Uhøflig?

[Sari]

Jeg har følt meg litt "uhøflig" noen ganger (mest i starten), nå føler jeg meg litt sær faktisk. Dumt at jeg føler det sånn, men det er så mye "oppdekninger" hele tiden, med venninnetreff og klubb etc., og jeg må hele tiden takke nei til lunsjer, middager, kveldsmat, kaker og brus.
"Kan du ikke skeie ut i dag da??" er et evig spørsmål, det er jo fordi folk tror jeg "bare" er på en vanlig slankekur, og ikke sjønner at jeg må holde meg under 20 gram karber pr dag for å være i ketose. Når jeg forklarer hva ketose er, så blir noen imponert og andre synes jeg sikkert er dum... he he..

Nå skal det sies at de aller aller fleste av mine venninner er små tynne mennesker som stapper i seg alskens og aldri legger på seg, så jeg forventer vel heller ikke at de forstår hva jeg snakker om. Kjenner jeg er litt lei av å forklare meg hele tiden.

[Elastica]

Jeg syns ikke du var uhøflig, all den tid du forsynte deg av gryteretten og var fornøyd med det.

Jeg syns kanskje at det er ørlite uhøflig å ikke spise noe dersom man ankommer et selskap hvor vertene ikke på noen måte kan ane at det kommer et lavkarbo menneske og skal spise hos dem. Folk serverer mat for å være høflige. Det hører litt med i vår omgangsform egentlig.

Jeg valgte å spise av ren høflighet når vi besøkte et vennepar for noen uker siden. Snille damen ble glad for besøk og disket opp med boller og hjemmelaget plommesyltetøy. Laget av mannen hennes kvelden før. Og ja, jeg spiste altså. Jeg syns faktisk at det ville vært uhøflig å be om mandler akkurat da. Fokus ble hyggelig samvær med folk vi er glade i og ikke min diett. Straffen fikk jeg etterpå med litt magevondt, men det var i grunn greit altså.

[Elastica]

Ja, dersom det er folk en omgås til en stadighet så vil jeg ikke anse det som uhøflig om en avslår mat med for høyt karbohydratinnhold altså. En skal ikke gjøre unntak hele tiden heller, da fungerer jo ikke opplegget med ketolyse. folk en omgås hele tiden vet jo som regel om hva en driver med også og kan tilpasse hva de tilbyr.

Jeg vil skille på sammenkomster med hhv venner/familie og fremmede. De som er mine venner/familie tror meg når jeg sier at dette må jeg bare styre selv. Eller så tror de meg ikke, men lar meg holde på med mitt fordi de er glade i meg. Og gjør de ikke noen av delene, så fortjener de ikke mitt selskap.

Er det i fremmede omgivelser, så vurderer jeg om jeg skal gå i det hele tatt og dersom jeg går, så kjører jeg uansett mitt eget løp. Jeg svarer på spørsmål hvis noen spør, men tar ikke opp lavkarbo selv og gjør det ikke til et diskusjonstema der og da. Det er ikke min diett som trenger å stå i fokus. Prøver å vinkle det mot helse og at dette er en medisinsk tilstand jeg må være i, det er ikke noe som heter å "ta bare litt". Mange skjønner ikke slankedelen av det, men de godtar som regel en "medisinsk" forklaring om blodtrykk, hodepine etc. Dersom det ikke funker, sier jeg rett og slett at "vi får være enige i å være uenige" og endrer samtaleemne. Tenk at det i noen sammenhenger er en fordel å være en oppkjefta bergenser med harde konsonanter, kontant setningsbygging og i overkant opparbeidet selvtillit...

[quebec]

[quote=Photobscura;539297]Jeg tror sammenskruinga er likegyldig, det er oppdragelsen vår og forventningene til oss som kjønn som gjør dette, det er i alle fall min teori. Jeg har uansett aldri hatt dette problemet (Bortsett fra en tante som prøvde å tvinge meg til å spise kalvemedaljong da jeg var vegetarianer, men henne snakker jeg i grunn ikke med lenger!)[/quote]

synes jeg ser det hvordan tvang? Prøvde hu å tvinge det nedover halsen din eller

fader og, kjennerjeg blitt provosert når jeg leser slike ting som folk her inne opplever når de takker nei til diverse matvarer.
Uhøflig??? Absolutt ikke. Hva skal jeg si da? har arbeidskollegaer som sjekker ut maten min HVER ENESTE DAG I LUNCHEN. De spør og graver, er uforskammet til de grader, og jeg forsvarer meg til ingen nytte . men de hører jo aldri hva jeg sier når jeg prøver å forklare at jeg blir kanondårlig når bad karbs får inntog i kroppen min.

[Pearl]

Blir du ikke lei av salat hver dag får jeg spørsmål om fra personer som spiser skive med brunost hver dag.

[quebec]

Opprinnelig lagt inn av Pearl, her.

Blir du ikke lei av salat hver dag får jeg spørsmål om fra personer som spiser skive med brunost hver dag.

hahaha, ja da kan vi svare tilbake med samme mønt : BLIR DU???

[wollafruen]

De som synes man er sær eller uhøflig er ofte de som har et lite overvekts- overspisings- eller fråtseproblem selv. De koooooooser seg stappa på raske karber og masse sukker og "kan ikke skjøøønne hvorfor kiloene sitter asså!"

Det er i hvertfall min erfaring. De som kan litt om matens sammensetninger av proteiner, karber og fett og hvordan f.eks et lavkarbokosthold fungerer bryr seg ikke noe om jeg takker nei til kake når jeg er på kur.

