Hva er du villig til å ofre?

[Vettel]

...å være slank er som penger. Ingen av delene gjør deg lykkelig, men guuud så mye enklere tilværelsen er!

Forøvrig: Viljestyrke innebærer blodslit, at man skal slite og ofre noe. Men ofte er det verktøyet som er feil. Feks lavkalori-diett er ikke noe for meg, jeg går opp i vekt da. Lavkarbo derimot er riktig verktøy for meg. Så er det opp til meg å faktisk bruke verktøyet på riktig måte....
Ingen andre som truer i meg en is på varm sommerdag, men jeg må jobbe med hjernen for å lære meg teknikker til å tenke meg om, før jeg spiser denne isen. "Er det verdt å spise denne isen, eller mer verdt å la være?" -litt sånn dårlig forklart, hehe!
Lavkarbo gjør det enklere å ta de riktige valgene for min kropp.

Men noen ganger er ikke hjernen med på dette og velger den korte gleden ved å spise is. Akkurat som den korte gleden av shopping.

(at man som regel har spist feil/for lite når man sier ja til den isen, er en annen sak. )

[Echo]

Jeg tenker at å dra sammenhengen mellom alkoholikere/stoffmisbrukere og slanking blir litt feil. En stoffmisbruker kan tross alt holde seg helt borte fra stoff (kan selvfølgelig komme i situasjoner (operasjon/smertestillende hvor man må ta) og slipper den påvirkning det er å forholde seg til det stoffet som gjør at man har blitt avhengig.
Det kan være mange psykiske årsaker til at man har blitt stoffmisbruker også. De er kanskje der fremdeles, men man kan holde seg helt unna stoffet og det mener jeg på en måte er "lettere" enn å skulle forholde seg til maten hver dag.
Tenk på all reklame om mat, alle familieselskap hvor maten omtrent er det viktigste, du skal være et godt forbilde for barna dine så du må jo spise sammen med dem uten å være for rigid. Du må tåle at andre spiser rundt deg hele tiden, du kan ikke velge det bort.
Jeg mener ikke på noen måte at det er lett å slutte med stoff da

Det med viljestyrke er også litt rart. En person kan jo ha en vilje av stål uten at den viljen hjelper deg når det gjelder spising. Jeg vet at noen mennesker
kan slanke seg bare ved å spise litt mindre uten at det føles problematisk for dem i det hele tatt, mens andre rett og slett ikke klarer det. Jeg tror ikke de personene har samme utgangspunkt og at de ikke kan sammenlignes i det hele tatt. Det foregår ikke det samme inne i kroppen eller hodet til de personene og den påvirkningen de blir utsatt for er helt forskjellig fra hverandre.

Jeg tror det er lett for den første gruppen slankere å tenke at det er jo bare å ta seg litt sammen sånn som jeg har gjort. De er ikke i nærheten av å vite hva den andre gruppa går gjennom.
Selvfølgelig finnes det mennesker som har litt vondt i viljen også da, eller som ikke har nok kunnskap om mat.

Etter å ha begynt på ketogen diett så tror jeg at jeg har skjønt litt mer om kroppen min. Jeg har tidligere spist lite(veldig lite) og ofte, og vært sulten/sugen hele tiden. Jeg tror at det har vært fall i blodsukker som har gjort meg så sugen hele tiden. Nå opplever jeg ikke det suget og driver heller ikke å lyster på karbo mat. Så jeg vil påstå at den innsatsen og viljestyrken jeg oppviste når jeg slanket meg før var enorm i forhold til nå. Nå går det jo lekende lett i forhold, trenger ikke viljestyrke i det hele tatt.

[christine76]

Dette er forsåvidt ganske interessant. Jeg har slanket meg flere ganger før, men jeg har også flere ganger kommet med erkjennelsen av at om det å bære normalvektig betyr at jeg resten av livet må holde meg unna .... (sett inn det som passer) så kan det bare være med hele greien. Jeg ville heller være "lykkelig" og feit enn "ulykkelig" og tynn. Det sier kanskje noe om hvor usunt forhold til mat jeg har hatt.

"Heldigvis" så fikk jeg i vinter så store helsemessige problemer på grunn av vekten at fordelene med å gå ned i vekt endelig oppveide ulempene ved det. Ellers hadde jeg nok fortsatt oppover er jeg redd for. Og takket være den skremselen og oppdagelsen av lavkarbo er jeg nå for første gang innstilt på å begrense kostholdet mitt resten av livet for å kunne ha bedre helse.

Men ja, bortsettfra dem som har noe medisinsk som gjør at de ikke tåler visse typer mat, så er det mye om man har vilje til å ofre noe som avgjør om man klarer å gå ned i vekt eller ikke. Men det som er så viktig å huske på et at forskjellige ofre ikke er like enkle eller vanskelige å gjøre fra person til person. Hadde du spurt meg for et år siden ville jeg nok sagt meg villig til å amputere et par fingre fremfor å aldri mer skulle spise smågodt, og da er jo å være overvektig et ganske lite offer i forhold. Og det høres nok ganske absurd ut for noen som har et annerledes forhold til mat.