Hvorfor har du blitt ... rund?

[Skautrollet]

Jeg prøver å bevisstgjøre mitt spisemønster og matvalg for å best mulig forstå hvorfor jeg har blitt så tykk som jeg har blitt.
I oppveksten var grønnsaker generelt fraværende, dog var poteten dominerende, som sammen med makaroni, (som mor mente var en grønnsak...) og brød, brød og atter brød for sikringskost å regne. Mener også å huske at det var vafler og sukkerbrød på bordet hver dag. Brus og sjokolade ble jeg i det minste spart for

Nå skal ikke jeg skylde barndommens kosthold for dagens vektplager, men klart det hadde sin innvirkning. Jeg har alltid spist masse brød, potet og pasta. Et halvt brød om dagen var intet problem. Spaghetti med ketchup til middag.. Oppstekte poteter til kvelds. Men også mye frukt, grønnsaker, yoghurt og sjokolade. Og uansett hvor mye jeg har spist ble jeg alltid fort sulten...

Nå går det i ren mat, kjøtt, fisk, grønnsaker hver dag.
Av og til går jeg på en smell, som den dagen en kjøpepizza fulgte etter meg hjem. Fortært i smug og ensomhet, krydret med skam og fortvilelse ble den et bilde på følelsesmessig smerte. Pizza var i det øyeblikk en trøstende varm venn. Sånt skjer.

Det var litt om meg, men hvorfor har du blitt stor?

[lokkebiff]

Opprinnelig lagt inn av Skautrollet, her.

makaroni, (som mor mente var en grønnsak...)

Unnskyld, men

[Kristin_B]

Opprinnelig lagt inn av Skautrollet, her.

makaroni, (som mor mente var en grønnsak...)

Jeg må også

Opprinnelig lagt inn av Skautrollet, her.

Av og til går jeg på en smell, som den dagen en kjøpepizza fulgte etter meg hjem. Fortært i smug og ensomhet, krydret med skam og fortvilelse ble den et bilde på følelsesmessig smerte. Pizza var i det øyeblikk en trøstende varm venn. Sånt skjer.

Godt skrevet!!!

Men til spm ditt: jeg ble først overvektig da jeg ble samboer. Sliter enormt med fråtsing, og når jeg ikke bodde hjemme mer, så var det jo heller ingen som satte grenser for meg.. Sliter enda med det..at en pose skal spises opp, ikke ryddes bort halvtom. Det er egentlig ikke maten som er mitt problem..det er alt med sukker i...

[Skautrollet]

Opprinnelig lagt inn av lokkebiff, her.

Unnskyld, men

Mor var ingen kjent kokk akkurat

[Carisma]

Jeg begynte å legge på meg etter en lungebetennelse da jeg var rundt 9 år. Etter det gikk det stort sett bare en vei. I tillegg til å ha grov beinbygning fra før. Husker første bevisste tanke om slanking hadde jeg i barnehagen.
Som deg skautrollet er jeg oppvoskt med et norsk tradisjonskosthold, og siden jeg begynte å legge på meg så tidlig ble jeg fulgt opp masse av både lege og fysioterapeut og hadde kostplaner og div. Som ikke hjalp en dritt
Jeg har også alltid trent masse. Husker det var trening 3-4 dager i uka helt fra barneskolen (fotball, langrennstrening, svømming osv), i tillegg til at jeg er oppvolst på gård og derfor med på mer enn gjennomsnittlig mange aktiviteter hjemme og med ungene i nabolaget.
Broren min har alltid vært tynn som en strek, enda han ikke har trent en dag siden han kutta fotballen som 11 åring. Og spist mye mer enn meg nesten alltid.
På ungdomsskolen begynte jeg for alvor med slankinga, til det ekstreme. Levde på ett knekkebrød om dagen. Gikk riktignok ned endel, men ikke nok i mitt hode. På videregående møtte jeg på likesinnede og lærte trikset med å kaste opp maten. De gikk ned, jeg forble på det samme, eller gikk opp.
Nå ser jeg i ettertid at jeg var nok tjukkere i mitt eget hode enn det jeg var i virekligheten den perioden. Men jeg var ikke slank heller.
Etter det har det gått slag i slag med forskjellige ekstreme og mindre ekstreme kurer.
Så svaret på spm tror jeg rett og slett for meg er: Jeg har slanka meg tjukk!