[Veggpryd]

Når jeg ikke føler meg sær eller uhøflig - føler jeg meg litt ensom med dette kostholdet... På hjemmebane synes de jeg er skikkelig sær, og orker ikke høre på mine forklaringer på hvorfor jeg spiser som jeg gjør. Det samme ute hos venner/jobb - jeg snakker for døve ører.

Skulle gjerne hatt en i heimen (les: mann ) som også spiste etter LCHF-prinsippet...

[Pearl]

Jeg hørte om et kjedebrev for en stund siden som gikk ut på at du sender mannen din til den som står øverst på listen. Etter noen måneder vil du få ca. 50 nye menn. Noen av disse vil da kanskje være lavkarbo.

[Veggpryd]

Det kjedebrevet vil jeg ha!

[Photobscura]

Sitat:

synes jeg ser det hvordan tvang? Prøvde hu å tvinge det nedover halsen din eller

Ikke akkurat sånn, haha! Men tanta mi tror hun bærer hele verden på sine skuldra (om noen har sett filmen Dalmåser, DER er min tantes personlighet tatt på kornet, altså spot on!!!). Og at hennes slit er større enn andres. Min far hadde opplyst om at jeg ikke spiste kjøtt, og bett henne om å tilberede litt ekstra grønnsaker. Hun husker jo ikke noe som helst, og da vi kom til dekket bord, og hun hadde kokkelert heeele dagen, og jeg sa nei takk til kalvemedaljongene hennes, gjorde hun et stort nummer av det overfor hele selskapet og sa nærmest at jeg skyldte henne å smake på maten, akkurat som om maten hennes ikke var god nok for meg eller noe. Jeg fikk kokeboka "100 måte å tilberede kjøttdeig på" i julegave av henne samme år... Hun gjør meg gæærn, og jeg snakker ikke med henne om jeg ikke må, liksom Go figure

Ellers må jeg si at jeg veldig sjeldent er i spise-med-andre-situasjoner, når jeg tenker over det. Veldig sjeldent. Det er mer kaffe eller vin som er bakgrunn for sosiale sammenkomster blant meg og mine venner.
Men i går skulle jeg i bursdag, og da ringte han som hadde bursdag meg først og spurte om jeg kom, for i tilfelle skulle han ikke putte risen i gryteretten. Når vi var fire gjester, hvorav jeg spiser lavkarbo, og en annen er veganer, så måtte han jo ta en del hensyn, stakkar

[Kitt]

Hensyn til andre tar vi jo hele tiden og når det gjelder familie og nære venner, syns jeg det er en selvfølge at man følger med litt.
Jeg har ikke blomster på bordet eller pynter kake med kiwi når jeg venter min svigermor. Hun er allergisk mot så mangt, men jeg prøver å huske og ta hensyn.

Etter at jeg fikk Dia2 ringte hun før selskaper etc og spurte hva jeg kunne spise. Sa til henne at hun ikke trengte ta hensyn til meg.
Da jeg begynte på ketolyse var hun veldig interessert og fikk kopi av lister jeg fant her inne. Hun skulle få svigerfar til å prøve dette. I tillegg har hun en datter som ikke tåler mel, ikke cøliaki, men allergivarianten.

Likevel kommer det som et sjokk på henne hver gang jeg sier neitakk til noe. Hun serverer kjøtt med poteter og rotgrønnsaker eller steker rundstykker fordi jeg kommer til lunsj, lager tilslørte bondepiker til dessert eller setter frem frukt til meg.

Etter 16 år har hun heller ikke fått med seg at jeg ikke spiser tomater og puttter salaten full hver gang det er det hun serverer!

Uff, fikk lempet av meg litt frustrasjon der, ja!

[Sesti]

Jeg skjønner TS sin frustrasjon her.. For det er mange mennesker som ikke skjønner at det ikke er for å være uhøflig..

Det jeg sliter med er at familien, da særlig min farmor, veit at jeg ikke er allergisk, og blir helt fra seg når jeg ikke vil spise boller og kaker.. Hun er av typen som MÅ gi meg noe, jeg får ikke dra derfra før hun har gitt meg noe å spise.. Slitsomt..:S

Blant de som jeg bor med, foreldrene mine altså, så sliter jeg mer med at de ikke trur dette er bra for meg.. De skuler på meg hver gang jeg nærmer meg kjøkkenet, og sjekker ut hva jeg skal spise, mens de mumler om at "det der kan umulig være bra, jeg håper du vet hva du gjør"...
All verdens forklaring vil nok ikke endre dem nei

Fikk mange gode tips av denne tråden, så kanskje besøk blir enklere i framtiden

[Pearl]

Du er jo ganske ung Sesti og foreldre bekymrer seg ofte for unge jenter som slanker seg. De er ofte redde for at dette handler om en spiseforstyrrelse. Jeg tenker at foreldrebekymring som regel handler om at de bryr seg om deg og vil ditt beste. Kanskje det vil hjelpe foreldrene dine å få mer kunnskap. Du kan invitere dem til å lese Torkil sin ketolysebok. Dersom det ikke hjelper, kan du invitere dem inn på Torkil sitt forum, der kan de stille de spørsmålene de lurer på til ham som lege. Du er så ung at jeg vil tro at du trenger støtte og det er som regel best å ha foreldrene sine med på laget.

[Løvetann]

Opprinnelig lagt inn av Pearl, her.

Jeg hørte om et kjedebrev for en stund siden som gikk ut på at du sender mannen din til den som står øverst på listen. Etter noen måneder vil du få ca. 50 nye menn. Noen av disse vil da kanskje være lavkarbo.

Å, jeg har ledd sånn av denne. Mange ganger.
Takk, Pearl.