Min datter ble kalt tjukk i barnehagen

[nomma]

Var på foreldre samtale her om dagen og fikk vite at min datter på 5 år ikke hadde fått leke på huskeapparatet sammen med to venninner fordi de mente at hun var tjukk. En av de som jobbet i barnehagen overhørte heldigvis samtalen og reagerte øyeblikkelig og fikk tatt det opp med barna. Denne episoden skjedde for noen uker siden. Datteren vår har ikke fortalt noe om dette. Kvelden etter foreldresamtalen begynte hun å snakke om det. Hun spurte pappan sin om hun kom til å få like stor mage som mamma når hun ble stor. Min samboer klarte å dreie samtalen inn på det som hadde skjedd i barnehagen, og det kom frem at det ikke var hverken første eller siste gangen dette hadde skjedd. Hun har blitt fortalt av disse to jentene at hun er for tjukk, for tung, og har for stor mage og at hun har "sånne blå streker på huden som ikke de har" (blodårer)!!!!

Nå er jeg ganske så lei meg på hennes vegne, vet ikke helt hvordan vi skal angripe dette.
Datteren min er litt strørre enn de andre, hun også høyere og har "tut"-mage. Men hun er ikke overvektig. Hun kunne sikkert hatt ett litt bedre kosthold. Men jeg er redd for å bruke ordet slanking.

Denne episoden har nok ført til at jeg fikk det sparket jeg trengte til å komme igang igjen. For hvis det er min overvekt som får andre barn til å "mobbe" min datter, så er det på tide å ta affere med min egen vekt. Men det stopper jo ikke problemet i barnehagen sånn umiddelbart.

Barn er så utrolig slemme med hverandre, er det jeg som overreagerer på denne situasjonene eller burde jeg gjøre noe med dette. Snakke med foreldrene/barnehage?
De er da bare 5 år.

[Mjauritz]

Dette er en vanskelig og ømtålig tema for oss voksne. Barn er jo som sagt veldig ærlige og brutale med hverandre. Hvordan gripe dette fatt, det er jo klart at det er sikkert ikke noe problem for barnehagen å ha som tema at man er ulike på utsiden - men er ikke sikker på at "ertingen" vil opphøre. Det er jo heller ikke noe mål at vi alle skal bli like. Jeg har en gutt som er kraftig, han kunne nok ha gått ned noen kilo. Jeg prøver faktisk å begrense matinntaket hans fordi jeg ser det nødvendig. Han kan godt spise middag hos mine foreldre for så å komme hjem og spise middag her hjemme. Jeg passer også på at han ikke spiser for mye brød/ pasta/ poteter. Prøver også å finne på tings sammen som gjør at vi holder oss aktive, sykkeltur, tur i skog, tur til lekeplass m.m Sikkert mange andre her med gode tips! Det som er sikkert er at det er vondt for en mor å se barnet sitt bli stengt ute av de andre, jeg kan godt tenke meg at jenter er verre enn gutter. Lykke til!

[Kanutten]

Jeg har en guttunge som går i 8. klasse, og som sannsynligvis IKKE kommer til å få noen karakter i gym fordi han har for stort fravær.

Han er av de ungene som vokser i bredden og i vekt FØR høyden. Sååå han er ganske blubben nå, og kort av vekst.. Dermed vil han IKKE ha gym sammen med de andre. Han har alltid vært veldig sterk i hele kroppen, og tynn, men nå klarer han ikke løfte sin egen vekt lengere; noe de fleste andre guttene klarer lett. Han vil heller ikke dusje sammens med de andre for han er tykk med sideflesk..(han sier det selv)

Han spør meg stadig vekk om ikke jeg kan spørre dere her på nettet om råd, men jeg vet jo at det er nok naturen som må gå sin gang. Puberteten må nok passere før jeg tør gjøre noen drastiske endringer, men jeg kjøper dette lettbrødet til ham, lager mat som jeg spiser selv, og prøver begrense alt på en minst mulig synlig måte. MEN så er han på besøk hos andre og der fråtser de.

Jeg har ingen råd til deg, jeg kan bare si at guttungen min er nok i samme bås som jenta di...

