Ernæringsfysiologen likte IKKE ketolysekuren

[plastbox]

Opprinnelig lagt inn av Bulldog, her.

Jeg lurer på om det ikke hadde vært greit å trekke inn piggene litegrann?

Fibromyalgi, i likhet med ME, er jo diagnoser som settes når ingenting annet passer. Hvorfor er det ufint å påpeke det?

Kritikken i denne tråden retter seg vel strengt tatt mot legestanden, som i sin allvitende herlighet og arroganse fortsatt ikke har klart å finne ut hva som er årsaken til disse lidelsene, og dermed heller ikke noen effektiv behandling - ikke mot de som sliter med sykdom...

Eller er det noe jeg har oversett?

Takk, godt det er noen som ikke velger å tolke det jeg skriver på værst mulig måte!

Når det gjelder fibromyalgi har Bulldog helt rett. Kritikken er som jeg har sagt ørten ganger ikke rettet mot de som lider, men mot de som ikke klarer å hjelpe og i stede gir en.. jeg vet ikke.. "trøstediagnose"? Den har jo ingen vitenskapelig, praktisk verdi, da den ikke fører med seg noen forståelse for hva som er feil eller noen effektiv behandling.

Ang. dysleksi og disse der ble posten min noe avstumpet fordi jeg måtte løpe til bussen. Det jeg mente var heller ikke her at problemene ikke finnes!

Poenget mitt er ganske generelt, om man tar utgangspunkt i tiden da mine besteforeldre vokste opp var det en forsvinnende liten del av befolkningen som hadde disse problemene alle har nå. Det fantes overvektige mennesker, det fantes barn med ødeleggende lese-/skrive-/konsentrasjonsvansker, det fantes folk med kjemiske ubalanser som medførte depressjoner.

Men!

Den menneskelige fysiologen trenger 10-tusener av år på å forrandre seg til noen betydelig grad. Det vil si at vi biologisk sett er akkurat de samme dyrene nå som for 50, 100 eller 500 år siden. Alikevel har antallet barn med ADHD/ADD type diagnoser, dysleksi og dyskalkuli eksplodert, det samme har fedme, psykologiske problemer og lignende.

Og ikke kom og si at prosentandelen av barn som har ADHD (eller overvektige voksne, eller deprimerte) var den samme for 80 år siden. Det er respektløst ovenfor de få som faktisk har så store problemer at de virkelig må ha hjelp med problemene sine. For 50 eller 100 år siden var ikke overvekt en livsstilssykdom i Norge enda men alikevel var en viss prosent av befolkningen overvektig. Den samme andelen av befolkningen nå kan antaes å være de som faktisk har forbrenningssykdommer ol. da vi som sagt fortsatt er samme dyr.

[Kanutten]

Sitat:

Alikevel har antallet barn med ADHD/ADD type diagnoser, dysleksi og dyskalkuli eksplodert,

Antall barn som har fått diagnosen har eksplodert ja. Men det kan også skyldes det fakta at man rett og slett ikke får tilrettelagt undervisning på skole hvis det ikke foreligger en diagnose. Guttungen min fikk diagnosen som 12 åring, DA først kunne han få IOP. Før diagnosen ble han bare sett på som en urolig gutt med vansker for å tilpasse seg en skoledag.

Jeg jobbet selv på ei skola hvor man ØNSKET at flest mulig av elevene skulle få en diagnose for da ville skolen få et større økonomisk tilskudd. Så det ligger nok mye politikk i all diagnosesettinga også...

Å si at det IKKE fantes så mange barn med tilpasningsvansker for 50-70 år siden som det er nå, bare fordi de ikke hadde noen diagnose å sette på dem, blir akkurat som å si at de hadde rett de som mente at jorda var flat; de visste jo ikke bedre og kjente ikke til noe annet..

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Ja, det er ikke legestanden sin feil heller!

Hvor skrev jeg det?

Opprinnelig lagt inn av plastbox, her.

Alikevel har antallet barn med ADHD/ADD type diagnoser, dysleksi og dyskalkuli eksplodert, det samme har fedme, psykologiske problemer og lignende.

Er dyskalkuli en virkelig lidelse nå? Hadde vært fint om det var det når jeg gikk på skolen også, for det var det eneste faget jeg sleit med. Man skulle tro det var noe galt når man har toppkarakterer i andre fag og nesten stryk i matte...

Ironisk nok har jeg aldri hatt problemer med å forstå programmeringsspråk... Kanskje jeg kan skylde på læreren i stedet?

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Bulldog, her.

Hvor skrev jeg det?

Sitat:

Kritikken i denne tråden retter seg vel strengt tatt mot legestanden, som i sin allvitende herlighet og arroganse fortsatt ikke har klart å finne ut hva som er årsaken til disse lidelsene, og dermed heller ikke noen effektiv behandling - ikke mot de som sliter med sykdom...

Og da mente jeg at det er ikke legestanden sin feil.

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Og da mente jeg at det er ikke legestanden sin feil.

