Hvorfor skal vi bare veie oss en gang i uken?

[Impulsiw]

Da regner vi med at også tvilerne blandt oss er overbevist

[Nike]

Impulsiw:

1. Mitt poeng var å advare mot farene ved å sykeliggjøre mennesker som er friske. Dette er en tendens i samfunnet generelt, det gjenspeiles også av en del leger, som vitterlig er en del av samfunnet. Dette henger sammen med veiings-debatten ved at vi skal vokte oss litt for å sette mennesker som veier seg daglig/ukentlig/overhodet inn i en gruppe av potensielt forstyrrede.

2. Du etterspør en grense mellom sykdom og mer eller mindre triviell "lidelse". Jeg vet ikke om du er ute etter en generell grense - denne kan i alle tilfelle etter mitt syn ikke trekkes, fordi det her dreier seg om et så komplekst område at generalisering ikke er henisktsmessig. Det viser ikke minst en del feilslåtte behandlingsmetoder. Grensen må altså trekkes i hvert enkelt tilfelle, og ikke utelukkende på bakgrunn av en del "typiske" symptomer.

Jeg har forøvrig aldri nevnt et ord om dårlig karakter, manglende viljestyrke eller andre nedsettende betegnelser om mennesker som av en eller annen grunn veier mer enn hva som er godt for helsen. Det er altså IKKE slik at man enten lider av en spiseforstyrrelse, eller så er man en lat slabbedask, selv om jeg er fullt klar over at enkelte har den oppfatningen.

3. Å ikke sluke rått alt som blir presentert som vitenskap, er ikke å pulverisere den. Tvert imot er det av respekt for vitenskapen det er viktig å forholde seg kritisk - bare ved å utfordre vitenskapen får vi fremskritt. Å påstå at det er en vitenskap hvor ofte mennesket skal veie seg synes jeg faktisk er litt komisk. Det er stor forskjell på å presentere noe som "sant" eller "rikitg" fordi det står å lese i et vitenskapelig tidsskrift eller det er undertegnet av en professor, og det å presentere noe som "sant" eller "riktig" ved å bruke vitenskapelige argumenter. Igjen må jeg også minne om at vitenskapen ikke er en unison sannhetsbærende forskningsskare. Det i seg selv burde få enhver til å ikke stole blindt på alt som blir til- og frarådet av f.eks. leger.

4. Å si at jeg mistenkeliggjør syke mennesker og ikke har respekt for dem er en grov fordreining av hva jeg skriver og mener. Først og fremst har jeg respekt for at mennesker skal bli tatt på alvor. Det innebærer faktisk at man ikke går hen å diagnostiserer (og ev. medisinerer) mennesker som ikke feiler noe som helst, annet enn at de opplever at livet går nedover iblant. Det jeg beskriver i innlegget du refererer til, er en generell tendens, som også kaster skygger over i mylderet av slankekurer og forstyrrelser. Det er av stor betydning at de som faktisk er syke, får adekvat behandling. Like viktig er det at de som ikke er syke, men som sliter med det ene eller det andre, ikke blir behandlet syke - og dette er det sentrale poeng.

5. Når det kommer til psykologi som ren vitenskap, strides selv de lærde - og jeg tør påstå at det er enorme mengder ren svada som presenteres som vitenskap hva gjelder psykologi. Det er helt andre beviskrav innenfor psykologien enn f.eks. biologien. Når det er sagt er psykologi både interessant og nødvendig, men det er mange områder innenfor psykologien, deriblant spiseforstyrrelser, hvor kompetansenivået jevnt over er lavt, og man presenterer ulike teorier og lanserer diverse mer eller mindre vellykkede behandlingsopplegg, uten å egentlig ha et veldig godt vitenskapelig fundament.

En del psykologer kan ikke stille diagnoser innenfor alle områder nei. Her som ellers finnes det de som ikke har noe å gjøre med en psykologtittel, og det finnes dessuten ulike spesialiteter - altfor få velger dessverre spiseforstyrrelser som spesialfelt. Det finnes en del gode psykologer, og det finnes ganske mange dårlige.

6. Du sa du ikke visste om noen som hadde utviklet et problematisk forhold til vekt uten å veie seg. Derfor meldte jeg meg, så vet du at det finnes, det og.

7. Ditt mantra mot enhver innvending mot dine synspunkter er at argumentene er synsing. Selvsagt er det det - jeg presenterer mitt syn, som du presenterer ditt. I motsetning til deg respekterer jeg ditt synspunkt, selv om jeg ikke er enig med deg - jeg avfeier ikke dine meninger som "ikke-tellende" fordi du ikke har vitenskapelig belegg for dine synspunkter. (Nei, jeg kan faktisk ikke se at uttalelser fra Lommelegen eller saksing fra internett uten engang skikkelige kildehenvisninger, har noe som helst med vitenskap å gjøre).