[Carisma]

Det med makaronien er da helt vanlig, husker det var kjøttkaker og poteter, med makaronistuing som tilbehør ofte hos besteforeldra mine Og pappa mente at det var ikke middag om det ikke var pottitt! Så jeg visste ikke før jeg flytte hjemmefra som 20-åring at ikke pasta og pølsegryte skulle serveres med poteter!

[Skautrollet]

[quote=Carisma;636781] På videregående møtte jeg på likesinnede og lærte trikset med å kaste opp maten.

Åh - det fikk jeg aldri til, men gjett om jeg prøvde! Var så misunnelig på de som fikk det til...
Er glad for det i dag da

[lokkebiff]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Så svaret på spm tror jeg rett og slett for meg er: Jeg har slanka meg tjukk!

Samme her...

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Skautrollet, her.

Åh - det fikk jeg aldri til, men gjett om jeg prøvde! Var så misunnelig på de som fikk det til...
Er glad for det i dag da

Ja, rimelig syk greie å tenke på i ettertid, hvor mye jeg øvde før jeg klarte det Tannbørsteskaft er vel stikkordet

[Kristin_B]

Når jeg slanker meg uten lavkarbo, da klarer jeg å holde vekten

Ikke at det hadde noe med saken å gjøre men...

[Grovsnus]

La på meg litt i ungdomsåra, etter at jeg kuttet svømming.
Trente litt på slutten av 70 tallet og var 72/180 når jeg gifta meg. men med barn blei det mindre trening, gikk vel opp til 80.
Så når jeg runda 40 starta oppgangstidene. Hormonforandringer????
+ at jeg er ekstremt glad i mat, brukte å sitere "Edda" :
Før skal buk sprekke før god mat kastes.
Vel , nå prøver jeg mindre porsjoner

Mvh Grovsnus
Måtte kiloene renne av deg som vannet i vårbekken.

[Fishi2009]

Tja...

I min ungdom kunne jeg spise hva som helst, uten å måtte tenke på at jeg la på meg ett eneste gram. Og dumme meg tenkte at "slik kommer det alltid til å være". Men nei!

Jeg veide 70 kg da jeg for ca 10 år siden traff min nåværende mann. Etter to år sammen med han veide jeg nesten 100 Det er vondt å tenke på nå... I ettertid har jeg forstått at det var i denne tiden jeg fikk PCOS, som gjør det lettere å legge på seg... I tillegg kommer et ubrukelig kosthold og lite aktivitet, så da sier det seg selv at det "måtte" skje.

Kostholdet mitt har egentlig alltid vært "crappy", så da jeg begynte på ketolyse i høst åpnet det seg en ny verden for meg! Jeg har blitt så utrolig bevisst på hva jeg spiser(stort sett HELE tida), og ketolysen har gitt meg et nytt liv!

Jeg har tatt av 12 kg siden jeg begynte i september, og jeg har nå 11 kg igjen til mitt første mål, som er 70 kg. For meg gjør det ikke noe at vekttapet går langsomt. Jeg har tro på at det er det som er det riktige, og at de kiloene som går sent av, kommer sent på igjen

Jeg ønsker alle lykke til på vei mot et nytt og bedre liv!

[Vimpane]

Jeg har vel alltid hatt litt ekstra.....men det ble liksom værre jo eldre jeg ble....jeg er så altfor glad i søtt (les: kaker, boller, godteri og min ekstreme lidensakap: sjokolade) Etter to svangerskap og følgende permisjoner så har jeg skikkelig est ut....kjede spiser når jeg er hjemme alene....døtter i meg alt jeg kommer over, og lite aktivitet....rompa er liksom limt fast i sofaen

Men nå vil jeg gjøre noe med det....hater å mistrives med kroppen min og føle meg grusom og fæl....ikke hjelper det at alle klærne mine føles som telt heller....og det er lite flatterende....

