Hvorfor skal vi bare veie oss en gang i uken?

[Nike]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg skrev jo at jeg ikke er vant til at folk blir sinnesgalne (sinna) så FORT. På de foraene jeg er på er det til tider høy temperatur ja, men sjelden usaklig, folk diskuterer heftig men blir ikke nærtakende på samme måte som mange ofte blir her. Men dette er jo en annen type forum da. Allikevel flirer jeg av og til litt.
Ingen har brukt nedsettende karakteristikk på PERSONER her inne? Som jeg skrev, det er stor forskjell på det å kalle en person sykelig og det å kalle en handling sykelig. Og ja, veiing hver dag har funket bra for deg, men vi snakker faktisk om daglig veiing der det blir manisk og destruktivt når vi kaller det sykelig.

Det er vel ingen som er uenig i at manisk og destruktiv veiing er sykelig - men det er jo ikke det som har vært ankepunktet her - diskusjonen har jo i stor grad dreid seg om det å veie seg daglig i seg selv er (mer eller mindre potensielt) manisk/destruktivt/sykelig. Altså om det generelt sett er usunt å veie seg hver dag. Å diskutere hvorvidt det er usunt med daglig veiing forutsatt at personen det gjelder har et nærmest tvangsmesiig forhold til det å veie seg, er jo ganske så meningsløst - her hersker det vel ikke større uenighet. Spørsmålet knytter seg vel til om man på generell basis bør anbefale det ene eller det andre, ev. verken eller.

Hvis man på generelt grunnlag sier det det er usunt og sykelig å veie seg hver dag (for å ta et vilkårlig eksempel), så sier man i realiteten de personer som veier seg daglig (igjen på generell basis) har et usunt og sykelig forhold til vekt. Om dette ikke er å karakterisere en person, så beveger man seg i alle fall over i personlig farvann, og da øker emm. aktsomhetsbehovet. At de som da veier seg hver dag, og som gjør dette uten snev av mani og besettelse, vil ha seg frabedt å bli plassert inn i en gruppe potensielt sykelige mennesker, forstår jeg så godt. Selv om jeg ikke er av de som har godt av å veie meg særlig ofte.

[smilefjes]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg skrev jo at jeg ikke er vant til at folk blir sinnesgalne (sinna) så FORT. På de foraene jeg er på er det til tider høy temperatur ja, men sjelden usaklig, folk diskuterer heftig men blir ikke nærtakende på samme måte som mange ofte blir her. Men dette er jo en annen type forum da. Allikevel flirer jeg av og til litt.
Ingen har brukt nedsettende karakteristikk på PERSONER her inne? Som jeg skrev, det er stor forskjell på det å kalle en person sykelig og det å kalle en handling sykelig. Og ja, veiing hver dag har funket bra for deg, men vi snakker faktisk om daglig veiing der det blir manisk og destruktivt når vi kaller det sykelig.

Slik det ser ut så snakker dere ikke om daglig veiing der det blir feil, men at alle som veier daglig er destruktive osv. Det er ikke det samme.

[Impulsiw]

Synes stort sett diskusjonen her har vært saklig. Men noen ganger går den litt utover temaet.

Jeg tror mange som er overvektige har spiseforstyrrelser men de er ikke klar over det selv! Jeg gikk i årevis og trodde jeg hadde dårlig karakter som ikke klarte å spise lite, være sulten og trene som alle andre. Derav trodde jeg at jeg ikke var verd noe og ikke klarte å være innehaver av tittelen "slank". Mange vet ikke selv at de er spiseforstyrrede men tror det er noe galt med viljestyrken. Gang på gang går man på med dødsforakt og nå skal man oppvise viljestyrke så familie og venner en gang for alle får se hvor viljesterkt og slank man egentlig er. Gang på gang mislykkes mange med dette.

Jeg var så dum å veie meg i dag 1.5 opp... Det er prisen å betale for alkoholinntak ihelga. Tredje dagen veier man mer pga dette. Hadde jeg hoppet over veiiinga hadde jeg blitt i den følelsen av at jeg følte meg slankere. Nå viste vekta noe annet og jeg ble litt oppgitt.

JA, vekt er en opp og nedtur for de som sliter med et problematisk forhold til badevekta. Har man ikke et problematisk forhold... kan man MEGET FORT få det hvis man veier seg hver dag.

Min mann, min sønn... Har et normalt forholdt til mat og vekt. De veier seg av og til - kanskje hver 14 dag. For dem er vekta uinteressant, de kjenner det på bukselinningen at det går nedover. De har ikke noe problematisk forhold til vekt og mat men hadde 10 "komfortkilo" å gå ned hver seg. Jeg kjenner INGEN normalvektige som veier seg hver dag. Ikke en gang i uka en gang. Spør jeg hva de veier aner de ikke, de har ikke veid seg siden i fjor! Har ikke badevekt!

Det er snodig at de som er normalvektige - som holder vekta - ikke trenger badevekt for å holde "øye" med tilstanden.

Alti alt tror jeg det å veie seg er en uting. Burde ikke veie seg mer enn en gang i måneden... så fikk man fokus vekk fra tallene. De er faktisk ikke viktige, det er inget redskap som må til for å gå ned i vekt.

