Hva er du villig til å ofre?

[Kula]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Noen ganger sitter problemet dypere, og det har lite å gjøre med ofring eller viljestyrke eller annet.

Kan du utdype dette? Jeg tenker ikke at du skal utlevere personlige opplysninger, men noen generelle betraktninger?

Jeg spør fordi jeg er oppriktig interessert i temaet.


-

[Iset]

Opprinnelig lagt inn av Kula, her.

Kan du utdype dette? Jeg tenker ikke at du skal utlevere personlige opplysninger, men noen generelle betraktninger?

Jeg spør fordi jeg er oppriktig interessert i temaet.


-

Overvekt kan ofte komme av spiseforstyrrelser, feks. Overspising begynner å bli et ganske kjent problem nå, og mange overvektige bruker mat som dop, akkurat som en alkoholiker prøver å drikke problemene sine bort, bruker en overspiser mat til å drukne problemene sine i. Mat = dop. Jeg slet med dette i veldig mange år, og problemet økte i takt med selvbildet mitt som bare ble verre og verre jo mer jeg la på meg, det ble en ond sirkel. Jeg spiste for mye fordi jeg ikke likte meg selv og jeg likte ikke meg selv fordi jeg spiste for mye. Jeg prøvde alle slags kurer, inkludert lavkarbo, og jeg visste/vet ALT om ernæring. Men ofte trenger man hjelp til å komme seg utav et rusmisbruk. Det nytter jo ikke alltid å si til en narkoman eller en alkoholiker "bare slutt å drikke/ruse deg, du må bare bruke viljestyrke". Men til overspisere sier man det, fordi det er en utbredt oppfatning at slanking = viljestyrke, alltid.

Jeg burde fått psykolog-hjelp, selvsagt, en vektoperasjon trenger jo ikke å funke på alle overspisere siden man ikke blir operert i hjernen. Men i mitt tilfelle funket det fordi jeg etterhvert som kiloene forsvant, begynte å like meg selv mer og mer, og jeg ble "tvunget" til å få et mer normalt forhold til mat og matmengder. Men jeg har fått høre av enkelte at "hadde du bare ofret/ønsket det nok/brukt mer viljestyrke, hadde du sluppet den operasjonen", og jeg blir rett og slett irritert på sånne utsagn, de kommer nesten alltid fra folk som ikke har vært i mine sko og ikke vet hva de snakker om. Men nettopp derfor bør jeg vel gi dem litt slækk, for de vet jo rett og slett ikke.

Når det gjelder mat = dop-problematikken vet jeg at lavkarbo kan funke på dette om det er et fysisk problem. Jeg har kjent på det selv, dette med at man ved å ha et stabilt blodsukker får mye mindre cravings. Men sitter det dypere, psykisk, er det litt verre. Og jeg tror neppe jeg er unik altså, tvert imot tror jeg svært, svært mange er i samme situasjon som jeg var, og da får man litt pigger ut når man hører sånne "du ønsker der ikke nok/du må ofre noe"-utsagn, eller dette med at lavkarbo er nøkkelen til evig lykke for alle.

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Lillemy71, her.

Ser at mange sier at de ikke ofrer noe som helst ved å gå på lavkarbo. Jeg ser det sånn at jeg ofrer en del, MEN det er bare så verdt det for vekta går nedover, helsa er bedre og det påvirker psyken i bedre retning også. Har nesten sluta med overspising.

Så mitt syn er at ja man ofrer nok en god del, men det er verdt det med tanke på hva man får igjen - sunt hode og sunn kropp

Jeg er også blant dem som føler at jeg ikke har ofret noe. Tvert imot har jeg fått tilgang på mye som jeg ikke unnet meg tidligere; fløte, rømme, oster, bacon, smør, kjøtt, egg etc etc. For meg har lavkarbo vært som å finne kista ved enden av regnbuen. Det er overhodet ingenting jeg savner av det jeg har lagt bak meg av mat.