[Minni1]

Kanutten, det du forteller er et så stort problem at jeg ville tatt det opp med gymlæreren . Kansje han kan få alternativ gym, f.eks sykle på ergomerer sykkel og andre øvelser som passer for han. Datteren min har det for hun har endel angst som gir seg utslag i nettopp dursje og redd for å ikke klare det som de andre gjør. De andre elevene har ikke reagert noe på dette.


Jeg mener at det å unnlate å bevege seg er det verste en gjør. Men det er mange måter å bevege seg på.( dårlig egenerfaring her)

[Minni1]

Opprinnelig lagt inn av nomma, her.

Var på foreldre samtale her om dagen og fikk vite at min datter på 5 år ikke hadde fått leke på huskeapparatet sammen med to venninner fordi de mente at hun var tjukk. En av de som jobbet i barnehagen overhørte heldigvis samtalen og reagerte øyeblikkelig og fikk tatt det opp med barna. Denne episoden skjedde for noen uker siden. Datteren vår har ikke fortalt noe om dette. Kvelden etter foreldresamtalen begynte hun å snakke om det. Hun spurte pappan sin om hun kom til å få like stor mage som mamma når hun ble stor. Min samboer klarte å dreie samtalen inn på det som hadde skjedd i barnehagen, og det kom frem at det ikke var hverken første eller siste gangen dette hadde skjedd. Hun har blitt fortalt av disse to jentene at hun er for tjukk, for tung, og har for stor mage og at hun har "sånne blå streker på huden som ikke de har" (blodårer)!!!!

Nå er jeg ganske så lei meg på hennes vegne, vet ikke helt hvordan vi skal angripe dette.

Du skal ta dette opp med lederen på avdelingen og si at dette er et problem for datteren din. Forlang at hun snakker med foreldrene til de barna som "mobber" henne. Dette er ikke bra og må jo komme hjemmefra. Unger på 5 år pleier ikke å bry seg om noen har litt mere mage enn andre.

Jeg har jobbet mange år i barnehage og slikt som dette må tas før det utvikler seg.

[Svane]

Dette er jo en vanskelig sak.

På den ene siden er ikke mobbing ok, og bør tas tak i umiddelbart.

På den andre siden er barn bunnløst ærlige, og legger ikke nødvendigvis noe negativt i begrepet tjukk. Er du tjukk så er du tjukk. Jeg har mange ganger fått kommentarer av andres barn på at jeg er tjukk, og siden det er sant... ja hva skal man si? Til mine barn sier jeg at ja, jeg er tjukk, men at man sier ikke sånt til ANDRE. Innad i familien er en ting, til venner, venners familie, osv, så er det ikke greit å påpeke et svært synlig faktum.

Men når dette er noe jenta di har reagert på, så har det åpenbart vært sagt på en slem måte. Da bør det tas tak i, men det må gjøres på riktig måte...

Samtidig tenker jeg at dersom jenta ER tjukk, lubben, i godt hold, eller hva man vil kalle det, så bør dere som foreldre ta tak i den delen av det. Det er ganske mange barn i dag som er overvektige, og mange foreldre greier ikke å se det selv. Dette gjør at barna får fortsette å være overvektige i årevis, med stor sjanse for å være overvektige også når de blir voksne.

Jeg syns det er viktig å følge med, og gjør det med mine egne barn. Oppdager jeg at en av dem begynner å legge på seg vil jeg iverksette tiltak, uten å kalle det slanking.

[nomma]

Opprinnelig lagt inn av Minni1, her.

Dette er ikke bra og må jo komme hjemmefra. Unger på 5 år pleier ikke å bry seg om noen har litt mere mage enn andre.

Dette er tanker jeg også har gjort meg, Foreldrene til disse to er omgangsvenner med oss, så det gjør saken ennå litt mer betent. Jeg vet selv at det ene paret ofte glemmer at "små gryter også har ører". Disse ungene har jo heller ikke eldre søsken. Tanken på at de sitter å snakker om at min datter er for tjukk sårer meg.

