Ukepenger til en jente på 13 år

[Lisa-pyon]

Det viktigste er å finne en balanse.
Venninna mi fikk aldri noen ting. Hun kunne få nødvendige ting som turutstyr til de skulle på hytta eller ski osv, men pengen hun kunne bruke på seg selv fikk hun ikke noe av. Så da hu i en alder av 17 år fikk sin første deltidsjobb, ble hun helt gal og kjøpte så mye unødvendig drit hele tiden fordi det er første gang man har fått penger, å da brenner pengene i lomma.

Jeg på andre siden har blitt litt skjemt bort. Og sitter ofte litt sulten de siste dagene mine før stipend, fordi jeg er blakk^^ men er bare 20 år og har bare meg selv å passe på så ser ikke problemet i det. Problemet kommer om jeg ikke modner snart og begynner å passe på pengene mine (snart...som i innen 10 år, innen jeg får barn, innen jeg får fast jobb eller kjøper leilighet, når det blir nødvendig å modnes, når jeg får et større ansvar enn bare megselv). Men nå vil jeg ha merke shampoo og brae hud produkter og den maten jeg vil ha kjøper jeg selv om den er dyr. har litt luksus vaner da. Men er jo bare meg det går utover, å spør aldri mine foreldre om økonomisk hjelp.

Btw. jeg fikk også penger for karakterer 50kr for 5'er og 100kr for 6'er. Jeg var smart og kunne hadd topp karakterer uten særlig innsats. Men fordi foreldrene mine mente jeg måtte få bra karakterer, fordi jeg hadde evne til å få det, ble jeg demotivert. Var ung og tenkte som så at "fordi jeg er smart, skal jeg straffes med å måtte studere mere enn jeg gidder fordi jeg kan få toppkarakterer lett?"...var bare å glemme, så selv med penger som motivasjon, så var jeg fornøyd med 4'ere, fordi det krevde så og si ingenting av meg. Og 3 ganger i året henta jeg en pengelapp fra far, når jeg tilfeldigvis fikk 5 eller 6. Men han slutta å gi meg penger da, fordi jeg gjorde ingen innsats for noe som heldst. Nå i ettertid, uten eller med penger, gjorde ingen forskjell for meg. Søstra mi har samme tilbudet og hu heller gidder ikke gjøre så mye mer for å få de pengene. Så alle barn er forskjellige. Mine venninner var sjalue, og deres foreldre argumenterte med at penger skulle ikke være nødvendig for å gjøre en innsats på skolen uansett! Sikkert litt self defense, få en plagsom fjortiss til å slutte å whine om penger teknikk, men...

I ettertid, har jeg uansett motivasjon til å studere, får igjennomsnitt A og B på alle mine fag på universitetet, og føler ikke de penge greiene har hatt noen som heldst påvirkning whatsoever med min motivajson, syn på skolearbeid, syn på penger eller noe som heldst.

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av langaard, her.

Uff!! tenk å føle seg som en taper allerede som liten

Hva i alle dager mener du med dette? Hvordan du kan oppsummere hva Chunky har skrevet til denne uttalelsen er for meg uforståelig. Kanskje greit å utdype litt i stedet for å komme med en løsrevet kommentar som egentlig ikke gir så mye mening?

[Georgine]

Opprinnelig lagt inn av Kitt, her.

Jeg har en sønn med en ekstrem høy IQ som lærer utrolig fort (når han gidder og er interessert).
Jeg har også en datter med lese- skrivevansker. Men hun er jo ikke dum for det. Hun lærer saktere og er langt fra så avansert som broren, men hun skjønner jo at de ikke er like på det området heller. Heldigvis er det 6 år mellom dem, så det er ikke så lett å sammenlikne dem. Dessuten, om hun gjorde sitt beste og hennes beste var feks en 4'er, ville hun blitt belønnet ut fra hva som var hennes beste, ikke hva som var brorens beste!