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Overvekt kan ofte komme av spiseforstyrrelser, feks. Overspising begynner å bli et ganske kjent problem nå, og mange overvektige bruker mat som dop, akkurat som en alkoholiker prøver å drikke problemene sine bort, bruker en overspiser mat til å drukne problemene sine i. Mat = dop. Jeg slet med dette i veldig mange år, og problemet økte i takt med selvbildet mitt som bare ble verre og verre jo mer jeg la på meg, det ble en ond sirkel. Jeg spiste for mye fordi jeg ikke likte meg selv og jeg likte ikke meg selv fordi jeg spiste for mye. Jeg prøvde alle slags kurer, inkludert lavkarbo, og jeg visste/vet ALT om ernæring. Men ofte trenger man hjelp til å komme seg utav et rusmisbruk. Det nytter jo ikke alltid å si til en narkoman eller en alkoholiker "bare slutt å drikke/ruse deg, du må bare bruke viljestyrke". Men til overspisere sier man det, fordi det er en utbredt oppfatning at slanking = viljestyrke, alltid.

Jeg burde fått psykolog-hjelp, selvsagt, en vektoperasjon trenger jo ikke å funke på alle overspisere siden man ikke blir operert i hjernen. Men i mitt tilfelle funket det fordi jeg etterhvert som kiloene forsvant, begynte å like meg selv mer og mer, og jeg ble "tvunget" til å få et mer normalt forhold til mat og matmengder. Men jeg har fått høre av enkelte at "hadde du bare ofret/ønsket det nok/brukt mer viljestyrke, hadde du sluppet den operasjonen", og jeg blir rett og slett irritert på sånne utsagn, de kommer nesten alltid fra folk som ikke har vært i mine sko og ikke vet hva de snakker om. Men nettopp derfor bør jeg vel gi dem litt slækk, for de vet jo rett og slett ikke.

Når det gjelder mat = dop-problematikken vet jeg at lavkarbo kan funke på dette om det er et fysisk problem. Jeg har kjent på det selv, dette med at man ved å ha et stabilt blodsukker får mye mindre cravings. Men sitter det dypere, psykisk, er det litt verre. Og jeg tror neppe jeg er unik altså, tvert imot tror jeg svært, svært mange er i samme situasjon som jeg var, og da får man litt pigger ut når man hører sånne "du ønsker der ikke nok/du må ofre noe"-utsagn, eller dette med at lavkarbo er nøkkelen til evig lykke for alle.

Bror min er også vektoperert. Han har vært rund siden han var omtrent nyfødt. Jeg VET at mamma prøvde begrense matinntaket hans samt gjøre det sunnest mulig, men ingenting nyttet. Det var fælt å stå på sidelinja å se hvor deprimert og trist broren min ble med årene grunnet vekta som bare økte og økte selv om han både trimmet og gikk på diettkontroll hos legen. Til slutt endte det opp med en operasjon. Broren min VÅKNET!! Det var herrrlig å se på! Han ble utadvent, fikk seg kjæreste, hele mannen strålte og stråler fremdeles!

[Lillemy71]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Overvekt kan ofte komme av spiseforstyrrelser, feks. Overspising begynner å bli et ganske kjent problem nå, og mange overvektige bruker mat som dop, akkurat som en alkoholiker prøver å drikke problemene sine bort, bruker en overspiser mat til å drukne problemene sine i. Mat = dop. Jeg slet med dette i veldig mange år, og problemet økte i takt med selvbildet mitt som bare ble verre og verre jo mer jeg la på meg, det ble en ond sirkel. Jeg spiste for mye fordi jeg ikke likte meg selv og jeg likte ikke meg selv fordi jeg spiste for mye. Jeg prøvde alle slags kurer, inkludert lavkarbo, og jeg visste/vet ALT om ernæring. Men ofte trenger man hjelp til å komme seg utav et rusmisbruk. Det nytter jo ikke alltid å si til en narkoman eller en alkoholiker "bare slutt å drikke/ruse deg, du må bare bruke viljestyrke". Men til overspisere sier man det, fordi det er en utbredt oppfatning at slanking = viljestyrke, alltid.