8. Du kan mene hva du vil om min berettigelse til å uttale meg om spiseforstyrrelser - jeg har ingen interesse av å blottlegge mitt privatliv for å være meningsberettiget i din verden. Jeg tror faktisk de fleste som leser denne tråden - enten de er enig med meg eller ikke, ser at jeg vet hva jeg snakker om når det gjelder spiseforstyrrelser, og dine beskyldninger om ukvalifisert synsing er ikke bare usaklige, de vitner vel aller mest om at du ikke har de mest slagkraftige argumenter på hånden.

Så vil jeg gjerne understreke at jeg er svært glad for at vi har både leger og psykologer og psykiatere, som absolutt fyller nødvendige og viktige roller. Men jeg er faktisk aller mest glad for at jeg evner å tenke selv.

[Nike]

Opprinnelig lagt inn av Impulsiw, her.

Siden ingen gidder å lese linkene limer jeg inn noe her.

http://www.farmatid.no/id/600:Sviktet av helsetjenesten

Det å veie seg eller bli veid, som et konkret tiltak rettet mot den enkelte, viser seg altså å ha ulike betydninger, når informantene snakker om det i intervjuer. Jeg har imidlertid flere typer data og har blant annet vært observatør på vektreduksjonsbehandling og fulgt med når veiing foregår. I disse situasjonene kommuniseres det helt forskjellig om vekt avhengig av om en person har gått opp eller ned i vekt. Når en person har gått ned i vekt feires det gjennom positiv kommentering, anerkjennende blikk og smil. Dersom en person har gått opp eller vekten står stille, blir kommenteringen mer skjerpende, litt bedrøvet og trist, for eksempel «ja, ja, du får bare stå på» eller «det er ikke godt å si hva du gjør galt». Det å føle seg «redusert til sin målte vekt» er en vanlig erfaring. I slike tilfeller føler informantene seg sviktet av helsetjenesten. De ønsker seg omsorg, men møter kontroll og overvåking. At de viser frem sårbare opplevelser gjør det tydelig at vekt også merkes som noe mer enn bare målte kilogram.

Mitt bidrag her har vært å få frem at opplevelsen av vekt, og det å forstå vekt utelukkende som en målbar størrelse, er to ulike perspektiver. En viktig erfaring er det negative som åpenbart er forbundet med opplevelsen av at kroppen, dens størrelse og vekt, blir gjort til gjenstand for eksplisitt vurdering og påpeking. Det at veiing bare handler om målbare størrelser og tall på en skala problematiseres av mitt materiale.

Lange «slankekarrierer»

Teoretisk og etisk sett mener jeg det er viktig at helsemyndigheter, i den iveren etter å gjeninnføre veiing som vi nå ser, må være klar over risikoen for å forvalte et syn som ikke tillegger personen verdi utover sin egen målte vekt. Den som veier for mye blir plukket ut, kategorisert som for tykk og anbefalt vektreduksjon gjennom de samme programmene som har vist seg å ikke ha effekt. Målet er bedre helse gjennom redusert vekt. Det er like gjerne starten på lange slankekarrierer, ja hele livsløp med gjentatte slankeforsøk. Det er ikke nødvendigvis helsefremmende. Ved å bygge behandling av overvektige mennesker på deres målte vekt risikerer man å begå en grunnleggende feil.

Dette har jo med holdninger til vekt å gjøre og feilslåtte behandlings/slankeopplegg, og jeg kan ikke se at dette kan tas til inntekt for at mennesker som ikke har et utpreget problematisk forhold til det å veie seg, skal kunne gjøre det. Det som først og fremst angripes her er jo fokuset på vekt og det at mennesker blir identifisert utifra tallene på vekten. Problemet her er jo ikke at det finnes redskaper for å måle hvor tunge eller lette vi er, men at det settes likhetstegn mellom vekt og egenverd. Å ganske enkelt fjerne vekten vil ikke fjerne problemet med at folks selvfølelse ofte er knyttet til vekt og utseende - man har da fortsatt øyne i hodet. Hva med speil da - hvor mange er det ikke som er blitt syke pga hva de ser (eller tror de ser) i speilet? Hvordan skal så helsemyndighetene forholde seg til det?

[Impulsiw]

Opprinnelig lagt inn av Nike, her.

Impulsiw:

1. Mitt poeng var å advare mot farene ved å sykeliggjøre mennesker som er friske. Dette er en tendens i samfunnet generelt, det gjenspeiles også av en del leger, som vitterlig er en del av samfunnet. Dette henger sammen med veiings-debatten ved at vi skal vokte oss litt for å sette mennesker som veier seg daglig/ukentlig/overhodet inn i en gruppe av potensielt forstyrrede.

Ingen her setter alle som veier seg inn i gruppen "syke". Da har du misforstått.

2. Du etterspør en grense mellom sykdom og mer eller mindre triviell "lidelse". Jeg vet ikke om du er ute etter en generell grense - denne kan i alle tilfelle etter mitt syn ikke trekkes, fordi det her dreier seg om et så komplekst område at generalisering ikke er henisktsmessig. Det viser ikke minst en del feilslåtte behandlingsmetoder. Grensen må altså trekkes i hvert enkelt tilfelle, og ikke utelukkende på bakgrunn av en del "typiske" symptomer.

