Panikkanfall ...

[Maggen]

Jeg lider av panikkanfall ,og hyperventilering, nummenhet i armer og bein..
Det er så grusomt, helt ubeskrivelig hvis man ikke har hatt det selv.
Er det noen her inne som har/har hatt dette i forbindelse med angstanfall?
Eventuellt tips og råd til hvordan man takler disse forferdelige anfallene?

Når man får disse anfallene hjelper det ikke å tenke på noe hyggelig, eller puste med magen.. Man får jo som sagt helt panikk og tror man skal stryke med..
Hard trening hjelper jo endel, men man har jo ikke like mye energi på ketolyse/lavkarbo heller...

Håper noen her er i samme båt..som kan utveksle erfaring..

[Kanutten]

Panikkanfall er jææævlig ja. Jeg slet selv med det i mange år. Men NÅ er det lenge siden jeg hadde anfall sist. Husker faktisk ikke sist jeg hadde det.

Hos meg var det det å MØTE angsten som "kurerte" meg. Samt det at jeg begynte på lavkarbo. Jeg KAN av og til merke at angsten murrer laaangt unna hvis jeg spiser mye karbo. Så det med lavkarbo er kanskje mest psykisk betinga og ikke medisinsk, vet ikke, men så lenge det funker for meg er det ok.

Med å MØTE angsten mener jeg å bare la angsten komme; kjenn at den brer over deg. Du DØR ikke av den og den er ikke farlig, bare utrolig jævlig. Si til angsten at du ikke bryr deg om den, si at den ikke er farlig og at DU er sterkere enn den. Sikkert lettere sagt enn gjort .
Følelsen av å mulig miste kontrollen over seg selv er ganske vanlig ved anfall, og det er da DU prøver ta kontrollen ved bla å puste "rundt ei fyrstikkeske"; pust sakte inn i 4 sek, hold pusten i 2 sek, pust ut igjen i 4 sek, hold pusten igjen i 2 sek. Gjenta dette maange ganger. Konsentrer deg om det.

MØT angsten, ikke unngå den, da kommer du fortere over den.

Ønsker deg alt godt og god bedring.

[Photobscura]

Jeg har hatt mye av det der, og mine har vært veldig voldsomme, sånn nær-døden-opplevelser. De kommer gjerne på et tidspunkt hvor ting ikke nødvendigvis skjer, så jeg tar det som en etterreaksjon. Jeg har flere måter å ''punktere'' et panikkangstanfall på, som Kanutten sier -pusteøvelser er viktig. Om du har kjæreste/ektefelle/samboer, så få dem gjerne til å puste sammen med deg, da er det lettere å roe seg ned.
Samtidig, om jeg kjenner at et anfall er så vidt i emning så avbryter jeg det jeg driver med, er jeg ute, så går jeg hjem, og rett og slett setter meg ned og kjenner etter hva det er som framkaller det, skanner hele systemet etter hva det er som kan trigge angsten, og prøver å finne løsninger i steder for å la panikken ta overhånd. Gjerne snakke ut om det med venner for å få deres perspektiv, og bare generelt få lufta litt, i tillegg går jeg i terapi, og det gjør veldig mye for meg å bare ha tre kvarter i uka som kun handler om meg.
I ytterste fall har jeg alltid sobril i veska. Jeg bruker det veldig veldig sjeldent, men bare tryggheten om at de er der hjelper litt.

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

Jeg har hatt mye av det der, og mine har vært veldig voldsomme, sånn nær-døden-opplevelser. De kommer gjerne på et tidspunkt hvor ting ikke nødvendigvis skjer, så jeg tar det som en etterreaksjon. Jeg har flere måter å ''punktere'' et panikkangstanfall på, som Kanutten sier -pusteøvelser er viktig. Om du har kjæreste/ektefelle/samboer, så få dem gjerne til å puste sammen med deg, da er det lettere å roe seg ned.
Samtidig, om jeg kjenner at et anfall er så vidt i emning så avbryter jeg det jeg driver med, er jeg ute, så går jeg hjem, og rett og slett setter meg ned og kjenner etter hva det er som framkaller det, skanner hele systemet etter hva det er som kan trigge angsten, og prøver å finne løsninger i steder for å la panikken ta overhånd. Gjerne snakke ut om det med venner for å få deres perspektiv, og bare generelt få lufta litt, i tillegg går jeg i terapi, og det gjør veldig mye for meg å bare ha tre kvarter i uka som kun handler om meg.
I ytterste fall har jeg alltid sobril i veska. Jeg bruker det veldig veldig sjeldent, men bare tryggheten om at de er der hjelper litt.

