Spin-off: Hvordan er du oppdratt mtp. slanking?

[Salt]

Lurer på om det er flere som meg, som har hatt en oppvekst med særdeles stor fokus på slanking, og om det muligens er derfor man sliter med vekta i dag?

Min mor har vært ond når det kommer til min vekt. Ja, jeg sa ond, og jeg mener ond. Ble, som nevnt i en annen tråd, satt på sykehusdietten i en alder av 11. Et par år senere fikk jeg vite at dersom jeg ikke gikk ned 10 kg på 1 mnd fikk jeg ikke månedslønn den måneden. Jeg har også opplevd å komme hjem til hjemmelaget pizza til middag - bare for å få vite at den var til resten av familien, og at jeg kunne lage meg en salat. Dette er bare litt av det jeg opplevde.

Derfor sliter jeg voldsomt med vekta i dag, og det er sannsynligvis pga. min trassoppførsel pga. dette.

Noen andre som har tanker rundt oppdragelse/oppvekst vs. slanking og kroppssyn?

[Nike]

Jeg tror absolutt foreldres holdning og fokus på kropp og slanking har betydning for videre utvikling mht barns forhold til mat og kropp.

Jeg ønsker ikke gå inn på hvorfor jeg utviklet et anstrengt forhold til disse tingene, det var nok en kombinasjon av flere faktorer, men at en av disse relaterer seg til forhold hjemme, er jeg ikke i tvil om.

[Distrea]

huff og huff og huff. En STOR klem til deg
Det er en skikkelig tragisk historie du forteller... og det som er ennå mer tragisk, er ar den ikke er enestående

Jeg har ei venninne som hadde det slik som deg... og det er så leit at noen kan gjøre slik!

Selv har jeg ikke hatt det SÅ ille, men vokst opp med slanking... Å; JA!
Jeg har blitt passet på og slanket siden før jeg kunne gå... og jeg kommer sikkert til å føle det slik resten av livet også sjøl om jeg prøver¨å endre tanke mønster litt.

Vi er faktisk verd noe... vi er faktisk flotte. greie, søte og gode mennsker selv om vi ikke er slanke.

Jeg tror helt klart den type oppvekst gjør noe med spik med psyken så man ikke helt klarer å komme ut av den dårlige sirkelen

[Salt]

Opprinnelig lagt inn av Distrea, her.

Vi er faktisk verd noe... vi er faktisk flotte. greie, søte og gode mennsker selv om vi ikke er slanke.

Nettopp. Og derfor blir jeg faktisk bare lei meg når jeg nå får kommentarer fra foreldrene mine om "hvor flink jeg er" og "hvor fin jeg begynner å bli". For fra dem skulle jeg mye heller gjerne hatt ros eller skryt om hvor flink jeg er på skolen, eller andre ting som har med meg å gjøre, ikke kroppen min.

For all del, jeg vil gjerne ha skryt for den jobben jeg gjør, og det er kjempekoselig å høre at man er fin, men jeg vil bare høre det fra andre enn mine foreldre..

[Distrea]

Opprinnelig lagt inn av Salt, her.

Nettopp. Og derfor blir jeg faktisk bare lei meg når jeg nå får kommentarer fra foreldrene mine om "hvor flink jeg er" og "hvor fin jeg begynner å bli". For fra dem skulle jeg mye heller gjerne hatt ros eller skryt om hvor flink jeg er på skolen, eller andre ting som har med meg å gjøre, ikke kroppen min.

For all del, jeg vil gjerne ha skryt for den jobben jeg gjør, og det er kjempekoselig å høre at man er fin, men jeg vil bare høre det fra andre enn mine foreldre..

JA!... helt klart, man vil gjerne få skryt for å være seg selv også. Selv med kiloene.
Tror du det går an å si dette til foreldrene dine..? kanskje prøve å si fra at de får deg til å føle deg misslykka pga deres missnøye over DIN vekt?
Innerst inne veit de det sikkert.. kanskje dem bare trenger lite puff for å SE det?

Tror faktisk MANGE slanker seg for andre... for at dem føler at ANDRE ikke er fornøyd med dem før de er slanke... så synd dette er!

Når jeg hadde gått ned fra 110 til 85... kom det ei som jeg har kun vært på hils med i flere år, bort til meg å sa: Så fin du har blitt... du skjønner, jeg sa til mannen min i fjor... at hun, HUN DER, hun har gitt opp

inni meg var jeg kaos!,,, første dama har å si til meg lissom? HALLO?

noen ganger virker det som om folk tror vi er andre mennesker når vi har gått ned... som om det de forteller om oss som "feite" ikke teller mer...
MEN... det gjør jo det

[Salt]

Opprinnelig lagt inn av Distrea, her.