Hva sier du egentlig her? Generalisering er ikke hensiktsmessig? Hvorfor ikke?

Jeg har forøvrig aldri nevnt et ord om dårlig karakter, manglende viljestyrke eller andre nedsettende betegnelser om mennesker som av en eller annen grunn veier mer enn hva som er godt for helsen. Det er altså IKKE slik at man enten lider av en spiseforstyrrelse, eller så er man en lat slabbedask, selv om jeg er fullt klar over at enkelte har den oppfatningen.

Men MANGE er syke av metabosk syndrom og spiseforstyrrelser - ser du ikke dette?

3. Å ikke sluke rått alt som blir presentert som vitenskap, er ikke å pulverisere den. Tvert imot er det av respekt for vitenskapen det er viktig å forholde seg kritisk - bare ved å utfordre vitenskapen får vi fremskritt. Å påstå at det er en vitenskap hvor ofte mennesket skal veie seg synes jeg faktisk er litt komisk. Det er stor forskjell på å presentere noe som "sant" eller "rikitg" fordi det står å lese i et vitenskapelig tidsskrift eller det er undertegnet av en professor, og det å presentere noe som "sant" eller "riktig" ved å bruke vitenskapelige argumenter. Igjen må jeg også minne om at vitenskapen ikke er en unison sannhetsbærende forskningsskare. Det i seg selv burde få enhver til å ikke stole blindt på alt som blir til- og frarådet av f.eks. leger.

Forskning viser at det ikke er lurt å veie seg hver dag. Hvilke forskningsresultater stoler du egentlig på?

4. Å si at jeg mistenkeliggjør syke mennesker og ikke har respekt for dem er en grov fordreining av hva jeg skriver og mener. Først og fremst har jeg respekt for at mennesker skal bli tatt på alvor. Det innebærer faktisk at man ikke går hen å diagnostiserer (og ev. medisinerer) mennesker som ikke feiler noe som helst, annet enn at de opplever at livet går nedover iblant. Det jeg beskriver i innlegget du refererer til, er en generell tendens, som også kaster skygger over i mylderet av slankekurer og forstyrrelser. Det er av stor betydning at de som faktisk er syke, får adekvat behandling. Like viktig er det at de som ikke er syke, men som sliter med det ene eller det andre, ikke blir behandlet syke - og dette er det sentrale poeng.

Ingen som har behandlet de som ikke er syke for syke her. Jeg påstår at de fleste som har 30 kg pluss i overvekt - jojoslankere, mange med metabolsk syndrom - ikke er friske. Hvis du har en BMI på 40 sier loven at du har krav på behandling. Er man frisk da eller? Jeg mener altfor FÅ blir tatt på alvor når det gjelder fedme for det er faktisk en sykdom på lik linje med underernæring.

5. Når det kommer til psykologi som ren vitenskap, strides selv de lærde - og jeg tør påstå at det er enorme mengder ren svada som presenteres som vitenskap hva gjelder psykologi. Det er helt andre beviskrav innenfor psykologien enn f.eks. biologien. Når det er sagt er psykologi både interessant og nødvendig, men det er mange områder innenfor psykologien, deriblant spiseforstyrrelser, hvor kompetansenivået jevnt over er lavt, og man presenterer ulike teorier og lanserer diverse mer eller mindre vellykkede behandlingsopplegg, uten å egentlig ha et veldig godt vitenskapelig fundament.

Det finnes masse god forskning på spiseforstyrrelser. Det er faktisk lettere å kvantifisere slike data enn "åssen har du det på arbeidsplassen". Det er en rekke FELLESTREKK ved denne sykdommen som gjør det lettere å diagnostisere. Du kan jo se på "kriterier for spiseforstyrrelse" på nett.

En del psykologer kan ikke stille diagnoser innenfor alle områder nei. Her som ellers finnes det de som ikke har noe å gjøre med en psykologtittel, og det finnes dessuten ulike spesialiteter - altfor få velger dessverre spiseforstyrrelser som spesialfelt. Det finnes en del gode psykologer, og det finnes ganske mange dårlige.

Men en DYKTIG psykolog på spiseforstyrrelser - han må vel kunne stille diagosen eller?

6. Du sa du ikke visste om noen som hadde utviklet et problematisk forhold til vekt uten å veie seg. Derfor meldte jeg meg, så vet du at det finnes, det og.

Så du ble frisk av å veie deg?

