast på den bare litt til, men tiden går ubønnhørlig fremover, og mens luften blir klarere og klarere og solen mer og mer disig, så gir jeg sakte slipp mens jeg retter blikket mot mørke kosekvelder, kjølige stjerneklare netter, fargesprakende løv og fyr på peisen.
Det er en koselig tid det også.

[Huldr]

Hei Lise!

Ja, høsten er også en fin tid... Synes du skriver veldig fint selv - det var et fint bilde av høsten du fremkalte nå. Når en har kommet over at sommeren er borte, er det lettere å nyte høsten og innstille seg på en ny tid...

Scilla

[Summer]

Ville bare dele to høstbilder fra fjellturen vår i forgårs!

[Summer]

....også dette:

[Huldr]

Åhhhhhh fy flate....!! SÅ nydelig!

Begynte liksom å vandre inn i det første bildet med en gang... Misunner dere jeg... Sognsvann er ikke helt det samme...

Rådyktig fotograf også da

[Summer]

Ja, det var herlig.
Finner helt roen når jeg er på fjellet, går liksom rett inn i en meditativ tilstand..