Hvordan går det?

[Solange]

Hei!
Her løsna det jammen meg igjen! Deilig! Og det på tross av at jeg i forgårs måtte gå både i en lunsj og en middag(representasjon, slipper ikke unna det.) Heldigvis serverte de mat som var grei for meg, hoppa over potetgratengen og desserten. Noe av stillstanden kom nok av mensen, hadde ikke tenkt på det...

Så nå er mor i godt humør igjen, og har motivasjon for en ny periode!

[Toastedlok]

gått ned 25kg, siden November i fjor.. går ikke på noen kur, bare endret kostholdet. sluttet med brød, pasta, ris osv.... og trener 3 ganger i uka (kansje 4)
mistet søtsuget helt, Cola er ikke godt en gang (og jeg som var colaholiker) humøret mitt har endret seg Dramatisk, bare glad hele tiden siden jeg startet...

Fått utrolig mye selvtillit og har truffet ei nydelig sjarmene jente

[Lady_bug]

Med meg går det bra, jeg har gått ned 8,6 kg på 7 uker. Jeg syns det funker veldig fint med maten, noen ganger får jeg nok i meg litt for lite karbohydrater.
Trening er jeg ikke så flink på, men er mye dårlig og da greier jeg det ikke. Men jeg gjør så godt jeg kan ihvertfall!
Jeg er veldig fornøyd med resultatet så langt, er veldig ivrig etter å gå ned men det må ta sin tid for det er det beste for kroppen.

[Minni1]

Så godt å lese at det går bra med dere.
Jeg har mistet litt motivasjon i det siste og det tror jeg er fordi jeg ikke har planlagt godt nok. Så i morgen er det full ukesmatplan igjen og da tenker jeg alt går så meget bedre.

Jeg går ikke så fort nedover, men det går da sakte og sikkert nedover og je håper det fortsetter slik.

[caz]

Jeg er nok i et ille platå vektmessig, men krymper i cm. Hadde jeg ikke krympet hadde jeg nok kastet meg i veggen for lenge siden . Men jeg kan se at musklene blir mer markert, og jeg har fått "geipe-hull" på magen (navlen geiper enda).. Så får vel være fornøyd så lenge ting skjer

[lille_trille]

Det er viktig å holde fokus selv om vekta stopper opp. Målebåndet er alfa og omega. Det lyver i allefall ikke. Det kan vekta gjøre Stå på jenter, og gratulerer med dagen. Det er 8 mars. Jeg la koteletter i marinade i går kveld, og skal lage meg en deilig blomkår/brokkoligrateng til.. Men først skal jeg ut å gå en laaang tur

[momsi]

Går ikke så superbra her.

er inne i en intensiv periode hos psykologen, og har begynt å nærme meg å finne årsaken til mitt misbruk av mat. Og det er virkelig en skummel tanke...

Men som psykologen sier: 5 dager i uken på lavkarbo er bedre enn ingen!

Jeg vet det høres rart ut, men tanken på å gå ned i vekt er så utrolig skummel... Men jeg skal greie det!

[Skautrollet]

Det høres slett ikke rart ut momsi, et fettpolster kan beskytte mot mye. Beskytte mot invadering av kroppen, beskytte følelser, beskytte mot det som kommer. Det er veldig viktig at hodet er med, følelsene likeså. Kom til bunns i sakene så kan du lettere frigjøre deg. Jeg har endel erfaring på området. Det er kjempetøft å ta tak i bakenforliggende årsaker, momsi,- stolt av deg! Lykke til

[momsi]

Takk

Det er gode ord å lese for ei som sitter på en følelsesmessig berg og dalbane akkurat nå

[niacin74]

Hei, kjekt og se at det går bra med dere, selv så har jeg ikke vært så veldig aktiv i det siste på forumet.... Men det går heldigvis bra med meg også selv om det har vært litt stillstand i det siste. Men har gått ned ca 16 kilo siden oppstart i november ifjor så jeg kan ikke klage. Det er faktisk svært få ting jeg savner etter at jeg begynte på lavkarbo. Maten er så god at man ikke kan klage. Men må innrømme at jeg skeier ut en sjelden gang med et måltid eller 2...... Men det har ikke gjort meg vondt iallefall.

Ønsker alle lykke til videre på sin ferd mot et helsemessig bedre liv :

[Schnupsiii]

Opprinnelig lagt inn av momsi, her.

