Hva slags forhold har du til kroppen din?

[Mya]

hmm jeg var slank i mange år, og ikke det at jeg gikk rundt og var i ekstase over den da heller, men den var eg ikke noe tema bekymringen for den var ikke der. Og responsen fra andre mennesker på kroppen min var og en helt annen. Etter at jeg la på meg erdet så mange ting som jeg før ikke tenkte på som bekymrer meg, og folks reaksjon og syn på meg sårer så voldsomt sikkert fordi jeg er blitt paranoid på det. Men det er et visst "krav" der ute i samfunnet. Har man noen som og er glad i kroppen din tror jeg man kan lære seg å lene seg litt på det, men når man ikke har det føler jeg nå at jeg ikke duger for å si det sånn. Skulle virkelig ønske at jeg klarte å¨like kroppen min for som jeg sier tror jeg det er den beste forutsetningen for å være snill mot den og. Men jeg synes nå det er veldig vanskelig da... teit men sant

[Merete A]

Opprinnelig lagt inn av Mya

Har man noen som og er glad i kroppen din tror jeg man kan lære seg å lene seg litt på det, men når man ikke har det føler jeg nå at jeg ikke duger for å si det sånn

*kremt, kremt* Jeg er singel ... og min kjærlighet til min egen kropp hander om MEG - ingen andre.

Opprinnelig lagt inn av Mya

Skulle virkelig ønske at jeg klarte å¨like kroppen min for som jeg sier tror jeg det er den beste forutsetningen for å være snill mot den og. Men jeg synes nå det er veldig vanskelig da... teit men sant

Ja, det ER vanskelig! Det er ikke dermed sagt at det er umulig. Og du verden, så mye "lettere" livet er når jeg slipper å bære på alt hatet i tillegg til alle kiloene! Anbefales!

[jeef-micro]

Jeg liker ikke kroppen min, men jeg liker psyken min enda mindre. Jeg har kronisk dårlig samvittighet for ett eller annet, har sinnsykt lav selvtillit, her lav selvfølelse, og er aldri bra nok... tror nok jeg hadde fått et bedre forhold til kroppen min om jeg hadde greid å snu på alt det andre

[Dante]

Opprinnelig lagt inn av Ebbamor

Har du lyst til å si litt mer om hvordan det arter seg, Dante? Hva mener du med et anstrengt forhold til kroppen?

Den er ganske svikefull på mange måter. Mye som ikke fungerer som det skal. Mange merker og sår. Alt fra strekkmerker til pigmenter fra blod. Mye vondt osv osv. Har ikke lyst å gå så veldig i detalj, men det er mye som ikke fungerer

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Mya

Jeg tror faktisk at dette er noe man ikke opplever som slank og man har vanskelig for å sette seg inn i

Og ofte er de nesten værst de som har vært overvektige og blitt slanke.... Men det er kanskje en sånn "jeg klarte det og er derfor bedre enn deg" greie?...

[Merete A]

Opprinnelig lagt inn av Carisma

Og ofte er de nesten værst de som har vært overvektige og blitt slanke.... Men det er kanskje en sånn "jeg klarte det og er derfor bedre enn deg" greie?...

Har aldri møtt et menneske av den kategorien ... kjenner tvert imot et par kvinner som har klart å bevare betydelige vekttap over tid - og de er jammen forståelsesfulle og oppmuntrende for meg som fortsatt er på vei mot målet

Er det ikke egetlig sånn at de største fordommene sitter inni oss selv? Og at vi har lett for å tillegge andre mennesker holdninger de kanskje ikke har? Sårbarhet får så mange slags uttrykk

[Nille]

Opprinnelig lagt inn av Carisma

Og ofte er de nesten værst de som har vært overvektige og blitt slanke.... Men det er kanskje en sånn "jeg klarte det og er derfor bedre enn deg" greie?...

Nå har jeg vanka i lavkarbo miljø i ganske mange år. På både utenlandske og norske forum, og har aldri noensinne møtt noen med den holdningen. (Men jeg har ikke vært på SN da....)

[Fridolina]

Att vare glad i kroppen sin er absolutt det beste!
Og alle her inne på lav-karbo er nog litt gla i kropppen sin,eftersom vi prøver å gjøre det beste før våran kropp. Att spise usunt å dra omkring med stor overvekt syns ikke jag er å vare gla i kroppen sin.

Innen så brukte jag ju den som en søppelbøtte og såg ikke helheten av kroppen. Det er ikke lett å bli gla i en kropp som ikke mår bra.Og ofte kan man bli så trøtt på att vare missførnøjd,att man gir opp tanken av att ens prøve å tenke på kroppen.

Men før var dag som går og vart kilo som førsvinner så blir jag bare mer å mer interesert i kroppen min i helhet. Det handler ikke bare om vekten lengre utan om att hele kroppen ska må bra.
Att jag har blivit slankere er ju sunnere,men det handlar også om det inne i kroppen som vi ikke ser.