7. Ditt mantra mot enhver innvending mot dine synspunkter er at argumentene er synsing. Selvsagt er det det - jeg presenterer mitt syn, som du presenterer ditt. I motsetning til deg respekterer jeg ditt synspunkt, selv om jeg ikke er enig med deg - jeg avfeier ikke dine meninger som "ikke-tellende" fordi du ikke har vitenskapelig belegg for dine synspunkter. (Nei, jeg kan faktisk ikke se at uttalelser fra Lommelegen eller saksing fra internett uten engang skikkelige kildehenvisninger, har noe som helst med vitenskap å gjøre). (det stod HVOR jeg hentet det. Bare å gå inn sjekk referansene i linkene det er ikke værre. Nei, det er jo bare en LEGE som sier det. Jeg kan i alle fall vise til en BRED enighet om at daglig veiing ikke anbefales)

Jeg presenterer fakta - forskning - flertallets mening om veiing. Synes jeg har lagt MANGE flere vitenskapelige fakta til grunn enn deg for å si det sånn. Du synser og synser uten NOEN vitenskapelige henvisninger - feks i form av i alle fall EN lege eller psykolog som anbefaler daglig veiing.

8. Du kan mene hva du vil om min berettigelse til å uttale meg om spiseforstyrrelser - jeg har ingen interesse av å blottlegge mitt privatliv for å være meningsberettiget i din verden. Jeg tror faktisk de fleste som leser denne tråden - enten de er enig med meg eller ikke, ser at jeg vet hva jeg snakker om når det gjelder spiseforstyrrelser, og dine beskyldninger om ukvalifisert synsing er ikke bare usaklige, de vitner vel aller mest om at du ikke har de mest slagkraftige argumenter på hånden.'

Så det legene og slanke "eksperter" sier er ikke slagkraftig nok for deg? Hva må egentlig til???? Syns ikke det går fram på noe tidspunkt at du vet noe som helst om spiseforstyrrelser. Så her mangler du slagkraft for å bruke dine egne ord.

Så vil jeg gjerne understreke at jeg er svært glad for at vi har både leger og psykologer og psykiatere, som absolutt fyller nødvendige og viktige roller. Men jeg er faktisk aller mest glad for at jeg evner å tenke selv.

Så nå er fagfolk bra for noe? Når er de bra nok? Når de mener det du mener?
Det er bra du evner å tenke selv men jeg ønsker ikke å finne opp "kruttet på nytt" når folk faktisk har gjort det før meg. Jeg har enda noe å lære av de som vet bedre.

[Nike]

Opprinnelig lagt inn av Impulsiw, her.

For de som ikke gidder å lese alt han skriver presierer jeg at han sier:

"Veiing bør du ikke gjøre mer en max 1 gang pr mnd, og helst ikke hjemme, men hos legen. Dette fordi at veier man seg for ofte, så får man med de naturlige svingningene som også tidvis går opp, og da får man unødige nedturer av dette, som man ikke trenger eller fortjener. Og også fordi unødig fokusering på veiing, er et stresselement, og stress stimulerer stresshormoner i kroppen, som også kan være et hinder for vektnedgang."

Man må jo anta at han som lege veit hva han snakker om

Hvorfor skal man anta det?
Din logikk er at fordi uttalelsen kommer fra en lege, så har han/hun vitenskapelig belegg for det. Da er det jo underlig at leger er uenige om saker og ting.

[Impulsiw]

Opprinnelig lagt inn av Nike, her.

Hvorfor skal man anta det?
Din logikk er at fordi uttalelsen kommer fra en lege, så har han/hun vitenskapelig belegg for det. Da er det jo underlig at leger er uenige om saker og ting.

Tror faktisk ALLE ser at du er helt på jordet akkurat nå. Så lenge du ikke kan finne 1 - EN - lege, psykolog eller forståsegpåer (alla slankeklubber) som mener at det å veiie seg hver dag er en god ting når man skal ned i vekt, tror jeg at jeg har mer belegg for å si deg jeg sier enn det du har.

[Pearl]

Jeg har med stor forbauselse lest denne tråden idag. Pussig at spørsmålet om hva som er riktig og galt her kan vekke så intense følelser og et så sterkt engagement. Jeg har en overbevisning om at folk med forskjellig personlighet kan trives med forskjellige opplegg.

Selv trives jeg best med å veie meg hver dag. Det er fordi jeg er en systematiker som trives litt med grafer og kurver og synes det er kjekt hvis jeg kan oppdage en og annen sammenheng. Det har vel med det samme personlighetstrekket i meg som faktisk liker matematikk også. Om vekten går opp 100 g en og annen dag, vipper det meg faktisk ikke av pinnen, men jeg synes det er interessant å se om jeg over tid kan finne noen mønstre. Jeg er helt overberbevist om at dette ville vært helt tullete for mange andre. Noen blir lei seg hvis vekten har gått opp 100g og finner ikke noe interessant ved det. Veldig mange finner ikke noe interessant med matematikk heller. Det er helt greit for meg.