Kan hende jeg er ekstra hårsår siden jeg alltid fikk høre dette når jeg var liten. jeg var heller ikke overvektig bare litt rundere i kantene enn vennene mine. De komentarene jeg fikk når jeg var liten kom fra min egen familie og de sitter i fremdeles i dag. Jeg vil vel egentlig spare henne for å få ett så dårlig selvbilde som jeg hadde.

Tror kansje det beste blir at min samboer tar å snakker med fedrene, tror det har bedre effekt enn hvis jeg snakker med mødrene.
Vi skal også ta det opp med barnehagen.

Opprinnelig lagt inn av Mjauritz, her.

Dette er en vanskelig og ømtålig tema for oss voksne. Barn er jo som sagt veldig ærlige og brutale med hverandre. Hvordan gripe dette fatt, det er jo klart at det er sikkert ikke noe problem for barnehagen å ha som tema at man er ulike på utsiden - men er ikke sikker på at "ertingen" vil opphøre. Det er jo heller ikke noe mål at vi alle skal bli like. Jeg har en gutt som er kraftig, han kunne nok ha gått ned noen kilo. Jeg prøver faktisk å begrense matinntaket hans fordi jeg ser det nødvendig. Han kan godt spise middag hos mine foreldre for så å komme hjem og spise middag her hjemme. Jeg passer også på at han ikke spiser for mye brød/ pasta/ poteter. Prøver også å finne på tings sammen som gjør at vi holder oss aktive, sykkeltur, tur i skog, tur til lekeplass m.m Sikkert mange andre her med gode tips! Det som er sikkert er at det er vondt for en mor å se barnet sitt bli stengt ute av de andre, jeg kan godt tenke meg at jenter er verre enn gutter. Lykke til!

takk Mjauritz. Jenter er nok verre enn gutter ja. Men jeg synes det er tidlig å begynne i 5 års alderen. Datteren min fikk trampoline i helgen, så aktivitets nivået har økt drastisk de siste dagene Hun har værtfall to økter hver ettermiddag. En før middag og en etter

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Jeg har en guttunge som går i 8. klasse, og som sannsynligvis IKKE kommer til å få noen karakter i gym fordi han har for stort fravær.

Han er av de ungene som vokser i bredden og i vekt FØR høyden. Sååå han er ganske blubben nå, og kort av vekst.. Dermed vil han IKKE ha gym sammen med de andre. Han har alltid vært veldig sterk i hele kroppen, og tynn, men nå klarer han ikke løfte sin egen vekt lengere; noe de fleste andre guttene klarer lett. Han vil heller ikke dusje sammens med de andre for han er tykk med sideflesk..(han sier det selv)

Han spør meg stadig vekk om ikke jeg kan spørre dere her på nettet om råd, men jeg vet jo at det er nok naturen som må gå sin gang. Puberteten må nok passere før jeg tør gjøre noen drastiske endringer, men jeg kjøper dette lettbrødet til ham, lager mat som jeg spiser selv, og prøver begrense alt på en minst mulig synlig måte. MEN så er han på besøk hos andre og der fråtser de.

Jeg har ingen råd til deg, jeg kan bare si at guttungen min er nok i samme bås som jenta di...

Hei Kanutten takker for sist
takker for svar. Vil bare fortelle om sønnen til en venninne av meg. Han hadde det akkurat som din sønn. Jeg traff ham da han gikk i 7.klasse. Neste gang jeg så ham var da han ble konfirmert, jeg kjente ham ikke igjen. Lang og tynn. Det hjalp jo selfølgelig ikke at han hadde farget håret svart (han er egentlig lysblond)

[nomma]

Opprinnelig lagt inn av Svane, her.

Dette er jo en vanskelig sak.

På den ene siden er ikke mobbing ok, og bør tas tak i umiddelbart.

På den andre siden er barn bunnløst ærlige, og legger ikke nødvendigvis noe negativt i begrepet tjukk. Er du tjukk så er du tjukk. Jeg har mange ganger fått kommentarer av andres barn på at jeg er tjukk, og siden det er sant... ja hva skal man si? Til mine barn sier jeg at ja, jeg er tjukk, men at man sier ikke sånt til ANDRE. Innad i familien er en ting, til venner, venners familie, osv, så er det ikke greit å påpeke et svært synlig faktum.