Hvis argumentet for å veie seg hver dag er inspirasjon, da skjønner ikke jeg hvor den kommer fra for jeg veier faktisk OFTE mer etter helga, men neste fredag har jeg knipi en halvkilo til.

[Kula]

Opprinnelig lagt inn av Impulsiw, her.

Synes stort sett diskusjonen her har vært saklig. Men noen ganger går den litt utover temaet.

Jeg tror mange som er overvektige har spiseforstyrrelser men de er ikke klar over det selv! Jeg gikk i årevis og trodde jeg hadde dårlig karakter som ikke klarte å spise lite, være sulten og trene som alle andre. Derav trodde jeg at jeg ikke var verd noe og ikke klarte å være innehaver av tittelen "slank". Mange vet ikke selv at de er spiseforstyrrede men tror det er noe galt med viljestyrken. Gang på gang går man på med dødsforakt og nå skal man oppvise viljestyrke så familie og venner en gang for alle får se hvor viljesterkt og slank man egentlig er. Gang på gang mislykkes mange med dette.

Jeg var så dum å veie meg i dag 1.5 opp... Det er prisen å betale for alkoholinntak ihelga. Tredje dagen veier man mer pga dette. Hadde jeg hoppet over veiiinga hadde jeg blitt i den følelsen av at jeg følte meg slankere. Nå viste vekta noe annet og jeg ble litt oppgitt.

JA, vekt er en opp og nedtur for de som sliter med et problematisk forhold til badevekta. Har man ikke et problematisk forhold... kan man MEGET FORT få det hvis man veier seg hver dag.

Min mann, min sønn... Har et normalt forholdt til mat og vekt. De veier seg av og til - kanskje hver 14 dag. For dem er vekta uinteressant, de kjenner det på bukselinningen at det går nedover. De har ikke noe problematisk forhold til vekt og mat men hadde 10 "komfortkilo" å gå ned hver seg. Jeg kjenner INGEN normalvektige som veier seg hver dag. Ikke en gang i uka en gang. Spør jeg hva de veier aner de ikke, de har ikke veid seg siden i fjor! Har ikke badevekt!

Det er snodig at de som er normalvektige - som holder vekta - ikke trenger badevekt for å holde "øye" med tilstanden.

Alti alt tror jeg det å veie seg er en uting. Burde ikke veie seg mer enn en gang i måneden... så fikk man fokus vekk fra tallene. De er faktisk ikke viktige, det er inget redskap som må til for å gå ned i vekt.

Hvis argumentet for å veie seg hver dag er inspirasjon, da skjønner ikke jeg hvor den kommer fra for jeg veier faktisk OFTE mer etter helga, men neste fredag har jeg knipi en halvkilo til.

Dette var kloke ord!

Er det forresten noen som kjenner til "eksperter" som anbefaler daglig veiing? Mange av dere følger jo Ketolyse-opplegget. Har dr Andersen f.eks noen anbefalinger om veiefrekvens?

Har dr Atkins kommet med noen anbefaling om dette i noen av bøkene sine?

Hva disse eventuelt anbefaler ville jeg lyttet nøye til.



-

[smilefjes]

Da er det med andre ord dumt FOR DEG å veie deg i dag, eller hver dag, eller kanskje i det hele tatt.
FOR MEG er det ikke slik. Jeg kan ikke fatte hvorfor du mener at når noe ikke funker for deg så må det være feil for alle???

De fleste slanke mennesker hopper ikke på vekta i tide og utide, som regel veier de seg vel nesten aldri. Og ikke blir de fete av det... Neivel???

De fleste av dem spiser brød og poteter også uten at de blir overvektige - hva i all verden har det med meg å gjøre? JEG tåler ikke karber noe særlig godt. Da må JEG ta konsekvensen av det og spise noe annet enn folk flest.

Og JEG liker å følge vekten min hver morgen. Dagen min er ikke ødelagt hvis jeg ikke får veid meg. Jeg er ikke i skyene hvis jeg har tatt av siden dagen før, og heller ikke på bunnen hvis jeg ikke tar av eller går litt opp. Men jeg liker å følge nøye med, fordi jeg er annerledes enn deg.

Jeg foreslår at du innser at du ikke bør veie deg så ofte siden det ikke funker for deg, mens du lar være å mene at jeg ikke skal veie meg ofte fordi det ikke funker for deg. Det funker jo for meg......

På akkurat samme måte som ungene mine får både brød og sjokolade iblant - fordi det ikke byr på problemer for dem. Ikke veier de seg heller når jeg tenker over det

[Impulsiw]

Det er meg knekkende likegyldig om du veier deg ti ganger om dagen. Det er ditt problem, ingen andres. (hvis man kan kalle det et problem da).

Tråden startet med ei som LURTE PÅ HVOR OFTE HUN SKULLE VEIE SEG. Det er til HENNE og ANDRE som ønsker et gjennomtenkt og reflektert svar jeg henvender meg til.

At du tåler å veie deg hver dag og tviholder på at det er løsningen for deg er ikke nødvendigvis løsningen for flertallet av overvektige. Slik jeg har oppfattet folk flest her som har gått ned noen kilo - er det best å veie seg en gang i uka. Men det betyr ikke at de sier det er best for deg.. For et lite fåtall kan det være en grei løsning. Men jeg har ALDRI lest noe sted (har lest en del), at det anbefales å veie seg hver dag. Det er det nok en grunn til. Sikkert samme grunn som det jeg og mange med meg har erfart - det blir bare stressende.

