Jenta mi nekter å legge seg, jeg orker snart ikke mer!!!

Opprinnelig lagt inn av Matglad

Har dere som hakker på oss som faktisk er forelder, noen gang tenkt på at det som virker godt på kompisen din ikke virker så godt på deg, det er for at VI ER FORSKJELLIG og må behandles der etter
På enkelte av innlegende har virker det som vi har med bur dyr og gjøre.

Her er det ingen som har hakket på noen andre, deg inkludert. Det eneste som er blitt presentert her i tråden er velmenende råd til et fortvilt menneske som innser at praksisen som er gjennomført hittil ikke fungerer tilfredsstillende. Vi er foreldre vi også, og har sett med våre egne øyne hvordan et lite barn plutselig finner ut at det vil tøye grensene som er satt. Å være ettergivende da er lite hensiktsmessig.

Kan du spesifisere innleggene der forfatteren tydelig viser at dette omhandler burdyr?

[Iset]

: pekefinger:

Tusen takk for alle råd, folkens.
Jeg skal prøve en Ferber light i morgen, så skal hun snart få vanlig seng istedetfor sprinkelsenga, og nattlampe settes inn i morgen. Håper ting bedrer seg da.

[snoopygirl]

åh ville bare si lykke til jeg..veit hvor tøft dere har det nå...minsten her har drivi å tulla sånn hver kveld han til han var nærmere 2 og et halvt år.....og om natta ville han inn til oss.....er vanvittig vondt og slitsomt..det veit jeg alt om..men stå på og vis at dere voksne bestemmer,,ungen deres skjønner nok det etterhvert,,er jo vanedyr de er så heeerlig nå som jeg bare kan legge han på kvelden og ikke en lyd..og sover hele natta....siden hu har vært stort sett flink til å legge seg ellers,,så kansje hu rett og slett prøver dere ut nå for å se hvor langt hu kan dra det,,hu er jo ikke såstor enda..men gud for en strihet og vilje de har likevel....

LYKKE TIL,,håper alt snart ordner seg for dere..

[Elena]

Hei

Jeg ville bare trekke inn er moment jeg ikke ser er kommet frem i denne tråden.

barnas behov.
Det er vi voksne som skaper bohov hos barna. Det er som det er påpekt i tråden, vi voksne som må endre adferd i/under leggesituasjonen. Jeg tror det er viktig at barna lære å sovne på eget rom, alene i sengen. Da dette hjelper barnet å bli trygg på seg selv, mestringsfølelsen samt at det er trygg på at foreldrene er tilstedet i nærheten, dersom det skulle være behov for å hente dem.

Å la barnet komme inn i sengen i løpet av natten er veldig hyggelig for både barn og foreldre i en periode- ofte til barnet blir så stor at det tar plass i sengen og kanskje begynner med do trenging.. sover uten bleie, tisser i senga... da er det plutselig ikke like hyggelig.

Når barna for lov å komme inn i sengen i løpet av natten, skaper det et behov hos barnet og vil da fortsette og våkne om natten og tusle inn. Å av vende barnet fra slike behov vil påvirke barnet veldig og i verste tilfelle kanskje skape en slags sorgreasksjon og sinne hos foreldrene.. de vil da føle seg avvist og skjøvet vekk.

barn mellom 0-2 år er mye lettere å forme, ta den lille kampen nå- ikke vent.

dere kan fortsatt kose dere sammen i sengen, helge morgner osv...

[Nille]

Dette er en diskusjon hvor ordet er fritt. En person ber om kommentar/hjelp og får det fra folk med bred erfaring. Foreldre, besteforeldre, - bl.a. utdannede lærere, pedagoger og barnepleiere, med erfaring fra egne og andres barn.

Å kalle rådene, fordi om de går på tvers av hva en mener selv, for hakking og burdyrbehandling, hører på ingen måte hjemme i denne diskusjonen. Det er ufint.

På samme måte som man må akseptere at forskjellige ting virker for forskjellige folk, må man også repektere andres rett til å mene/tro/føle noe annet enn en selv. Selv om man er uenig så er det fullt mulig å yttrykke dette på en saklig skikkelig måte uten å ty til nedverdigende kommentarer.

[Karin]

Jeg er mer eller mindre vokst opp i mine foreldres seng. Jeg tror nok jeg ble liggende der fra et ellet annet punkt på natten omtrent hver natt fra jeg var ca 2 til jeg var minst 6. Muligens lenge senere - jeg vet at jeg gjorde det samme av og til mange år senere.