Om det er sunt for hver enket å veie seg hver dag eller ikke, tror jeg avhenger av mange forskjellige ting. I tillegg til ulik personlighet kan det være stor forskjell på følelsene man har til vektens opp og nedturer. Har man hatt vekten som et problem mesteparten av livet og har mye å ta av, tror jeg man har sterkere følelser for dette enn om man har lagt på seg de senere år og skal av noen få kilo. Har man en spiseforstyrrelse og følger et behandlingsopplegg der man ikke skal fokusere så mye på vekten og kun veie seg hos behandleren, har vekten et annet fokus og betydning enn personer som ikke har en spiseforstyrrelse.

Jeg synes det er litt rart at den ene måten å gjøre det på skal bli betraktet som mer riktig enn en annen. Det jeg imidlertid synes er nyttig er at hvis noen sliter med at en liten vektoppgang trigger dårlig humør, så kan man lære av andres erfaringer med å bare veie seg en gang i uken.

Så budskapet mitt blir vel egentlig at det som motiverer meg ikke nødvendigvis er det samme som motiverer deg. Og at det er igrunnen helt greit for meg det.

[Impulsiw]

Helt enig i det du sier jeg Pearl

Folk må finne det som funker for seg selv. Men det anbefales å veie seg max ukentlig for mange - som du påpeker - lar seg stresse av disse grammene. (Jeg blandt annet). Men så har jeg en spiseforstyrrelse, som mange andre som har mange kilo å ta av.

"Binge eating" - kjennetegnes av gjentatte store måltider hvor man spiser mer mye mer enn man trenger - forbi metthetsfølelsen. Jeg spiser og glemmer å spy pleier jeg å si. Det ble ikke lettere etter jeg fikk insulinresistens. Derfor er vekta totalt unødvendig for meg. Det er andre ting jeg må jobbe med enn å se "opp og nedturer" på vekta. Ovennevnte lege beskriver dette veldig godt.

All respekt til de som "klarer" å veie seg hver dag uten å la seg påvirke!! Men de er i fåtall desværre. Vekta forteller i beste fall hva du veier - intet mer - og de som klarer å veie seg hver dag uten å forholde seg til tallet har vel "skjønt det"

[Nike]

For det første må man skille mellom det å lide av en spiseforstyrrelse i betydningen å være mentalt syk, og det å være sykelig over- eller undervektig. Dette er to vidt forskjellige ting, som selv om de ofte sammenfaller, ikke må blandes sammen. Bmi er ikke en målestokk på spiseforstyrrelser. At overvektige skal få hjelp til å gå ned i vekt er ikke det samme som å klassifisere dem som psykisk syke. Denne forskjellen er helt vesentlig.

For det andre får et utsagn først og fremst tyngde i kraft av argumentasjon, ikke av hvilken tittel personen som ytrer seg har.

For det tredje blander du sammen det å veie seg som en potensiell skadelig handling i seg selv, og det å veie seg som en del av et slankeopplegg - her vender vi igjen tilbake til start: det er hvordan vi forholder oss til vekt og veiing som er avgjørende for om vi bør veie oss eller ikke. Det er ikke det å veie seg som utløser et skred av sykelige tendenser. At leger og såkalte slankeeksperter går ut og advarer mot vektreduksjonekonsept som bl.a. baserer seg på "offentlige" veiinger til spott og spe, er da ikke det spor rart. Men hva er egentlig problemet her? At det finnes redskap for å måle hvor mye vi veier, eller at vi identifiserer oss med tallene?

Skal vi fjerne alle speil fordi de gjør folk syke?

Selvfølgelig finnes det psykologer som vet å stille riktige diagnoser. Jeg kan virkelig ikke begripe hvorfor du går i slikt voldsomt forsvar - min agenda har da aldri vært å frarøve folk muligheten til å få den hjelpen de trenger eller underslå diagnoser. Jeg har ganske enkelt pekt på at vi skal være forsiktig med å sykeliggjøre folk, at man faktisk kan behandle folk syke og at dette skjer idag. Jeg registrerer med stor undring at du ikke yter denne menneskegruppen like stor respekt som de som helt rettmessig har fått en medisinsk diagnose.

Hva gjelder fagfolks "nytteverdi" er faktisk motstand en ting jeg savner. De trenger slettes ikke være enig med meg. Men i motsetning til deg synes jeg ikke en legetittel egner seg som argument, jeg er nok litt vanskelig slik - her må det faktisk argumenteres.

Å utvikle et problematisk forhold til vekt uten å veie seg, og det å bli frisk av å veie seg, er ikke det samme. Du kan mene hva du vil, men vær snill å slutt med å vri på hva jeg sier. Når det er sagt var faktisk det å veie seg en vesentlig del av det å bli frisk ja.

[Nike]

[

[/quote]

Opprinnelig lagt inn av Impulsiw, her.

Tror faktisk ALLE ser at du er helt på jordet akkurat nå. Så lenge du ikke kan finne 1 - EN - lege, psykolog eller forståsegpåer (alla slankeklubber) som mener at det å veiie seg hver dag er en god ting når man skal ned i vekt, tror jeg at jeg har mer belegg for å si deg jeg sier enn det du har.