[smilefjes]

Nei - det var ikke spurt hvor ofte hun skulle veie seg. Det var spurt hvorfor bare en gang i uka. Det blir noe annet.

Hvis noen hadde bedt meg om en anbefaling på hvor ofte, ville jeg sagt at de fleste ser ut til å synes en gang i uka er passe, jeg veier daglig. De fleste som ville spurt meg ville vel kjent meg godt nok til å vite at jeg er en erke-nerd på et par områder da :-)

[Thorwald]

Hei igjen!

Slik jeg oppfatter det så er de aller fleste her inne enige i at det må være opp til individet selv å finne en strategi for sin egen kostholdsomlegging. I dag er den rådende oppfatningen derimot at man skal veie seg sjelden, og helst ikke mer enn en gang i uken. Så kommer spørsmålet mitt, er det slik at de fleste som begynner på lavkarbolinja er spes. disponerte i forhold til farene knyttet til manisk adferd med badevekten? Dette vet jeg virkelig ikke svaret på, men jeg håper jo at svaret er nei. Jeg har i alle fall trodd og ment at flertallet av de som gjennomfører en kostholdsomlegging er rasjonelle tenkende individer, som ikke nødvendigvis trenger å skjermes for seg selv.

I dette lyset fremstår frykten for å anbefale daglig veiing på badevekten som enormt overdrevet. For det er slik jeg forstår nemlig ikke slik at man blir syk av å veie seg. Dersom jeg tar feil, så korriger meg gjerne. Jeg tror like fullt at maniske mennesker gjerne kan missbruke en badevekt, på samme måte som de kan missbruke et kredittkort. Jeg ser bare ikke at løsningen er å forby kredittkort (badevekt) for alle mennesker på planeten? Her ser jeg virkelig ikke logikken.

Postulat 1: Syke mennesker er syke, og bør behandles av medisinsk personell. Denne gruppen mennesker er så liten, at den ikke bør øve innflytelse på de generelle rådene som gis til de store gruppene (som vi her antar er friske) fordi det tjener i alles interesse at suksessraten for kostholdsendringen er spisset for best effekt.

Postulat 2: Dersom lavkarbomodellene alle blir spisset for best mulig effekt (hva nå enn det er, det kan jo variere), vil færre mennesker bli syke.

Så jeg spør igjen. Dersom vi skal komme frem til en anbefaling som vil øke sannsynligheten for at andre kan lykkes lettere med sin kostholdsendring, samt nå målene sine lettere. Er det da relevant å komme med råd basert på at man tror alle/endel/noen er maniske? Jeg mener dette er kontraproduktivt og etterlyser virkelig argumenter som innbyr til en annen tenkning. Så, enlighten me please.


Anyone?

[Impulsiw]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Nei - det var ikke spurt hvor ofte hun skulle veie seg. Det var spurt hvorfor bare en gang i uka. Det blir noe annet.

Hvorfor en gang i uka? Hvis det er spørsmålet synes jeg at jeg har argumentert for hvorfor jeg mener at 1 gang i uka er bedre enn hver dag. (for de aller fleste)

Hvis noen hadde bedt meg om en anbefaling på hvor ofte, ville jeg sagt at de fleste ser ut til å synes en gang i uka er passe, jeg veier daglig. De fleste som ville spurt meg ville vel kjent meg godt nok til å vite at jeg er en erke-nerd på et par områder da :-)

Da er du egentlig enig i at for folk flest er 1 gang i uka det greieste..

[Thorwald]

Opprinnelig lagt inn av Impulsiw, her.

Hvis argumentet for å veie seg hver dag er inspirasjon, da skjønner ikke jeg hvor den kommer fra for jeg veier faktisk OFTE mer etter helga, men neste fredag har jeg knipi en halvkilo til.

Siden det fremdeles er knyttet usikkerhet til argumentene FOR å veie seg hver dag (eller tilnærmet) er som følger (og dette er mine argumenter, mens andre sikkert kan ha andre argumenter):

* KUNNSKAP - For å få den nødvendige kunnskapen om hvordan MIN kropp fungerer på forskjellige matvarer, så kan jeg benytte badevekten over tid, til å fastslå det. På den måten kan jeg justere matinntaket, for eksempel forholdet mellom karbo., proteiner og fett, slik at det blir en fin balanse. Jeg kan introdusere matvarer og ser lett hvilke som er partystoppere. Alt i alt betyr dette at jeg øker oddsen for en sikker og behagelig vektreduksjon.

* FOKUS - For å sikre at man får et bra resultat ved en hver vektreduksjon (eller økning, for de som jobber med det). Så trenger vi alle fokus. Denne fokusen kan man opprettholde på mange forskjellige måter. Noen tar bilde av seg selv hver dag. Andre kjenner på bukselinninga hver 3 mnd. Mens andre igjen velger å gjøre ALT inkl. å veie seg. Jeg er i den siste kategorier og det er med på igjen å øke sannsynligheten for at jeg lykkes med det jeg driver med.