Men når dette er noe jenta di har reagert på, så har det åpenbart vært sagt på en slem måte. Da bør det tas tak i, men det må gjøres på riktig måte...

Samtidig tenker jeg at dersom jenta ER tjukk, lubben, i godt hold, eller hva man vil kalle det, så bør dere som foreldre ta tak i den delen av det. Det er ganske mange barn i dag som er overvektige, og mange foreldre greier ikke å se det selv. Dette gjør at barna får fortsette å være overvektige i årevis, med stor sjanse for å være overvektige også når de blir voksne.

Jeg syns det er viktig å følge med, og gjør det med mine egne barn. Oppdager jeg at en av dem begynner å legge på seg vil jeg iverksette tiltak, uten å kalle det slanking.

Jeg har nevnt det før hun er ikke tjukk, hun har "tut"-mage noe man ikke behøver å være tykk for å ha. Jeg har spurt andre om de mener hun er tykk og har fått til svar at det er hun ikke.

Hun kunne ja ha hatt ett bedre kosthold med mindre sukker og kunne ha beveget seg litt mer. I likhet med mange andre barn.

Jeg har nok gjort meg tanker om at hvis jeg hadde vært slank, så har nok min datter sluppet å få høre sånne ting. For jeg vet at barna har snakket om at jeg er tjukk, noe jeg er.

[PrøveKanin]

Jeg ble mobbet hver dag på ungdomsskolen selv på grunn av vekta. Jeg kjenner meg igjen i de av dere som sier dere har en sønn eller datter som har fravær i gym. Jeg hadde ikke mye fravær i gym men jeg husker gymmen og dusjen etterpå som et rent helvete. Dette var jo en ypperlig mulighet for de andre til å plage meg siden læreren ikke var til stede.

[energibunten]

Fra tidlig tidlig lærer våre barn hvordan de skal forholde seg til andre. Det er alltid rett av voksne å forklare hva som er akseptabel oppførsel og ikke, det må bare tilpasses til alder slik at de skjønner. Akkurat som at det ikke er OK for bitte små å slå hverandre er det ikke OK at 5-åringer gjør som du skriver.

Det er når avvikende sosiale handlinger ikke konsekvent blir rettet på av voksne rundt som problemene eskalerer.

Barn trives med tydelige grenser, dette er over grensen. En 5-åring forstår faktisk ganske mye om følelser...og tas ikke dette ved roten nå så kan det hende det aldri stopper.

Ett ord her, respekt...behandle andre som man vil andre skal behandle en selv.

[nomma]

Opprinnelig lagt inn av energibunten, her.

Fra tidlig tidlig lærer våre barn hvordan de skal forholde seg til andre. Det er alltid rett av voksne å forklare hva som er akseptabel oppførsel og ikke, det må bare tilpasses til alder slik at de skjønner. Akkurat som at det ikke er OK for bitte små å slå hverandre er det ikke OK at 5-åringer gjør som du skriver.

Det er når avvikende sosiale handlinger ikke konsekvent blir rettet på av voksne rundt som problemene eskalerer.

Barn trives med tydelige grenser, dette er over grensen. En 5-åring forstår faktisk ganske mye om følelser...og tas ikke dette ved roten nå så kan det hende det aldri stopper.

Ett ord her, respekt...behandle andre som man vil andre skal behandle en selv.

Takk Energibunten. Dette var godt sagt. Jeg skal ta det opp med barnehagen i morgen.

Det var jo ikke bare at hun ble kalt tjukk, de poengterte også at hun hadde blodårer Hun er veldig lys i huden så årene hennes vises godt.

[Iset]

Jeg får helt vondt. Mobbing er det verste jeg vet og jeg kjenner jeg gruer meg litt til høsten når eldste begynner på skolen. Jeg tror nok det går bra, hun begynner på en skole med veldig godt rykte og godt samhold, heldigvis.
Dette må tas tak i av barnehagen, fortest mulig! Er helt enig i det Energibunten skriver.