Men i alle dager - jeg har da overhodet ikke anbefalt som en generell regel at folk skal veie seg daglig! Jeg er tvert om imot at man skal komme med noen som helst generell anbefalning, verken den ene eller den andre veien, nettopp fordi det er så ymse hvordan folk forholder seg til vekt og veiing. Det er tydelig at du ikke har lest hva jeg faktisk skriver. Det jeg har innvendt er at vi skal passe oss for å plassere mennesker som veier seg daglig i en gruppe potensielt forstyrrede mennesker, at vi skal være varsom med å sykeliggjøre en bestemt type adferd basert på adferden alene, og at vi må slutte med denne hangen til å generalisere på kryss og tvers hele tiden.

Du må gjerne være uenig med meg Impulsiw, men jeg skal ha meg frabedt å bli tillagt uttalelser jeg ikke har kommet med. Før du overhodet kommer med flere innvendinger og usakligheter, foreslår jeg at du i ro og mak ser gjennom ALLE innleggene mine i denne tråden, istedenfor å plukke fra hverandre det jeg skriver etter eget forgodtbefinnende. ()

[Nike]

Opprinnelig lagt inn av Pearl, her.

Jeg har med stor forbauselse lest denne tråden idag. Pussig at spørsmålet om hva som er riktig og galt her kan vekke så intense følelser og et så sterkt engagement. Jeg har en overbevisning om at folk med forskjellig personlighet kan trives med forskjellige opplegg.

Selv trives jeg best med å veie meg hver dag. Det er fordi jeg er en systematiker som trives litt med grafer og kurver og synes det er kjekt hvis jeg kan oppdage en og annen sammenheng. Det har vel med det samme personlighetstrekket i meg som faktisk liker matematikk også. Om vekten går opp 100 g en og annen dag, vipper det meg faktisk ikke av pinnen, men jeg synes det er interessant å se om jeg over tid kan finne noen mønstre. Jeg er helt overberbevist om at dette ville vært helt tullete for mange andre. Noen blir lei seg hvis vekten har gått opp 100g og finner ikke noe interessant ved det. Veldig mange finner ikke noe interessant med matematikk heller. Det er helt greit for meg.

Om det er sunt for hver enket å veie seg hver dag eller ikke, tror jeg avhenger av mange forskjellige ting. I tillegg til ulik personlighet kan det være stor forskjell på følelsene man har til vektens opp og nedturer. Har man hatt vekten som et problem mesteparten av livet og har mye å ta av, tror jeg man har sterkere følelser for dette enn om man har lagt på seg de senere år og skal av noen få kilo. Har man en spiseforstyrrelse og følger et behandlingsopplegg der man ikke skal fokusere så mye på vekten og kun veie seg hos behandleren, har vekten et annet fokus og betydning enn personer som ikke har en spiseforstyrrelse.

Jeg synes det er litt rart at den ene måten å gjøre det på skal bli betraktet som mer riktig enn en annen. Det jeg imidlertid synes er nyttig er at hvis noen sliter med at en liten vektoppgang trigger dårlig humør, så kan man lære av andres erfaringer med å bare veie seg en gang i uken.

Så budskapet mitt blir vel egentlig at det som motiverer meg ikke nødvendigvis er det samme som motiverer deg. Og at det er igrunnen helt greit for meg det.

Nettopp!

[Impulsiw]

Opprinnelig lagt inn av Nike, her.

For det første må man skille mellom det å lide av en spiseforstyrrelse i betydningen å være mentalt syk, og det å være sykelig over- eller undervektig. Dette er to vidt forskjellige ting, som selv om de ofte sammenfaller, ikke må blandes sammen. Bmi er ikke en målestokk på spiseforstyrrelser. At overvektige skal få hjelp til å gå ned i vekt er ikke det samme som å klassifisere dem som psykisk syke. Denne forskjellen er helt vesentlig.

Så spiseforstyrrelse er kun en mentalt sykdom som ikke har med kroppen og vekta å gjøre? Hva med metabolsk syndrom da?

For det andre får et utsagn først og fremst tyngde i kraft av argumentasjon, ikke av hvilken tittel personen som ytrer seg har.

nehei? Så det du sier har like mye tyngde som en spesialist i emnet som uttaler seg om det samme?

For det tredje blander du sammen det å veie seg som en potensiell skadelig handling i seg selv, og det å veie seg som en del av et slankeopplegg - her vender vi igjen tilbake til start: det er hvordan vi forholder oss til vekt og veiing som er avgjørende for om vi bør veie oss eller ikke. Det er ikke det å veie seg som utløser et skred av sykelige tendenser. At leger og såkalte slankeeksperter går ut og advarer mot vektreduksjonekonsept som bl.a. baserer seg på "offentlige" veiinger til spott og spe, er da ikke det spor rart. Men hva er egentlig problemet her? At det finnes redskap for å måle hvor mye vi veier, eller at vi identifiserer oss med tallene?