Ah. Jeg uttrykte ikke min egen mening i det innlegget. Mulig det var litt klønete, men det var ment som en slags oppsummering av den ene "siden" i tråden

[Jannicke]

Veeeel, nå har ve denne tråen svinget litt ut fra hovedinnlegget da....
Men dog.

Nå skal ikke jeg begi meg ut på dette med fm og definisjoner og diagnoser ol, vil bare si at jeg vet mange som sliter veldig med kroniske smerter og som har fått fm diagnosen.

Jeg vet også fler som sliter med kroniske smerter og har masse symtomer på fm, men som ikke får diagnosen.

Og faktisk kjenner jeg ei på 41 år, som faket smerter og plager, ene og alene for å få fm diagnosen og hun greide pinadø meg å bli ufør.... For det syns hun var bedre enn å bare ikke jobbe, for da fikk ho iallefall litt peng..... Hun TRENGTE det strangt tatt ikke da gubben tjener godt, men dog.......... Hun utnytte samfunnet på det sykeste. Hun ble ufør for 7 år siden, pga fm, som hun faktisk ikke har. Ja hun sier det selv asså, at hun har faket det. Hun trenger ikke jobbe, men i steden for å gå uten jobb og helt uten inntekt ble hun ufør, og har nå nesten 11000 utbetalt.....

Men slite tilfeller er det forhåpentlig vis VELDIG få av. Men flere jeg kjenner som faktisk HAR fm, sier at nettopp slike mennesker ødelegger troverdigheten til de som faktisk lider.

Og hva gjelder dyslekse og dyskalkuli, jeg ble diagnstisert med begge deler i 8 klasse, altså for 22 år sia.

Jaja, tydelig engasjemang i denne tråden....

Goood påske folkens!!

[plastbox]

Jannicke:
Du viser jo på en måte poenget mitt. Du skriver jo på ingen måte noe dårligere enn noen andre her på forumet, og langt bedre en "forumråtter" ellers på nettet! Er godt mulig du trengte ekstra oppfølging og for alt jeg vet er det ikke sikkert du hadde skrevet noe særlig i det heletatt om det ikke var for hjelpen du eventuelt fikk, meeen..

Fra Wikipedia: "Alvorlige dyslektiske forstyrrelser forekommer hos 2–5 % av befolkningen."

Dersom du stikker innom ditt lokale eldresenter tror jeg ikke du vil se at 1/20 har store lese/skrive-vansker. Jeg vil vel heller gå så langt som å påstå at "the old-timers", alle som en, har bedre skriftlig språk enn de aller, aller fleste unge i dag.

I tillegg er dette tallet som Wikipedia sier "alvorlige lidelser". Jeg minnes å ha lest at 1 av 4 elever i grunnskolen har dysleksi- og/eller ADHD-diagnoser. Hvorfor, dersom 1 av 20 faktisk har alvorlige lidelser? Man har ikke en medisinsk tilstand så fort man lærer litt tregere enn klassekameratene..

Jeg vet ikke, men jeg reagerer i allefall på antall overvektige stadig øker mens ingen fatter tegninga (bortsett fra folk her på siden, selvfølgelig!). Folk skylder på genetikk og bortimot alle overvektige jeg noengang har pratet med påstår at de har "dårlig forbrenning ellerno" og bare ikke kan gå ned i vekt uansett hva de prøver, mens statistikk tilsier at en forsvinnende liten prosentandel av befolkningen faktisk lider av sykdom eller tar medisiner som til noen betydelig grad påvirker forbrenningen.

Blir kanskje litt for lett for meg å se dysleksi og ADHD/ADD med samme briller. Det var jo en forsvinnende liten andel av befolkningen som var overvektige for 100 år siden, akkurat som at ytterst få av de som fikk utdanning da endte den uten et noenlunde godt grep på norsk, matematikk osv. Andelen overvektige har eksplodert og det er beviselig grunnet overflodssamfunnet vi lever i heller enn genetiske og dermed ufrivillige faktorer. Det samme gjelder lese-/skrive-/konsentrasjonsvansker, og da blir det nærtliggende å tenke at økningen ikke skyldes urokkelige faktorer som genetikk men heller feildiagnostisering, "politisk korrekthet" og holdningen at det finnes en "mirakelpille" for alt.

Alt dette gjelder alt av psykiske lidelser også. Det er fair å anta at i et samfunn der psykiske lidelser ikke "finnes" vil noen som virkelig lider av det ende opp med å ta livet sitt. Det vil si at det bør være en viss korrespondans mellom antall selvmord for 100 år siden og antall diagnoser man får sterke, psykoaktive medikamenter for nå i dag. Slik er det ikke. Man kan i dag faktisk bare ta en prat med fastlegen om hvor hardt livet er og 20 minutter senere har man henvisning til psykolog og resept på anti-depressiva eller "humørdempere", og statistikken tilsier at bortimot alle gjør det. Psykisk sykdom er fraværsgrunn nr. 1 i Norge i dag.

Det er utvilsomt et reelt problem for mange, men føler alikevel at mange får puter sydd under armene fordi det er mer politisk korrekt å gi en diagnose enn å si "jobb litt hardere".