* MOTIVASJON - Når man samler data i historisk perspektiv så vil det alltid være motiverende å sette disse i sammenheng. Dette argumentet gjelder også for de som kun veier seg en gang i uken. Igjen er det slik at dersom man blir demotivert, av sin egen fremgang, så er det en indikator på at man må lære å ikke bli demotivert. Denne lærdomen kan man kun få på en måte, og det er ved å fortsette å veie seg samtidig som man faktisk tenker nøye gjennom ting/evt. med hjelp av andre. Dersom man vet at det ikke vil fungere, så hiver man badevekten og tar kontakt med nærmeste psykolog slik at man snarest mulig får løst opp i det som hindrer fri livsutfoldelse.

* HINDRER AT JEG BLIR SYK - Siden jeg benytter de metodene som maksimerer oddsen for en enkel og suksessrik kosthold/livsstilsendring, så sparer jeg meg for mange vonde opplevelser og nedturer. Disse vonde opplevelsene og nedturene kan på sikt føre til sykdom. Noe jeg naturligvis ikke unner noen. Derfor er det også viktig å benytte virkemidler som produserer friske fornøyde individer, fremfor ulykkelige individer som er i faresonen for å bli syke.

Vel, dette er vel i hovedtrekk argumentene mine da.

[Impulsiw]

Opprinnelig lagt inn av Thorwald, her.

Hei igjen!

Slik jeg oppfatter det så er de aller fleste her inne enige i at det må være opp til individet selv å finne en strategi for sin egen kostholdsomlegging. I dag er den rådende oppfatningen derimot at man skal veie seg sjelden, og helst ikke mer enn en gang i uken. Så kommer spørsmålet mitt, er det slik at de fleste som begynner på lavkarbolinja er spes. disponerte i forhold til farene knyttet til manisk adferd med badevekten? Dette vet jeg virkelig ikke svaret på, men jeg håper jo at svaret er nei. Jeg har i alle fall trodd og ment at flertallet av de som gjennomfører en kostholdsomlegging er rasjonelle tenkende individer, som ikke nødvendigvis trenger å skjermes for seg selv.

Selvfølgelig er de tenktende individer. Men man kan godt være et rasjonelt tenkende individ på alle andre områder i livet fordi om man ikke har et rasjonelt forhold til kropp og vekt. Mange synes selv de er avskyelig fordi de veier 3 eller 50 kg for mye. Det er ikke rasjonelt. Men så kan man ikke rasjonalisere følelser da.

I dette lyset fremstår frykten for å anbefale daglig veiing på badevekten som enormt overdrevet. For det er slik jeg forstår nemlig ikke slik at man blir syk av å veie seg. Dem jeg tar feil, så korriger meg gjerne. Jeg tror like fullt at maniske mennesker gjerne kan missbruke en badevekt, på samme måte som de kan missbruke et kredittkort. Jeg ser bare ikke at løsningen er å forby kredittkort (badevekt) for alle mennesker på planeten? Her ser jeg virkelig ikke logikken.

Det er faktisk sånn at de anbefaler "tvangsshoppere" å klippe kortet i to. Akkurat som de ikke anbefaler en alkoholiker å ha et velfylt barskap hjemme når de skal slutte å drikke. Skal man få bukt med et tvangsmessig forhold til noe må man fjerne alle "cues" som minner om misbruket. Derfor setter de rusmisbrukere inn på instituson fordi de er til fare for seg selv i den perioden de skal slutte. De er ikke sterke nok til å hanskes med farene enda. Slik er det også fex med anorektikere. De kan ikke ha badevekt hjemme for det trigger lysten til å sulte seg. Slik virker ofte badevekta på tvangsspisere/trøstespisere også. Foreningen for kvinner med spiseforstyrrelser anbefaler faktisk å ikke veie seg og ikke nekte seg mat man har lyst på men trene på å spise moderate mengder. Mat må man tross alt for holde seg til resten av livet.

Postulat 1: Syke mennesker er syke, og bør behandles av medisinsk personell. Denne gruppen mennesker er så liten, at den ikke bør øve innflytelse på de generelle rådene som gis til de store gruppene (som vi her antar er friske) fordi det tjener i alles interesse at suksessraten for kostholdsendringen er spisset for best effekt.

Hvis spiseforstyrrelser er en sykdom, er gruppen syke faktisk ikke så liten som du postulerer her. Mange som skal ta av 30 kilo eller mer lider av SYKLIG fedme (søk på metabolsk syndrom på nettet), men det alene er allikevel ikke nok til å holde fingrene av matfatet for de det gjelder. Det er ofte fordi de har et unormalt forhold til mat og metthetsfølelse. De har ofte ca. TUSEN slankekurer bak seg, uten at de er slanke. De har gått ned 10 og gått opp 20. Gått ned 30 og gått opp 40. Det er ikke rent få mennesker i denne kategorien.

Postulat 2: Dersom lavkarbomodellene alle blir spisset for best mulig effekt (hva nå enn det er, det kan jo variere), vil færre mennesker bli syke.

Forskning viser (fått en rapport av Torkild) at man går fortere ned med lavkarbo. Men tilbakefallsprosenten er lik alle andre kurer. De aller fleste faller tilbake og legger på seg igjen. Det betyr at ettervernet er viktigere enn selve "dietten". Det er akkurat som rusmisbrukere på avrusing. Det tar ca. 14 dager å bli avruset men man kan faktisk ikke sette folk ut på gata etter dette og tro alt er i orden.