Jeg burde fått psykolog-hjelp, selvsagt, en vektoperasjon trenger jo ikke å funke på alle overspisere siden man ikke blir operert i hjernen. Men i mitt tilfelle funket det fordi jeg etterhvert som kiloene forsvant, begynte å like meg selv mer og mer, og jeg ble "tvunget" til å få et mer normalt forhold til mat og matmengder. Men jeg har fått høre av enkelte at "hadde du bare ofret/ønsket det nok/brukt mer viljestyrke, hadde du sluppet den operasjonen", og jeg blir rett og slett irritert på sånne utsagn, de kommer nesten alltid fra folk som ikke har vært i mine sko og ikke vet hva de snakker om. Men nettopp derfor bør jeg vel gi dem litt slækk, for de vet jo rett og slett ikke.

Når det gjelder mat = dop-problematikken vet jeg at lavkarbo kan funke på dette om det er et fysisk problem. Jeg har kjent på det selv, dette med at man ved å ha et stabilt blodsukker får mye mindre cravings. Men sitter det dypere, psykisk, er det litt verre. Og jeg tror neppe jeg er unik altså, tvert imot tror jeg svært, svært mange er i samme situasjon som jeg var, og da får man litt pigger ut når man hører sånne "du ønsker der ikke nok/du må ofre noe"-utsagn, eller dette med at lavkarbo er nøkkelen til evig lykke for alle.

Kan ikke annet enn å signere på denne også jeg. For meg sitter problemene i psyken. Hjelper lavkarbo - ja i den grad at vekta har gått ned og at jeg har mindre cravings. Men jeg sliter ennå med at jeg stapper i meg ukontrollerte mengder mat - spesielt når verden går på tverke. Forskjellen fra før av er at nå unngår jeg kh og holder dermed vekta nede fortsatt.

Helsevesenet og folk generelt må få øynene opp for at for mange er mat som alkohol for en alkoholiker, det bunner ofte i psykiske problemer selv om det er hardt å innrømme for mange. Man vil jo ikke være gal... Dessuten er det problematisk ettersom man må ha mat og ikke kan holde seg helt borte fra det

[manne]

Jeg ser at mange legger mer i det opprinnelige innlegget enn det som faktisk står der... i alle fall slik jeg leser det.

Det er vel i bunn og grunn snakk om å slutte å tro at man trenger erstatninger for søte ting og at man ikke klarer seg uten pepsi/cola zero osv... og det å rett å slett faktisk klare å kutte det ut...

Dette har vel rett og slett ingenting med noen årsak til at noen er overvektige eller ikke...eller noe angrep på folks viljestyrke...men en liten tankervekker til folk om at de fleste faktisk KAN... bare de vil nok...og da er det ikke snakk om selve slankingen i seg selv...men det å bytte ut ting de ikke trenger...

Jeg tror det går litt på at folk må finne "den lille djevelen i seg"..."det lille ekstra"...stemmen som sier "KLART JEG KAN"..."JEG SKAL VISE DEM"...osv...

(Nå håper jeg at jeg faktisk fikk frem det jeg forsøkte å få frem...og at jeg ikke skrev noe som folk tolker i noen negativ retning...)

[Kula]

Takk for utfyllende svar, Iset!

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Det nytter jo ikke alltid å si til en narkoman eller en alkoholiker "bare slutt å drikke/ruse deg, du må bare bruke viljestyrke".

Selv om de antakelig er i mindretall, finnes det noen alkoholikere og narkomane som klarer å fri seg fra avhengigheten ved egen hjelp. Hva skiller disse fra resten?


-

[Iset]

Opprinnelig lagt inn av Kula, her.

Takk for utfyllende svar, Iset!



Selv om de antakelig er i mindretall, finnes det noen alkoholikere og narkomane som klarer å fri seg fra avhengigheten ved egen hjelp. Hva skiller disse fra resten?