[Fnutte]

Sitat:

Du skal ta dette opp med lederen på avdelingen og si at dette er et problem for datteren din. Forlang at hun snakker med foreldrene til de barna som "mobber" henne. Dette er ikke bra og må jo komme hjemmefra. Unger på 5 år pleier ikke å bry seg om noen har litt mere mage enn andre.

Jeg har jobbet mange år i barnehage og slikt som dette må tas før det utvikler seg.

Ærlig talt. Hvis du har jobbet mange år i barnehage burde du ikke komme med slike ytringer som at dette må komme hjemmefra. Selvfølgelig kan det være tilfelle men slettest ikke fasiten.

Det er slett ikke uvanlig at 5-år gamle jenter gjenger seg sammen to og to og skviser ut andre, desverre. De kan si sånn som dette med du er tjukk, men det kan også være alt annet som er annerledes som at de har rosa joggesko mens hun som skvises ut har røde.

Dette krever oppegående pedagogisk personale som er med å lærer disse barna hva som er akseptert og ikke, og hvordan man skal oppføre seg mot andre.

I barnehagene nå snakker man mye om sosial kompetanse. Det er mye som ligger under dette begrepet. En del er dette med å kunne sette seg inn i den andres situasjon og velge dine handliger derfra. Men dette er det faktisk ikke like lett for alle å lære. Med andre ord vil det ikke alltid være nok å si sånn sier vi ikke, da vil det ofte bare komme en ny ting de vil si.

Det er ikke de som blir mobbet som det er noe feil med, men heller de som mobber som må utvikle sin sosiale kompetanse!!

[Fnutte]

Ble et langt innlegg over her..... men glemte likevel å si at jeg er enig i at foreldrene til de andre jentene også bør få vite dette. Men dette bør kanskje være barnehagens jobb i og med at de opplevde episoden og kan følge utviklingen.

Personalet i barnehagen bør i en periode følge samspillet til disse jentene nøye for å unngå nye tilfeller og for å veilede barna i riktig retning. Disse jentene er ikke onde selv om det kan høres sånn ut.

Som dere sikkert skjønner så opptar sosial utvikling meg mye, og jeg mener at med en god sosial kompetanse fra barnehagen, forebygger man mobbing i skolen

[danish]

Skolen er ganske kjip for overvektige. Jeg var ganske overvektig gjennom hele grunnskolen (min BMI på ungdomsskolen var rundt 34-35). Jeg var heldig med første del av barneskolen, men så byttet jeg til en skole med mye sladrekultur, defekte foreldre og feige lærere. Da er det klart at det blir mer mobbing. Det blir neppe bedre av at dagens stimuli blir mer og mer aggressiv. At man i tillegg er proppfull med hormoner hjelper heller ikke.

Problemet er på mange måter at lærere ikke tørr å ta tak, og dermed lar tullingene herske. Foreldrene må ta mye av skylden, da endel folk er kritisk elendige til å håndtere og følge opp kritikk av ungene sine. Det skyldes mange ting, men jeg ser at det stort sett skyldes karrierejag (manglende tid til ungen) eller skillsmisse- og foreldrekonflikter (konkurranse om å få barnet til å like seg, som om det var målet med å oppdra en unge).

[Iset]

Opprinnelig lagt inn av danish, her.

Problemet er på mange måter at lærere ikke tørr å ta tak, og dermed lar tullingene herske. Foreldrene må ta mye av skylden, da endel folk er kritisk elendige til å håndtere og følge opp kritikk av ungene sine. Det skyldes mange ting, men jeg ser at det stort sett skyldes karrierejag (manglende tid til ungen) eller skillsmisse- og foreldrekonflikter (konkurranse om å få barnet til å like seg, som om det var målet med å oppdra en unge).

Ja! Mange foreldre overser jo glatt når barna overkjører andre barn. Dette ser man jo fantastiske eksempler på når man er på feks. Lekeland, tivoli og andre lignende steder. Køkultur er ofte ikke-eksisterende og unger brøyter seg i vei mens foreldrene står og ser på uten å åpne munnen engang. Jeg blir virkelig helt sjokkert til tider!