JA!... helt klart, man vil gjerne få skryt for å være seg selv også. Selv med kiloene.
Tror du det går an å si dette til foreldrene dine..? kanskje prøve å si fra at de får deg til å føle deg misslykka pga deres missnøye over DIN vekt?
Innerst inne veit de det sikkert.. kanskje dem bare trenger lite puff for å SE det?

Tror faktisk MANGE slanker seg for andre... for at dem føler at ANDRE ikke er fornøyd med dem før de er slanke... så synd dette er!

Når jeg hadde gått ned fra 110 til 85... kom det ei som jeg har kun vært på hils med i flere år, bort til meg å sa: Så fin du har blitt... du skjønner, jeg sa til mannen min i fjor... at hun, HUN DER, hun har gitt opp

inni meg var jeg kaos!,,, første dama har å si til meg lissom? HALLO?

noen ganger virker det som om folk tror vi er andre mennesker når vi har gått ned... som om det de forteller om oss som "feite" ikke teller mer...
MEN... det gjør jo det

Har tatt opp dette med dem MANGE ganger over de siste 10 årene, men jeg får alltid til svar at de "bare vil mitt beste", som jeg forøvrig heller ikke tviler på. Men men.

Jeg har i allefall en fantastisk mann som elsker meg for den jeg er, og jeg har alltid vært stor mens jeg har vært sammen med ham. Nå er han jo litt bekymret for at jeg skal bli for liten! Ingen fare enda....

Ja, jeg også har hørt sånne ting som det du fortalte om. Utrolig provoserende, og da blir jeg sur. Men, vi får heve oss over det, for vi er faktisk flotte, OG oppegående!!

[Nike]

Opprinnelig lagt inn av Distrea, her.

JA!... helt klart, man vil gjerne få skryt for å være seg selv også. Selv med kiloene.
Tror du det går an å si dette til foreldrene dine..? kanskje prøve å si fra at de får deg til å føle deg misslykka pga deres missnøye over DIN vekt?
Innerst inne veit de det sikkert.. kanskje dem bare trenger lite puff for å SE det?

Tror faktisk MANGE slanker seg for andre... for at dem føler at ANDRE ikke er fornøyd med dem før de er slanke... så synd dette er!

Når jeg hadde gått ned fra 110 til 85... kom det ei som jeg har kun vært på hils med i flere år, bort til meg å sa: Så fin du har blitt... du skjønner, jeg sa til mannen min i fjor... at hun, HUN DER, hun har gitt opp

inni meg var jeg kaos!,,, første dama har å si til meg lissom? HALLO?

noen ganger virker det som om folk tror vi er andre mennesker når vi har gått ned... som om det de forteller om oss som "feite" ikke teller mer...
MEN... det gjør jo det

Herregud - er det mulig?!?!!

[Distrea]

Opprinnelig lagt inn av Salt, her.

Har tatt opp dette med dem MANGE ganger over de siste 10 årene, men jeg får alltid til svar at de "bare vil mitt beste", som jeg forøvrig heller ikke tviler på. Men men.

Jeg har i allefall en fantastisk mann som elsker meg for den jeg er, og jeg har alltid vært stor mens jeg har vært sammen med ham. Nå er han jo litt bekymret for at jeg skal bli for liten! Ingen fare enda....

Ja, jeg også har hørt sånne ting som det du fortalte om. Utrolig provoserende, og da blir jeg sur. Men, vi får heve oss over det, for vi er faktisk flotte, OG oppegående!!

så fint at du har han! dere er heldige

jo da... de vil ditt beste, da får bare passe på at de er LIKE fokusert og oppmerksom på ALT det andre du gjør også!.. da føles det sikkert myyye bedre

[Distrea]

Opprinnelig lagt inn av Nike, her.

Herregud - er det mulig?!?!!

JAAhhh. Har egentlig fler slike DUMME episoder... men, ja.. Man må vel heve seg over det

[Megvel]

Jeg blir sur og lei meg på deres vegne av denne tråden. Fy flate, enkelte burde vært raka over køla.

[Nike]

Opprinnelig lagt inn av Distrea, her.

JAAhhh. Har egentlig fler slike DUMME episoder... men, ja.. Man må vel heve seg over det

Gud så mange DUSTETE mennesker det finnes altså! Det er jo mildt sagt overfladisk å dømme et menneske utifra vekt, og at folk faktisk sier det bent ut - jeg er målløs.