-

Nei, det er et godt spørsmål. Vi er jo alle forskjellige, noen klarer seg fint på egenhånd mens andre trenger hjelp. Det gjelder jo også slankere - hele (ca) 95 % av de som er sykelig overvektige som går ned i vekt på egenhånd, er like store igjen etter noen år. Tallene er ganske dystre. Men dette betyr at rundt 5 % klarer det, og selv om det høres lite ut så er det i grunnen et ganske stort tall når man ser på hvor mange som inngår i den gruppen. Jeg tror veldig mange alkoholikere og narkomane også klarer å slutte på egenhånd, men at mange (som slankerne) ramler tilbake i gamle synder igjen etter en stund, om de ikke har fått hjelp utenfra. Jeg nevner det bare for å øke forståelsen av at mange ganger må det ofte litt sterkere lut til enn bare viljestyrke, spesielt når det er rus/spiseforstyrrelser involvert. Det er et minefelt, det der.

[Kula]

De gode spørsmålene er dessverre ofte de vanskeligste å gi et godt svar på. Uansett er det interessante betraktninger du kommer med!


-

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Nei, det er et godt spørsmål. Vi er jo alle forskjellige, noen klarer seg fint på egenhånd mens andre trenger hjelp. Det gjelder jo også slankere - hele (ca) 95 % av de som er sykelig overvektige som går ned i vekt på egenhånd, er like store igjen etter noen år. Tallene er ganske dystre. Men dette betyr at rundt 5 % klarer det, og selv om det høres lite ut så er det i grunnen et ganske stort tall når man ser på hvor mange som inngår i den gruppen. Jeg tror veldig mange alkoholikere og narkomane også klarer å slutte på egenhånd, men at mange (som slankerne) ramler tilbake i gamle synder igjen etter en stund, om de ikke har fått hjelp utenfra. Jeg nevner det bare for å øke forståelsen av at mange ganger må det ofte litt sterkere lut til enn bare viljestyrke, spesielt når det er rus/spiseforstyrrelser involvert. Det er et minefelt, det der.

[Cherry]

Opprinnelig lagt inn av Kula, her.

Takk for utfyllende svar, Iset!



Selv om de antakelig er i mindretall, finnes det noen alkoholikere og narkomane som klarer å fri seg fra avhengigheten ved egen hjelp. Hva skiller disse fra resten?


-

De fleste alkoholikere som er det, er ikke alkoholikere pr. definisjon, de drikker bare for å drikke, ikke for at de absolutt må. Jeg kjenner ett ektepar jeg. Hun drikker, han drikker. Hun er alkoholiker og kan ikke stoppe før det er tomt. Hadde hun hatt tilgang på alkohol 24 timer i døgnet hadde hun aldri lagt seg. Han drikker også, øl, vin, konjakk. Hver dag. Men han trenger ikke å gjøre det. Han greier fint å la det være eller begrense inntaket når det trengs. Vesentlig forskjell - han er ikke alkoholiker i den forstand.

De resterende av de som klarer å slutte med alkohol eller narkotika gjør det fordi de har viljestyrke til å klare det. De har bestemt seg.

[BitTorres]

Opprinnelig lagt inn av manne, her.

Jeg ser at mange legger mer i det opprinnelige innlegget enn det som faktisk står der... i alle fall slik jeg leser det.

Det er vel i bunn og grunn snakk om å slutte å tro at man trenger erstatninger for søte ting og at man ikke klarer seg uten pepsi/cola zero osv... og det å rett å slett faktisk klare å kutte det ut...

Dette har vel rett og slett ingenting med noen årsak til at noen er overvektige eller ikke...eller noe angrep på folks viljestyrke...men en liten tankervekker til folk om at de fleste faktisk KAN... bare de vil nok...og da er det ikke snakk om selve slankingen i seg selv...men det å bytte ut ting de ikke trenger...

Jeg tror det går litt på at folk må finne "den lille djevelen i seg"..."det lille ekstra"...stemmen som sier "KLART JEG KAN"..."JEG SKAL VISE DEM"...osv...

