Forhold, overvekt og dårlig selvbilde

[Anos]

Jeg trenger å lufte litt tanker og gjerne høre andres historier..

Etter å ha vært overvektig så lenge jeg kan huske, har det gjort sitt med selvbildet mitt. Jeg har ikke vært mye mobbet, men livet mitt har vært det stikk motsatte av de "fine og tynne" jentenes liv.

Nå som jeg er overvektig er det bare umulig å være komfortabel i sin egen kropp. Nå er jeg skikkelig fortvilet da det begynner å gå utover meg og kjæresten min. Jeg klarer ikke å være helt komfortabel med han når jeg hater kroppen min

Han vet hvordan jeg føler, og han vil så gjerne at jeg skal føle meg trygg med han, og vite at han elsker meg uansett hvordan jeg ser ut. Jeg forstår godt hans frustrasjon, det gjør han ganske lei seg til tider.. Noe som bare gjør det enda vanskeligere for meg

Vil gjerne høre litt hvordan dere ville taklet denne situasjonen, og om hvordan dere som er overvektig med dårlig selvbilde takler å være i et forhold..

[thersley]

Jeg forstår godt hva du mener. Jeg har selv problemer med å være komfortabel i kroppen min, og samboern min bryr seg på en måte ikke om størrelsen min, men det går ut over oss pga at jeg er ukomfortabel.

Vi har hatt en nedsatt sexliv i et par år nå, men den siste mnd har det blir mye "bedre" fordi jeg har blitt så mye mer innstilt på å gå ned i vekt, jeg har sett litt resultater, og jeg føler meg litt bedre.

Min samboer er veldig tynn. Han spiser HVA SOM HELST, og legger ikke på seg mer enn at han går ned det samme i løpet av et døgn. Jeg kan ikke spise hva som helst, og har i løpet av de fem årene vi har vært sammen gått opp over 40 kg. Pga han matvaner har blitt mine, og jeg har hatt mye mindre fysisk aktivitet. Jeg spilte håndball 6 dager i uka, noe jeg ikke var så interessert i etterhvert pga skole. (Var aldri helt tynn, alltid hatt litt kraftig beinbygning og har aldri vært komfortabel med de "tynne og pene" jentene.) Han har aldri sagt noe om vekta mi direkte til meg, men han har vel hinta, og jeg har latt som ingenting i frykt for å såre meg selv.

Det kom faktisk til et punkt for et par mnd siden hvor han sa at han elsker meg, men han hadde problemer med at jeg har problemer med meg selv, og hvis jeg ikke klarte å rydde opp i det ville det faktisk ikke bli oss videre, for han klarer ikke bære min selvtillit lengre. Han ga meg rett og slett et lite spark. Og så begynte jeg i januar å bli mer bevisst på hva jeg spiste, og selv om jeg kutta i godis osv gikk jeg ikke ned i vekt. Jeg økte aktivitet og merket heller ikke mye effekt. Fant da ut for ca en mnd siden at jeg ikke tåler stivelse, og at mel, pasta, poteter, brød o.l. gjør at jeg legger på meg. Hjelper vel ikke at jeg elsker pasta heller. Men det har jeg ikke spist siden januar.

For meg så hjalp det å få et spark i baken, hvor jeg var nødt til å tenke på min helse for at vårt forhold skulle fungere. Hvis du skjønner hva jeg mener? Vanskelig detta! Og gjennom min helseutforsking ble jeg tilslutt kjent med lavkarbo (lchf) og nå spiser jeg bare det! Angrer ikke en dag! Går ned litt etter litt, og forholdet til sambo og meg har aldri vært sterkere. Jeg har faktisk for første gang fortalt han hva jeg veier, og han ble ikke skremt! Han har støttet meg (delvis pga mangel på kunnskap om lavkarbo) så godt han kan, og sjekker ALT innhold i mat i butikken før vi kjøper det. Han spiser nesten bare lavkarbo selv også nå, til tross for at han ikke har et slikt behov. Det er litt om min situasjon, i alle fall

[Carisma]

Jeg har et sterkt skille mellom hvem jeg er som person og hva som er kroppen min. Utsida sier ingenting om hvordan jeg er, og den endrer seg (ikke minst nå om dagen ) så jeg kan ikke la den definere hvem jeg er og hva jeg ønsker å være. Når det er sagt er det selvsagt opp til meg å gjøre det beste jeg kan ut av det også, men når manhar jobbet mot kroppen i så mange år som jeg har må man bare ta et valg på hvordan man ønsker å definere seg selv. Den er som den er pga sykdom, og lar jeg det knekke meg så lar jeg sykdommen vinne.