Så jeg spør igjen. Dersom vi skal komme frem til en anbefaling som vil øke sannsynligheten for at andre kan lykkes lettere med sin kostholdsendring, samt nå målene sine lettere. Er det da relevant å komme med råd basert på at man tror alle/endel/noen er maniske? Jeg mener dette er kontraproduktivt og etterlyser virkelig argumenter som innbyr til en annen tenkning. Så, enlighten me please.

Hvis ting var så enkelt som du framstiller det (eller tror) ville vi vel ikke hatt noe fedmeproblem i vesten eller? Da er det jo bare å følge "kuren" og leve "happily ever after".

Det er en grunn til at de kaller fedme en epedemi.



Anyone?

Når alt kommer til alt er selvfølgelig badevekta en minimal brikke i det hele. Den er faktisk uvesentlig for å lykkes med vektreduksjon.

Det er som på en bil - du liker å følge med på kjørecomputeren for å se hvor mye du bruker på mila - hvor langt bilen kan kjøre på denne tanken med bensin - hvor mye du har tilbakelagt på turen. Men det er strengt tatt ikke nødvendig med den slags informasjon. Legger du i vei med full tank, trenger du ikke mer enn et speedometer (da pga ikke bryte fartsgrenser). Det er faktisk bare å kjøre og fylle på når du tror det trengs. Kjøreoppplevelsen er like god!

[Impulsiw]

Opprinnelig lagt inn av Thorwald, her.

Siden det fremdeles er knyttet usikkerhet til argumentene FOR å veie seg hver dag (eller tilnærmet) er som følger (og dette er mine argumenter, mens andre sikkert kan ha andre argumenter):

* KUNNSKAP - For å få den nødvendige kunnskapen om hvordan MIN kropp fungerer på forskjellige matvarer, så kan jeg benytte badevekten over tid, til å fastslå det. På den måten kan jeg justere matinntaket, for eksempel forholdet mellom karbo., proteiner og fett, slik at det blir en fin balanse. Jeg kan introdusere matvarer og ser lett hvilke som er partystoppere. Alt i alt betyr dette at jeg øker oddsen for en sikker og behagelig vektreduksjon.

Skal du finne opp kruttet på nytt da eller? Jeg vet i alle fall veldig godt hvordan matvarer virker på kroppen min. Har levet i 41 år og har aldri i hele mitt liv trengt en badevekt ene og alene for å "se" hvordan kroppen min reagerer på overspising. Det kjenner jeg veldig godt på bukselinningen og antall dobesøk. En veiing om dagen kan UMULIG gi det all den informasjonen du sier du får ut av et tall på vekta. I beste fall sier den noe om du hva du veier - det er jo det den er laget for.

* FOKUS - For å sikre at man får et bra resultat ved en hver vektreduksjon (eller økning, for de som jobber med det). Så trenger vi alle fokus. Denne fokusen kan man opprettholde på mange forskjellige måter. Noen tar bilde av seg selv hver dag. Andre kjenner på bukselinninga hver 3 mnd. Mens andre igjen velger å gjøre ALT inkl. å veie seg. Jeg er i den siste kategorier og det er med på igjen å øke sannsynligheten for at jeg lykkes med det jeg driver med.

Det kan hende daglig veiing gir deg økt fokus. Men for andre kan det være at dette økte fokuset får begret til å renne over for de er overfokusert fra før.

* MOTIVASJON - Når man samler data i historisk perspektiv så vil det alltid være motiverende å sette disse i sammenheng. Dette argumentet gjelder også for de som kun veier seg en gang i uken. Igjen er det slik at dersom man blir demotivert, av sin egen fremgang, så er det en indikator på at man må lære å ikke bli demotivert. Denne lærdomen kan man kun få på en måte, og det er ved å fortsette å veie seg samtidig som man faktisk tenker nøye gjennom ting/evt. med hjelp av andre. Dersom man vet at det ikke vil fungere, så hiver man badevekten og tar kontakt med nærmeste psykolog slik at man snarest mulig får løst opp i det som hindrer fri livsutfoldelse.

"lære seg å ikke bli demotivert?" Det er mange psykologer som har skrevet om dette. Har du noen tips til de uinvidde?

Er du klar over hvor lang kø det er hos psykologene? Slik fedmeepedemien brer om seg må vi snart ha en psykolog hver. Det er faktisk slik at også folk som trenger psykolog har krav på samme respekt og råd som de som ikke trenger psykolog. De har rett til å delta her på lik linje med de såkalt "rasjonelle". Du kan ikke bare si: gå til psykolog, du har ikke noe å gjøre i de rasjonelles verden".

* HINDRER AT JEG BLIR SYK - Siden jeg benytter de metodene som maksimerer oddsen for en enkel og suksessrik kosthold/livsstilsendring, så sparer jeg meg for mange vonde opplevelser og nedturer. Disse vonde opplevelsene og nedturene kan på sikt føre til sykdom. Noe jeg naturligvis ikke unner noen. Derfor er det også viktig å benytte virkemidler som produserer friske fornøyde individer, fremfor ulykkelige individer som er i faresonen for å bli syke.

ja..det høres ut som et enkelt regnestykke. Jeg skulle VIRKELIG ønske livet var så enkelt som du beskriver det her. Det er en litt naiv tankegang etter mitt skjønn.

