Et etisk dilemma

[guro]

Det har åpnet seg en helt ny verden for meg siste året, en verden av muligheter og løsninger på endel problemer. Relativt enkle og natrulige løsninger gjennom et riktig tilpasset kosthold. Samtidig opplever jeg at det offentlige helsevesen ignorerer disse løsningene og heller gjør folk sykere.

Jeg får så lyst til å skrike ut at det finnes løsninger. Men man går ikke bort å kakker et ukjent overvektig menneske på skulderen og sier "Unskyld, men vet du at du kan spise deg slank?"

Denne uken har 6-åringen min deltatt på utendørs svømme og livredningskurs - et utmerket tiltak og opplegg forøvrig. Jeg kunne ikke være med første kvelden, men hun kommer hjem og forteller om en av de andre barna som var litt 'vanskelig'. "Han svarte på mine spørsmål." Sener var jeg med og fikk oppleve denne karen. Han var en sånn en som til å begynne med virker veldig irriterende. Han pratet nesten hele tiden. Ville vite hva alle voksne het, hvor gamle de var og hvor de bodde. Stillte de samme spørsmålene om igjen selv om han fikk svar. Han hadde ikke ro hverken i kropp eller sjel. Men det var en intelligent og blid unge. En bygutt som var på ferie hos bestemor på landet. Bestemor var ressursterk og ville barnebarnet kunn det beste. Uken før hadde de tatt han med i fjellet. Etter hvert ble vi voksne sendt vekk slik at instuktørene skulle få ha barna i fred - de oppfører seg vistnok anderledes når foreldrene ikke er tilstede? Men bestemor klare da ikke å slappe av. Hun var bekymret for å overlate en unge hun vet er 'vanskelige' til andre.

Jeg får så lyst til å spørre:

Har han noen diagnose? Får han hjelp? Spiser han tran? Har dere prøvd å kutte ut sukker, eller melk? Vet du at noen får adferdsproblemer av å spise feil mat? At noen for eksempel ikke klarer å spalte enkelt typer protein riktig, og at de går mer eller mindre konstant forgiftet, nesten 'småfulle'?

Men jeg gjorde det ikke gjøre det!

Jeg unner så veldig andre også, spesielt barn, å få hjelp. Har dere det sånn? Hvordan takler dere det?

[Anne]

Opprinnelig lagt inn av guro

Jeg unner så veldig andre folk, spesielt barn, å få hjelp. Har dere det sånn? Hvordan takler dere det?

Ja dette er ikke lett, Guro.

Jeg og mange med meg har helt sikkert vært i lignende situasjoner eller opplevd lignende ting. Jeg tenker ofte , stakkars....skjønner de ikke hva de gjør. Vet de ikke at det går an å få hjelp., men jeg tørr heller ikke blande meg bort i andres oppdragelse. Jeg vet jo at jeg også gjør mange feil.

Det er ikke lett heller, hvis du bare er på snakk en kort stund med de det gjelder. Noe annet er det hvis det blir kontakt over litt tid og muligheten for å dreie samtalen dithen melder seg. Det kan jo virke direkte uhøflig og utidig, for vi vet jo ikke årsken bak alt vi ser og opplever. Ikke sikkert jeg opplever "sannheten." Tenker med meg selv, hvordan ville jeg oppleve at "fremmede" plutselig kom bort og ga meg råd om hvordan oppdra/"fore" mine barn....

Jeg skjønner jo veldig godt hva du mener, for jeg tenker sånn stadig vekk...ikke bare med hensyn til barn, men voksne også. Jeg er litt redd for å begynne "å misjonere". Det er liksom greit på direkte spørsmål. Da er det lettere. Eller hvis de konkret uttrykker fortvilelse og lurer på hva det kan være eller hva de kan gjøre.

En ting er sikkert, guro. Spørsmålene dine viser ekte medfølelse og ønske om å hjelpe.... En annen gang så kan du jo prøve å styre samtalen dit du vil, hvis tiden er med deg.

Ikke slutt å ønske å hjelpe...Vi må bry oss om!

En dag kanskje du har hellet med deg. Bare å kunne hjelpe en og annen gang hadde jo vært fint for den det gjaldt.