Jeg fikk mitt første panikkangsanfall helt uten forvarsel på et fly... Fikk akutte pustevansker og regnet med at oksygenmaskene kom til å ramle ned ganske snart. Maskene DATT ikke ned og sambo pusta like lett som før han; bare jeg som følte at jeg ville kvæles. DA trodde jeg at jeg skulle dø.. Men da visste jeg heller ikke hva det var; at det var et panikkanfall. Jeg elsker jo reise med fly! Så hva som trigga det vet jeg ikke..

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Jeg fikk mitt første panikkangsanfall helt uten forvarsel på et fly... Fikk akutte pustevansker og regnet med at oksygenmaskene kom til å ramle ned ganske snart. Maskene DATT ikke ned og sambo pusta like lett som før han; bare jeg som følte at jeg ville kvæles. DA trodde jeg at jeg skulle dø.. Men da visste jeg heller ikke hva det var; at det var et panikkanfall. Jeg elsker jo reise med fly! Så hva som trigga det vet jeg ikke..

Nei, det er vanskelig å vite. Særlig om man har hatt en lengre vanskelig periode med mye stress og forandringer f.eks, og så kommer det en rolig periode, og da kan det for meg virke som at kroppen slipper alt forsvar den nødvendigvis bygde opp mens det stormet som verst, og slipper panikken ut for fullt. Rare greier. Men har lært meg å se mønsteret i det, og panikkanfallene jeg har hatt de siste årene er helt annerledes enn de jeg hadde som tenåring, så kroppen virker til å finne nye måter å utagere på, men jeg har lært meg tegnene, og nå klarer jeg som regel å avverge dem.
Nå er det også sånn at jeg får så fysisk vondt at jeg må ta Paracet 500 mg i brustablettform om anfallene kommer, men jeg har så langt mer eller mindre klart å knipe dem i fødselen det siste halvannet året! Bank i bordet

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

Nei, det er vanskelig å vite. Særlig om man har hatt en lengre vanskelig periode med mye stress og forandringer f.eks, og så kommer det en rolig periode, og da kan det for meg virke som at kroppen slipper alt forsvar den nødvendigvis bygde opp mens det stormet som verst, og slipper panikken ut for fullt. Rare greier. Men har lært meg å se mønsteret i det, og panikkanfallene jeg har hatt de siste årene er helt annerledes enn de jeg hadde som tenåring, så kroppen virker til å finne nye måter å utagere på, men jeg har lært meg tegnene, og nå klarer jeg som regel å avverge dem.
Nå er det også sånn at jeg får så fysisk vondt at jeg må ta Paracet 500 mg i brustablettform om anfallene kommer, men jeg har så langt mer eller mindre klart å knipe dem i fødselen det siste halvannet året! Bank i bordet

Og jeg har magnesium i veska HVIS det skulle komme.. Av alle placebo jeg har prøvd er magnesium det beste.

[Maggen]

Mange gode råd her, og jeg takker for det Veldig bra å høre andres erfaring.

Det jeg synes er så grusomt med mine anfall er at de kommer nesten uten forvarsel. Bare en liten filleting kan utløse det verste anfallet. Og anfallet varer ikke lenger en 10-20 sekunder, men det er så utrolig intenst. Kan sammenlignes med hvis noen legger en pute over ansiktet ditt og du kjemper for luft..Hyggelige greier...

Synes forøvrig legestanden er utrolig sløve til å hjelpe.
Ikke skal man drikke alkohol for å dempe angsten(da blir man alkis..)
Ikke skal man få beroligende( da bli man avhengig..)
Ikke får man psykologhjelp eller kognitivterapi (Det er nesten ingen som får søknaden bevilget..)

