Panikken stiger

[herregud]

Panikken stiger. Følelsene herjer i kroppen min, små skarpe kniver som fyker gjennom blodårene mine og risper meg opp på sin ferd. Pulsen er høy, adrenalinet pumper. Jeg vil ikke føle! Jeg er et dyr, trengt opp i et hjørne, uten fluktmuligheter. Omverdenen er uinteressant, jeg klarer bare å se en ting. Desperat roter jeg gjennom kjøkkenskapet på jakt etter noe å spise. Jeg hyler nesten av lettelse når jeg ser melkesjokoladen, røsker den til meg og napper samtidig med meg den halvspiste potetgullposen som ligger ved siden av. På med TV’n, av med papiret, og frenetisk begynner jeg å stappe sjokoladen inn. Fort, fort. Jeg tygger nesten ikke, bitene glir ned uten at jeg egentlig kjenner smaken. Halve sjokoladen er borte, og jeg tar potetgullet for å få litt variasjon. Søtt, salt, søtt, salt. Noen ganger sammen, andre ganger hver for seg. Blodsukkeret stiger, jeg er i en slags transe. Sjokoladen smyger seg inn i systemet mitt og jager vekk knivene. Den er doven og stor og brer seg utover, legger et beskyttende lag rundt meg og passer på meg. Jeg lener meg tilbake og kjenner rusen virke, jeg har oppnådd det jeg ville; jeg er nummen. Ingenting kan forstyrre, de uønskede følelsene virker så langt borte nå. Det eneste jeg kjenner er kvalmen som setter inn, sur og ødeleggende. Og så, de velkjente følelsene. Skam, selvforakt. Tenk om noen visste hva jeg drev med? Jeg, som er så feit, sitter her og stapper i meg helt ukontrollert. Jeg er et utskudd, ikke normal. Jeg er ikke verdt noen ting, ingen liker meg. Verden ville ha vært bedre uten meg. Jeg er stygg, feit og stygg. Feit. Kvalm. Ekkel. Jeg straffer meg selv fordi jeg er feit. Jeg fortjener ikke bedre. Ekkel.

Dette er innledningen til en blogg på vgb.no og synes den er så god at jeg har lyst til å poste den her. Anbefales !!!

Link til bloggen:
http://8770.vgb.no/2010/07/22/tvangs...vil-snakke-om/