Involverer dere andre?

[MadamMim]

Siden dette er mitt første "slankeprosjekt" så har det blitt til at alle jeg omgås daglig (familie, venner og kollegaer) har fått vite om prosjektet mitt, og alle følger nøye med (og får jevnlige oppdateringen....!). Dette er blitt en stor del av hverdagen min, så kanskje det blir litt mye mas om det... men det får de bare tåle...

Har lest flere steder at folk går på sprekker på bl.a jobb i forbindelse med møter, og de ikke vil si at de er på slanking. Og derfor spiser f.eks brødmat.

Selv har jeg ingen problemer med å fortelle til folk at jeg ikke spiser (spiser de 15 jeg skal) karbohydrater - uansett om jeg kjenner dem godt eller ikke, så lenge det er snakk om matservering jeg ikke kan spise. Jeg vil absolutt ikke gå på en sprekk bare fordi det blir servert rundstykker på et møte jeg er på.

Så det jeg lurer på er om dere involverer andre i slankingen, eller slanker dere "i skjul"?

[loone]

Jeg er også veldig åpen om kosten min. Foreldrene mine, samboern og vennene mine vet at jeg har slitt lenge med vekten, så jeg har fortalt alle at jeg har sluttet å spise karbo for å få orden på vekt og matforhold.
Til bekjente og ukjente sier jeg ikke at jeg slanker meg, for det føler jeg ikke at noen har noe med. Men er helt enig, aldri verden om jeg skal sprekke over møtemat eller frykten for at noen blir fornærmet dersom jeg ikke forsyner meg. Da sier jeg det bare som det er "Maten ser fryktelig god ut, men jeg spiser desverre ikke karbohydrater, så ellers tusen takk"

Iblandt har jeg med meg min egen niste på møter og kurs og da er det ofte slik at det blir litt løs snakk om lavkarbo Faktisk tre damer jeg nylig var på kurs med som kjøpte seg ketolysekur-boken etter at vi snakket sammen om kosten min Det var litt gøy! Har heldigvis ikke møtt noen motstands-ildsjeler enda!
Forhåpentligvis blir det færre og færre av dem ute i verden!

[MadamMim]

Jeg har også fått med meg ei dame på jobben, er fryktelig gøy.

Er heller ikke sånn at jeg kommer inn på et møte og annonserer at jeg slanker meg, men bryr meg ingenting å si at jeg ikke spiser karbohydrater, og dermed står over brødmaten som blir servert.

Og heldigvis har jeg en fantastisk sjef, som tar med cherrytomater som "kosemat" til meg, når de andre spiser kake eller sjokolade...
I påsken hadde vi to påskeegg og ett med sjokolade og ett med tomater.. men plutselig skulle alle spise tomater, så det egget ble fort tomt... hehe

[Mear]

Jeg evner ikke å holde kjeft om noe jeg er opptatt av, så ja... folk får høre i massevis. Det jeg synes er så flott er at alltid dukke opp noen som sier "ja, det har jeg prøvd" eller "har en venninne som spiser sånn". Mer vanlig enn jeg trodde, og det er jo flott. Har ei super tante som prøver seg på lavkarbo også, og typen er jo med på prosjektet, så det blir en del prat om det, ja.

[Sisteinnsats]

Jeg har fortalt det både på jobben, til venner, på det andre forumet jeg er på daglig og til foreldrene mine. Ungene mine vet naturligvis også hva jeg driver med. Jeg måtte fortelle hvorfor jeg ikke spiser pasta, ris og poteter til middag og hvorfor vi ikke har ferdigpizza osv, samt hvorfor jeg ikke spiser müsli til frokost som jeg har gjort i alle år..
Greit å fortelle det litt rundt synes jeg, for da forplikter det enda mer også!

[MadamMim]

Helt klart. Jeg tror det er en hjelp får å unngå å sprekke. Blir likksom litt mer press Og litt press trenger vi vel alle...

[Iset]

Jeg tror det er litt annerledes når man ikke har slanket seg hele livet. Jeg hadde ingen problemer med å fortelle åpent om slanking da jeg begynte å slanke meg, men etter å ha mislyktes 500 ganger og følt meg som en skikkelig taper og bare blitt større og større, var det ikke lenger like gøy å være åpen om sånt. Alle visste jo at jeg sprakk.
Da jeg bestemte meg for å opereres som en siste utvei, var jeg ganske åpen om det, fordi jeg da visste at nå kom jeg endelig til å klare det etter mange års feiling, og det gjorde jeg jo.

[Atir]

Jeg sier at jeg kan ikke spise maten fordi jeg får så svingende blodsukker av karbohydrater. Har ikke lyst å få diabetes sier jeg hvis noen fremdeles argumenterer.

