Trengte du å bli stor?

[ada-emilie]

Å virkelig bry seg er bra selvsagt. Om man tror en har en spiseforstyrrelse er det bra at man spør om noe er i vegen siden hun har blitt så tynn. Det er fokuset på kroppen som blir feil,mener jeg. Jeg har to erfaringer med psykolog i forbindelse med spiseforstyrrelse. Den første måtte kommentere at jeg hadde gått ned i vekt hver gang jeg kom. Det fikk meg til å føle meg "feil" og dermed tørte jeg ikke si noe. Den neste jeg gikk til sa aldri noe om kropen min og var bare interessert i følelsene og oppfatningene mine. Med henne åpnet jeg meg opp og ble raskt mindre redd mennesker og mer tydelig i forhold til dem.

Mange av de som spiser mye er trøstespisere, bruker mat for å bedøve smerte, eller spiser mye pga andre følelser de ikke takler, som stress f.eks. Å da se på kroppen som problemet blir helt feil.

[Photobscura]

Men tydelig fedme eller avmagring må jo kunne anses som et symptom på dette, og kan ha mye å si for helsa rent fysisk. Jeg tror nok det er mye av triggeren i at noen begynner å bry seg. Det er lettere å skjule følelser enn et betydelig vekttap/vektoppgang.
Men så klart, du har helt rett. Følelsene bak enhver form for spiseforstyrrelse har enormt mye å si, og fokuset bør rettes i størst grad mot det. Det tror jeg ingen er uenig i.

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

Men tydelig fedme eller avmagring må jo kunne anses som et symptom på dette, og kan ha mye å si for helsa rent fysisk. Jeg tror nok det er mye av triggeren i at noen begynner å bryu seg. Det er lettere å skjule følelser enn et betydelig vekttap/vektoppgang.
Men så klart, du har helt rett. Følelsene bak enhver form for spiseforstyrrelse har enormt mye å si, og fokuset bør rettes i størst grad mot det. Det tror jeg ingen er uenig i.

Men så er det det at det kanskje er lettere å se "unormale" vektsvigninger (symptomene) hos en person enn lidelsen (årsaken) som ligger bak. Ergo atter en grunn til å involvere seg. For det ER ikke alle med spiseforstyrrelser som tar kontakt med lege. Og noen trenger en tupp bak for å søke hjelp.
Jeg tuppet ei dame en gang, og fremdeles snakker ho om hvor glad ho er for at jeg tok tak i situasjonen den gangen for ca 20 år siden. Ho regner med at ho ikke hadde vært i livet i dag hvis ho hadde fortsatt slik ho holdt på.

[senorita]

Jeg ble stor pga disse grunnene :

1. flyttet hjemmefra, tjente masse penger, kjøpte det jeg følte for av mat og snop og junk.

2. Aldri likt å trene eller å gjøre fysiske tunge ting.

3. alltid tenkt at "man lever jo bare engang, og jeg gidder ikke kaste bort livet mitt med å spise sunn og ekkel mat, når jeg kan spise god mat" (dvs lavkalori uten fett, og bare grønnsaker og sånn kjedelig mat.. )

Men når man blir så stor at man får fysiske plager i tillegg til de psykiske så må en jo bare ta tak i det..Og jeg hadde ikke klart det på annen måte enn lavkarbo.. for her spiser jeg nesten som før, kun pasta og risen jeg har kuttet ut igrunn.. lekende lett.
For sånn er det med meg, jeg velger alltid letteste utvei.. Alt skal være lett, og blir det for mye pes og ork, så sprekker jeg bare..

[ada-emilie]

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Men så er det det at det kanskje er lettere å se "unormale" vektsvigninger (symptomene) hos en person enn lidelsen (årsaken) som ligger bak. Ergo atter en grunn til å involvere seg. For det ER ikke alle med spiseforstyrrelser som tar kontakt med lege. Og noen trenger en tupp bak for å søke hjelp.
Jeg tuppet ei dame en gang, og fremdeles snakker ho om hvor glad ho er for at jeg tok tak i situasjonen den gangen for ca 20 år siden. Ho regner med at ho ikke hadde vært i livet i dag hvis ho hadde fortsatt slik ho holdt på.

Ja, men at hun tok tak i problemene sine kan være fordi noen viste henne kjærlighet. Ikke fordi hun "trengte det". Om man er ensom uten noen å være glad i og uten noen som er glad i en er det ikke rart de vil dø heller. Da trenger man ikke høre at man må skjerpe seg, men trenger å innse at noen vil ha de her i verden. Om noen vil ha de her i verden vil de kanskje bli og så tar de tak i problemene sine selv.