Jeg har ei jente på 5 år og vi har faktisk allerede i et par år snakket om mobbing, køkultur (som jeg er veldig opptatt av) og hvordan man behandler andre og lar seg selv behandle. Hun er derfor veldig opptatt av urettferdighet og at man skal oppføre seg pent mot andre. Hun har selvsagt dager der hun er sur og gretten og ønsker både meg og pappaen dit peppern gror, men det har jo alle til tider. Det jeg slår hardt ned på er bøllete oppførsel og mobbing. Dersom jeg ser at min datter mobber andre, tar jeg tak i det umiddelbart. Min sønn på 1 år er liten enda, men jeg kommer selvsagt til å ha de samme samtalene med ham etterhvert.
Foreldre må bli flinkere til å SNAKKE med barna sine. En fireåring forstår utmerket godt hvordan man skal behandle andre, allikevel er det tydeligvis mange foreldre som ikke synes det er så viktig å snakke om det. Ufattelig.

[energibunten]

Nettopp. En 5-åring har masse følelser og klarer å snakke om dette og forstå veldig mye.

Var på minsteungens første skoledag og så en lærer som kan dette med å vise klare grenser. Det tok 5min så hadde læreren full kontroll på ungene. 5min fordi læreren var konsekvent. Med en gang det var noen som bråkte når lærer snakket fikk de med en gang vennlig beskjed om at "Nå snakker jeg" og da beskjeden om at man rekker opp handa var gitt EN gang ble det fulgt opp konsekvent, hver gang. Aldri streng, bare konsekvent.

Kanskje ingen overraskelse at klassen er rolig, at man lærer mye og at ting fungerer bra ?

[Minni1]

Opprinnelig lagt inn av nomma, her.

Tanken på at de sitter å snakker om at min datter er for tjukk sårer meg.

Vet du hva, det er absolutt ikke sikkert de har pratet om datteren din. Dette kan være noe barna har fanget opp i andre sammenhenger og bruker nå.
Har skrevet litt om det på innlegget nedenfor.
( ble så redd for utrykke meg feil igjen at jeg har vært inne å endret endel ganger nå, derfor kom det på innlegget under. )

[Minni1]

Opprinnelig lagt inn av Fnutte, her.

Ærlig talt. Hvis du har jobbet mange år i barnehage burde du ikke komme med slike ytringer som at dette må komme hjemmefra. Selvfølgelig kan det være tilfelle men slettest ikke fasiten.

Beklager at jeg var så bastant. Noen ganger kommer det litt feil ut. Min erfaring er at ofte kommer det hjemmefra uten at foreldrene er bevisst på det. Ikke at foreldrene nødvendigvis sier ting rett ut, men unger er snare til å snappe opp små ting . Sevfølgelig må barnehagene hele tiden jobbe med holdinger og verdier men man må faktisk ha med foreldrene på veien.

PS. Tror ikke noen mener at de ungene er slemme. Men at det må bli tatt tak i ting før det kansje blir verre.

[Fnutte]

Opprinnelig lagt inn av Minni1, her.

Beklager at jeg var så bastant. Noen ganger kommer det litt feil ut. Min erfaring er at ofte kommer det hjemmefra uten at foreldrene er bevisst på det. Ikke at foreldrene nødvendigvis sier ting rett ut, men unger er snare til å snappe opp små ting . Sevfølgelig må barnehagene hele tiden jobbe med holdinger og verdier men man må faktisk ha med foreldrene på veien.

PS. Tror ikke noen mener at de ungene er slemme. Men at det må bli tatt tak i ting før det kansje blir verre.

Var litt bastant her jeg også da og det beklager jeg. Skal prøve å formulere meg litt bedre neste gang. Jeg hører desverre ofte om barnehagepersonale som gir foreldre skylden for det meste barna gjør i barnehagen også, og det kaller jeg en voldsom ansvarsfraskrivelse. Selvfølgelig er foreldrene også en del av dette. Barnehagen og foreldrene må jobbe sammen for å få sosialt kompetente barn.

[nomma]

Opprinnelig lagt inn av Minni1, her.

Beklager at jeg var så bastant. Noen ganger kommer det litt feil ut. Min erfaring er at ofte kommer det hjemmefra uten at foreldrene er bevisst på det. Ikke at foreldrene nødvendigvis sier ting rett ut, men unger er snare til å snappe opp små ting . Sevfølgelig må barnehagene hele tiden jobbe med holdinger og verdier men man må faktisk ha med foreldrene på veien.

