Når og hvordan ble du tykk?

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Fullfres, her.

jeg klarer ikke smaken av vann. Sånn har jeg vært hele livet. Ingen tror meg når jeg sier at det smakker metallisk og vondt, men sånn er det faktisk.

sånn hadde jeg det også, helt til jeg fant ut at vann ikke er vann. Vannet jeg er vokst opp med smaker grusomt, og jeg brekker meg om jeg forsøker å drikke det. Det er brønnvann, som jo liksom skal være sunnere enn annet men Oslo-vann f.eks syns jeg kjempegodt! men jeg måtte på en skikkelig avvenning først, fra den grusomme smaken av det andre vannet før jeg lærte å sette pris på vann. Forresten syns jeg ikke noe særlig om flaskevann heller....

[Fullfres]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

sånn hadde jeg det også, helt til jeg fant ut at vann ikke er vann. Vannet jeg er vokst opp med smaker grusomt, og jeg brekker meg om jeg forsøker å drikke det. Det er brønnvann, som jo liksom skal være sunnere enn annet men Oslo-vann f.eks syns jeg kjempegodt! men jeg måtte på en skikkelig avvenning først, fra den grusomme smaken av det andre vannet før jeg lærte å sette pris på vann. Forresten syns jeg ikke noe særlig om flaskevann heller....

Ugh! Det skjønner jeg godt! Brønnvann smaker ikke godt! Jeg syntes vannet i Oslo smaker enda verre jeg da. Og vannet på vgs her i bygda smaker såpe! Men hjemme hos oss smaker faktisk vannet godt i forhold til andre steder. Det er bare det at jeg fikser ikke å drikke det likevel. jeg prøver med jevne mellomrom å venne meg til det, men nei.

Men nå har jeg lovet å ikke kapre denne tråden lenger, så jeg skal prøve mitt beste å lage en dagbok istedet Tusen takk for alle svar til meg her inne

[CherryBerry]

Noen flere som vil dele?

[tjeldberg]

Kan fint dele, selv om jeg er litt på etterskudd

Før jeg startet i på barneskolen var jeg tjukk, så kan derfor ikke helt tidsfeste det. Men har sett på bilder at det nok var fra rundt 4 års alder. Har også hørt at jeg nektet å veie meg på kontrollene hos helsesøster, så jeg forstod nok tidlig at jeg var for stor. Husker første gangen jeg ble mobbet for det så ver det en gutt som skjellte meg ut, husker det så godt for traff han kort tid etterpå , men da gikk jeg sammen med min mor og da turte han ikke si noe. Da var jeg ikke startet på skolen enda. Mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen, hovedsaklig av baptiseter. Har av den grunn problemer med å se hvor mye medmennesklighet religiøse folk innehar. Slet med bulimi og selvskading gjennom ungdommsskolen. Dvs, bulimi vet jeg ikke om går over, kommer gjerne igjen i meget vanskelige perioder.

Hadde heldigvis noen meget gode venner også, men sliter ennu med å annse folkene som mobbet meg på barneskolen som folk med vett i hodet og har null respekt for dem. Til tross for at det utenfra kan se ut som at de er blitt voksne de også Kjenner de ikke, så kan ikke si om det stemmer eller ikke. Er fra ei lita bygd, så vet godt hvor og hva de holder på med nå.
Selvtillit og selvrespekt fikk jeg etter endel år borte fra hjembygda og har etter det ikke slitt med mobbing Overvekt har jeg hatt hele tiden, i variernde grad. Vekt rundt 80 kg hadde passet meg fint, men har et stykke igjen dit etter stressende periode med studier og graviditet.

[millah]

Jeg har vært ganske rund, makelig anlagt og glad i godsaker, siden jeg var ei lita jente. Kosten hjemme var nok sunn nok ift. hva de visste den gangen, med mye lightprodukter fordi mamma ofte var på slankern, og periodevis prøvde å slanke meg. Ei skive til frokost og ei til lunsj skulle være nok. Jeg gikk ofte rundt og var sulten, og jeg husker at jeg gikk og tenkte på hvor og hvordan jeg kunne få i meg noe godt. Det ble mye sniking i skapene. Kaffebesøk var et mareritt, fordi jeg ville dykke ned i kakefatet, mens foreldrene mine prøvde å begrense meg... Og noen ganger fikk jeg fråtse litt i noe, når "vi skulle kose oss": Jeg ble litt forvirra, kan du si.

Jeg ble også erta en del i barndommen, forresten, og var omtrent lavest på rangstigen i klassen. Men jeg har egentlig ikke så mye imot dem som erta, de visste jo ikke hva de gjorde med selvtilliten min. Jeg hadde noen få gode venner, og klarte meg fint.

Jeg ble større og større i løpet av tenårene, da jeg bestemte mer selv over hva jeg spiste. Og hormonene slo inn, og det ble nok en del trøstespising. Men jeg klarte å ta av en del de siste årene på videregående, husker jeg. Jogga hver morgen, til og med. Og etter det... De siste 18 årene har jeg slanket meg, lagt på meg, slanket meg og lagt på meg MER.

Så hvordan ble jeg egentlig tjukk? En kombinasjon av fysisk anlegg, lavt aktivitetsnivå, altfor strenge restriksjoner / "nå skal vi kose oss" i barndommen, dårlig selvtillit og selvfølelse, og et kosthold som opprettholdt et evig sug etter noe mer.

Når jeg spiser for mye, kan det være mange årsaker. Jeg er sliten, trøtt, kjeder meg, er rastløs, engster meg for noe, er trist, sint, frustrert, jeg kan spise for å være sosial eller spiser fordi det er en vane. Og det hjelper jo! Det hjelper bare ikke helsa mi!

Derfor prøver jeg å finne andre ting som hjelper på vanskelige følelser (f. eks. male bilder i stedet for å raide kjøleskapet). Og så har jeg et kosthold som jeg kan leve med, som ikke er for strikt, og ikke er for slapt. Og jeg smygmosjonerer, det vil si, jeg bruker trappene og går til og fra jobb. Jeg håper det gjør at jeg endelig kommer ut av den uendelige runddansen med slanking og overspising!