Tyvärr så kan jag ikke leve så som jag ønsker. Min værk førhindrer mig till å motionere så mye som jag ønsker og diverse mediciner spiser jag även om jag ønsker att kroppen min skulle få vare utan "kemiskmedicin" og stoffer.. Men jag prøver å gjøre det beste ut av det,av de mulighetene jag har.

[Lotusia]

Er ikke så glad i kroppen min lenger nei har vert syk en stund og det føles ikke bra!
Utseende messig er jeg også missfornøyd etter at jeg ble opperert og det ble STYGT! og jeg føler meg ødelagt! Så prøver å få no plastisk-kirurgi hjelp, men veit ikke om det er mulig og jeg er forrrbannna!!

Hadde det vert opp til meg hadde jeg fiksa alle problemene siden det plager meg så mye hver dag, men opp til meg er det vist ikke

Misunner dere som sliter med vekt (sier ikke at det er enkelt..) for dere har en mulighet til å oppnå ønskene deres! Jeg er selv på kjempe streng diett for å bli frisk, og det går laaangsomt, men det hjelper så stå på videre- you can do it!

[Lykke]

Må bare si at æ like signaturen din.. hm,hm..
Bare hårtuppan som e splitta...

[Hyper]

Opprinnelig lagt inn av Nille, her.

Jeg har venta med å svare på denne fordi jeg måtte tenke meg om litt. Og ettehvert som dagene har gått har jeg kjent på denne følelsen. Måtte være sikker på at det ikke bare var noe jeg innbildte meg selv, - eller at det var noe jeg har fortalt jeg selv så mange ganger at jeg til slutt har begynt å tro på det.....

Men altså,- jeg liker faktisk kroppen min veldig godt jeg. Riktignok hadde jeg ikke blånekta om noen hadde tilbudt meg en modellkropp med lange bein og noen ekstra centimeter (Da jeg var "større" hadde jeg "I´m not overweight, I´m undertall" i siggen min.) Men jeg er snart 50 og ser klart og tydelig at jeg faktisk har en flottere og strammere kropp enn mange andre på min alder. Og det er jeg stolt av. Jeg er realistisk og venter ikke å se ut som 20 når jeg er 50. Det ville vært patetisk. Jeg har en flott frodig og moden kropp som har levd. Jeg er ikke tynn, men jeg er ikke feit heller. Og jeg steller godt med den. Både innvendig og utvendig. Jeg har slitt for den. I det siste har jeg oppdaget at jeg har gått et lite steg lenger. Jeg har kjøpt en god del nytt undertøy. Lekkert undertøy. Og det føles fantastisk bra. Jeg sparer ikke på de "fine" tingene. Jeg bruker det oftere og oftere. Nå skal de siste "svigermortrusene" ut av skuffen og rett i søpla. Kroppen min fortjener bedre. Ikke noe mer gråblått utvaska med slappe strikker her nei ! Jeg føler meg vel helt innenfra til utenpå.

Jeg kan godt stå foran speilet og si "Damn you look goooooood girl !", og jeg skammer meg ikke over det heller ! Har tenkt å nyte det så lenge følelsen varer !

Leste denne nå Nille!Fantastisk bra!!!

[Streken]

Hmmm.....interessant emne. Jeg har et anspent forhold til kroppen min.
Helt siden puberteten har jeg liksom aldri klart å akseptere forandringene som skjedde med kroppen. Jeg var alltid aktiv i sport osv som liten, fotball, karate. Og da jeg først fikk mensen hadde jeg så store smerter at jeg ikke fungerte i to dager. Jeg fikk til og med ordnet slik at jeg fikk fritatt en dag i måneden fra skolen pga nettopp dette. Og konkurransemenneske som jeg er, følte jeg at jeg gikk glipp av ting som trening, skole osv. Så jeg hatet at jeg fikk mensen. Og så begynte bystene å utvikle seg som jeg følte var sinnsykt upraktisk under løping på fotballen, som da førte til at jeg sluttet der og heller begynte på karate.

Jeg er 27 idag, og er klar over at det er sånn det er å være kvinne, mensen osv, men det sitter på en måte igjen. Savner gutteformen jeg hadde. Nå er jeg jo syk og er veldig tynn akkurat nå, men det verste er at jeg er fornøyd sånn. Har en BMI på 14,1 og ser ikke ut, men føler meg kroppslig fornøyd. Puppene, mensen og hoftene er borte.
Men antar at jeg føler det sånn for det gamle sitter igjen på en måte.

Tror gunnen til at jeg aldri ble vant til eller aksepterte forandringene i kroppen har litt med at jeg var så guttejente, hadde bare guttevenner. Hadde liksom ikke jentevenner rundt meg som snakket om klær, mote, sminke og gutter. For meg så var det sport og konkurranse som gjaldt.

Jeg er ikke lesbisk(det høres kanskje sånn ut), har hatt kjæreste i 11 år og han er både bestevennen min og kjæresten min. Han forteller meg jo hele tiden hvor fin jeg er og at han likte formene jeg hadde før jeg ble syk. Men det hjelper liksom ikke på den misnøyen med hvordan kroppen min er. At jeg rett og slett er en kvinne og kvinner har pupper, lår og hofter.

Rare greier.....