Jeg kommer nok aldri til å bli en sulfide....men et vekttap på 20-30 kilo hadde vært bra.....

[Everio]

Jeg har igrunnen aldri slitt med vekta før sommeren jeg ble 18 år. Når jeg ser tilbake på det var det nok flere ganger jeg følte meg kraftig, men gjorde ikke så veldig mye med det heldigvis. Ser på bildene at jeg var helt perfekt, men endel høyere og litt breiere skuldre (beinbygging) enn bestevenninne mine, og det er nok grunnen til at jeg følte meg litt stor.

Så kom hormoner med p-piller, mye resturant og take-away mat, samboer. Så kom ennå mer hormoner med flere prøverørsforsøk og så igjen senere med hormonspiral

Kostholdet har igrunnen ikke vært så aller værst over disse årene. Jeg har liksom ikke ett par ting jeg tenker at dette må det være liksom. Drikker ikke brus (foruten litt pepsi max), er ikke fysen på chips, sauser, fet mat eller noe sånn, og heller ikke snop igrunnen - utenom sjokolade da

Forstår på gynekologen min at etter vektoppgangen når jeg var 18 år har jeg kommet i en dårlig spiral i forhold til PCOS og insulinresistens. Det kostholdet jeg trodde var sunt som innebar brød til frokost og lunsj (dog med sunne pålegg og grønnsaker på), middag med pasta, kjøtt og grønnsaker, osv. har jo vist seg å være noe helt annet for meg.

Til nå ser det ut som om ketolysen er veien nedover, og selv om jeg gleder meg til å bli normalvektig tror jeg aldri jeg kan gå tilbake til ett "vanlig" kosthold. Det blir nok lavkarbo resten av livet her ja

[magdalena]

Har alltid vært slank og høy,men det endret seg raskt etter første svangerskap. Jeg gled inni de gamle buksene mine på sykehuset allerede,hadde knapt noe gravidmage. Sambo syntes jeg så helt smashing ut til og nettopp ha fødet.
Men når vi kom hjem,da begynte trøstespisingen,mengder med sjokolade,stillesitting,rett og slett depresjon. Det var ikke slik livet mitt skulle bli,barnet var ikke planlagt,men og ta det bort var ikke ett alternativ,så jeg gikk på en smell kan man si. Nå er han 8 år,og har en gutt til på snart 3,som var planlagt. La ikke på meg så mye med siste heller,men sliter med 30kg overvekt fra første gang.

[Schnupsiii]

For meg er det vel en kombinasjon av sterk kjærlighet til sjokolade og et litt forvrengt syn på kropp og kosthold fra barndommen av.
Min mor var ganske opptatt av "valpefettet" jeg fikk da jeg som 15-16 åring begynte å få former. Hun var konstant etter meg og syns jeg spiste for mye, for ofte og på feil måte. Jeg veide 60 kg og var 165 høy på det tidspunktet......
I tillegg var hun gjerrig og syns jeg heller kunne slanke meg enn å måtte få nye klær hele tiden. Litt vanskelig siden jeg gikk fra å være en spe jentunge uten former til å bli en ung kvinne med etterhvert ganske store pupper.
Så i mitt hode var jeg allerede kjempefeit da jeg som 18-åring flyttet ut.

Og siden jeg nå kunne bestemme selv bestod kostholdet mitt stort sett av pasta og godteri. Den onde spiralen var igang...

Plutselig en dag fikk jeg se meg selv i speilet og oppdaget at kroppen min faktisk var så feit som jeg inni hodet mitt hele tiden hadde innbildt meg at jeg var. Merkelig men sant. Når jeg blar bakover i albumet ville jeg vært knallfornøyd med å veie 90, 85, 80. Men da jeg veide det følte jeg meg like feit som nå som jeg veier 120. (Veier jo 116 nå som jeg er igang da )

Men nå tar jeg tak og syns selv det går lekende lett
Og jeg forteller barna mine hele tiden at de er helt perfekte akkurat som de er

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Schnupsiii, her.