Nehei..så folk "slanker" på seg spiseforstyrrlser uavhengig av om de har veid seg eller ikke? Ingen trigger dette med vekta og tallene den viser?

Du sa noe riktig her.. "eller at vi identifiserer oss med tallene" !! Det er klart en slanker identifiserer seg med tallene - det er jo pga tallene han skal ned i vekt. Tallenes "dom" er jo klar for den det gjelder. Veldig mange jojo-slankere HAR et problematisk forhold til kropp, man og vekt. Mange tenker ikke på noe annet. Triggeren er jo vekta - for uten den visste man jo ikke hva man veide.

Skal vi fjerne alle speil fordi de gjør folk syke?

Ja jeg tok alle speil ned i "forrige" runde med vektredusksjon - samme vei gikk badevekta.

En shoppoholiker kan ikke ha kredittkort - de klippes i to. En alkoholiker kan ikke ha et velfylt barskap når han skal slutte å drikke. En slanker kan ikke ha huset fullt av mat og godteri han elsker for det vil jo trigge lysta

Selvfølgelig finnes det psykologer som vet å stille riktige diagnoser. Jeg kan virkelig ikke begripe hvorfor du går i slikt voldsomt forsvar - min agenda har da aldri vært å frarøve folk muligheten til å få den hjelpen de trenger eller underslå diagnoser. Jeg har ganske enkelt pekt på at vi skal være forsiktig med å sykeliggjøre folk, at man faktisk kan behandle folk syke og at dette skjer idag. Jeg registrerer med stor undring at du ikke yter denne menneskegruppen like stor respekt som de som helt rettmessig har fått en medisinsk diagnose.

Jeg ser med stor undring på at du ikke leser deg jeg skriver. Jeg snakker om den menneskegruppen som rettmessig bør få sin diagnose. De som ikke vil ha noen diagnose kan velge å la være å gå til legen eller drite i hva legen sier.

Hva gjelder fagfolks "nytteverdi" er faktisk motstand en ting jeg savner. De trenger slettes ikke være enig med meg. Men i motsetning til deg synes jeg ikke en legetittel egner seg som argument, jeg er nok litt vanskelig slik - her må det faktisk argumenteres.

Jeg argumentere med det leger argumenterer med - men skjønner jo at du er fastlåst i dine egne meninger og ikke lar det rikke av noen.

Å utvikle et problematisk forhold til vekt uten å veie seg, og det å bli frisk av å veie seg, er ikke det samme. Du kan mene hva du vil, men vær snill å slutt med å vri på hva jeg sier. Når det er sagt var faktisk det å veie seg en vesentlig del av det å bli frisk ja.

Hvis det å veie seg HVER dag er en vesentlig del av det å bli frisk av FEDME - da har ikke jeg skjønt noe.

Argumentene dine for denne påstanden er mildt sagt ullne. Kan ikke se at du har ET eneste argument som henger på greip i forhold til det. Mulig det er JEG som er trangsynt.

[Impulsiw]

Du må bare tåle at skriveriene dine blir plukket fra hverandre. Det er jo ikke holdt i dem. Det prøver jeg med rette å vise... ()

[Impulsiw]

Har egentlig sagt mitt i denne disusjonen. Trenger ikke si mer. Når leger, psykologer og andre "forståsegpåere" - inkludert mange på lavkarbo - anbefaler ukentlig veiin for å få et riktig bilde av vektreduksjonen - velger jeg å ha tiltro til dette. Det inkluderer min egen erfaring også så jeg er ikke helt på jordet i forhold til flertallets oppfatning.

De som veier hver dag må jo gjerne fortsette med dette. Men jeg tror "nykommere" og andre som har slitt med vekta i årevis har godt av helst å legge vekk hele vekta og fokusere på å like sin egen kropp - prøve å kjenne velvære. For man må leve i denne kroppen et år eller to til.

[Nike]

Hvis du ønsker å diskutere sykelig overvekt alene, er det greit, men nå var det altså slik at vi diskuterte spiseforstyrrelser på generell basis, var det ikke? Det er iallfall det jeg har gått ut ifra, ettersom det er den generelle termen som er blitt brukt. Spiseforstyrrelser er et svært komplekst område, og derfor mener jeg det ikke er formålstjenelig å generalisere.

Ja, folk kan fint slanke på seg spiseforstyrrelser helt uten hjelp fra vekten. Det er da ikke slik at det eneste signalet om at man veier for mye er tallene på vekten? Er man sykelig overvektig tror jeg de fleste vet dette med seg selv, uansett om de eier en badevekt eller ikke.

Ja, jeg mener en spiseforstyrrelse først og fremst sitter i hodet, selv om den gir seg utslag på vekten. Så finnes det fysiske tilstander som gjør at man blir overvektig, men da er det jo i så fall snakk om somatisk sykdom, ikke en mental forstyrrelse.

[Nike]

Opprinnelig lagt inn av Impulsiw, her.

