Når er man egentlig fornøyd ...?

[kirami]

Nå om dagen, med dietter, trening og stor livsstilsendring, får jeg stadig spørsmålet om hvor mye mer jeg har tenkt å gå ned i vekt... Når jeg sier 10kg, slenger alle ut av seg at de syns det såååå mye og unødvendig. Jeg har jo trots alt blitt så mye tynnere.... Men selv er jeg ikke enig...ja, jeg har blitt mye slankere og i mye bedre form, men fornøyd? Nei, er ikke det.... Når jeg står forran speilet ser jeg fortsatt valkene, fettet og andre ymse ting. Man får jo etterhvert et bilde i hodet om hvordan man gjerne vil bli, men er fort gjort å få for store forventninger. Vet jo at jeg ikke blir perfekt, at kroppen vil bære preg av overvekt og graviditet. Fort gjort å bli kritisk... Men, selvfølgelig er nytt liv med nye gode vaner det viktigeste

Hva tenker dere andre om dette? Har dere satt dere mål? Eller velger dere å stoppe når dere er fornøyde?

[Nupsida]

Mitt mål er ihvertfall 65 kg. Men, når jeg kommer så langt ned, vil jeg sikkert ned enda mer :P

[nellie]

Jeg har satt meg et mål og dit skal jeg. Ikke noe lenger.
Grunnen til det er at jeg har vært der før og vet av den erfaringen at jeg ikke blir fornøyd der, selvom det er der grensa for en sunn vekt går for meg.
Ikke i følge BMIkalkulatoren, men i følge bilder fra back in the days

[vimsen85]

Jeg har satt meg et mål som er ca 10 kg lettere enn der jeg er i dag. Men jeg stresser ikke med det. Målet er der jeg får BMI som normalvektig. MEN, dersom kroppen min sier stopp og vil være der jeg er i dag, så er jeg faktisk fornøyd. Jeg har ikke vært så lett siden ungdomsskolen. Jeg har fått MYE bedre helse og koser meg med maten. Så selv om vekta mi går opp og ned de samme 2 kiloene nå, så kjenner jeg at det ikke gjør så mye. For jeg har forbedret mine helseutsikter mye ved å kvitte meg med 20 kg. Jeg er enda ikke normalvektig. Kanskje jeg aldri blir det. Det gjør ingenting. Man må bare bli gla i den man er og det man har. Jeg prøver å elske valkene, hengepuppene, strekkmerkene og alt det andre som er der. Jeg kan ikke være noe annet enn det jeg er. Jeg må bare like meg.

[Rin]

Tjaa. Til syvende og sist vil jeg nok ikke si meg fornøyd før jeg har en BMI innenfor normalområdet, men da mener jeg 24,9 - ikke mye lavere. Grunnen til det er vel mest at da føler jeg kanskje at jeg har "på papiret" at jeg ikke er overvektig lenger, selv om jeg husker at jeg var fornøyd selv da jeg en gang i tiden lå rundt BMI 26. Vet at disse tallene også er ganske meningsløse, egentlig, men jeg vil så gjerne at vekten min skal være "uangripelig", og liksom være helt sikker på at jeg ikke har overvekt som kan skape tilleggssykdom for meg.

[Benedictee]

Jeg er veldig lite opptatt av vekt egentlig. Jeg vil gjerne at den beveger seg for å se at dietten fungerer. Jeg har også satt 65-70 kg som et "mål", men vet med megselv at om jeg står på 72 kg og føler meg komfortabel, glad og en tanke attraktiv så har jeg ikke noe stort behov for å gå ned mer

[Mellon]

JEg har satt mål som 65, men kan godt gå litt under det har jeg tenkt. Må se det litt ann, sist jeg var den vekta var da jeg giftet meg, 23 år gammel- og da var jeg vel 62-63, kunne godt hvert der igjen Men når er jeg 30 og har 3 unger, og tenker kanskje at under 65 ikke er ideelt for meg lenger.

Tenkte en liten stund på at jeg skulle være fornøyd når jeg når 70, men har funnet ut at jeg ikke skal stoppe der, skal ned på 65- det er hvertfall sikkert. Men egentgli så kan jeg aldri gi slipp på dette kostholde, for da havner jeg bare opp i vekt igjen, og det kan jeg ikke. Så går litt å tenker på hva jeg skal spise når vekta er nådd, og kanskje jeg bare fortsetter, så får vi se hvor vekta ender.