Mine egne barn har vært forskjellige. Gutten sov som han skulle, jenten våknet kl 04.00 hver morgen og hadde MORGEN! Joohoo! Hurra! Våkne, mamma og pappa!

Så vi hadde hver vår dag å stå opp først, og skiftet etter to timer.. Og satset på barne-tv og opptak av barne-tv, også på engelsk... Og satt og slumret i stolen mens barnet var SÅ våkent...

Vi måtte til slutt snakke med helsesøster, og fikk en henvinsing til en "søvngruppe". Samtaler, råd og vink. Det funket som bare rakkern. Og jeg beklager, men løsningen er ALLTID at man må finne seg i 3-4-5 dager med faenskap og vansker, men så begynner det å funke... (Og tidligere hadde vi prøvd med sovemidler - hvilket ble litt sabotert fordi jeg ikke likte tanken...og diverse andre greier...)

Jeg støtter Nille i det hun sier om Nanny 911. Og sikkert dr Phil, og alt annet. Beklager...

Samsoving er jeg for, men bare når det virkelig trengs... Mareritt og sånt...

Men som jeg sier, jeg vokste opp i mine foreldres seng. Det var fryktelig flaut å ikke kunne si det, for det kunne man jo ikke. Men det ble nå menneske av meg også, da. Bare noen år senere.

Ikke lag dere dette problemet. Ta kampen nå. Det tar noen dager, ikke mer.

Og det meste går over før de blir konfirmert.

(Men vil dere virkelig vente så lenge...?)

[Iset]

Tusen takk for alle tips og råd.

I går kveld tok vi en Ferber, jeg syntes det var GRUUUSOMT men vi gjorde det! Mannen min gikk inn ca hvert 5. minutt og la henne ned og sa godnatt og klappet henne litt på kinnet og gikk rett ut igjen. Syntes det var greiest at kun EN av oss tok det så hun ikke ble forvirret. I kveld er det min tur, om det trengs.

Hun gråt, hun HYYYLTE i minst en hel time! Hun skrek så hun nesten kastet opp. Hun stod i BUE i sengen! Men vi ga oss ikke, jeg holdt på å grine selv, men vi gav oss IKKE! Jeg hadde bare lyst å løpe inn på rommet, ta henne opp og si unnskyld unnskyld UNNSKYLD og klemme og kysse henne, men jeg vet jo vi gjør dette mest for HENNES skyld.

Etter en time med grining ble det endelig rolig. Da ble jeg nesten nervøs og tenkte alle slags skumle tanker, men det er vel den typiske "mamma-paranoiaen" som slår inn av og til.

Hun sov helt til klokken 6.25 i morges, I SIN SENG!!! Litt trist å våkne uten henne ved siden av, men det er vel det beste... Litt tidlig å starte søndagen før syv, men sånn er det jo å ha små. Hehe. Så tidlig pleier hun ikke å våkne, men det er vel fordi hun har våknet i vår seng, og da "kosesover" hun sikkert litt ekstra siden hun ser vi ligger der med henne.

I kveld er det på'an igjen, men det kan godt hende hun har forstått det nå. Vi tok jo en Ferber for flere måneder siden også, og da var hun en ny unge allerede kvelden etter. Skjønner ikke hvorfor vi har ventet så lenge denne gangen, men det er vel fordi jeg synes det er så grusomt.

Men det hjelper, og dersom hun skulle komme om 20 år og si "mamma, jeg husker de grusomme kveldene da jeg måtte ligge og gråte meg i søvn", så får jeg heller forklare henne det hehe.

Bra, Iset! Hold på dette nå, ikke gi etter for fristelsen til å bare kjenne littegrann på den deilige varme lille kroppen. Hun har absolutt best av å sovne og våkne i sin egen seng.

Og tro meg, hun kommer ikke til å anklage deg for noe som helst...

[Mum 4 2]

Tror nattlampe kan være lurt jeg. Storepoden min har alltid vært vant til at vi sier god natt, kysser, stryker, klemmer og så går vi ut. Deretter ny runde med samme rituale om han ikke har sovnet. Men her i sommer/høst ble han plutselig helt umulig. Sto opp, gråt og bæljet, var sint (nesten til det komiske). Men så satte vi på nattlampa hans, og når går det som en drøm igjen (for det meste). Vi flyttet han over i vokseseng når han var litt over 2 år. Trengte sprinkelsenga til lillepoden. Men tro du meg, han sover mye bedre i den. Koser seg skikkelig og ligger langt under dyna. Vi har fått låne en gammel hjemmesnekret vokseseng, med litt gode stødige karmer. Nokså høye, slik at han ikke faller ut, men lave nok til at han greier å komme seg ut av den.