[Imse]

Jeg sier ikke til alle at jeg spiser lavkarbo for å slanke meg, men for å holde blodsukkeret stabilt og unngå ting jeg ikke tåler. Men vennene mine og familien vet jo at jeg spiser lavkarbo både for å slanke meg og for å holde meg unna ting som jeg ikke tåler. Jeg forteller det der det er nødvendig.
Når jeg var på Riksen nå sa jeg bare at jeg ikke tåler karbene og blodsukkersvingningene de gav meg og at jeg hadde gått ned drøyt 20kg siden i fjor. I fjor sa jeg bare at jeg ikke kunne spise karber

Det er som Iset sier, når man er SVÆR og har slanket seg 500ganger og mislykkes, da er man ikke så hipp på å si at jeg slnaker meg.

Forøvrig har jeg først og fremst lagt om kostholdet og bieffekten av det er jo at jeg går ned i vekt

[Iset]

Jeg synes forresten ikke det er så mange som reagerer negativt lenger? På lavkarbo altså. Det virker som om folk blir mer og mer opplyst ang. dette, heldigvis.

[Karissima]

Jeg sier at jeg gjør det etter anbefaling fra hudlegen fordi lavkarbo er bra for min psoriasis. Resultatet av dette er noe alle legger merke til
At jeg også gjerne vil ned noen kg i samme slengen utelater jeg å nevne fordi det går så treigt og ingen har vel i grunnen kommentert at jeg har gått ned Det er heller ikke så viktig så lenge jeg merker det selv

[Tiki]

Jeg snakker om det til alle av familie og nære venner. På jobb har jeg ikke hatt veldig stort fokus på det bortsett fra ovenfor noen, men de fleste har jo registrert at jeg spiser stort sett salat til lunch, og alle er så imponert over det, og jeg forteller at det går så greit, for jeg mekker den bare sammen med middagen dagen før. Når det blir mere snakk om det, og spm om kaker og vafler, så sier jeg at jeg prøver å spise mindre karbohydrater. Og for de som da blir enda mere interesert så kan jeg da igjen begynne å snakke om ketolyse.

Jeg ser altså ann settingen. Men har ikke problemer med å snakke om det hvis det føles naturlig. Jeg har tatt av meg veeeldig langsomt, så jeg snakker ikke om det som en "kur", men snakker om alle de positive effektene jeg har i forhold til kostholdet, men mindre luft i magen, mindre vann i kroppen, mindre søtsug, og generelt føler meg mere vel. Mange er veldig positive når jeg snakker om dette.

[Sweet Pink Kitty]

Jeg er forsåvidt åpen om det, men ikke noe jeg snakker så mye om. Nå har jeg nettopp begynt da, så jeg har enda ikke fått snakket ordentlig med alle, inkludert kjæresten min. Det vil si, jeg har jo slitt med spiseforstyrrelser og den typen ting tidligere, og jeg må ta det opp ordentlig slik at han ikke misforstår og tror at jeg gjør dette fordi jeg vil slanke meg. Det er et litt vanskelig tema sånn sett, fordi det har mange dimensjoner med seg, men ja, jeg vil være ærlig om det blir prat rundt dette.

[Rin]

Jeg forteller om kostholdet mitt til de det oppleves relevant å fortelle det til, og det er strengt tatt ikke så mange. Blant dem er det heller ikke noen som har motforestillinger angående hva jeg velger å spise eller ikke spise - om noe så er det bare forbauselse over at jeg "orker" å styre unna brødgreier.

Og når jeg snakker om det vinkler jeg det gjerne mer som et slags eksperiment, at jeg tester hva kroppen min reagerer positivt og negativt på - for mine nærmeste er det dog ingen hemmelighet at jeg ser blidt på at kiloene forsvinner.

[StegforSteg]

Jeg prata veldig mye om det i begynnelsen, for jeg var skikkelig sugen på kunnskap om temaet og ville høre hvor mye andre visste om det.

Nå er det helt naturlig å svare de som spør, men jeg står liksom ikke i pausene mine å preker om hvor mye bedre jeg har det uten brød osv.

Dette er heller ingen slankekur for mitt vedkommende - men en livsstil - og alt det positivet som følger på får bare komme

[Cherry]

Nei. Jeg har aldri fortalt det til en sjel. Ikke engang til mamma fortalte jeg det da jeg begynte.

Fordi? Fordi jeg kjenner morra mi og det hadde blitt søkkanes me mas! "Slanker ikke du deg, hvorfor spiser du det og det der da?" osv. Så jeg holdt kjeft. Det gikk helt til hun begynte å se at jeg hadde gått ned i vekt. Etter det så studerer hun meg hele tiden, og det er plagsomt. Liker det ikke. "Jammen nå har du gått ned i vekt igjen, nå har du bare magen igjen". Osv.