[christine76]

Veldig gode spørsmål.

Jeg satte meg et mål om å komme såvidt innenfor grensen til normalvektig, og der er jeg, med en BMI som stort sett varierer mellom 24 og 25 alt ettersom når i måneden det er. Så jeg har gitt meg der jeg sa. Men jeg er ikke fornøyd, og vurderer stadig om jeg skal fortsette litt til og gå ned litt til. Jeg har i alle fall bestemt meg for å vente til etter nyttår.

Men det er jo det med at kroppen uansett ikke blir perfekt. Huden trekker seg ikke fortere sammen om jeg slanker bort resten av fettet som er inni, så magen blir uansett ikke stram og fin. Men jeg satser på at det går seg fint til etter hvert. At utseende og forventninger møtes på midten et sted.

[LIBBA]

Jeg har også satt meg som mål å komme ned i 63-65 kg. Da vil jeg være "normalvektig".
Har ennå en del kilo igjen, så jeg håper å greie det til ferien 2011.
Da vil jeg være fornøyd.....tror jeg

[Cherry]

Vet vel ikke!

Noen ganger ser jeg meg i speilet og tenker at "hey, jeg har den fine kroppen". Og det har jeg også, med klær på, og gjerne med hold-in-strømpebukse under

Så kler jeg av meg og ser magan vettu, så syns jeg at jeg ser ut som jeg trenger å ta av minst 40 kg til!!

Blir aldri enig med meg selv. Min frykt ligger vel i å ikke klare å stoppe å gå ned i vekt når det er nok

[Trolltika]

For øyeblikket tenker jeg at jeg skal være fornøyd dersom jeg kan handle klær i "normale" klesbutikker igjen. Med andre ord har jeg ikke noe konkret vektmål, men jeg vil gjerne kunne handle klær der klesstørrelsene stopper på 46/48

[Cherry]

Opprinnelig lagt inn av Trolltika, her.

For øyeblikket tenker jeg at jeg skal være fornøyd dersom jeg kan handle klær i "normale" klesbutikker igjen. Med andre ord har jeg ikke noe konkret vektmål, men jeg vil gjerne kunne handle klær der klesstørrelsene stopper på 46/48

Det er farlige greier når man kan det. Var str. 54 eller xxxl i fjor og nå er jeg sånn type 40 eller medium/small og kan handle på en hvilken som helst butikk. Og det gjør jeg jo. Til de grader.

[kirami]

Opprinnelig lagt inn av Cherry, her.

Vet vel ikke!

Noen ganger ser jeg meg i speilet og tenker at "hey, jeg har den fine kroppen". Og det har jeg også, med klær på, og gjerne med hold-in-strømpebukse under

Så kler jeg av meg og ser magan vettu, så syns jeg at jeg ser ut som jeg trenger å ta av minst 40 kg til!!

Blir aldri enig med meg selv. Min frykt ligger vel i å ikke klare å stoppe å gå ned i vekt når det er nok

Kjenner meg veldig igjen i dette. Føler det sånn selv rett som det er... Ene dagen ser jeg meg i speilet og syns rett og slett jeg ser smashing ut :P Magen er fin og "flat" og ja, humøret er på topp Andre dager igjen føler jeg meg som en potetsekk. Valker, fett og gugg. Men er vel litt sånn det blir når man har en kropp som er så mye i forandring. Plutselig kommer man inn i de buksene man ikke fikk over knea, men vekta viser fortsatt mange kg overvektig....
Kjenner også meg litt igjen i den frykten for å ikke klare å stoppe. at man på en måte kan bli litt hekta....:S

Ellers er det spennede å se hva alle dere andre har skrevet også. Har tenkt litt på dette i det siste, så flott å lese andres tanker rundt dette

[kirami]

Opprinnelig lagt inn av Cherry, her.

Det er farlige greier når man kan det. Var str. 54 eller xxxl i fjor og nå er jeg sånn type 40 eller medium/small og kan handle på en hvilken som helst butikk. Og det gjør jeg jo. Til de grader.