Når jeg blar bakover i albumet ville jeg vært knallfornøyd med å veie 90, 85, 80.

Ja, kjenner igjen den Tenk om man hadde visst hvor bra man hadde det for 20--30 kilo siden, og heller nytt det...

[Dante]

Trøstespising, tvangsspising, spising for å dekke over alle mulige ting. Følelsen av å være mislykka, sliten osv. så ble det sånn.

[Gerd]

Opprinnelig lagt inn av Dante, her.

Trøstespising, tvangsspising, spising for å dekke over alle mulige ting. Følelsen av å være mislykka, sliten osv. så ble det sånn.

Det kan jeg skrive under på... Åsså spise når ingen såg det... For da telte det liksom ikke...

[Photobscura]

For å være ærlig så aner jeg ikke. Var skinny fram til jeg var seks eller noe. Vi spiste vanlig husmannskost, kun godteri i helgene, men det er mye diabetes og lignende i slekta vår. Pappa var kjempetjukk som liten, men har vært forholdsvis slank i voksen alder. Mamma var sylslank gjennom to svangerskap, men da hun møtte pappa og fikk meg ble hun mer sånn kramgod
Jeg hadde et tilfelle i tolvårsalderen da jeg gikk fra å være lubben til å være bælfeit, nesten over natten så og si. Etter kanskje bare et halvt års tid så forsvant kiloene like fort som de kom på, jeg veide nestne hundre kg på det meste, og var kanskje ikke mer enn 150 cm høy, og så bare raste jeg ned til rundt sekstifem kg -dette var omkring puberteten. Mamma tok meg til legen, men han sa bare at jeg måtte spise mindre og trene mer. Jeg spiste jo ikke mer enn andre, og jeg spilte fotball og var med i speideren, men fra da ble jeg veid og målt en gang i uka, og jeg fikk skumma melk og brødskiver uten smør. Jaha. Mamma syntes det kanskje kunne ha blitt gjort noe mer utredning, det er da vel ikke normalt at en unge bare flyr sånn opp i vekt, men ble bare avfeid med at hun ga meg for mye mat og godteri. Jeg satt ved siden av mamma og ble omtalt i tredje person.
Den natta drømte jeg at jeg satt naken på smijernstrappa hjemme, og at magen min este som en bolledeig -nedover trinnene, og ned på plenen.

Det skal sies at jeg nok fikk unngjelde noe for at jeg var tjukk, men jeg hadde masse selvtillit, og brydde meg ikke så mye om det. Bortsett fra at pappa kunne glippe litt på grunn av minner fra sin egen barndom, så fikk jeg aldri høre noe annet enn at jeg var mer enn bra nok hjemme.

Senere har jeg alltid vært lubben, når jeg ser på gamle bilder nå fra tenåra og fram til for et par år siden, så ser jeg at jeg har gått opp og ned i vekt hele tiden, fra skikkelig stor til småtjukk uten at jeg noen gang har prøvd å slanke meg (det fikk jeg nok av den gangen jeg var tolv-tretten). Men jeg var liksom ganske kobla fra kroppen min, og jeg følte meg vel tidivis ganske bra med meg selv likevel, jeg fokuserte ikke så mye på hvordan kroppen så ut, men la vekt på andre ting. Men innerst inne hatet jeg den nok ganske intenst, det har jeg skjønt senere.
Så, tja, hvorfor ble jeg rund? Jeg aner virkelig ikke. Jeg har aldri overspist, jeg har nok sultet meg en del, det har jeg, men ikke direkte for å slanke meg, mer for å straffe meg selv .
Og det var greit nok da jeg ble samboer, for da spiste jeg bare like mye sjokolade og chips og drakk brus som han, som selvfølgelig var mager uansett. Da la jeg på meg en god del. Ellers kan jeg ikke forklare noe som helst av det.
Jeg kan ha arvet noe av min far, gynekologen mente jeg kunne ha hatt pcos, men neimen om jeg vet.
Jeg har aldri vært slank, så det kan jo bli spennende.

