Årsaker til ulvehunger

[ada-emilie]

Jeg synes det er fælt å lese at noen her inne sliter med det. Og jeg husker å ha lest at det kan ha fysiske årsaker slik at det skal kunne endres. Nå tror jeg det kan være mange forskjellige årsaker til ulvehunger, derfor vil jeg at denne tråden skal innebære de årsaker vi kjenner til slik at hver av de som sliter med det kan finne sin årsak.

Først: medisiner: Tolvon og Zyprexa kan ha det som bivirkning. Flere medisiner dere vet om? http://www.psykiskhelse.no/index.asp?id=27027

Og endelig fant jeg det:http://www.psykiskhelse.no/index.asp?id=27178
Her står det at bulimikere har gjerne et høyere testesteronnivå.

De vanlige psykiske årsakene kan være: http://www.side2.no/helse/article2849512.ece


Håper på innspill.

[nellie]

Jeg tror at det innimellom rett og slett kan være at kroppen setter litt fart på forbrenninga eller evt andre prosesser i kroppen og at den derfor krever mer for å holde dette gående. Må ikke handle om at man VIL trøkke innpå, men rett og slett at kroppen trenger det. Tror også det er veldig lurt å fore kroppen når dette oppstår, sånn med mindre det er noe som skjer hver dag da.. Da bør man kanskje begynne å titte på andre årsaker.

[LanoGakkGakk]

Takk for denne ada-emilie.

Jeg fikk i sin tid en angivelig diagnose kalt "bulimi uten å kaste opp".
Jeg tenkte helt fra ungdommen av at "bare jeg ikke kaster opp, så er jeg ikke syk", for det eneste som ble snakket om på den tiden var Anorexia. Så jeg fortsatte å stappe i meg dritt og lort til jeg var så full at magen verket, men var sjeleglad for at jeg bare hadde kastet opp en gang i mitt liv etter matorgie, og aldri mer, for det betød altså at jeg ikke var syk.

Nå vet vi jo ganske mye mer etterhvert, og mitt forhold til mat har vært noe helt annet enn friskt. Nå merker jeg vel stort sett at det er mye følesesstyrt. Sprekkene kommer når humøret er i bunn, eller det dukker opp noe som jeg engster meg over. Men så fortsetter det gjerne selv om humøret kommer opp igjen, og det er jo det som gjør at kiloene samler seg og blir for mange av.

Regner med at man sikkert kan ha kombinasjoner av de årsakene du nevner, sånn at flere faktorer spiller inn på samme tid også.

[ada-emilie]

Ja, det tror jeg også, flere årsaker hos hver enkelt også. Og som Nellie sier; det kan være næringssult. Og jeg tenker i tillegg på vanetenkning. Om man pleier å spise "lort" som du kaller det vil man tenke på "lort-mat" når en er sulten også. Man tenker jo ikke i nye baner uten en liten viljesanstrengelse. Jeg så dette så klart da jeg sluttet med pepsi max. Jeg så alltid for meg pepsi max når jeg følte tørst. Når jeg likevel gav den vann ble bildet jeg fikk opp ved tørste endret til vann etter få dager.

Jeg tenker også på selvforakt. Har man det fordi man har spist slik man ikke ønsker kan man lett fortsette å spise dårlig i ren selvforakt og skuffelse. Å gå over til å spise sunt av kjærlighet til seg selv og sin kropp er en stor omstilling.Man spiser da utfra forsiktighetens dyd for ikke å skade kroppen og ikke det motsatte som før, da man ville oppdra seg selv på en skadelig måte. Man kan ikke oppdra en kropps behov og følelser, kun ens egen bevissthet kan heves slik at en får overblikk og overbærenhet.

[LanoGakkGakk]

Ja, det å være glad i seg selv sliter mange med, og den naturlige følgen av å være glad i seg selv er jo også eksempelvis å behandle seg selv med kjærlighet og gi seg selv sunn og god mat.