Jadda..

[mofe]

Jeg har hatt noen få panikkanfall, men mest generell angst.. vet hvor vondt det kan være!

Blir du ikke satt på venteliste engang hos DPS?

Forøvrig, har du prøvd tankefeltterapi, TFT? Veldig mange som har kjempebra resultater med det

[mofe]

Les litt her:

http://forum.lavkarbo.no/showthread.php?t=13020

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Maggen, her.

Synes forøvrig legestanden er utrolig sløve til å hjelpe.
Ikke skal man drikke alkohol for å dempe angsten(da blir man alkis..)
Ikke skal man få beroligende( da bli man avhengig..)
Ikke får man psykologhjelp eller kognitivterapi (Det er nesten ingen som får søknaden bevilget..)

Jadda..

Hva? Jeg fikk skrevet ut sobril nesten litt for fort . Men bruker det nesten aldri, forsåvidt. Jeg får heldigvis ikke så mye velværefølelse av det, blir mest bare tung og rolig og litt trøtt, så jeg tror heller ikke faren er så stor for meg å bli avhengig, forsåvidt.
Men det er jo opp til deg om du vil gå til psykolog. Du må bare be legen om henvisning, og så finnes det lister på nettet over de psykologene som har avtale med trygdekontoret, da betaler du bare egenandel, og så koster det ingenting etter frikort. Om du har råd kan du ta kontakt med private også, da kommer du som regel fortere inn. Det er ikke legen som bestemmer det, men h*n må skrive en henvisning, da.

[Maggen]

Ja, jeg vil helst ha samtaleterapi- psykolog eller tankefeltsterapi. Men legen mente det var så vanskelig å få innvilget søknad. Så det var det...

Har fått en pakke sobril, men det måtte jeg mase meg til. Men har jo ikke lyst å ta det for ofte..
Har vurdert alternativ terapi også.. Er egentlig ganske tillhenger av det

Men synes det som sagt det er lite hjelp å få hos legen. Man får liksom bare beskjed om å lese noen bøker om emnet og prøve å slappe av..
Lett for han å si..

[mofe]

Herregud, bytt fastlege - for en dust! Man vet jo ikke om det er vanskelig å få innvilget søknad før man har prøvd, da! Skal du søke privat, få til en grundig søknad - er tipset jeg har fått iallfall Skriv også litt om forventninger til terapi og hva du ønsker hjelp med å oppnå

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

så jeg tror heller ikke faren er så stor for meg å bli avhengig, forsåvidt.

Sobril er det veldig vanlig å bli avhengig av, nettop pga den beroligende, trøttende følelsen. Min bestemor på snart 80 kan f.eks ikke reise noen plass uten, og blir stresset og går våken hele natta om hun er tom. (Bare fordi hun veit hun er tom antagelig...)

[Maggen]

Takk for mange flotte svar

Nå ble jeg litt roligere faktisk. Er veldig fint å få det ut. Og høre på andres erfaringer
Man føler seg jo litt alene og annerledes når man har det sånn man har det.

Tror jeg får høre med legen en gang til da. Stå litt på krava!
Det er vel det eneste som funker.
Og bra du sa det med sobril, man hører jo så mange advarsler.
Ble faktisk litt inspirert her, til å gutse litt

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Maggen, her.

Ja, jeg vil helst ha samtaleterapi- psykolog eller tankefeltsterapi. Men legen mente det var så vanskelig å få innvilget søknad. Så det var det...

Har fått en pakke sobril, men det måtte jeg mase meg til. Men har jo ikke lyst å ta det for ofte..
Har vurdert alternativ terapi også.. Er egentlig ganske tillhenger av det

Men synes det som sagt det er lite hjelp å få hos legen. Man får liksom bare beskjed om å lese noen bøker om emnet og prøve å slappe av..
Lett for han å si..