(Nå håper jeg at jeg faktisk fikk frem det jeg forsøkte å få frem...og at jeg ikke skrev noe som folk tolker i noen negativ retning...)

Det var noe i denne retningen jeg tenkte på.
Jeg tenkte først og fremst på folk som har begynt på lavkarbo, og som klager fordi de ikke går ned i vekt. Ofte er det sånn når man ser nærmere på det de spiser, at de IKKE GÅR PÅ TØFF NOK LINJE. Generelt er det sånn på lavkarbo (etter 4 års erfaring) at jo større man er, jo verre er man rammet av metabolsk syndrom, og jo strengere må man være. Noen er digre, men går alikevel ned på noe så enkelt som GI kost. Da er det gjerne noen som har vært ekstremt henfallen til noe. Andre som har spist "sunn Kost", og likevel gått veldig mye opp, har kraftig metabolsk syndrom, og da må alt annet enn protein og fett vekk fra kosten, for at kroppen skal snu om.
DA må man gjerne ofre noe, om man VIRKELIG VIL!.

Til slutt: Ikke alle går ned på lavkarbo, jeg vet det. Da er kanskje en tur til Peter d`Adamo det neste?

[ada-emilie]

Ser det påstås at noen klarer å komme ut av avhengighet på pur viljestyrke og andre må ha hjelp. Jeg tror ikke et er så svart hvitt. Kjærlighet står bak enhver helbredelse. Alle trenger støtte når de hiver en krykke. At krykken ikke synes betyr ikke at det er ren viljestyrke bare. Hva enhver av de som har klart å slutte å misbruke har tenkt og motivert seg med kan være svært mangfoldig.

Angående spiseforstyrrelser har jeg hatt tvangsspising, bulimi og anoreksia tre ganger med hver. Det begynte med anoreksia, som gikk over i bulimi og så kom tvangsspising. Den formen som taes minst på alvor er den jeg hadde det mest forferdelig å leve med. Det skulle jeg ønske helsevesenet visste, om det gjelder alle og ikke bare meg. Jeg syntes det var så fælt at jeg var så nedtrykt, tung til sinns og følelsesmessig sulten at det å kaste opp nærmest var en umulighet. Når jeg hadde bulimi derimot likte jeg å tømme meg og det var lett å få til. Men da var jeg mer ovenpå og energisk også. Tvangsspiseren føler mer på håpløsheten. De andre to kjemper.

For meg har det ikke handlet om viljestyrke bare, men om håp; troen på at dette kostholdet funker med tanke på vektnedgang og blosukkerstabilisering, men omsorgen for seg selv er viktigst for å få det til, ikke viljestyrke. Motivasjon må til for å ville. Om man ikke ser lyst på livet hvor er motivasjonen? Hvordan kan da viljen komme frem? Man må ha noe fint å se frem til som man tror er mulig kan realiseres. Man må også tørre å kjenne på sårbarheten. Takle den på en annen måte enn å polstre seg med et beskyttende fettlag på kroppen. Og det med å takle sårbarheten sin på en fornuftig måte er et ikke-tema i dette samfunnet.

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av ada-emilie, her.

Ser det påstås at noen klarer å komme ut av avhengighet på pur viljestyrke og andre må ha hjelp. Jeg tror ikke et er så svart hvitt. Kjærlighet står bak enhver helbredelse. Alle trenger støtte når de hiver en krykke. At krykken ikke synes betyr ikke at det er ren viljestyrke bare. Hva enhver av de som har klart å slutte å misbruke har tenkt og motivert seg med kan være svært mangfoldig.

Angående spiseforstyrrelser har jeg hatt tvangsspising, bulimi og anoreksia tre ganger med hver. Det begynte med anoreksia, som gikk over i bulimi og så kom tvangsspising. Den formen som taes minst på alvor er den jeg hadde det mest forferdelig å leve med. Det skulle jeg ønske helsevesenet visste, om det gjelder alle og ikke bare meg. Jeg syntes det var så fælt at jeg var så nedtrykt, tung til sinns og følelsesmessig sulten at det å kaste opp nærmest var en umulighet. Når jeg hadde bulimi derimot likte jeg å tømme meg og det var lett å få til. Men da var jeg mer ovenpå og energisk også. Tvangsspiseren føler mer på håpløsheten. De andre to kjemper.