Som sagt, det som fungerer for den ene, kan du nesten vedde på at ikke har en sjans hos den andre, UANSETT, her i huset!

Det du sier er viktig. Gud forby at jeg skulle behandle ungene mine helt likt, de er forskjellige individer og har forskjellige behov og de skal møtes på den måten som som er best for dem. Målet i andre enden er jo at de føler seg likeverdig behandlet av foreldrene, ikke at alt må skje på samme måte underveis.

[Georgine]

Opprinnelig lagt inn av Kreative, her.

Selvfølgelig er jeg ikke den eneste med utdanning her og av praktisk erfaring er jeg nok en av de som har minst her på forumet. Det er mange som kan mer enn meg OG i praksis så stemmer ikke alltid teoriene. Dette er dog et felt jeg driver å spesialiserer meg innenfor.

Verden er som du sier ikke sort/hvit. I mange tilfeller kan belønning fungere godt (f.eks. om det er snakk om å bestå ett fag kan en ekstra gulerot hjelpe), men jeg personlig har ingen tro på å gi barn belønning for noe en periode for så å stoppe (f.eks. når barna starter på vgs som noen nevnte).

Hva andre velger å gjøre er selvfølgelig opp til en selv, men jeg står for det jeg har sagt og sammenligner det på den måten når det gjelder å belønne gode karakterer.

Sitat:

Jeg personlig ønsker å belønne min sønn for gode karakterer, ikke fordi de skal bli enda bedre eller fordi han trenger det, men fordi jeg har lyst til å gi han en påskjønnelse for det arbeidet han legger i skolen. Andre igjen ser at belønning motiverer og å diskutere hvorvidt eleven da har den rette motivasjone er i grunnen uinteressant så lenge ungdommen gjør det bedre og bruker mer tid på skolen.

Men om du står for det du sier så må du lese hva jeg skriver. Guttungen min får påskjønnelse fordi han jobber hardt og bruker mye tid på skolen. Han er smart og får lett gode karakterer og jeg har lyst å gi han en premie fordi han ser at det lønner seg å jobbe.

Jeg forstår hvor du vil hen, men du glemmer å nyansere og du glemmer alle de barna som har spesielle behov og som trenger mer motivasjon og premiering enn andre. Man bruker hva man har og er det slik at barnet da trenger karakterbelønning for å motiveres i studiene mange år så ville jeg som forelder ikke nøle med å fortsette med dette dersom det er forskjellen mellom å gjøre lite og mye mer.

[Kanutten]

Litt avsporing kanskje, men jeg har som sagt en gutt med adhd og det er ikke alltid lett å motivere han til å gjøre lekser samt jobbe bra på skolen.

I ett og et halvt år har poden og jeg, hver uke, hatt møter med lærere og en gruppe kalt "kommunalt innsatsteam". Dette er en gruppe pedagoger, sosionomer, psykologer etc etc sammensatt av kommunen. Hensikten med disse møtene var å få poden til å bli bedre, på alle områder.

En av de tingene som først ble presentert for oss var nettopp et belønningssystem. Hver eneste dag og hver eneste time på skolen skal skolen gi poden min fem tilbakemeldinger i form av smilefjes/surfjes.
Det skal være tilbakemelding på:
Komme presis
Ta opp bøker og begynne jobbe ev spørre hvis spørsmål
Orden
Oppførsel
Språkbruk

Dvs at i løpet av en dag kan poden få 30 smilefjes. I løpet av en uke 150 smilefjes. Disse smilefjesene gir poeng.. Maks 10 poeng i løpet av uka.

Disse poengene kan han så igjen krysse ut på et belønningsskjema.