[Dolly]

Etter jeg ble sammen med min samboer for 1,5 år siden hadde jeg gått opp 10 kg, han har ikke sagt noe spesielt. men har forstått at han har lagt merke til det

Han sliter med å legge på seg, han er 182 og mellom 57 og 59 kg.. Jeg har spist det han spiser av snacks ol... og derfor har jeg økt masse i vekt...

Men nå forsvinner det litt etter litt og selvtilitten kommer sakte men sikkert tilbake idet jeg kan smette oppi en etter en av de gamle buksene mine

I ♥ Lavkarbo

[Kitt]

Litt av min historie står i denne tråden.
Da jeg traff min mann for snart 20 år sien, hadde jeg nettopp vært svært syk og gått ned mange kilo. Var derfor ganske slank og lekker!
Han er 193 høy og veide vel ca 72kg på den tiden, altså svært tynn!

Ganske fort begynt han å mase om å få barn. Jeg var ikke i mot det, men advarte han om at jeg kom til å legge på meg og ikke kunne love at jeg klarte å gå ned igjen(visste jo ikke om lavkarbo den gangen).
2 barn og over +30kg senere er det ikke bare jeg som har lagt på meg, gitt! Er ikke akkurat redd for at småbertene skal stikke av med han. Han er også nesten 30kg tyngre og selv om det syns best uten klær, likner han ikke mye på den mannen jeg giftet meg med for 16 år siden!

Essensen:
Jeg er snart 44 år gammel, har en BMI på 37, har arr etter bukplastikk og andre operasjoner, hengepupper og ødelagt, tykk ankel. Jeg har psoriasis og rosacea, bruker briller og farger mitt grå hår!
Likevel finner min mann meg attraktiv og sexy!
Akkurat som jeg aldri kunne tenke meg noen annen mann, "øl"vom eller ikke!

[Anos]

Opprinnelig lagt inn av Kitt, her.

Essensen:
Jeg er snart 44 år gammel, har en BMI på 37, har arr etter bukplastikk og andre operasjoner, hengepupper og ødelagt, tykk ankel. Jeg har psoriasis og rosacea, bruker briller og farger mitt grå hår!
Likevel finner min mann meg attraktiv og sexy!
Akkurat som jeg aldri kunne tenke meg noen annen mann, "øl"vom eller ikke!

Nettopp! Det er akkurat sånn kjæresten min tenker også, jeg er helt sikker på at uansett hvordan jeg ser ut, så vil han like meg for den jeg er. Men hvorfor er det da så vanskelig å være komfortabel med han Han er så snill og omtenksom, blir sååå irritert på meg selv. Jeg får håpe jeg klarer å komme over det, og innse at ikke alle menn er overfladiske

[Kitt]

Vi tror jo det vi er "opplært" til, at menn er overfladiske og kun bryr seg om utseende!
Og så viser det seg at det kun er et fåtall som faktisk er sånn!
Jobben må vi gjøre i vårt eget hodet, men det er jammen ikke lett, hjernevasket som vi er!
Moren min skrøt på seg her i dag at hun hadde lært meg å like kroppen min uansett, men der tar hun nok litt feil. Greia er rett og slett at jeg ikke har anlegg for anoreksi, tror jeg! Har jo prøvd å slanke meg pga misnøye med egen kropp mange ganger, men sprekker hver gang, selv på lavkarbo/ketolyse.

Min "innsikt" har kommet med alderen og godt hjulpet av min elskede mann, har jeg sakte, men sikkert, godtatt at dette er meg! Står på venteliste til slankeoperasjon, men det har med helsa å gjøre, ikke utseende! Arr, ødelagt ankel, briller og grått hår blir jo ikke bort om jeg blir slankere!

Som Carisma sier, jeg er jo ikke kroppen min! Det er det som er inni som er meg!

[Camomilla]

Vekt er bare et tall - det er hvordan vi er mot andre som definerer hva slags person vi er. Hylsteret sier ingenting om det som bor inne i et menneske, hva det kan og hva det vet - derfor er det så trist at det skal være så stigmatiserende å ha en bilring eller fem Etterhvert som min egen overvekt ség på fikk jeg oppleve at andre (slanke) mennesker møtte meg på en annen måte enn jeg var vant til; og jeg greide ikke å fri meg fra forestillingen om at vekten min, og det at jeg var lubben, var utslagsgivende for hva slags inntrykk de hadde av meg. Uten egentlig å ha snakket med meg i det hele tatt. Tragisk! Jeg har aldri vært noen sylfide, men det som de fleste kaller "normal" - litt ekstra her og der, men ikke verre enn at klærne passer. Når det lille ekstra ble mye ekstra skjedde det noe med hvordan andre oppfattet meg - og enda verre - hvordan jeg oppfattet meg selv. Jeg kom ikke utenom at det gjør noe med et parforhold også, selv om min mann og jeg har vært sammen i 15 år er ikke et forhold noen statisk ting. Heldigvis har han alltid skrytt av hvor flott jeg er (helt uavhengig av vekt) og at bekreftelsene er mange hjelper når selvbildet krymper proposjonalt med at vekten øker. Det å føle seg elsket er viktig, men enda viktigere er det vel å elske seg selv - derfor var det viktig for meg å ta tak i vektproblemet. Veldig glad for at jeg fant lavkarbo etter å ha forsøkt og spise mindre og trene mer i lang tid. Dette virker jo