Du, det eneste du behøver å gjøre er å få legen din til å skrive en henvisning, så skriver du selv et kortfattet brev der du kort forteller om deg selv, hva du trenger hjelp til, og hva du forventer av terapien, og så kan du også skrive at du har henvisning (du behøver ikke å sende den, men levere den når du har funnet en behandler). Så sender du til så mange psykologer du kan (jeg sendte til ti stykker). Husk å være ærlig og rett frem, og bruk så få ord som mulig, prøv å begrense deg til mindre enn en a4-side, så er det større sjanse for at det blir lest ordentlig.
Om du har en ekstra medgjørlig lege så kan han finne ut for deg hvilke som har kapasitet i nærområdet ditt, men det tror jeg ikke alle leger gjør, men min gjør det, for han er meget medgjørlig!
Et annet insidetips jeg fikk var å sende søknader rett før ferier (med mindre det superhaster) for det skjer veldig ofte at folk ikke kommer tilbake til når det er opprom i behandlingen. Jeg sendte rett før sommerferien, ti brev som sagt, og fikk positivt svar fra i hvert fall fire stykker. Det er sjeldent mange!
Det er i alle fall de tipsene jeg kan komme med! Jeg har ingen erfaringer med alternativ behanling i forhold til det psykiske, egentlig, men jeg har heller ikke råd til det, behandleren min er statsstøtta, og nå har jeg frikort

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Sobril er det veldig vanlig å bli avhengig av, nettop pga den beroligende, trøttende følelsen. Min bestemor på snart 80 kan f.eks ikke reise noen plass uten, og blir stresset og går våken hele natta om hun er tom. (Bare fordi hun veit hun er tom antagelig...)

Ja, men den følelsen er jeg ikke så hypp på, det er bare når jeg får veldig sterk angst at den er et bedre alternativ. Men som sagt, sånn er det for meg at bare det å ha den, så føler jeg meg mer trygg. Jeg har hatt to brett a tjue tabletter i nesten to år, og har knapt kommet halvveis i det første. Truxal derimot, som jeg tok en stund da det stormet som verst i vinter ble jeg fullstendig apatisk av, så likegyldig at jeg mistet fullstendig følelsen for noe som helst. Veldig ekkelt.

[mofe]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Sobril er det veldig vanlig å bli avhengig av, nettop pga den beroligende, trøttende følelsen. Min bestemor på snart 80 kan f.eks ikke reise noen plass uten, og blir stresset og går våken hele natta om hun er tom. (Bare fordi hun veit hun er tom antagelig...)

Greia med Sobril er at om du først har blitt avhengig, så kan det å kvitte seg med den føre til VELDIG sterke smerter.. Jeg har selv sett noen over flere uker trappe ned på Sobril for til slutt å være helt fri - det var IKKE en fin opplevelse, og jeg satt jo helt utenfor å så på..

Har selv hatt en resept på Sobril en gang, og plutselig oppdaget jeg at "oi, nå har jeg tatt to stykker hver dag i fire dager", fordi jeg likte følelsen det ga meg.. Jeg kuttet tvert ut da, men man kan bli avhengig veldig fort, type om man tar det hver dag i en uke, så det skjer innmari fort. Men hvis man har et utrolig bevisst forhold til det, så er Sobril en god medisin. Og som du sier også Photo, det er jo ens tor trygghet bare å ha den tilgjengelig

[Maggen]

Er helt enig med dere ang Sobril. Men som sagt så tror jeg at man kan fikse mye selv på egen hånd. Det er sånn med angst, i hvertfall for meg, at det er noe annet som egentlig ligger bak.
En annen motsridende konflikt i kroppen. Det kan være jobb, forhold,livssituasjon osv..
Derfor er det viktig å få pratet med noen og nøstet litt i trådene..tror jeg.
Jeg får bare gå en runde til med legen. Så han skjønner alvoret i saken.
Hvis ikke så får jeg prøve det private markedet.