Du må bare tåle at skriveriene dine blir plukket fra hverandre. Det er jo ikke holdt i dem. Det prøver jeg med rette å vise... ()

Kjære vene - det må være leit å være i forsvarsposisjon hele tiden. Akkja.

[Impulsiw]

Hehe...

[smilefjes]

Nike - jeg kan bare gi deg applaus for at du holder ut å argumentere videre.

Hvilket er enda et bevis på at VI ALLE ER FORSKJELLIGE - jeg har nemlig igrunnen gitt opp å forklare impulsiw noen verdens ting

Generelt så synes jeg at hvis man skal diskutere noe så får man i det minste anerkjenne at begge siders argumenter skal høres (leses) likeverdige - ikke at "alt jeg sier er den evige sannheten og gjelder for alle uansett" mens "alt alle andre sier er synsing og feil".

[Impulsiw]

herregud..

[Santa Sofia]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Nike - jeg kan bare gi deg applaus for at du holder ut å argumentere videre.

Hvilket er enda et bevis på at VI ALLE ER FORSKJELLIGE - jeg har nemlig igrunnen gitt opp å forklare impulsiw noen verdens ting

Generelt så synes jeg at hvis man skal diskutere noe så får man i det minste anerkjenne at begge siders argumenter skal høres (leses) likeverdige - ikke at "alt jeg sier er den evige sannheten og gjelder for alle uansett" mens "alt alle andre sier er synsing og feil".

Signerer!

[Impulsiw]

Stå på!!

[smilefjes]

Kjære impulsiw.
Hvor i all verden har du lest at jeg mener at alle skal veie seg hver dag? Eller at jeg mener at alle skal gjøre noe ensrettet som skal gjelde for alle?

I hvert eneste av mine innlegg står det at det er forskjellige løsninger på forskjellige mennesker. Hvor i all verden er det du tar dine påstander fra???

[Impulsiw]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Eh, sitter jeg på fasiten? Jeg kommer bare med min mening like mye som du gjør det selv, og jeg ser jo hva som blir anbefalt av alle innenfor slankebransjen, og den anbefalingen er jeg enig i. At andre ikke er det er jo helt greit, de får gjøre som det passer dem.
Og jeg tror det er SVÆRT sannsynlig at daglig veiing kan trigge noe negativt, det er da bare å se her på forumet og andre "slankefora" hvor mange som kommer med klage-innlegg om vekten som ikke har rikket seg på 2-3 dager, man har lagt på seg noen gram fra i går osv. Jeg har slanket meg HELE livet og vært på sikkert 10 forskjellige kurs, jeg er vektoperert og har gått i Foreningen for vektopererte, der jeg traff på dusinvis av mennesker (og enda flere på Evjeklinikken) som hadde fått mye ødelagt pga. for hyppig veiing. Nesten alle hadde i ettertid kastet vekta ut av huset eller tvunget seg til å veie seg sjeldnere og det føltes som en befrielse.
Så jeg sier bare det jeg har erfart og sett selv, blandt en STOR del overvektige.

Men som sagt, de som føler daglig veiing er bra for dem, må selvsagt bare fortsette? Men om de begynner å merke at dagens vekttall har innvirkning på humøret deres på en negativ måte, bør de tenke seg litt om. Om dette ikke gjelder de som veier seg daglig i denne tråden så er det jo helt flott.

Kloke ord..singerer denne for den sier egentlig det meste (med FULL respekt for de som veier seg hver dag)

[Impulsiw]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Kjære impulsiw.
Hvor i all verden har du lest at jeg mener at alle skal veie seg hver dag? Eller at jeg mener at alle skal gjøre noe ensrettet som skal gjelde for alle?

Hvor har jeg sagt at du mener alle skal veie seg hver dag?

I hvert eneste av mine innlegg står det at det er forskjellige løsninger på forskjellige mennesker. Hvor i all verden er det du tar dine påstander fra???

Hvilke påstander?

Kan ikke se jeg har gjort noe av det du prøver å tillegge meg. Tvert imot! Nå tolker du ting inn i mine innlegge som OVERHODET ikke stemmer. Enten har du misforstått helt eller så klarer ikke jeg å utrykke meg klart nok. Men for å si det for tn*** gang:

JEG HAR FULL RESPEKT FOR DE SOM VEIER SEG HVER DAG SELV OM JEG ER UENIG I AT DET ER EN BRA TING Å GJØRE... Var det klart nok?? Har ikke jeg lov til å ha min mening som du har din eller?

[smilefjes]

Så da er du altså helt enig med meg i at forskjellige mennesker har forskjellige metoder og løsninger og at det ikke er noen totalitære løsninger som skal brukes på alle uansett? Flott, takk.

Var ikke mer jeg var på jakt etter jaffal.
Ha en fin dag videre :-)

Det verste er at jeg jaggu glemte å veie meg i morges (men det var sikkert fordi jeg hadde sterkt fokus på at jeg ville rekke en joggetur hvis jeg stresset maks med å komme meg ut døra )