Som et lite appendix til slutt. Nå, som jeg er nå, så er jeg vel på mitt slankeste i mitt voksne liv så vidt jeg vet, og jeg elsker kroppen min

[Kitt]

Da jeg var 19 år, skjedde det som nok er roten til alle de overflødige kiloene. Min far fikk kreft og døde etter 5 måneder. Jeg hadde akkurat sluttet på gymnaset, kjæresten gjennom 3 år gjorde det slutt, bestevenninnen flyttet til England, alle vennene fra korpset var borte. Hva gjorde jeg? Jo, satt hjemme sammen med mamma og lillebror på 14, spiste godteri og syns synd på oss selv.
Pga mange omstendigheter fikk jeg overhodet ikke sørget over pappa rett etter at han døde. Det kom som en kanonkule noen år senere og det tok enda mange år før jeg skjønte at jeg hadde vært ganske langt nede i en depresjon! Som jeg spiste meg ut av!

Jeg fikk hjerne- og ryggmargsbetennelse og var ganske så syk. Gikk ned 12 kilo på 2 måneder og så møtte jeg han jeg nå kaller gubben!
Stakkars mann! Trodde han ble sammen med en ganske slank dame, han!
Jeg har jo ikke akkurat blitt noe slankere med årene, liksom!

Når jeg i tillegg hater å trene og elsker kjeks og kaker, så.......

Men nå er det slutt! Jeg blåser i hvor lang tid det tar. Jeg skal ned i en akseptabel vekt og koser meg på veien!

[safran]

Jeg har alltid vært slank selv om jeg har kraftig bygning og veide 10 kilo mer enn venninnene mine. Helt til jeg ble gravid og veldig dårlig. Jeg kunne nesten ikke bevege meg, vondt i knær, ankler, bekken og rygg. La på meg 25 kilo og gikk lite ned etterpå. Jeg har en arvelig bindevevssykdom som slo ut i svangerskapet, og som gjør at jeg kan bevege meg veldig lite før jeg pådrar meg skader og smerter. Dermed får jeg ikke trent. Jeg har alltid spist sunt og ikke for mye (unntatt i helger og ferier), men har tydeligvis lett for å legge på meg.

[Pearl]

Jeg var veldig slank til jeg var ca 30 år og sluttet å røyke. La på meg 10 kilo på en høst. Fikk av igjen noe med mye trening. Gikk opp enda mer når jeg kom i overgangsalderen og hormonene begynte å løpe løpsk. Har slanket meg siden jeg la på meg i 30 - årsalderen. Det har sannsynligvis bare gjort vondt verre. Men nå 20 år etter er jeg like røykfri. Det er faktisk en befrielse ennå.

[Minni1]

Opprinnelig lagt inn av Dante, her.

Trøstespising, tvangsspising, spising for å dekke over alle mulige ting. Følelsen av å være mislykka, sliten osv. så ble det sånn.

Her er nok jeg også.

[Pipp]

Jeg sliter med vektnedgang. Var lubben i barndommen, men har alltid trenet og har vel aldri følt meg tjukk. Da jeg traff gubben jogget jeg hver dag en hel sommer og veide 50 kilo er 160 cm. Da var jeg fin synes jeg. Etter at vi flyttet sammen la jeg på meg og når jeg ble gravid med Andreas veide jeg 77 kilo. Dvs at jeg kalrte å legge på meg nesten 30 kilo på 9 år. og jeg sliter idag med å komme meg ned på 60 tallet.
Jeg har gått på p-sprøyte i 6 år og tror at kroppen min er helt ute av kontroll...uff.
Jeg har gått GR kurs og gått ned 3 kilo og på ketolyse gikk jeg ned 1 kilo på 8 uker.
Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre og jeg sliter kollosalt med selvbildet og føler meg aldri bra nok. Har sjekket stoffskiftet og det var ikke noe galt med det...
Ja dette var meg