Våkner han på natta, er redd og vil ha kos, så har vi voksenseng inne på hans rom. Som regel ligger han i sin egen seng, men av og til i voksensenga sammen med en av oss dersom han ikke greier og finne roen (aldri ved legging altså). Når han har sovnet, så tusler vi ut av rommet igjen. Evt. løfter han over i sin egen seng. Men erfaringen min er at han sover mye bedre om jeg greier å få han til å sovne i sin egen seng, og jeg ligger i voksensenga ved siden av. Den er plassert i hodeenden av hans seng, og han må sette seg opp for å se oss. Litt med hensikt. Han vet jeg eller pappan er der, men ser oss ikke. Men han får den nødvendige tryggheten til å sovne igjen.

Lillepoden har samsovet mye. Hva gjør en ikke for å få litt nattefred og ikke vekke storebror. Dette har ført til at vi nettopp har tatt kampen med han. Tok tre- fire netter med bæljing i tre-fire tida før han ga seg. Helt forferdelig synes jeg, for det var mye mer kos og mye lettere å bare la han ligge inntil meg. Nå sover han natta over, og du så deilig det er nå som jeg får ha min plass av senga alene igjen. Han er også blitt veldig grei og legge.

Uansett vanskelig det der. Men det viktigste av alt, en må finne en løsning en kan leve med. For meg er det barna i seng til ca 20, og helst ingen samsoving. Men alt er ikke 100 % gjennomførbart til enhver tid.

Lykke til Iset. Samme hva du velger å gjøre. Dette greier dere!

[Iset]

Tusen takk Mum.
Vi kjøpte faktisk nattlampe i går, for jeg tenkte på det samme. Men hun ble altfor fascinert av den og nektet å sove, ville bare leke med den og stirre på den. Så vi måtte skru den av. Tenker litt på melatonin-nivået også, det blir jo ikke optimalt om det er lys på rommet, enn så svakt det er. Hehe. Men hadde hun vært livredd mørket, så hadde jeg jo satt den på, men jeg tviler på at hun er det.

Er spent på hvordan det går i kveld. Gleder meg til å kjøpe ordentlig seng til henne. GUUD så mye lettere det blir å skifte sengtøy også da hehe.

[jeef-micro]

så bra at dere tar denne kampen nå Iset... Senga er til å sove i, og ikke til å være sosial i er min mening. Sosial kan man være på dagen. men dette er noe foreldrene må få bestemme selv. Jeg har et søskenbarn på 11 år, som lå ifooreldrenes seng helt fra starten av, og hun greier fortsatt ikke å sove alene, så nå legger hun seg oppi senga til lillesøstra når hun skal sove. Det er gansle belastende for både søstra og ikke minst barnet selv (kan ikke sove over hoss venner eller dra noen steder alene pga at hun må ha søstra der om natta) Det er sånt vi har kosebamser til mener jeg. Men hva hver enkelt velger å gjøre skal jeg ikke legge meg så mye borti, for det er ikke min avgjørelse å ta.

Men jeg synes du er kjempetøff som tar kampen nå. Skjønner godt at dette sliter på et morshjerte. Ingen foreldre liker å se at barna sine ikke har det bra. jenta di er tydelig vis smart, for viss ikke hadde hun ikke utnyttet situasjonen på denne måten. Du får se på det som en normal del av hennes utvikling, og selv om hun er "bare" to år, så skjønner hun garantert utrolig mye, så det lureste tipset jeg vil gi er at du forklarer hvorfor hun må ligge alene. Det er utrolig hva de godtar dersom de får en forklaring. Men dette er vel ting du allerede vet...

Lykke til i kveld!

[des65]

Synes dere har vært veldig flinke, Iset! Håper kvelden i dag går mye greiere, og at tilslutt så sover hun som bare det i egen seng!

[Iset]

Thank you snupper.

Blir spennende å se nå ja. Hun legger seg klokken syv. :ber:

[Nille]

Krysser fingre for dere Iset !

Tenker på deg nå, Iset!

[Gladefredriksen]

Nå måtte jeg registrere meg her bare for å kunne svare her. Jeg må si jeg blir sjokkert over mentaliteten her, barn er ikke onde, manipulerende skapninger. De er mennesker med behov, og hvis ungen ikke vil sove er det en grunn til det. Å tvinge henne til å skrike seg i søvn er ikke noe alternativ, det kan løse problemet for foreldrene i øyeblikket, men gjøre ungen utrygg og føre til større problemer senere - nemlig at hun begynner å forbinde det å legge seg som noe negativt. Dette er sikkert en periode hun går igjennom fordi hun som du sier er blitt mørkerett, har begynt å ha mer avanserte drømmer etc. Dere må bruke tålmodighet og kanskje inføre noen nye rutiner som hun liker, lese en ny bok, høre på lydbok, mamma/pappa forteller en historie etc.