Når det gjelder foreldres påvirkning på barns forhold til egen kropp, vekt og mat, tror jeg det er viktig at det er en sunn balanse - altså at det ikke vipper over i verken den ene eller den andre retning. Jeg tror ikke på mat som belønning eller straff. Er det nødvenig å justere vekten, er det helsen som må være i fokus, ikke utseende, og ikke maten.

[Max]

Så utrolig mye dumt folk får seg til å si, og til og med ens egen familie!!

Jeg har en mor som "alltid" har vært på slankern. Pulverkurer, fastekurer, u name it.. Noe var det alltid, men hun gikk sjelden ned uten å gå opp igjen de samme kiloene, gjerne pluss noen ekstra også.

Jeg har vel egentlig aldri før i tenårene fått kommentarer, på at jeg nok arvet kroppsfasongen til den ene delen av slekta. Store pupper, grov kroppsbygning osv. Fikk kommentarer om at jeg måtte passe meg, så jeg ikke ble som dem. Jeg ville dermed klare å tilfredsstille dem på andre områder, prioriterte mye annet enn trening, ble flink på mange områder, og kiloene økte på.

Men jeg husker hvor mye de kommentarene jeg fikk såret. Utrolig mye for en ung kvinne, eller en ungdom.

[Vibeke-67]

Blir litt trist når jeg leser dette her - for det er jo helt utrolig!
Kjenner meg jo igjen jeg også. Min far som er så stolt og fornøyd nå når jeg er slankere. Sier hele tiden hvor flink jeg er. Men det er en vesentlig foskjell her. han er stolt av meg på så mange andre områder også! Over studier og karriere, over mine barn, over maten jeg lager osv. Så får det bare være med dette fokuset hans på slanking. Jeg vet inni meg at han er glad i meg uansett, selv om han såret meg dypt mang en gang under oppveksten.
Jeg har jo selv lært så utrolig mye de siste årene. Trodde jo selv at jeg bare ble tykkere fordi jeg ikke var flink nok, men så viser det seg at min kropp, akkurat min kropp ikke tåler karbohydrater. Hvordan kunne jeg vite det?
Og - hvordan kan andre vite det?
Jeg vet at jeg selv har tenkt om venner som var mye større enn meg, at de burde skjerpe seg litt. (Jeg var ikke så mye bedre enn naboen til Distrea..., skamfull, men dog sant, hadde aldri sagt det til noen, men tenkt det, ja.)
Det er noe med fokuset i legevitenskapen og i media. fedme er et eget, personlig problem. Da er man sofasliter og spiser mye snop og chips. Og bare man skjerper seg litt, gjemmer sjokoladen og går en tur, er alt ok.
Men det er ditt eget, individuelle problem....
Også er det bare så utrolig mer komplisert enn dette.
jeg har vært bitter på egne vegne over familie, venner og ikke minst legevitenskapen sin behandling av meg.
Og jeg er skamfull over mine egne tanker og syn på fedme og overvekt.
Men jeg har lært og jeg lærer.
Ang meg selv og mine egene opplevelser: bitterhet hjelper ikke. Jeg har sette bitterheten rett inn i hvitøyet på mage områder i livet, og jeg har tilgitt.
Jeg tror det er svært viktig å snakke om og skrive om sine vonde opplevelser, få oppmerksomhet og forståelse, for på den måten å kunne begrave det vonde.
Ønsker deg lykke til!
Det står respekt av deg å fortelle om det!

mange klemmer fra meg i Bergen

[Nike]

Jeg slet vel kanskje litt i andre retning enn hva de fleste her gjorde som barn/unge, men emm er det kanskje litt tilfeldig hvilken vei det slår ut? Ikke vet jeg. Men jeg vet at det ikke hjalp at min far slo for at jeg skulle spise noe majones- og smørhelvete han hadde laget (er det rart jeg har fettangst). Det skjerpet ikke akkurat appetitten, for å si det slik.

[Salt]

Tusen takk for fint svar, Vibeke!

Vil også bare nevne at jeg selvfølgelig ser nødvendigheten av å slanke sitt barn, dersom det er nødvendig. Det jeg mener er bare at man må være UHYRE forsiktig med HVORDAN man gjør det! Hvorfor ikke bare oppfordre hele familien til å spise sunnere, og dra ut på sykkelturer sammen? I stedet for at enkelte familiemedlemmer skal få "spesialmat" eller påpakk for manglende trening/bevegelse...