Går ikke så superbra her.

er inne i en intensiv periode hos psykologen, og har begynt å nærme meg å finne årsaken til mitt misbruk av mat. Og det er virkelig en skummel tanke...

Men som psykologen sier: 5 dager i uken på lavkarbo er bedre enn ingen!

Jeg vet det høres rart ut, men tanken på å gå ned i vekt er så utrolig skummel... Men jeg skal greie det!

Jeg skjønner godt at du syns det er skummelt å gå ned. Jeg merker selv at i takt med kiloer som forsvinner så avdekker det ubearbeidede følelser som ikke er like hyggelig å gripe tak i. Føler også at noe av identiteten forsvinner, hvem er jeg som tynn?

Derfor syns jeg og det er behagelig at det ikke går så fort ned at ikke hodet greier å henge med.

Ville bare gi deg en og ønske lykke til med veien mot et lettere liv både fysisk og psykisk

[momsi]

Opprinnelig lagt inn av Schnupsiii, her.

Jeg skjønner godt at du syns det er skummelt å gå ned. Jeg merker selv at i takt med kiloer som forsvinner så avdekker det ubearbeidede følelser som ikke er like hyggelig å gripe tak i. Føler også at noe av identiteten forsvinner, hvem er jeg som tynn?

Derfor syns jeg og det er behagelig at det ikke går så fort ned at ikke hodet greier å henge med.

Ville bare gi deg en og ønske lykke til med veien mot et lettere liv både fysisk og psykisk

Tusen takk
er så godt å ha noen som sitter i samme båt som meg.


Merker at det hjelper meg masse å gå inn på dette forumet og lese litt om andres erfaringer og skrive ned hvordan jeg har det. Og kan gjøre det uten å bli dømt.

Tusen takk alle sammen!

[Carisma]

Nå tramper jeg sikkert uti med begge beina, men hvordan kan dere syns det er skummelt å bli slanke?
Jeg har ALDRI vært tynn. Ikke så lenge jeg kar kunnet ha et forhold til definisjonen tynn. Så jeg burde jo i såfall være livredd? men det er jeg absolutt ikke. Jeg gleder meg. Til at den personen jeg EGENTLIG er kan komme ut. At jeg kan være meg sjøl uten å allerede ha blitt dømt av de jeg møter. Dømt som viljesvak, dum, lat....

[tyto]

Hei alle sammen!

Her går det bra. Har gått ned 8,3 siden jannuar. Jeg er kjempefornøyd. Prøver å få trent to dager i uken og går /sykler tur uten om det. Akkurat nå baker jeg nøttekake med smørkrem og Black sunday kake til å ha med i selskap i morgen. Det er godt å vita at da kan jeg og spise litt kake. Har kommet fra vinterferie og mye besøk hos svigers. Svigermor pørvde etter beste evne og lage god mat til meg og hun klarte det! Hun er fantastisk.

TAKK til dere alle som deler av deres erfaringer og viten her på forumet. Jeg leser masse her ,men er litt sløvere med å skrive. Skal prøve å skjerpe meg.

Til dere som sliter av ulike årsaker husk at i motgang blir vi sterk og ting tar tid.
Etter regn kommer sol Vi må bare tørre å finne vårt slanke jeg og det er en like fantastisk person som den tykke!!!!!! Vi er jo priviligerte som er kommet dit vi er i dag og har startet en snuoperasjon for egen helse og vellvære!!

Lykke til alle sammen

klem

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av tyto, her.

vårt slanke jeg og det er en like fantastisk person som den tykke!!!!!!

Mitt nåværende jeg er definitivt ingen fantastisk person, så det må jo bare bli bedre!?

[Skautrollet]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Nå tramper jeg sikkert uti med begge beina, men hvordan kan dere syns det er skummelt å bli slanke?
Jeg har ALDRI vært tynn. Ikke så lenge jeg kar kunnet ha et forhold til definisjonen tynn. Så jeg burde jo i såfall være livredd? men det er jeg absolutt ikke. Jeg gleder meg. Til at den personen jeg EGENTLIG er kan komme ut. At jeg kan være meg sjøl uten å allerede ha blitt dømt av de jeg møter. Dømt som viljesvak, dum, lat....