For meg har det ikke handlet om viljestyrke bare, men om håp; troen på at dette kostholdet funker med tanke på vektnedgang og blosukkerstabilisering, men omsorgen for seg selv er viktigst for å få det til, ikke viljestyrke. Motivasjon må til for å ville. Om man ikke ser lyst på livet hvor er motivasjonen? Hvordan kan da viljen komme frem? Man må ha noe fint å se frem til som man tror er mulig kan realiseres. Man må også tørre å kjenne på sårbarheten. Takle den på en annen måte enn å polstre seg med et beskyttende fettlag på kroppen. Og det med å takle sårbarheten sin på en fornuftig måte er et ikke-tema i dette samfunnet.

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av ada-emilie, her.

Ser det påstås at noen klarer å komme ut av avhengighet på pur viljestyrke og andre må ha hjelp. Jeg tror ikke et er så svart hvitt. Kjærlighet står bak enhver helbredelse. Alle trenger støtte når de hiver en krykke. At krykken ikke synes betyr ikke at det er ren viljestyrke bare. Hva enhver av de som har klart å slutte å misbruke har tenkt og motivert seg med kan være svært mangfoldig.

Angående spiseforstyrrelser har jeg hatt tvangsspising, bulimi og anoreksia tre ganger med hver. Det begynte med anoreksia, som gikk over i bulimi og så kom tvangsspising. Den formen som taes minst på alvor er den jeg hadde det mest forferdelig å leve med. Det skulle jeg ønske helsevesenet visste, om det gjelder alle og ikke bare meg. Jeg syntes det var så fælt at jeg var så nedtrykt, tung til sinns og følelsesmessig sulten at det å kaste opp nærmest var en umulighet. Når jeg hadde bulimi derimot likte jeg å tømme meg og det var lett å få til. Men da var jeg mer ovenpå og energisk også. Tvangsspiseren føler mer på håpløsheten. De andre to kjemper.

For meg har det ikke handlet om viljestyrke bare, men om håp; troen på at dette kostholdet funker med tanke på vektnedgang og blosukkerstabilisering, men omsorgen for seg selv er viktigst for å få det til, ikke viljestyrke. Motivasjon må til for å ville. Om man ikke ser lyst på livet hvor er motivasjonen? Hvordan kan da viljen komme frem? Man må ha noe fint å se frem til som man tror er mulig kan realiseres. Man må også tørre å kjenne på sårbarheten. Takle den på en annen måte enn å polstre seg med et beskyttende fettlag på kroppen. Og det med å takle sårbarheten sin på en fornuftig måte er et ikke-tema i dette samfunnet.

Dette synes jeg var veldig fint skrevet, og jeg er såre enig! Jeg har hele tiden stritta i mot den ideen om at det kun handler om viljestyrke og disiplin, og vet at de som kommer med den aldri kan ha følt overvekt eller et forstyrra spisemønster på kroppen. Det må vilje og kjærlighet til en selv til for å kunne oppnå varig effekt av en kostholdsomlegging, for meg representerer ordet ''viljestyrke'' kun det å kneble seg selv, og fornekte seg selv ting, og da blir fokuset helt snudd på hodet.

[Zillah]

Det var godt sagt, ada-emilie.