Vel, dette er vel i hovedtrekk argumentene mine da.

De har jeg prøvd å svare på etter beste evne

[Thorwald]

Opprinnelig lagt inn av Impulsiw, her.

Når alt kommer til alt er selvfølgelig badevekta en minimal brikke i det hele. Den er faktisk uvesentlig for å lykkes med vektreduksjon.

Hvordan får du deg til å si noe slikt?

Har du noen tall på dette med hvor mange prosent syke det er på forumet her? Eller bare "tror" du at de fleste er syke? For om det er riktig, så kan jo jeg gjerne bli med å anbefale at vi alle kaster badevekten, men jeg tviler litt på at det er nødvendig.

Men om du har noe håndfast, så kom gjerne med det, ellers noterer jeg at dette kun var synsing fra din side.

Ha en fortsatt fin dag!

[Impulsiw]

Nå har jeg ikke snakket om folk på forumet her. Det er noe du "tolker inn" i det jeg skriver.

Jeg snakker om overvekt og fedme på generelt grunnlag. Behøver ikke snakkeom ALLE på forumet. Det er nok av eksempler å ta av "utenfor". Det er skrevet LASSEVIS med bøker om temaet.

Det er ikke jeg som har definert "sykelig overvekt", så det må du eventuelt ta opp med de "lærde" som har forsket på dette. I følge BMI mål er jeg sykelig overvektig. Jeg setter meg ikke akkurat ned å blånekter og sier "nehei...det er ikke noe sykt med meg". Klart det er det jeg har en BMI på nesten 40!! Jeg er et vandrende hjerteinfrakt. Har utviklet insulinresistens og forhøyet kolestrol pga fedme. Skal jeg NEKTE på det da eller?? Her er jo TALLENE klare.. du som er opphengt i tall. Blodverdiene dine sier MASSE om tilstanden til kroppen din. Det er klart at er du 25 år og har en BMI på 40 er det annerledes enn om du er 45 år. Det er rett og slett farligere for de "voksne" enn for de unge. Klart klokka mi tikker nå..jeg må ned i vekt!

Men badevekta er ikke den som motiverer meg til å fortsette ufordrøtent for å si det sånn. Det er tanken på at jeg kunne tenke meg å leve lenger enn til jeg blir 55 år. For meg er ikke fokus å se "fin" ut lenger. Men det var veldig fokus når jeg var 25. Men da var jeg slank og stresset masse med vekta. Opp og ned opp og ned.

Vi har alle våre motiver for vektreduksjon. Men for mange overvektige ligger det årevis med kamp mot kiloene bak. Det er veldig få som har lagt på seg 3 kilo i året i ti år og PLUTSELIG veier 30 kg for mye.

Og jeg snakker GENERELT... Du kan skaffe deg mer kunnskap ved å lese om fedme og spiserforstyrrelser. Det er to ting som ofte henger sammen. Ikke for alle..men for mange.

[Impulsiw]

http://www.shdir.no/vp/template/ver1...&sectionId=268

http://www.uib.no/isf/utposten/2001nr5/utp01507.htm

http://www.nrk.no/nyheter/innenriks/2023901.html

http://no.wikipedia.org/wiki/Fedme (her står det at 1 a 5 nordmenn lider av fedme mens 1 av 50 er sykelig overvektige. Ganske MANAGE eller?)

[Impulsiw]

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=106143 (om stress og fedme)

[Impulsiw]

http://www.helsebiblioteket.no/Psyki...mert+forskning

Oppsumert forskning på spiserforstyrrelser blandt barn og unge. Både anorexi og tvangsspising (bulimi).

[Impulsiw]

Opprinnelig lagt inn av Thorwald, her.

Hvordan får du deg til å si noe slikt?

Har du noen tall på dette med hvor mange prosent syke det er på forumet her? Eller bare "tror" du at de fleste er syke? For om det er riktig, så kan jo jeg gjerne bli med å anbefale at vi alle kaster badevekten, men jeg tviler litt på at det er nødvendig.

Men om du har noe håndfast, så kom gjerne med det, ellers noterer jeg at dette kun var synsing fra din side.

Ha en fortsatt fin dag!

Regner med at du har noe håndfast å bite i nå.

[Løvetann]

Trådstarter ser med overraskelse på at det enkle spørsmålet skulle utløse en så lang diskusjon.

For meg var utgangspunktet at jeg tidligere har syntes det var en støtte å veie meg hver dag når jeg skulle ta kontroll over vekten. Det har vært motiverende, disiplinerende og hjulpet meg å holde fokus i disse periodene. I tillegg har jeg gjennom daglig veiing lært noe om hvordan kroppen reagerer på ulike forhold og hva som er mine normale vektsvingninger. Jeg har trivdes med det og følt at det var helt greit, som en del av morgenritualet. Har aldri vært opphengt i grammene, må faktisk skrive ned vekten i kalenderen for å huske det eksakte tallet. Resultatet styrer altså ikke mitt humør, og jeg kjenner meg over hodet ikke igjen i noen av de negative merkelappene som er blitt satt på fenomenet "daglig veiing".

Mitt forhold til mat har riktig nok vært problematisk, som det sannsynligvis er for flere her. Men det har faktisk ikke noe som helst med svingningene på badevekten å gjøre, det er på helt andre områder jeg har strevd.