Jeg kan bare svare for meg selv Carisma.
Jeg har aldri vært tynn, men slank. Og jeg er en helt annen person da... Mer omgjengelig, mer kresen, mer kreve min rett, mer direkte, mer høyrøstet, mer utfordrende, mer av alt som jeg ikke kan i dag. Flere trekk jeg ikke nødvendigvis synes så mye om. I dag er jeg bare et troll som ingen behøver bry seg om. Usynlig.Trygg. Ufarlig.
Dette er vanskelig å forklare.
Med et fettlag på kroppen har jeg en beskyttelse. Kan gjemme meg mer. Kan slippe unna direkte blikk, - kan bare vende blikket bort. Unngå menn. Unngå folk.
For noen år siden ble jeg mishandlet og voldtatt av en mann jeg kjente godt. (min venninnes mann) Skrekken satt dypt og lenge, turde ikke gå ut etter posten engang. Mat la en demper på følelsene, og jo mer jeg spiste, dess fetere jeg ble, dess mindre attraktiv ble jeg for det andre kjønn. Når disse kiloene skrelles av kommer mange av disse følelsene tilbake, derfor er det skummelt å gå ned i vekt. Ubearbeidede traumer. Selvfølgelig vanskelig å ha et normalt forhold til en mann igjen. Hater kroppen, men må ha den med videre. Og skal jeg leve må jeg stelle litt med dette hylsteret. Pokkers kropp.

[momsi]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Nå tramper jeg sikkert uti med begge beina, men hvordan kan dere syns det er skummelt å bli slanke?
Jeg har ALDRI vært tynn. Ikke så lenge jeg kar kunnet ha et forhold til definisjonen tynn. Så jeg burde jo i såfall være livredd? men det er jeg absolutt ikke. Jeg gleder meg. Til at den personen jeg EGENTLIG er kan komme ut. At jeg kan være meg sjøl uten å allerede ha blitt dømt av de jeg møter. Dømt som viljesvak, dum, lat....

Selvsagt gleder jeg meg til å bli slank og kunne like kroppen min igjen. Var slank i mange år, før jeg desverre la på meg

Men det er også veldig skummelt siden jeg har brukt mat som trøst pga forskjellige ting som skjedde i barndommen. slik at jeg nå har et skall av fett rundt meg, som gir meg en beskyttelse mot div. ting. Grunnen til alt dette vil jeg ikke si her på forumet, siden jeg nylig selv har forstått noe av årsaken til mitt misbruk av mat.

[Schnupsiii]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Nå tramper jeg sikkert uti med begge beina, men hvordan kan dere syns det er skummelt å bli slanke?
Jeg har ALDRI vært tynn. Ikke så lenge jeg kar kunnet ha et forhold til definisjonen tynn. Så jeg burde jo i såfall være livredd? men det er jeg absolutt ikke. Jeg gleder meg. Til at den personen jeg EGENTLIG er kan komme ut. At jeg kan være meg sjøl uten å allerede ha blitt dømt av de jeg møter. Dømt som viljesvak, dum, lat....

Som flere andre også skriver så har maten vært en måte å døyve psykiske smerter på. Fettet har blitt en slags polstring som har beskyttet meg mot fordømming, hån og nedverdigende kommentarer.
Når fettet forsvinner og maten brukes på riktig måte må jeg finne andre metoder å bearbeide dette på. Og det er både skummelt og vondt å måtte ta tak i masse grums som hører fortiden til. Og så er det, for meg, ekstra belastende å kjenne på den følelsen at jeg har latt meg selv forfalle.

Men oppi alt det skumle så gleder jeg meg også Til å være lett og slank i kroppen, orke mer, handle klær i vanlige butikker og ikke føle alles blikk på meg.

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Schnupsiii, her.

. Fettet har blitt en slags polstring som har beskyttet meg mot fordømming, hån og nedverdigende kommentarer..

Men fettet gir jo bare mer fordømming, hån og nedverdigelse fra omverdenen?

[Schnupsiii]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Men fettet gir jo bare mer fordømming, hån og nedverdigelse fra omverdenen?

Jeg sa ikke det var en rasjonell tankegang dette her
Kommentarer på at jeg er tykk har ikke gjort så vondt. Men alle de som har syns jeg har vært mislykka, håpløs, lite verdt osv, der har jeg kunnet gjemme meg bak fettet mitt.

Vet det høres merkelig ut, men slik har det vært for meg hvertfall

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Schnupsiii, her.