[aliasdictus]

Jeg er veldig enig.
Jeg er på en måte prinsipielt i mot å prøve å få ting til gjennom viljestyrke. Eller, ikke viljestyrke i seg selv, men viljestyrke som settes inn MOT noe, for å få til noe. Det enkleste eksemplet er vel det å prøve å gå ned i vekt på et høykarbokosthold, hvor man må bruke viljen mot sulten. Kanskje enkelte kan klare det, men jeg vil tippe at det uansett ikke er noe kjekt. Å kjempe mot noe innebærer i mine øyne rigiditet, fasthet, stahet, stress og så videre. Et annet eksempel er uttrykket å kjempe mot en sykdom. "Han tapte kampen mot kreften" eller slik ting er vanlige å si. Det jeg prøver å knote frem er at jeg synes at dette fokuset på viljen som skal kjempe for å få til ting, har noe grunnleggende negativt i seg.

Det er ikke store nyanseforskjellen, tilsynelatende, å skulle gå fra å kjempe mot kreft, til å fokusere på "frisk" og kjempe i den retningen. Men jeg tror forskjellen kan ha uendelig mye å si.

Det samme gjelder slanking og kosthold. Hvis noe kan tolkes som et offer, at jeg feks må ofre min daglige snickers, da vil den naturlige måten være å kjempe mot min daglige snickers. At jeg må ofre den for å komme meg til målet. Hvis det er fokuset tror jeg fort at man lader mye negativitet inn i det å la være å spise den forbannade snickersen Men hvis jeg gjør den samme objektive handlingen, jeg lar være å spise en daglig snickers, samtidig som tankene har en helt annen retning, så tror jeg det er en mye mer riktig vei å gå. Som tidligere sjokoholiker har jeg i overgangen til nytt kosthold sagt ting til meg selv som; jeg velger å skeie ut med kaffe med fløte, sjokoladen er min venn, men bare en gang i uken. hehe, litt pinlig nesten... Men hvis jeg har følt at på en måte knokene hvitner og nå må jeg trå til med viljestyrke, så har jeg tatt det som et tegn på at nå har jeg feil fokus.

Jeg tror altså at hvis man setter inn viljestyrken på tanker som gjør at man har det bra, viser kjærlighet og omsorg til seg selv, som noen sier, så er man på rett vei til å få ting til. Hvis man derimot setter inn viljestyrker mot noe, og kjemper og biter tennene sammen, da kjemper man samtidig mot kroppens naturlige "flow" og sjansen for å sprekke blir desto større. Dessuten er det den beste ting i verden å greie å fokusere på å ha det bra, ingenting er vel bedre enn å ha det bra? Sånnsett er kanskje det, det eneste vi trenger å fokusere på, og så kommer resten av seg selv? For min del tyder mer og mer på akkurat det

[Photobscura]

Flott, aliasdictus!
Det jeg ser hos andre som slanker seg etter kalorirestriksjon og pulverkurer hvor de opplever sult, er at det nesten er en opplest og vedtatt sannhet om at det å slanke seg skal være slit, strev og forsakelser, ellers så er det ikke slanking! Og så har man vært så innmari flink når man har avstått fra fristelse med hevet hånd og rumlende mage, og når blodsukkeret er så lavt at man sprekker med en smell, så kommer skammen.
Jeg har sett det hos venner, familie, og det er faktisk litt vondt å bevitne.
Men min måte å leve på? Å spise god mat, aldri gå sulten etc, og fortsatt gå ned i vekt, se ung og frisk ut etc, nei, hvordan kan man det? Den derre fettdietten min kan jeg ha for meg selv ... .
Jeg har brukt så mye tid og krefter på å, ikke slanke meg, men straffe meg selv med sult, og svima rundt med blodsukkeret i anklene, at jeg ikke kan få meg til å forstå at noen tror det er en lett løsning å leve på 500 kcal vha en kommersiell pulverkur for å overleve bikinisesongen, og så ramler man i godtskåla med hodet først, rett og slett fordi fokuset stort sett er på fornektelse, selvdisiplin, og behovet for å være flink.
Mens jeg skriver dette, merker jeg at jeg er bare så utrolig glad for at jeg ramla over lavkarbo for fire år siden. Jeg har vært ''flink pike'' i alt for mange år, og det er så utrolig deilig å heller få være ''tilfreds pike'', som er i stand til å vise kroppen min den respekten den fortjener, sånn at jeg kan leve et godt, og forhåpentligvis langt liv uten begrensninger.