Da jeg gjennom lavkarbogruppen og litteratur ble oppmerksom på at det generelt ble anbefalt å veie seg ukentlig, lurte jeg på om det var spesielle grunner til det? Grunner som kunne tilsi at jeg skulle endre på den rutinen jeg egentlig ville ha, når jeg nå skulle i gang med "den siste slankekuren"? Derfor la jeg ut spørsmålet mitt.

I diskusjonen her har jeg forstått at noen er veldig overbevist om at ukentlig veiing er best. Men jeg har ikke sett noe argument som skulle tilsi at JEG skal droppe daglig veiing, når jeg tidligere har erfart at det er positivt motiverende for meg!

Jeg ser at flere her på gruppen har det som meg. Det var fint å se. Hver må selvfølgelig finne ut hva som fungerer best for en selv, enten det gjelder valg av kostholdsfilosofi, veiefrekvens eller alt det andre vi skal ta stilling til når vi skal skaffe oss et bedre og lettere liv.

Lykke til, alle sammen!

[Impulsiw]

Da forstår jeg ikke hvorfor du setter spørsmål ved det i det hele tatt. Hvis det har vært riktig for deg før mener jeg? Hvis du har veid jeg hver dag før og hatt hell med det bør du vel heller spørre deg om hvordan du skal lykkes å HOLDE vekta denne gangen for da er det slik jeg ser det det som er kjernen i problemet ditt. (rett på meg hvis jeg tar feil asså )

Tror hver enkelt må gå i seg selv og spørre: Hvorfor har jeg lagt på meg IGJEN (for de det gjelder, blandt annet meg) ? Er det noe jeg kan gjøre annerledes denne gangen slik at jeg slipper å gå igjennom dette igjen?

For meg handler det om at det skal slutte å handle om hva jeg veier. Må legge fokus på trivsel og helse og ta evt. utseende som en bonus når jeg går ned. Jeg må slutte å spise foran TV, slutte å spise når jeg ikke er sulten, slutte å gå timer uten mat for å så å kjøpe drittmat som egentlig egner seg best som grisemat - knapt det.

Jeg er faktisk mer en jeg spiser og mer enn hva jeg veier og det skal jeg få hjernen min til å forstå denne gangen. Jeg skal gi meg selv omsorg ved å spise sunnere og få en bedre helse ved at jeg går ned i vekt. For jeg lurer meg selv ved å tro at når jeg spiser noe godt er det sunt for meg fordi det smaker så godt - i virkeligheten er det gift i min tilstand. Må bare få hjernen og adferden med på tanken..

Jeg vurderer å veie meg bare 1 gang i måneden. Mye artigere...

[smilefjes]

Opprinnelig lagt inn av Impulsiw, her.

Da er du egentlig enig i at for folk flest er 1 gang i uka det greieste..

Nei, ikke nødvendigvis, men jeg er enig i at det er det som ser ut til å være den vanligste oppfatningen

Jeg er av den oppfatning at man må bruke hodet tilstrekkelig til å både forstå hva som virker for en selv, og hva som ikke virker - samt til å ta lærdom av sine observasjoner - enten det gjelder veiing, karbohydrater, alkohol, trening, søvnmønster, karriærevalg og det meste annet

Altså at vi er forskjellige og man kan ikke peke på et menneske og si - dette vil virke for deg. Man må si dette virker for mange, jeg kjenner også til disse løsningene, samt at jeg har hørt om enda to varianter, også la det være opp til det spesifikke individet som står der å vurdere hva som passer best i akkurat dets tilfelle

[Impulsiw]

Det er jo ingen som prøver å fortelle den enkelte hva som er best for denne.

Men stiller man et spørsmål vil man jo får svar da. Kanskje liker man ikke svarene man får men det er likevel svar. Det er ikke alltid svarene samsvarer med det en selv mener er riktig.

Jeg ringte en gang foreningen for kvinner med spiseforstyrrelser. Tror jeg var ca 28 år. Veide enda mer enn jeg gjør nå. Var veldig deprimert og fortvilet for jeg "slanket meg feit". Hun sa:" du må slutte å slanke deg!" Det var ikke det svaret jeg ville ha. Jeg sa: " jeg kan ikke det for da blir jeg jo enda større!". Hvor langt har slankingen din brakt deg så langt?" Sa damen. Jeg svelget og sa at jeg var over 120 kg og at jeg ikke turte å gå på vekta en gang. Hun sa: "du skal slutte å veie deg og slutte å slanke deg, det er første steg på vei til et normalt liv." Jeg hørte ikke hva hun sa, jeg ville i kke høre for det var ikke det svaret jeg ville ha. Jeg trodde at hvis jeg slapp "kontrollen" (noe jeg i virkeligheten ikke hadde) ville jeg fyllte ut en toseters sofa relativt kjapt. Jeg la på og det gikk enda noen måneder og enda noen kilo på før jeg tenkte at jeg måtte prøve det damen sa. Jeg leste "når følelser blir mat" av Karen Kristensen (hun som startet foreningen for kvinner med spiseforstyrrelser). Ble inspirert til å slippe "kontrollen".