[mama67]

Nå er ikke jeg veldig overvektig lenger, men jeg har en mage som ikke er vakker, jeg har masse cellulitter, slappe overarmer og puppene er ikke like spretne lenger. Jeg har hatt masse komplekser for magen min i mange år, og kvidde meg veldig for å vise meg naken for han som nå er samboeren min. Jeg advarte han før vi skulle møtes, slik at han ikke skulle bli skuffet, sjokkert, avtent eller hva det måtte være. Han svarte så fint: "Jeg har levd med en bitch i mange år - den magen din kan du bare glemme".

Lettere sagt enn gjort, og jeg har virkelig kjempet med meg selv for å kunne være naken og avslappet sammen med han. Men han har med hele seg vist at han elsker meg slik jeg er, at han digger formene mine, at han liker å ta på meg, se på meg og være nær meg. Og med hans hjelp har jeg klart å slippe meg løs, stole på at han liker meg som jeg er og finner meg attraktiv. Er det rart jeg flyttet på andre siden av landet for den mannen

[Katepotet]

Selvbildet er jo en veldig relativ ting, og mange ganger har man et veldig urealistisk (selv)bilde av seg selv. Jeg synes at når jeg kikker meg på meg selv i speilet - så ser jeg ikke så verst ut, men når jeg ser foto av meg selv. Å gush og gosh - jeg ser ut som en feit kjerring!
Les mere her: http://kroppenmin-kate.blogspot.com/

[kjerstiva]

Opprinnelig lagt inn av Anos, her.

Jeg trenger å lufte litt tanker og gjerne høre andres historier..

Etter å ha vært overvektig så lenge jeg kan huske, har det gjort sitt med selvbildet mitt. Jeg har ikke vært mye mobbet, men livet mitt har vært det stikk motsatte av de "fine og tynne" jentenes liv.

Nå som jeg er overvektig er det bare umulig å være komfortabel i sin egen kropp. Nå er jeg skikkelig fortvilet da det begynner å gå utover meg og kjæresten min. Jeg klarer ikke å være helt komfortabel med han når jeg hater kroppen min

Han vet hvordan jeg føler, og han vil så gjerne at jeg skal føle meg trygg med han, og vite at han elsker meg uansett hvordan jeg ser ut. Jeg forstår godt hans frustrasjon, det gjør han ganske lei seg til tider.. Noe som bare gjør det enda vanskeligere for meg

Vil gjerne høre litt hvordan dere ville taklet denne situasjonen, og om hvordan dere som er overvektig med dårlig selvbilde takler å være i et forhold..

Jeg har ingen gode råd, desværre. Jeg er selv singel på 3 året, da mitt eget selvbilde ikke tillater meg å gå inn i et forhold

[Imp]

Hvor lenge har dere vært sammen?

Jeg hadde egentlig ganske grei selvtillitfør, men min eksmann klarte å dra den ned ved å sammenligne meg med damer fra pornofilmer, og kommentarer som "slik skulle puppene dine vært" og "jeg hadde tent mye mer på deg om magen din hadde vært flatere"...så da jeg ble sammen med mannen hadde jeg null selvtillit ift. kroppen min. Men jeg kan bare signere Mama67 på dette:

Sitat:

Men han har med hele seg vist at han elsker meg slik jeg er, at han digger formene mine, at han liker å ta på meg, se på meg og være nær meg. Og med hans hjelp har jeg klart å slippe meg løs, stole på at han liker meg som jeg er og finner meg attraktiv.

Jeg har ingen problemer med å være naken sammen med ham osv. Fremdeles er det deler ved kroppen min jeg aldri kommer til å like, men jeg stoler på at han liker dem og da slapper jeg av sammen med ham.

Men, det gikk tid. Det gikk lang tid før jeg syntes det var helt greit å ligge naken ved siden av ham uten dyne og klær feks. Så jeg ville bare gitt deg det rådet, la det gå tid, prøv å stol på at han liker kroppen din (de færreste er sammen med ei jente de ikke liker kroppen på), og forklar ham at han ikke skal ta det så tungt , og gi deg tid.