[Nannah]

Jeg har helt slutta å dope bort angsten(mat lr piller) Det er det eneste som funker for meg. Å tørre å kjenne på og være i angsten som fler skriver her inne...er det viktigste du kan gjøre. Det koster hardt arbeide og mange tårer, men det er så verdt det!
Også Steph. har også hjulpet meg mye...for jeg vet at han alltid, uansett tid og sted..om jeg sier at jeg vill hjem...så forstår han og stiller ingen spørsmål ved det.
Det har vært gull for meg!
Og joda...har et bitte-lite pilleglass i veska jeg og...men rører dem aldri mer. De har nok gått ut på dato nå tenker jeg

[Jøran]

Jeg har slitt med angst i 8-10 år nå... Mye er sagt over men vil gjerne komme med et lite tips som hjelper meg... Når angsten kommer og det føles som om du skal kveles: ta en Fisherman's Friend eller noe annet sterkt. Det er nok bare psykisk, men det kjennes da som om halsen åpner seg litt og fornemmelsen av ikke å få luft avtar.Ikke sikkert dette hjelper alle, men for meg hjelper det...

[Filakia]

Jeg har ikke erfaring med panikkangst selv (eller kanskje var det nettopp det jeg opplevde noen ganger med lange mellomrom for noen år tilbake, noen merkelige "anfall" som jeg aldri har utredet nærmere). Kjenner imidlertid ei som hadde god effekt av kognitiv terapi, der mye av terapien gikk nettopp på å utsette seg for det som skapte angst, våge å stå i situasjonen, konfrontere angsten, selv om det var fryktelig ubehagelig.

Men - grunnen til at jeg svarer i tråden, er mine "two cents" om hva som kanskje kan være en årsak til at man kan få en bedring på lavkarbo: Jeg tenker at man har mer stabilt humør/psyke og tålegrense når man ikke lenger har stadig påvirkning av svingende blodsukker. Kan det da være slik at man rett og slett sjeldnere trigger angsten, fordi man er mer stabil?

[Jøran]

Eksponering er god terapi. Det finnes kurs i dette rundt omkring. Både angst -og depresjonsmestringskurs. Trening er også gunstig så da er det sikkert nærliggende å tro at maten man spiser også har effekt....

[mofe]

Godt poeng, men eksponering under veiledning Jeg eksponerte meg selv for noen år siden for det å kjøre buss - noe som gjorde alt mye verre, jeg tvang og tvang meg selv til å kjøre buss, og stressnivået bare økte. Så lurt å ha noen med seg på laget

[matitt]

Deilig å vite at det er flere som sliter med denne panikkangsten! Jeg begynte å få dem da jeg bodde i London, og måtte ta t-banen hver dag til jobb. Til slutt måtte jeg bare ta bussen, selv om det tar 3 ganger så lang tid! Men så fikk jeg rett og slett lest endel om emnet, og det hjalp meg mye å vite at JEG IKKE DØR selv om man er sikker på at man gjør det! Nå klarer jeg på en måte å komme meg gjennom dem, selv om det er tøffe tak! Men kunnskap er makt, og for meg hjalp det mye å lese om emnet. Nå blir jeg mest FORBANNET når den helsikkes angsten kommer, er lei av at den skal ødelegge for meg! Så selv om angsten fortsatt er der,håndterer jeg den bedre, (dette er bare mitt tips, slett ikke sikkert at det holder for alle, men men) Lykke til

[Maggen]

Ja, er veldig enig at å lese om emnet gir en viss ro. Men når man står midt oppi anfallet er all lærdom glemt igjen..

Hvis man hadde greid å slappe av litt mer i kroppen og ikke vært så anspent..
Til syvende å sist er det alltid tankene som utløser panikken.. Man tenker:" Nå må jeg ikke få panikk, nå må jeg ikke få panikk.."
Da får man seff panikk.

Hvis man hadde greid å tenke: " Kom igjen da, angsten-Jeg er ikke redd deg" " Gi meg et anfall "..
Da er jeg sikker på at man ikke hadde fått det.

Hvis man hadde klart å bare vært litt mer likegyldig.
Tror mye av nøkkelen ligger her...Det er bare så vanskelig noen ganger..

[mofe]

Kanskje ikke likegyldig, men mere aksepterende for følelsene sine? At okei, jeg har angst, det er greit, jeg lar det være her i kroppen min, snart går det over?