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av ada-emilie, her.

Ja, men at hun tok tak i problemene sine kan være fordi noen viste henne kjærlighet. Ikke fordi hun "trengte det". Om man er ensom uten noen å være glad i og uten noen som er glad i en er det ikke rart de vil dø heller. Da trenger man ikke høre at man må skjerpe seg, men trenger å innse at noen vil ha de her i verden. Om noen vil ha de her i verden vil de kanskje bli og så tar de tak i problemene sine selv.

Tro meg, hun trengte det. Kjærlighet fikk hun mer enn nok av. Men alle jattet med henne.

Det er ikke så lenge siden jeg leste om ei dame som var innlagt på sykehuset grunnet enorm fedme. Hun skulle få behandlig på sykehuset for å gå ned i vekt. Det som skjer er at dama dør fordi familien hennes gjør det som dama ber om, nemlig smugler inn mat som hun fråtser i seg..
Det ER ikke alltid at man vet sitt eget beste..

[Carisma]

Nei, jeg trengte ikke å bli stor. Ikke for å beskytte meg selv på noen måte. Jeg bare ble det, uten å kunne gjøre noe med det. Jeg har kjempet mot hormonene hele livet, og fulgt alle råd og kurer mulig for å ikke bli det, likevel ble jeg det. Men jeg har aldri latt det hindre meg på noen måte. Jeg trener, er med venner, gjør det jeg vil gjøre. Kun unntaksvis opplever jeg situasjoner som minner meg på at jeg har utfordringer andre ikke har. Men det har også gjort at jeg hele livet har fått tilbakemeldinger på at andre etterhvert heller ikke tenker på meg som "anderledes" (jeg har alltid bare hatt tynne venner).
Jeg kunne sikkert blitt et mobbeoffer på skolen, men det bare prellet av. Jeg så rett og slett ikke poenget i å la så uintelligente ting ta opp tida mi Eller så hadde jeg et svar på lager som bare datt ut tuen at jeg tenkte over det. Noe som gjorde at de som forsøkte seg med drittslenging senere ble blandt mine bedre venner. Men det gjorde jo også at jeg ble sett på som mer en av gutta enn en jente. Men det igjen gjorde det kanskje enklere for meg å ikke henge meg opp i begrensningene?
Selvfølgelig har jeg i perioder hatt mindre selvfølelse og forbannet størrelsen min opp og ned, men det har likevel aldri hatt noe å si for hvem jeg som PERSON er. I ettertid ser jeg det klart.

Jeg tror fullt og fast på at man selv velger hvordan man vil at andre skal oppfatte en, og det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det!

[Kanutten]

I

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Nei, jeg trengte ikke å bli stor. Ikke for å beskytte meg selv på noen måte. Jeg bare ble det, uten å kunne gjøre noe med det. Jeg har kjempet mot hormonene hele livet, og fulgt alle råd og kurer mulig for å ikke bli det, likevel ble jeg det. Men jeg har aldri latt det hindre meg på noen måte. Jeg trener, er med venner, gjør det jeg vil gjøre. Kun unntaksvis opplever jeg situasjoner som minner meg på at jeg har utfordringer andre ikke har. Men det har også gjort at jeg hele livet har fått tilbakemeldinger på at andre etterhvert heller ikke tenker på meg som "anderledes" (jeg har alltid bare hatt tynne venner).
Jeg kunne sikkert blitt et mobbeoffer på skolen, men det bare prellet av. Jeg så rett og slett ikke poenget i å la så uintelligente ting ta opp tida mi Eller så hadde jeg et svar på lager som bare datt ut tuen at jeg tenkte over det. Noe som gjorde at de som forsøkte seg med drittslenging senere ble blandt mine bedre venner. Men det gjorde jo også at jeg ble sett på som mer en av gutta enn en jente. Men det igjen gjorde det kanskje enklere for meg å ikke henge meg opp i begrensningene?
Selvfølgelig har jeg i perioder hatt mindre selvfølelse og forbannet størrelsen min opp og ned, men det har likevel aldri hatt noe å si for hvem jeg som PERSON er. I ettertid ser jeg det klart.

Jeg tror fullt og fast på at man selv velger hvordan man vil at andre skal oppfatte en, og det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det!

Samme her og helt enig!