Etter tja...6 måneder begynte det å vise veldig godt, så da begynte alle rundt meg å legge merke til det. Nå vises det jo betraktelig, og folk jeg ikke har sett på noen måneder kjenner meg jo ikke igjen, og bare sier at guri meg "her er det jo bare halve mennesket" eller "hvor har du gått fra deg selv?". Så spørr de hva jeg har gjort. Jeg pleier bare å svare "hardt arbeid" fordi jeg er faktisk ikke helt komfortable med å snakke så mye om det. Emnet er ganske touchy for meg. Den eneste jeg kan snakke med om dette er han jeg har blitt veldig glad i.

Jeg ville aldri si at "jeg slanker meg". For meg føltes det som en pakt, som om alle kom til å våke over meg, og nederlaget kom til å bli stort om jeg ikke klarte det. Jeg syns det var mye bedre for MEG å holde det for meg selv for da var det bare meg selv som visste om det om det ikke gikk. Men jeg har..helt siden jeg begynte i fjor, visst at det kom til å gå, fordi jeg hadde bestemt meg. Men det er alltid den lille muligheten for at det ikke går.

[LenaBeatrice]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg synes forresten ikke det er så mange som reagerer negativt lenger? På lavkarbo altså. Det virker som om folk blir mer og mer opplyst ang. dette, heldigvis.

Enig med deg der.
Jeg opplever mye større seriøs innteresse nå enn for noen få år siden.
Blant annet var det full velvillighet og interesse da vi gikk rundt her i Ørje for å henge opp plakater før KOS-møtet i Mysen.
Legekontoret, apoteket.....ikke noe problem, og ingen skepsis å spore, bare interesse, og fikk inntrykket at folk visste mere nå en tidligere.

Men har også hørt om to damer som IKKE visste hva lavkarbo var....

- Det går jo ikke an å leve sånn vettu! jeg kjenner ei jeg, og hun måtte sende etter all maten sin fra Amerika!
;-)

[karikins]

Jeg fortalte ingenting i starten, fordi jeg ikke var sikker på om jeg ville få effekt av å droppe karbene. Men når de første 3-4 kiloene var borte, la jeg ikke skjul på det
Var på et lunsjmøte ifm jobben for en ukes tid siden. Vi ble spurt om hva vi ønsket å spise, og da svarte jeg at jeg var lavkarbo'er og spiste ikke brød etc. Fyren som holdt møtet sa bare "aha", og da tenkte jeg at "javel, da må jeg vel sulte da...".
Men neida, fyren kunne alt om lavkarbo han! Det viste seg at kona og svigermora hans var lavkarbo'er, så han disket opp med en fantastisk rekesalat Gjett om jeg ble overrasket da!

Som andre sier, jeg tror ikke lavkarbo er et fremmedord lenger. De fleste jeg møter og forteller hvordan jeg spiser, blir verken forskrekket eller begynner å formane meg De som ikke har hørt om det før, er nyskjerrige og vil vite mer, og flere jeg har møtt nikker bare anerkjennende

[MadamMim]

Har aldri møtt fordommer mot lavkarbo jeg heller Alle mine rundt meg er kjempeforbauset over hvor godt det virker

Startet bare tråden fordi jeg ble så forbauset over å lese flere steder om folk som går på sprekker pga at de "må" spise mat de ikke kan spise, når de f.eks er i møter eller selskaper

[Elinee]

Jeg har bare fortalt det til nærmeste familie, men ingen venner. Vet ikke hvorfor, men liker ikke å si at jeg slanker meg. Ganske rart, for det er jo positivt, men vet ikke, syns det er flaut, tror jeg. Så ingen venner vet det. Jeg har vært syk lenge pga svangerskapsforgiftning, så sier bare jeg går på piller jeg ikke kan kombinere med sukker eller stivelse etc. Funker fint

[christine76]

Dette er faktisk første gang jeg har slanket meg og våget å fortelle folk om det. Tidligere har alltid skammen over at jeg sikkert ikke kom til å klare det vært sterk nok til at jeg ikke har sagt noe. Hvis de ikke vet at vekten plager meg så er det ikke et like stort nederlag å være tykk...
Nå har jeg fortalt til alle venner og familie at jeg slanker meg. Arbeidskollegaer har fått en delvis sannhet om at jeg må legge om kostholdet på grunn av porblemene mine med spiserørsbrokk. Det er jo sant, og det som fikk meg til å ta skrittet om å begynne, men det er jo ikke hele sannheten.