Jeg sa ikke det var en rasjonell tankegang dette her
Kommentarer på at jeg er tykk har ikke gjort så vondt. Men alle de som har syns jeg har vært mislykka, håpløs, lite verdt osv, der har jeg kunnet gjemme meg bak fettet mitt.

Er du sikker på det er andre som syns det da, ikke bare den kritiske stemmen i hodet som tilegner andre de tankene og meningene?

[Solange]

De psykologiske mekanismene bak overvekt er ikke nødvendigvis "rasjonelle" og forståelige for omverdenen. Folk har ofte mange urasjonelle måter å håndtere traumer og smerte på. Tenk på de som risper/skjærer seg selv for å slippe smerte. Det oppleves faktisk som en avleder for vonde følelser for de som gjør det.(har ingen erfaring med det personlig, men) Det samme ulogiske ligger bak å beskytte seg bak en fettmur. Det er en måte å isolere seg fra andre på, slippe oppmerksomhet, slippe å bli regnet med, slippe å være attraktiv. Vel møter man forakt og blir sett ned på, men det kan på en måte være lettere å takle enn andre typer oppmerksomhet. Vær glad hvis du ikke har dette trøblete og kompliserte forholdet til overvekten! Etter egen erfaring vil jeg si at man kan komme ut av dette ved gradvis å greie å bli mer glad i seg selv, fokusere på de andre sidene man har som er positive. Etter hvert kommer motet og lysten til å "være med i livet igjen"!

[Carisma]

Jeg mener ikke å være kjip altså...

Jeg har bøttevis av erfating med å tillegge folk endel tanker og meninger de strengt tatt aldri har uttrykt (annet enn i mitt hode), og så utrolig mye det har ødelagt for meg!

[momsi]

Opprinnelig lagt inn av Solange, her.

De psykologiske mekanismene bak overvekt er ikke nødvendigvis "rasjonelle" og forståelige for omverdenen. Folk har ofte mange urasjonelle måter å håndtere traumer og smerte på. Tenk på de som risper/skjærer seg selv for å slippe smerte. Det oppleves faktisk som en avleder for vonde følelser for de som gjør det.(har ingen erfaring med det personlig, men) Det samme ulogiske ligger bak å beskytte seg bak en fettmur. Det er en måte å isolere seg fra andre på, slippe oppmerksomhet, slippe å bli regnet med, slippe å være attraktiv. Vel møter man forakt og blir sett ned på, men det kan på en måte være lettere å takle enn andre typer oppmerksomhet. Vær glad hvis du ikke har dette trøblete og kompliserte forholdet til overvekten! Etter egen erfaring vil jeg si at man kan komme ut av dette ved gradvis å greie å bli mer glad i seg selv, fokusere på de andre sidene man har som er positive. Etter hvert kommer motet og lysten til å "være med i livet igjen"!

Godt forklart!

Psyken er ikke enkel å forklare.

[nalana]

Må si det går veldig bra for meg nå. Er bare fem kg mindre enn det meste jeg har veid, så akkurat det er ikke noe å rope hurra for når jeg har villet og egentlig kunnet leve lavkarbo i mange år allerede.
Har foreløpig aldri gjort det lenge nok til at jeg har vært i nærheten av mitt mål. Den lengste gode perioden jeg har hatt, tok jeg av meg 15 kg. Disse begynte jeg på nytt med i slutten av januar i år.
Jeg har også slitt med en psyke som har ødelagt for meg. Jeg fant til slutt ut at det var en form for tvangsforing for selvskadingens skyld jeg drev med.
Men hvorfor var det store problemet/spørsmålet. Hadde mange teorier om dette også, men at det var så viktig å skjønne grunnen for å kunne lykkes, ja det skjønte jeg ikke før grunnen slo ned nesten som en bombe i et klart øyeblikk.
Funderte ikke en gang over dette når det skjedde, men når jeg først skjønte det, følte jeg meg sterk nok til å gjøre et seriøst forsøk igjen.
Og som om ikke det var nok, så skjedde det 2 andre store ting samme uken som også fikk betydning for at jeg nå føler meg psykisk sterk som en hest og faktisk lykkelig. En følelse jeg ikke har hatt på årevis.
Har sagt det før; at jeg nå er sikker på at jeg skal klare dette, men NÅ altså!!!!!