[PePolly]

Heisann!
Jeg vil gjerne si litt om hvordan det er å være på "den andre siden".
Jeg var i mange år sammen med en fantastisk gutt, som jeg var utrolig glad i. Det ble slutt etter syv års samboerskap, uten at noen av oss kunne sette fingeren på hva som egentlig hadde gått galt. Vi elsket jo hverandre?
Hvis jeg kan tillate meg å si dette på en litt klissete måte, så manglet det ikke på kjærelighet og støtte oss i mellom, men vi, og særlig han, klarte ikke å finne den samme kjærligheten til seg selv.
Det startet vel med litt for mange "kosekvelder" med film og mye mat og godterier. Så ble vi trøtte og uopplagte, og bare gledet oss til helgen skulle komme, og vi endelig kunne slappe av og "kose" oss i sofaen igjen. Så begynte det å merkes veldig på vekta, også hos meg, og vi snakket om at vi måtte komme i form til sommeren. Men det ble aldri slik, og når sommeren kom hadde vi ikke akkurat lyst å vise oss på stranda sammen med andre.. eller gå lettkledd rundt i byen. Så da lukka vi persiennene, satte på en film, og fortsatte kosen.

Etterhvert begynte jeg å bli frustrert, men jeg visste ikke helt hva som var galt. Jeg uttrykte ganske sterkt at jeg ønsket at ting skulle være annerledes. Jeg ville ut blant folk, jeg ville gå tur og endre kosthold. Plutselig opplevde jeg kjæresten min, som jeg var så glad i, nesten som en byrde. Det er en forferdelig ting å si, men jeg opplevde tungsinnet han bar på, som en utrolig belastning. Han, som jeg så opp til og beundret på så mange måter, skammet seg sånn over kroppen sin, at han ikke følte seg komfortabel med å være ute blant folk. At jeg gjorde endringer i mitt liv, selv om jeg fortsatt hadde, og har , en lang vei igjen å gå,gjorde at han følte seg enda verre. Jeg gjorde det jeg kunne for å støtte og fortelle hvor høyt jeg satte ham,men jeg nådde ikke inn. Det tapper for energi å gå rundt å hele tiden prøve å være positiv, og gi positiv bekreftelse. Når jeg ikke fikk ham på bedre tanker, følte jeg at jeg hadde mislyktes, at jeg var en dårlig kjæreste, og at han nok ville ha det bedre sammen med noen andre. Han slet med selvbilde og depresjoner,jeg slet med dårlig samvittighet, frustrasjon og skyldfølelse, og vi følte til slutt at vi ikke klarte å skape noe positivt sammen.

Da vi til slutt gikk fra hverandre hadde vi knapt sett hverandre uten klær på 18.mnd.

Det jeg prøver å formidle er at det er utrolig vondt å være glad i noen som hater seg selv. Det er frustrerende å bli dyttet unna når man vil være nær, fordi kjæresten din synes kropp er vanskelig. Derfor synes jeg det er utrolig positivt at du lar partneren din bli med på de endringene du gjør. At du snakker med ham, og at han er ivrig på å sjekke matvarene på butikken.

Jeg vet også, at jeg hadde satt utrolig stor pris på det om kjæresten min den gangen kunne si til meg at det ikke var min jobb å bygge opp hans selvbilde. Det måtte han gjøre alene, men støtte fra meg.

[bærrgen]

Opprinnelig lagt inn av PePolly, her.

Det jeg prøver å formidle er at det er utrolig vondt å være glad i noen som hater seg selv. Det er frustrerende å bli dyttet unna når man vil være nær, fordi kjæresten din synes kropp er vanskelig.

Huff, jeg tror det er litt der jeg og mannen min er. Selvbildet mitt har jeg mistet en eller annen plass på veien og jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre for å få det bra igjen. Jeg ser at dette også sliter på mannen min og forholdet vårt

[Carisma]

Og en liten ting... Ikke ta der selv så høytidelig! Le litt av dere selv, livet er tross alt ikke så skummelt

[PePolly]

Opprinnelig lagt inn av bærrgen, her.

Huff, jeg tror det er litt der jeg og mannen min er. Selvbildet mitt har jeg mistet en eller annen plass på veien og jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre for å få det bra igjen. Jeg ser at dette også sliter på mannen min og forholdet vårt

Ja, det er ikke så lett, det der.. Det er trist at vi skyver fra oss de vi er glad, når vi trenger dem mest. Men virkelig, jeg er ingen ekspert,men jeg tror som sagt det kunne hjulpet i det forholdet jeg var i, dersom jeg visste at det ikke var jeg som gjorde noe galt for at han skulle føle seg sånn. Kan være ganske fortvilende når partneren din ikke tror på det du sier, om at du elsker ham/henne. Jeg følte nesten at jeg ble beskyldt for å være sammen med ham fordi jeg syntes synd på ham. Det var ingen god følelse. Vit at mannen din er glad i deg, hvis ikke hadde han ikke stått ved deg!