Hva er et naturlig forhold til mat?

[Camomilla]

Se det har jeg tenkt mye på i det siste! Sett i lys av at det mentale spiller en vesentlig rolle i enhver kostomlegging, har jeg hele tiden tenkt at jeg etterhvert skal få et mer naturlig forhold til mat. Nå, som jeg er det jeg vil anse som ferdigslanket, er spørsmålet brennaktuelt - hva ER egentlig et naturlig forhold til mat?

Tidligere har jeg lagt til grunn at man ikke er så opptatt av mat. At mat er næring, men ikke spiller noen særlig større rolle i livet enn dette. Jeg har tenkt at slanke mennesker har et naturlig forhold til mat - de trenger jo ikke tenke over hva de spiser Etterhvert har jeg begynt å innse at slanke mennesker kan ha et like bevisstløst eller konfliktfylt forhold til mat som overvektige. Og at ALLE burde tenke over hva de spiser, enten man nå er tykk eller tynn.

I begrepet at noe skjer naturlig legger jeg at det er en viss automatisering involvert. Man tar automatiske valg hele tiden, selv om man er bevisstgjort i forhold til problemstillinger. Vi liker gjentagelser og gjenkjennelse - dette gjelder vel kostholdet også. Fram til gjentagelsene blir kjedsommelige og vi lengter etter forandring. For meg har det å bli bevisst rundt mitt eget forhold til mat og spising vært en reise full av motstridende følelser - ikke MINST nå som jeg lissom skal få et "naturlig" forhold til det. Som Photobscura var inne på i en annen tråd går jeg nå med slank(ere) kropp og hevet hode i butikken og handler fullfettprodukter. Før var det en tanke nedslående å skulle gå til kassen med en kurv full av "usunne" varer - vi er jo blitt innprentet at sellerikvast er ypperlig mat for overvektige

Jeg vil tro at mitt forhold til mat nå er sunnere enn det det var før. Før var det preget av en følelse av at jeg burde spise magrere, ikke spise meg mett osv. osv. Fet mat og søtsaker utløste umiddelbar dårlig samvittighet - det samme gjorde metthetsfølelsen. Fremdeles kan jeg føle meg litt tjukk og dum når jeg er ordentlig mett - samtidig som jeg har fått mer tillit til at kroppen min kan gi meg beskjed om når nok er nok og likevel være slank. Sultfølelsen er også mer ekte, og siden er så bevisst hva jeg spiser har jeg ikke lenger dårlig samvittighet når jeg spiser når jeg er sulten. Jeg spiser jo ordentlig mat!

Jeg tror at jeg tidligere satte et likhetstegn mellom et naturlig forhold til mat med et bevisstløst forhold til mat. Mat og ernæring er da ikke noe NOEN bør være likegyldig til? Hva legger dere andre i begrepet? Selv tenker jeg at det er mange, lange gråsoner mellom "et naturlig forhold til mat" og en spiseforstyrrelse.

[Qlio]

Det er svært få ting som er sort eller hvitt. For mye og for lite av en ting er uansett gæli i lengden. En av de tingene jeg virkelig elsker med lavkarbo er at det er lov å være mett. Og når jeg er mett da spiser jeg ikke tøys (som f.eks boller). Men en ting sliter jeg litt med, og det er at kroppen min er ikke laget for å ha høykarbokollegaer!

For når jeg får i meg en skikkelig frokost trenger jeg jo ikke lunch (har jeg merket meg), og da blir DE stressa for at jeg ikke spiser. Jeg har det jo helt fint!

[nellie]

Jeg tenker at dette må være individuelt. Hvis jeg skal ha et sunt forhold til mat må jeg ikke være for "fanatisk". (Sier ikke at andre som spiser streng lavkarbo er fanatiske, men jeg blir det) Mye derfor funker ikke en strikt lavkarbodiett for meg. Også må det være å ikke bruke mat til så ille mye rart, som feiring, trøst osv. Men heller ikke her kan jeg være for "fanatisk", for da tipper det over på den gale siden. Kan ikke gå rundt og tenke hele tiden at "Ånei, Anneli. Nå mååå du ikke bruke mat som feiring"