Hørtes ille dyrt ut...men veeeldig morro Gleder meg til å komme dit

[Trolltika]

Opprinnelig lagt inn av Cherry, her.

Det er farlige greier når man kan det. Var str. 54 eller xxxl i fjor og nå er jeg sånn type 40 eller medium/small og kan handle på en hvilken som helst butikk. Og det gjør jeg jo. Til de grader.

I så fall tror jeg at jeg liker å leve litt farlig Heller det enn å stå i butikken og vite at du MÅ ha ny topp eller bukse, og ikke fordra noe av det de har i butikken. Å stå der og skulle vurdere hva som er "minst ille" ser jeg veldig frem til å slippe

[Cherry]

Opprinnelig lagt inn av Trolltika, her.

I så fall tror jeg at jeg liker å leve litt farlig Heller det enn å stå i butikken og vite at du MÅ ha ny topp eller bukse, og ikke fordra noe av det de har i butikken. Å stå der og skulle vurdere hva som er "minst ille" ser jeg veldig frem til å slippe

Handlet aldri i butikker før. Orket ikke. Bestilte alt online. Nå har jeg slutta med det og handler i butikker. Så står jeg der med hendene fulle og må nesten velge hva jeg vil ha (luksusproblem :P), men det er ganske stort for noen som ikke har hatt spesielt mye klær de siste 10-15 årene.

...det er bare det at det er litt for mye klær i skapene mine nå, og jeg er 159 og veier 75 kilo omtrent, så jeg er jo sånn passe feit enda, og masse av klærne er blitt for store og sånn :P

[Cyan]

Jeg vet med meg selv at fornøyd kommer jeg aldri til å bli. Mitt drømmemål er 68 kilo (BMI rett under 25), men så lett har jeg ikke vært siden gymnaset så et mer realistisk mål er på rundt 75 kilo. Jeg har med andre ord sagt til meg selv at alt under 75 kilo er akseptabelt og at jeg da skal si meg fornøyd. Alt jeg evt. går ned etter det tar jeg som en bonus. Jeg var ca 75 kilo da jeg traff mannen min, og jeg ser på bilder fra den gang at jeg så ganske så bra ut

[Cherry]

Opprinnelig lagt inn av Cyan, her.

Jeg vet med meg selv at fornøyd kommer jeg aldri til å bli. Mitt drømmemål er 68 kilo (BMI rett under 25), men så lett har jeg ikke vært siden gymnaset så et mer realistisk mål er på rundt 75 kilo. Jeg har med andre ord sagt til meg selv at alt under 75 kilo er akseptabelt og at jeg da skal si meg fornøyd. Alt jeg evt. går ned etter det tar jeg som en bonus. Jeg var ca 75 kilo da jeg traff mannen min, og jeg ser på bilder fra den gang at jeg så ganske så bra ut

Skal jeg ha BMI under 25 må jeg veie under 53 kg. Det veit jeg ikke om jeg gidder :P

[Cyan]

Opprinnelig lagt inn av Cherry, her.

Skal jeg ha BMI under 25 må jeg veie under 53 kg. Det veit jeg ikke om jeg gidder :P

Og jeg veit ikke om jeg gidder å komme meg ned på 60-tallet heller Kasta uansett bort så mye tid på å være misfornøyd når jeg var der for mange herrens år siden så jeg vil heller bruke litt mer tid på å nyte livet et sted på 70-tallet i stedet (og på 80- og 90 tallet også så lenge som jeg er der)

[LiMe]

Jeg er snart i mål, men vet ikke om jeg er helt fornøyd ennå.... Tror jeg tar litt til, men får mange kommentarer om at nå må jeg ikke bli tynnere. Synes selv at jeg ikke er spesielt tynn. Men har litt dårlig matlyst for tida, og hvis kuren er vektstabiliserende (som jeg har lest et sted her inne) er det vel ingen fare med å fortsette litt til? Men lurer jo litt på om jeg noensinne blir fornøyd? Er dessuten litt engstelig for å legge på meg når jeg øker antall g karber. Har kanskje fått et "sykelig" sært forhold til karbene...

[vimsen85]

Opprinnelig lagt inn av 157cm, her.