[Salt]

Opprinnelig lagt inn av Nike, her.

Jeg slet vel kanskje litt i andre retning enn hva de fleste her gjorde som barn/unge, men emm er det kanskje litt tilfeldig hvilken vei det slår ut? Ikke vet jeg. Men jeg vet at det ikke hjalp at min far slo for at jeg skulle spise noe majones- og smørhelvete han hadde laget (er det rart jeg har fettangst). Det skjerpet ikke akkurat appetitten, for å si det slik.

Huff!!
Det er ikke bra i det hele tatt! Håper du også klarer å komme deg "vekk" fra minnene etterhvert, selv om det alltid er noe som vil henge igjen..

[Vibeke-67]

Jeg hadde mitt eget "slankeglass" til brusen fra jeg var tolv.... sukk

[Salt]

Opprinnelig lagt inn av Vibeke40, her.

Jeg hadde mitt eget "slankeglass" til brusen fra jeg var tolv.... sukk

Hva betød det, et mye mindre glass?

[Nike]

Opprinnelig lagt inn av Salt, her.

Huff!!
Det er ikke bra i det hele tatt! Håper du også klarer å komme deg "vekk" fra minnene etterhvert, selv om det alltid er noe som vil henge igjen..

Takk skal du ha Dessverre er det vel slik at man aldri blir helt frisk av en spiseforstyrrelse - det vil alltid ligge der, latent, tror jeg. Men man kan klare å få et tilnærmet normalt forhold til kropp og vekt igjen, og ikke la seg styre av mat enten det er den ene eller den andre veien.

Fint forum dette - så masse supre mennesker her inne

[Salt]

Opprinnelig lagt inn av Nike, her.

Takk skal du ha Dessverre er det vel slik at man aldri blir helt frisk av en spiseforstyrrelse - det vil alltid ligge der, latent, tror jeg. Men man kan klare å få et tilnærmet normalt forhold til kropp og vekt igjen, og ikke la seg styre av mat enten det er den ene eller den andre veien.

Fint forum dette - så masse supre mennesker her inne

Ja, det var det jeg - litt klønete - prøvde å si... Jeg føler jeg hadde en spiseforstyrrelse motsatt vei av deg, og jeg vet den alltid vil være der...

Ja, kjempeforum!!!

[Photobscura]

Sterk lesning dette!
Fra den tråden som Salt nevner, så fortalte jeg også at det er lite fokus på slanking hos foreldrene mine, men at jeg, antagelig på grunn av noe hormonelt eller knytta til stoffskiftet la på meg over tretti kg som tolvåring, og at legen i stedet for å klø seg litt i hodet over noe såpass uvanlig, bare sa til mamma at jeg måtte spise mindre. Mamma ble jo ganske opprørt, siden jeg ikke spiste så mye i utgangspunktet, og jeg fikk bare godteri på lørdager, aldri i uka, og kunne ikke helt skjønne hvordan hun skulle gjøre dette, så det ble full stopp på smør på brødskiva, skummetmelk, ikke mat etter kl seks etc etc. Og ikke minst veiing og måling hver uka. Husker at vekta på det meste viste 94 kg, og at midjemålet mitt var på 114 cm.
Helt grusomt for ei prepubertal jente. Ikke minst, min stakkars far, som selv i femtenårsalderen fylte omtrent hele konfirmasjonskjortelen ut i breddene, klarte ikke å uttrykke sin redsel for at jeg skulle gå i gjennom faenskapen han hadde gjennomlevd på en særlig god måte, og ble til å kommentere alt jeg spiste.
Det syntes jeg var fryktelig, det var ikke sånn det hadde vært hjemme, plutselig ble jeg monitorert som en annen fange.
Jeg fant ut at det jo måtte være helt genialt å ta lakserende midler og stikke fingeren i halsen, for da spilte det jo ingen rolle hva eller hvor mye jeg spiste, og smugspiste også en del.
Da det ikke tok mer enn noen måneder med denne enorme overvekta før det like plutselig raste av igjen, så la foreldrene mine legens overførte hysteri på hylla.

Jeg husker mamma ble overtalt av ei venninne til å prøve Herbalife, noe som resulterte i at hun gikk ned to kg, og la på seg åtte . Ellers har aldri mamma slanka seg, og ikke har hun vært spesielt overvektig heller, selv om hun i godt voksen alder har blitt litt rundere i kantene, så var hun direkte mager i ungdommen.