Jeg begynte å kjøpe alt jeg hadde lyst på. Spiste ved kjøkkenbordet. Sluttet med TVspising og kveldsspising. Alt handlet om å lytte til magesekken og sult og metthetsfølelse. Jeg prøvde å finne igjen følelsen. Det var prøv og feil - noen kvelder sprakk jeg..men det ble sjeldnere og sjeldnere. Etter 8 måneder hadde jeg gått ned til 100 kg. Da følte jeg meg slank Hadde det veldig bra og hold vekta i flere år. Helt til jeg begynte å spise om kvelden igjen. Da begynte jeg å spise kun fordi mat smakte godt IGJEN.. som en alkoholiker som får smake brennevin. Sakte gikk jeg opp, så ned, så opp.. Og før jeg visste ordet av det var jeg tilbake i den onde spiralen. Ble gravid og spiste og spiste.. og etter fødselen spiste jeg enda mer grunnet noen medisiner jeg bruker.

Min historie kan ikke være unik. Det nekter jeg å tro. Det var først når jeg sluttet å bry meg om vekta, om tallene om spise og ikke spise at jeg fikk et normalt forhold til mat. Sluttet å spise meg overmett til måltidene. Det var en DELILIG følelse trengte ikke veie meg... Alt gikk naturlig for seg.

Så for meg handler det faktisk ikke om vekta men å få et normalt forhold til mat. Lære å lytte til kroppen ikke "lysta". Så lenge problemet sitter mellom ørene - hjelper det ikke å veie seg hver dag. Det gjør ikke saken bedre - tvert imot.

Derfor råder jeg folk til å veie seg minst mulig. Man kjenner faktisk på kroppen og klærne at det går rette veien. Bedre å fokusere på å kjenne etter inni seg hva man tenker og hvordan man har det underveis.

[Thorwald]

Opprinnelig lagt inn av Impulsiw, her.

(her står det at 1 a 5 nordmenn lider av fedme mens 1 av 50 er sykelig overvektige. Ganske MANAGE eller?)

Ja, definitivt ganske så mange. Det må uansett være lov til å mene at de 2% av befolkningen som er sykelig overvektig IKKE skal være noe argument for at 98% friske mennesker må la være å bruke de beste hjelpemidlene? Hvor er i så tilfelle logikken i det?

Ha en fortsatt fin dag!

[Impulsiw]

Opprinnelig lagt inn av Thorwald, her.

Ja, definitivt ganske så mange. Det må uansett være lov til å mene at de 2% av befolkningen som er sykelig overvektig IKKE skal være noe argument for at 98% friske mennesker må la være å bruke de beste hjelpemidlene? Hvor er i så tilfelle logikken i det?

Ha en fortsatt fin dag!

Har du LEST noen av linkene? 20 % lider av FEDME... et er ganske mange prosent. Hvor mange av disse har spiseforstyrrelser...det går fram av linkene.

Du må jo lese da når jeg kommer med noe håndfast.

Du er faktisk den eneste jeg har hørt om som synes badevekta er et av de beste hjelpemidlene i vektreduksjon. Du snakker bare ut fra deg selv og har du ikke noe mer håndfast å komme med, tar jeg det som ren sysning.. og kan ikke ta det med i beregningen.

Ha en fortsatt fin dag

[Thorwald]

[quote=Impulsiw;488597]Har du LEST noen av linkene?

Ja, jeg leste en lang og kjedelig artikkel om en ernæringsdame i usa. Jeg klarte virkelig ikke å se hvordan det kunne være relevant til vår diskusjon.

[quote=Impulsiw;488597]
20 % lider av FEDME... et er ganske mange prosent. Hvor mange av disse har spiseforstyrrelser...det går fram av linkene.

Jeg er altså ikke så veldig interessert i å finne ut nøyaktig hvor mange mennesker som er syke. Det jeg er opptatt av er hvordan vi skal unngå å lage flere enn nødvendig. For å gjøre det så må vi altså kunne være kritiske til egne holdninger, eller hva?

[quote=Impulsiw;488597]
Du må jo lese da når jeg kommer med noe håndfast.

Jeg forsøkte, men siden det ikke var du som kom med noe håndfast, men barer sendte meg videre til en rekke artikler på nettet, så prioriterte jeg å bruke tiden min på noe annet. Sorry.

[quote=Impulsiw;488597]
Du er faktisk den eneste jeg har hørt om som synes badevekta er et av de beste hjelpemidlene i vektreduksjon.

Det er ett av flere viktige hjelpemidler, og jeg blir litt paff over at jeg ikke skal få lov til å bruke den, og ei heller anbefale andre friske mennesker å bruke den. Jeg etterlyser logikken bak dette, men jeg får altså ikke noe svar. Kanskje det ikke finnes noe logisk argument mot dette? Annet enn at syke mennesker kan bli sykere av å bruke den, mens friske mennesker kan bli friskere av å bruke den? Jammen ikke godt å si...

Opprinnelig lagt inn av Impulsiw, her.

Du snakker bare ut fra deg selv og har du ikke noe mer håndfast å komme med, tar jeg det som ren sysning.. og kan ikke ta det med i beregningen.

Jeg har ingen som helst fagbakgrunn til å mene noe av det jeg mener. Jeg har tvert i mot tryglet og bedt om å få noen til å gi meg noe annet å mene. Uten at jeg har fått særlig napp der i gården (jo, takk for tipset mht. ketostixen). Så om du oppfatter meg som en ren synser, så er jo det temmelig så korrekt oppfattet.