[FrøkenBianca]

Har ikke lest linkene her, men når jeg leste overskriften måtte jeg bare inn å skrive litt Jeg har diabetes type en og har siden jeg fikk den hatt ENORM apetitt.. Og, det som er relevant i denne settingen da, når jeg fikk føling, altså lavt blodsukker, på høykarbo kunne jeg spise for 5! Det er ikke bare en gang jeg har tømt kjøleskapet o.l.. Verst var det om jeg hadde gått med høyt og sank nedover..
Nå har jeg spist ketogent i cirka 2 uker, og generell lavkarbo et par uker før det.. Blodsukkeret mitt er tilnærma superbra og jeg er ikke så sliten som jeg har vært.. En annen ting jeg også ikke er lenger, det er sulten! Jeg spiser nå 2-3 måltider om dagen, og søthungeren er helt borte.. Ja, jeg spiser lavkarbo-godis av og til, men det er mer av gammel vane.. Til og med pepsi max-inntaket er kutta ned på .. Og så.. igjen.. inn på temaet.. Nå når jeg får føling da, så trenger jeg nesten ikke spise noe.. Ulvehungeren er rett og slett borte! Nå tar jeg noen druesukker-tabletter og så holder det!
Så, jah.. min teori er da som følgende.. Ulvehungeren kommer av at man trigger kroppens blodsukker.. Hvem husker ikke når man var "sunn" og spiste et par knekkebrød til frokost og en time etterpå var man så sulten atte fy?!
Jeg har lest boken "Løsningen på diabetes" av Dr. Bernstein.. Og han skriver blant annet om at ikke-diabetikere kan få de samme sen-skadene som en diabetiker pga svingenede eller for høyt blodsukler... Noe å tenke på ?

Summasumarium.. Min ENORME ulvehunger og mage uten bunn.. Borte vekk med lavkarbo og velregulert blodsukker !

[ada-emilie]

Fant en grunn, ikke til ulvehunger, men til unødvendig spising og mindre fett-tap i forhold til muskeltap i forbindelse med slanking. Nemlig mangel på søvn.http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=2034678

[ada-emilie]

Remeron. Også en pille som gir økt apetitt og vekt? http://littlebig.blogg.no/1281011665...itt_remer.html

[Photobscura]

Jeg har i grunn ikke hatt denne ulvehungeren, men det med selvforakt i forhold til mat (i mitt tilfelle straffe meg selv ved å ikke spise) kjenner jeg meg godt igjen i! Jeg føler på det at både det å overspise/ikke spise og annen form for matmisbruk som bunner i noe psykisk er som selvskading, og man skader jo seg selv bevisst med en grad av selvforakt, tror dere ikke? Jeg syntes i alle fall det var et veldig beskrivende ord, og morsomt nok er det ikke et jeg har tenkt på i de sammenheng før, selv om det nok har vært sånn. Jeg har mer tenkt at jeg setter et slags adelsmerke på meg selv når jeg hever meg over noe så "verdslig" som å spise, at jeg var stolt da jeg surra rundt med rumlende mage og lavt blodsukker. Det er jo helt latterlig.
Men det er ganske fascinerende å se hva som skjer med mitt forhold til kroppen når jeg er god mot den, den spiller på lag med meg, og forakten forsvinner!

Nå skal jeg ikke ta over tråden med min greie, som enn om beslektning er noe annet, men jeg måtte bare henge meg litt opp i akkurat AdaEmilies ordvalg, som gikk rett hjem hos meg .

[streber]

Må henge meg på Nellie, har noen dager innimellom der jeg kjenner meg så sulten at jeg nesten blir sprø he he, men har hele tiden tenkt at vil kroppen ha mat skal den få det-så lenge det er mat som passer til det kostholdet jeg til enhver tid følger, ED denne siste tiden. For min del er det reell sult, resulterer i et lite måltid eller to ekstra den dagen og litt vektnedgang ganske snart etterpå, kjekke saker. Gi kroppen det den trenger og den takker deg"godtesyke" er noe helt annet, det er bare en lyst som kommer når jeg vil kose meg når alle andre gjør det, eller dagene før mens. Prøver da å finne noe som ikke er så alt for galt ifølge kostholdet jeg følger. Lytter til kroppen rett og slett. Men dette er meg, er veldig klar over at sultfølelsen kan komme av mange andre ting, som nevnt over i tråden her.

[kamp]

Risperdal
Fluoxetin...

prøvd begge to og aldri aldri aldri igjen..

Årsaken til min ulvehunger er mangel på fett og i periode nok mat..

[ada-emilie]

Jo, jeg tror også det er det når det både gjelder frivillig sulting og frivillig overspising, Photo. Du kupper ikke tråden. Bare fint du deler.Jeg kjenner meg igjen i det du sier om å ville heve seg over verdslige behov som mat. Og kjenner forakt hvis jeg er sulten utover det jeg mener kroppen skulle ta til takke med

Interessant Streber, at man går ned i vekt etter å ha tillatt seg ekstra mat ved behov. Takk for at du deler.

Takk for nyttig info,kamp.