Tjaa. Til syvende og sist vil jeg nok ikke si meg fornøyd før jeg har en BMI innenfor normalområdet, men da mener jeg 24,9 - ikke mye lavere. Grunnen til det er vel mest at da føler jeg kanskje at jeg har "på papiret" at jeg ikke er overvektig lenger, selv om jeg husker at jeg var fornøyd selv da jeg en gang i tiden lå rundt BMI 26. Vet at disse tallene også er ganske meningsløse, egentlig, men jeg vil så gjerne at vekten min skal være "uangripelig", og liksom være helt sikker på at jeg ikke har overvekt som kan skape tilleggssykdom for meg.

Opprinnelig lagt inn av Cherry, her.

Skal jeg ha BMI under 25 må jeg veie under 53 kg. Det veit jeg ikke om jeg gidder :P

Jeg har hørt at forskning har vist at de som har BMI rundt 27 er de som lever lengst og er friskest. Så kanskje man ikke trenger å stresse med å komme ned til under 25? Jeg vet ikke helt hvor jeg har hørt det da. Så jeg har desverre ikke noe kilder å vise til. Jeg tror at helse absolutt ikke kommermed BMI-tall. Muskler, fett, beinmasse og mange andre ting har mye å si for det tallet. Og på lavkarbokonferansen var det noen som sa at helsefordelen ved lavkarbo kom også uten vektnedgang. Tenk for en helsefordel vi får av både lavkarbo og vektnedgang.

[senorita]

jeg driter i bmi og vekt, så lenge jeg får bort bollemagen og fleskearmer/lår og sånt så skal jeg være glad.. Så lenge jeg kan komme meg inni en Medium i klær og få på meg de skoa jeg vil...

[ada-emilie]

Jeg tenker at man skal være fornøyd når man lever sunt og tar vare på kroppen så godt man kan, og utseendemessig være fornøyd når man har blitt så fin man kan utfra det som er realistisk mulig å få til. Hva andre måtte mene er lite viktig. Det er ikke de som skal representere seg selv med den i verden.

[Cyan]

Opprinnelig lagt inn av vimsen85, her.

Jeg har hørt at forskning har vist at de som har BMI rundt 27 er de som lever lengst og er friskest. Så kanskje man ikke trenger å stresse med å komme ned til under 25? Jeg vet ikke helt hvor jeg har hørt det da. Så jeg har desverre ikke noe kilder å vise til. Jeg tror at helse absolutt ikke kommermed BMI-tall. Muskler, fett, beinmasse og mange andre ting har mye å si for det tallet. Og på lavkarbokonferansen var det noen som sa at helsefordelen ved lavkarbo kom også uten vektnedgang. Tenk for en helsefordel vi får av både lavkarbo og vektnedgang.

Enig med deg, og det er det mange andre her inne som er. Desverre er det slik at samfunnet forøvrig er svært opptatt av BMI. Ta f.eks. forsikringsselskaper: Skal du ha en livsforsikring så må du betale en høyere premie dersom du har BMI utenfor normalområdet. Har du en riktig høy BMI kan du bli nektet livsforsikring. Da jeg og min mann søkte på livsforsikring hadde jeg en BMI på ca 29 (Dog var jeg frisk og sunn, spiste lavkarbo og trente 4-5 ganger i uka på den tiden) og jeg betaler altså litt mer i premie enn om jeg hadde hatt BMI under 25 Da jeg for 4 år siden var hos legen for å få hjelp til vektnedgang satte hun opp 68 kilo som vekta jeg skulle jobbe meg ned i, basert på BMI'en og uten å ta hensyn til muskler. Da jeg derimot var på Fedon-klinikken og fikk veid meg på en skikkelig vekt fikk jeg beskjed om at dersom jeg opprettholdt musklemassen min ville det helsemessig være nok å gå ned til tett oppunder 80 kilo.

Det er forøvrig rett som du sier at BMI fra 25-27 regnes som lett overvekt, men ikke helseskadelig

[Jami]

Opprinnelig lagt inn av Cherry, her.

Skal jeg ha BMI under 25 må jeg veie under 53 kg. Det veit jeg ikke om jeg gidder :P

Hvor i alle dager får du det fra? hvis du er 159 høy og veier 53 har du jo en bmi på 20?