PS. Tror ikke noen mener at de ungene er slemme. Men at det må bli tatt tak i ting før det kansje blir verre.

Opprinnelig lagt inn av Fnutte, her.

Var litt bastant her jeg også da og det beklager jeg. Skal prøve å formulere meg litt bedre neste gang. Jeg hører desverre ofte om barnehagepersonale som gir foreldre skylden for det meste barna gjør i barnehagen også, og det kaller jeg en voldsom ansvarsfraskrivelse. Selvfølgelig er foreldrene også en del av dette. Barnehagen og foreldrene må jobbe sammen for å få sosialt kompetente barn.

Takker dere begge to for fine svar, jeg synes dere begge to virker veldig kompentente.

[nomma]

Jeg vil takke alle sammen for støtte og gode råd. Vi har nå bestemt oss for å ta det opp både med barnehage og foreldre. Siden foreldrene er i vår omgangskrets.

[Svane]

Opprinnelig lagt inn av energibunten, her.

Nettopp. En 5-åring har masse følelser og klarer å snakke om dette og forstå veldig mye.

Var på minsteungens første skoledag og så en lærer som kan dette med å vise klare grenser. Det tok 5min så hadde læreren full kontroll på ungene. 5min fordi læreren var konsekvent. Med en gang det var noen som bråkte når lærer snakket fikk de med en gang vennlig beskjed om at "Nå snakker jeg" og da beskjeden om at man rekker opp handa var gitt EN gang ble det fulgt opp konsekvent, hver gang. Aldri streng, bare konsekvent.

Kanskje ingen overraskelse at klassen er rolig, at man lærer mye og at ting fungerer bra ?

Nå sporer jeg av tråden her, men jeg har opplevd det motsatte. En lærer som "hakket" på ungene fra første minutt, som riktignok var meget konsekvent, men som trykte ungene ned allerede de første 5 minuttene. Unger som var livlige og boblet over av iver etter å vise hvor store de var blitt, og som ble irettesatt umiddelbart. Unger som ble flaue og lei seg og følte at første skoledag ikke var noe stas lengre.

[energibunten]

det er ikke umulig å være konsekvent og respektere ungene. Det er tydeligvis flere evner som skal til da :-)
Da ble jeg enda mer fornøyd med læreren...

[Sesti]

Jeg syns det er synd for datteren din at hun må høre sånt i så lav alder...
Jeg har selv fått høre det av nær familie, venner, medelever, lærere osv, gjennom hele barneskola og utover, og det gjør noe med en..

Det første som slo meg i denne tråden var at jeg lurer på hvor ungene som sa dette med din datter har fått det fra. Unger begynner jo ikke å si slikt av seg selv, så dermed funderer jeg på om kanskje de har overhørt foreldre som har sagt slikt om overvektige mennesker? Mange tenker ikke på at ungene kan høre dem når de snakker, så kanskje er det slik de har snappet det opp..?

Uansett, det er ikke akseptabelt og det virker som om hun som jobbet i barnehagen hadde skjønt poenget der. Det er veldig bra, kanskje du kan snakke videre med barnehagen om hva som skal gjøres, kanskje og snakke med foreldrene til de som mobber?

Ang det med kosthold, du sier at hun kunne hatt et bedre kosthold, men du er redd for ordet slanking. Ordet slanking bør, etter min mening, ikke forekomme når det er barn til stede. Ganske enkelt fordi det retter fokus mot det å ikke være "rett". Hva med å få med hele familien, endre på kostholdet til alle sammen og bli sunnere?
Det handler da ikke om å "straffe" noen andre, men å gjøre noe bra for alle sammen.
Selv om datteren din ikke er overvektig, så vil et bedre kosthold være bra for henne, og for alle

Og til slutt vil jeg gi deg ros for at du tar det opp, at du ikke vil snakke om slanking med datteren din og at du vil gjøre noe med saken
For all del ikke gå i fella som min foreldre gikk i, og begynn å klag over overvekt.. det funker ikke...