Må også si jeg reagerer på holdningene vedr samsoving, samsoving er naturlig, og mye nyere forskning viser at det gir trygge barn.

[jeef-micro]

Opprinnelig lagt inn av Gladefredriksen

Nå måtte jeg registrere meg her bare for å kunne svare her. Jeg må si jeg blir sjokkert over mentaliteten her, barn er ikke onde, manipulerende skapninger. De er mennesker med behov, og hvis ungen ikke vil sove er det en grunn til det. Å tvinge henne til å skrike seg i søvn er ikke noe alternativ, det kan løse problemet for foreldrene i øyeblikket, men gjøre ungen utrygg og føre til større problemer senere - nemlig at hun begynner å forbinde det å legge seg som noe negativt. Dette er sikkert en periode hun går igjennom fordi hun som du sier er blitt mørkerett, har begynt å ha mer avanserte drømmer etc. Dere må bruke tålmodighet og kanskje inføre noen nye rutiner som hun liker, lese en ny bok, høre på lydbok, mamma/pappa forteller en historie etc.

Må også si jeg reagerer på holdningene vedr samsoving, samsoving er naturlig, og mye nyere forskning viser at det gir trygge barn.

Nå kjenner jeg at jeg blir litt provosert. Vi har da aldri sagt at barn er onde manipulerende skapninger. Det som kommer fram her er tips og råd til en venn som har et problem med barnet sitt. det er ikke snakk om å forlate et skrikende barn, men å skape rutiner som igjen faktisk gir trygghet. For det er vel ikke tvil om at rutiner skaper trygge barn. Det er ikke snakk om å gå fra et skremt barn her. Dersom barn har en fast leggerutine blir det slettes ikke noe negativt rundt leggesituasjonen.

Samsoving er kanskje naturlig, men det kan også bli en belastning for barnet senere, når det skal sove alene. Og da kan du begynne å snakke om at barn føler seg utrygge.
Her er det snakk om hva som er best for barnet, og man må også tenke litt mere langsiktig...for barnets skyld.

Men det er helt klart mange meninger om dette

[Begod]

bare et lite råd: la pappa ta jobben med all avvenning, det går som regel bedre da. Vi fedre lar oss ikke påvirke i like stor grad som dere mødre( vanligvis).

[jeef-micro]

vi må få høre hvordan det går da Iset...

[Iset]

FEM MINUTTER MED GRÅT!!! Nå har hun sovet søtt siden vi la henne. Dette er første gang på flere måneder!!!!

Åh, så deilig både for henne og dere!

[mofe]

Så flott, Iset!!

Men jeg er innmari nysgjerrig på hva Ferber er? *skjønnerikkenoe*

[Mum 4 2]

Så fint for dere Iset. Håper det fortsetter sånn.

[Iset]

Opprinnelig lagt inn av mofe

Så flott, Iset!!

Men jeg er innmari nysgjerrig på hva Ferber er? *skjønnerikkenoe*

Uten at jeg er noen ekspert på metoden, så dreier det seg i hovedsak om at man legger barnet i sengen, sier godnatt og gjør det man pleier (kysse på kinnet, legge bamsen inntil, feks lese eventyr osv osv), så går man ut. Barnet begynner å skrike og vil ikke sovne, men man venter i 5-10 minutter (vi ventet i ca 5 minutter) får man går inn, sier godnatt igjen og legger barnet ned og går ut igjen. Slik holder man på til barnet har roet seg og sovnet. Det pleier å ta kanskje 1-3 kvelder med skriking før barnet sover uten problemer. Sist vi gjorde dette sovnet hun uten problemer kvelden etter, og det gjorde hun tydeligvis nå også, med unntak av ca 5 minutters klaging.
Noen er totalt imot denne metoden, spesielt APere (attatchment parenting) som omtrent mener det er mishandling, men hver og en må jo gjøre det man mener er best for sine barn, og for oss funker dette bra, Camilla sovner lettere og blir mer harmonisk fordi hun får mer og bedre søvn.

[Iset]

Glemte å si at metoden helst IKKE skal brukes på barn under 6 mndr. Så små barn gråter jo ikke fordi de vil teste grenser etc, men fordi de har et fysisk behov, som regel.