Det var viktig, sa dette innsatsteamet, at belønningen ALDRI var penger, men andre ting poden ønsket seg. Feks kafetur med en venn/mamma, mamma hjelper med å vaske rommet, oppussing av rommet, lan, reball med tre andre etc etc. Hver belønning varierer i krav angående antall poeng. Oppussing av rom krevde 60 poeng, dvs at poden måtte komme hjem med plettfritt skjema i 6 uker før oppussing kunne skje. Det gav sambo og meg tid til å forberede oss fordi at belønningen måtte komme akkurat i det poden ønsket det.. -+ noen timer/dager. Kafetur med venn kostet kanskje 10 poeng. Så hvis poden dro på kafe ville det gå enda en uke før han kunne få pusset opp rommet. Han måtte rett og slett lære seg å sette opp et poengbudsjett alt etter hvor sterkt han ønsket de forskjellige belønningene.

Pr i dag..

Vi har kunnet kuttet ut belønningene (sånn på papiret) for vi er kommet i en rutine som fungerer utmerket. Poden har forbedret seg fra 1-3 i karakterer til 4-6. Han er lysten på å jobbe da han ser at det gi avkastning.

Så podene mine får sin faste ukelønn, uansett hva ellers de bidrar med i både husarbeide og skolesammenheng. MEN de kan jobbe mot spesifikke ting; slik som i kveld. Det kommer 3 andre poder hit på lan. Jeg skal lage pizza og ha kjøkkenvakt med oppvartning.

Det er SÅ uendelig mye mer enn å komme hjem med gode karakterer. Det ble vi forklart og fortalt mange ganger. Det nytter ikke hvis folkeskikk, orden, etc er fraværende. Hvis poden skal søke på linjer med tanke på lærlingeplass er faktisk ikke karakterene det viktigste, men egnethet OG nettopp fravær og folkeskikk. DET har flere arbeidsgivere fortalt for jeg har også en som er på lærlingekontraktjakt. Eller HAR vært, han har fått plass på ønske nummer to!

[Julie]

Skulle komme med et svar her i går, men det ble litt glemt i farta. Selv har jeg da seks søsken, og alle har forskjellige personligheter og interesser:

• Søsteren min på 25 (bursdag i dag! ) hadde lite interesse for skolen når hun gikk på vgs, og gikk derfor ut med middelmådige karakterer. Hun begynte å studere jus, likte det ikke og bestemte seg for å droppe det, og nå har hun begynt med BI. Skolen var med andre ord ikke førsteprioriteringen hennes, men likevel har hun klart seg godt i livet: hun har en kjempehyggelig kjæreste, et sprudlende sosialliv og helt greie karakterer (hun fikk bl.a B i en av jus-eksamene sine).

• Broren på 22 (23 om 5 dager) er en sånn som er et naturlig geni, men uheldigvis ble han helt hekta på dataspill det siste året på skolen, og gjorde det dermed veldig dårlig en tid. Likevel fikk han skjerpet seg i tide og gikk ut med 35 poeng av 45 mulige, noe som er veldig respektabelt mtp hvor ille det kunne ha blitt. Han studerer nå business og økonomi i Exeter og skal til Tyskland til høsten for å ta opp tysken igjen, før han så drar tilbake til Exeter for å ta sisteåret. Han er som sagt helt imponerende smart og har også gode venner, så med andre ord har han en veldig god balanse mellom arbeid og moro som jeg vet han kommer til å dra nytte av.

• Broren min på 20 bor hjemme for tiden (han tok et friår), men satser på å dra til England til høsten for å studere. Han er lat og gjorde veldig lite på skolen, men kom også ut av eksamen (den samme som storebror) med 34 poeng eller noe á den duren. Til tross for at han er skikkelig sur hjemme virker det likevel virker som om han har ganske mange venner, så jeg regner med at han har en annen personlighet når han henger med dem. Vet ikke helt hvordan det kommer til å gå med ham ift uni, men han karer vel til seg noen middelmådige karakterer om han gjør slik han gjorde sisteåret på skolen. Det skal sies at han også er over gjennomsnittlig smart, men gidder bare ikke jobbe for å få toppkarakterer. Uheldig kombinasjon, men det er jo hans valg!