[Kula]

Istedet for å omdefinere begrepet "viljestyrke" til noe negativt, syns jeg det er mer interessant å se på hva som gir viljestyrke.

Viljestyrke har ikke en konstant størrelse, men er bl.a. situasjonsbestemt. De fleste som klarer å slutte å røyke har mange mislykkede forsøk bak seg. Hvorfor klarer mange det til slutt? Det kan f.eks. være at man blir alvorlig syk, og dermed skremt til å slutte fordi man ser at ulempene ved å fortsette å røyke overstiger behovet for nikotin. Frykt kan mobilisere viljestyrke - men slett ikke alltid.

Når det gjelder overvekt, som mange her på forumet sliter eller har slitt med, tror jeg at et lavkarbokosthold krever mindre viljestyrke enn en typisk slankekur fordi man tross alt ikke går sulten. Dette er en viktig suksessfaktor. Mange opplever også en kraftig vektnedgang i starten av kuren. Gleden ved å se at det virker kan mobilisere viljestyrke til å fortsette - men slett ikke alltid.

Dette er bare et par antydninger om svaret på hva som kan gi viljestyrke. Det er et svært komplisert tema. Antakelig ingen har gode, utfyllende svar på alle spørsmålene.


-

[Photobscura]

Jeg ser den, Kula. For når man deler opp ordet -vilje og styrke, så er det jo i grunn udelt positivt. Det er vel mer hvordan det har blitt belastet i sin bruk, jfr; ''Det er jo bare å ha litt viljestyrke, spise mindre og trene mer''. See? Men ja, for all del! La oss ta ordet tilbake og gjøre det til noe positivt .

[Kula]

Helt enig, Photo! Vi som er eller har vært overvektige har nok ofte et anstrengt forhold til begrepet viljestyrke. Men det skyldes jo ikke begrepet i seg selv, men folks uforstand.


-

[Lillemy71]

Opprinnelig lagt inn av Kula, her.

Helt enig, Photo! Vi som er eller har vært overvektige har nok ofte et anstrengt forhold til begrepet viljestyrke. Men det skyldes jo ikke begrepet i seg selv, men folks uforstand.


-

så sant så sant

[BitTorres]

Kanskje jeg burde omformulert overskriften? Til: Du som lider av overvekt pga insulinresistens og har blitt overvektig pga feil mat?

Selvfølgelig finnes det mange årsaker til overvekt, men jeg regnet med at de fleste forsto det jeg IKKE skrev. Jeg har sett hva en insulinresistent persons viljestyrke kan gjøre, på nært hold, og hva som måtte "ofres", simpelthen fordi målet SKULLE nåes.

Om en har blitt overvektig pga av spiseforstyrrelser, så trenges det nok mer NLP enn lavkarbo, ville jeg tro. En entusiastisk Paul McKenna pluss Dag Viljen kunne fått mange på bena. Eller en gjeng Jehovas Vitner. Det jeg mener da er at SELVFØLGELIG er ikke lavkarbo nøkkelen, da trenges det andre midler.

Men har du blitt overvektig fordi du har spist feil (og har et system som ikke passer høykarbo) og da har begynt på lavkarbo og IKKE er villig til å ofre partystoppere, for eksempel...SÅ kan en lese innlegget mitt.

[Photobscura]

Men BitTorres, jeg synes faktisk dette har blitt en både fin og fruktbar diskusjon, og det er mye interessant som har kommet opp!

[ada-emilie]

Alle har viljen til å bli sunn og slank, men styrken bak viljen kommer av motivasjon. Har man ikke motivasjon mobiliseres ingen kraft, ingen lyst. Om man opplever verden som kjærlighetsløs, kald og vanskelig eller noe annet kjipt så er motivasjon ikke lett å finne. For det å bli slank gjør en ikke automatisk lykkelig, det har vi vel alle erfart. Lykken ligger dypere enn som så. Den har med frihet, fred og kjærlighet å gjøre.