Når foreldrene mine putter spekk i kjøttdeigen, steker alt i smør etc, så skjønner man fort at det er snakk om glade livsnytere, og det er jeg uendelig glad for.
Jeg måtte omtrent riste mamma fysisk for å få henne til å innrømme at hun måtte da se at jeg hadde gått ned tjue kg , hun skulle liksom ikke være med å bidra til at jeg skulle bli opphengt i slanking, eller tro at hun var mindre glad i meg da jeg var langt større
Pappa er blitt sånn også, det er så godt å ha så mye aksept og anerkjennelse for den jeg er, ikke for hvordan jeg ser ut!

Men jeg kan ikke unngå å tenke på det, den gang jeg skal ha barn, at jeg er litt redd for at barnet mitt skal bli overvektig, hvordan man skal forholde seg til ting som har sukker i seg etc... Jeg håper på en måte at mine barn vil få den utrolige karbohydratforbrenninga til kjæresten min.

[Nike]

Jeg har tenkt ganske mye på dette - etter jeg fikk barn - hvordan jeg skal sørge for at han vokser opp med et normalt og sunt forhold til mat og kropp. Jeg unner ingen - absolutt INGEN - å få spiseforstyrrelser, enten det er den ene eller den andre forstyrrelsen.

[bærrgen]

Min mor var overvektig, derfor måtte jeg slankes som barn. Når jeg ser bilder av megselv fra den tiden kan jeg overhodet ikke forstå hvorfor. Jeg var en tynn og glad jente! Men, siden hun var feit måtte jeg også slankes! Så det var lange perioder med kål og sunne karbonader steik i steikeovn. Oppmuntring til fysisk aktivitet var heller manglende. Jeg kjenner jo at jeg sliter med disse minnene, men prøver å si til meg selv at jeg lærte noe veldig, veldig viktig av dette; gi barna positivt selvbilde - og det prøver jeg på hver eneste dag!

[Megvel]

Jeg er selv "velsignet" med en mor som har HELT forskjellig kropp fra meg (syltynn røyker som ung, 170cm og 50kg , nå sammensunket og overvektig) og en pappa som etterhvert har god mage. Farmor var bekymret over om jeg ble for tynn og fortalte meg om anoreksi da jeg var i "faresonealderen" (hun var husstell-lærer og hadde ganske peiling for ei som var født i 1910...), og jeg forsto hva det dreide seg om (makt og kontroll, stort sett.

Jeg har alltid vært "passelig" (til jeg fikk en smell i stoffskiftet etter graviditeten), med en BMI i "passelig" feltet. Trente og spiste sunt for å kontrollere blodsukkeret, men lå innen +/- 2kg bestandig.

Ikke er jeg så god på avhengighet heller, tror jeg mangler det genet . Bare informasjonsavhengig jeg.


MEN, jeg har en del formeninger om hvordan jeg kan passe på barnet mitt. Barn og tenåringer er utrolig sensitive på kommentarer på kropp, det vet vi jo. Mitt barn (hun er tre og veldig søøøt!) skal ikke kommenteres hit eller dit! Takk!

Hun er akkurat passe, strekker seg. Hun vokser som en kålmark, litt i bredden, litt i lengden, aldri samtidig. Slik er det jo til de slutter å vokse. Utenforstående ser bare et øyeblikksbilde.

Av mine passe-på-tiltak: Mat skal være næring, ikke makt. Om hun ikke spiser noe særlig en dag så tar hun det igjen en annen dag, for det er normalt med faser. Om det er tre biter til middag i dag så er det gjerne tre porsjoner i morra. Vi krangler ikke noe særlig om mat, for mat skal ikke ha kraft. Hun får gjerne grønnsakene på tallerkenen først, om hun er skrubbsulten, da blir ihvertfall litt av de spist. Hun kan tusle i kjøleskapet for å få seg litt youghurt, det går fint. Vi har frukt liggende fremme. Hun får alltid smake ting, om hun vil, så lenge det ikke er medisiner... Jeg synes ikke om at hun skal fullføre mat hun ikke har servert seg selv, men hun har lov å be om mer. Noen dager er det bare pølse, en annen er det brokkoli eller gulerøtter som fenger. I dag var det fløtegratinerte poteter... Og så var det forhandlinger om is, da måtte hun spise opp litt mer brokkoli. Hun glemte isen da, hum...

Og ingen har lov til å kommentere hennes kroppsfasong i noe annet enn fine retninger, eller så får de med meg å bestille, så det!

[Distrea]

Sitat:

Bare informasjonsavhengig jeg.

noe vi andre har god nytte av titt og ofte