• Broren på 19, derimot, er ikke særlig skoleflink, men det er jo rett og slett uflaks. Han er veldig ambisiøs og en tanke naiv - en noe uheldig kombinasjon - men den dagen han lærer seg at han bare er et menneske, og slutter å sette seg så sykt høye (og uoppnåelige) mål, tror jeg det kommer til å gå bra med ham. Han har også nokså mange venner, og selv om han kan være en tanke ekstrem når han først får noe inn i hodet (trente i en periode 7 dager i uken, 3 ganger hver dag), håper jeg på at han finner en slags balanse etterhvert.

Småbrødrene på 12, derimot, er en mye mer kompleks situasjon:

• Johannes, som han ene heter, er en sånn type som er helt avslappet med seg selv og som gjør det helt gjennomsnittlig godt på skolen. Han har det liksom lett med alt, noe jeg også tror kommer av at han ikke bryr seg om hva andre synes. Han er populær blant klassekameratene og er også veldig flink i fotball, så det eneste jeg er bekymret for er at han har en nokså ondskapsfull side som gjør at han kan få det for seg å plage/gjøre narr av broren. Det at han er så populær har også gjort at han har blitt litt vel selvsikker, og han kan til tider være skikkelig frekk i munnen. Mtp skolen er han derimot en sånn som bare gjør lekser fordi han vet det må gjøres, og trenger generelt ikke noen form for "ekstern" motivasjon (som f.eks. penger).

• Jostein, derimot, er den stikk motsatte av Johannes. Han har alltid vært veldig avhengig av hva andre synes av ham, og som følge av det har han blitt utsatt for mobbing på skolen (veldig ofte mobbing som har blitt utført av hans egen bror!). Han har også vansker for å konsentrere seg ift skolearbeidet, fordi han helst vil være med vennene sine. Dette har også kommet av at han kun de siste to årene har fått "ordentlige" venner, noe som har gjort til at det har gått litt "til hodet" på ham. Synd, egentlig, for han kan være en veldig hyggelig gutt, men skilsmissen (som for tiden er i gang mellom foreldrene mine) har gjort at han har blitt veldig krass og vanskelig å ha med å gjøre.

Etter min mening tror jeg at det å gå på en annen skole enn broren hadde gjort Jostein godt. Jeg mener at han kan komme til å bli mye mer avslappet med seg selv om han kommer til et sted der han slipper å bli sammenlignet med broren hele tiden, og det er det jeg for øyeblikket jobber med å overtale mamma til å snakke med ham om.

Selv elsker jeg skolen jeg går på nå, og tror det kan hjelpe ham enormt fordi lærerne er ekstremt hjelpsomme og forståelsesfulle, og atmosfæren på skolen er utrolig god. Det beste av alt er vel at skolen og klassene er såpass små at mobbing nesten er ikke-eksisterende, og det er vel hovedgrunnen til at jeg tror det hadde vært så "sunt" for ham. Johannes er tøffere og, som sagt, mer selvsikker av natur, så jeg tror nok han kommer til å klare seg godt på "vanlig" norsk ungdomsskole (blir vel Rosenborg til høsten på ham). Jostein, derimot, tror jeg trenger de tre årene på ungdomsskolen for å lære seg å bli trygg på seg selv og sine ferdigheter.

Ble ikke heeelt innenfor tema, dette, men det poenget jeg ville understreke er at én teknikk veldig sjeldent funker for alle ungene i én familie - akkurat som Kitt sa. Noen er motiverte av natur (eldstebroren og jeg); noen gjør leksene fordi de vet at det bare er en del av livet (Johannes); noen prioriterer rett og slett noe annet fremfor skolearbeidet (søster og broren på 20); og noen sliter og må rett og slett finne sin egen form for motivasjon (Jostein og den den eldre broren på 19).

Og alle disse jeg har beskrevet er altså fra samme familie!