Tvangsforing av anorektikere

[Summer]

Nytt lovverk åpner for tvangsforing av anorektikere etter nyttår:

http://www.dagbladet.no/dinside/2006/11/24/483934.html

Hva synes dere?

Jeg trodde det var lov allerede, og ser at de faktisk har brukt lov om psykisk helsevern hjemler når de har gjort dette.

Jeg likte spesielt godt dette sitatet:

Opprinnelig lagt inn av Dagbladet

Men når lov om psykisk helsevern endres fra nyttår, vil behandlingsapparatet kunne definere ernæring som medisin.

Det MÅ jo bare gi flere positive ringvirkninger ikke sant?

[jeef-micro]

synes det er bra at de definerer og prøver å gjøre noe med problemene, men jeg tror ikke svaret kun ligger i tvangsforing, så jeg håper de gjør andre ting i tilegg

(og nå har jeg ikke rukket å lest den artiklen før jeg svarer da...)

[Huldr]

*Grøss*

[Summer]

Opprinnelig lagt inn av jeef-micro, her.

synes det er bra at de definerer og prøver å gjøre noe med problemene, men jeg tror ikke svaret kun ligger i tvangsforing, så jeg håper de gjør andre ting i tilegg

(og nå har jeg ikke rukket å lest den artiklen før jeg svarer da...)

Etter det jeg vet så har de ganske omfattende og gode programmer ifht SF behandlinger, så jeg går ut i fra at dette kommer i tillegg til og ikke som erstatning for, det ville jo vært et tilbakeskritt.

Hvorfor grøsser du Skilla?

[guro]

Jeg kan ingenting om slik behandling. Men jeg syntes det hørtes litt voldsomt ut. Og forstår ikke helt at det skal løse problemet, som jo er psykisk ... Betyr det at de skal sulte overvektige også liksom ...

Men at ernæring er medisin, det er flott!

[Huldr]

Opprinnelig lagt inn av Lise, her.

Hvorfor grøsser du Skilla?

Skilla?

Jeg synes ikke det er riktig å bruke tvang, selv om jeg ser at det er nødvendig i noen situasjoner (hvis andre kan bli skadet, eller hvis noen skader seg selv pga autisme og slikt). Men jeg synes det er et overgrep å tvangsfore anorektikere. Og også å gi folk medikamenter mot deres vilje, slik det står om i artikkelen (antidepressiva).

Tvang er et farlig virkemiddel. Hvem er kvalifisert nok til å avgjøre at det skal kunne brukes?

Det må finnes alternativer - f eks at man skriver under på en kontrakt om å spise/ få sondenæring når man er i behandling? Jeg tror ikke vold fører til noe godt behandlingsklima.

Mennesket er grunnleggende fritt - også til å begå handlinger som skader det selv.

Opprinnelig lagt inn av Guro

Men at ernæring er medisin, det er flott!

[Huldr]

Ikke dermed sagt at jeg mener man skal legge til rette for at mennesker skader seg selv, altså ... Det er vel f eks lurt å ikke ha kniver og lightere på lukket avdeling

[jeef-micro]

forsåvidt enig med deg Frøy, men for de som har gått så langt at de kommer til å dø uten ernæring så er kanskje tvang den løsningen som fører til overlevelse, og så kan man begynne å jobbe med det psykiske når kroppen har fått det den må ha... men det er jo i ekstreme tilfeller da...

[Summer]

Opprinnelig lagt inn av Frøy, her.

Skilla?

Sorry, er så innarbeidet.

Sitat:

Jeg synes ikke det er riktig å bruke tvang, selv om jeg ser at det er nødvendig i noen situasjoner (hvis andre kan bli skadet, eller hvis noen skader seg selv pga autisme og slikt). Men jeg synes det er et overgrep å tvangsfore anorektikere. Og også å gi folk medikamenter mot deres vilje, slik det står om i artikkelen (antidepressiva).

Men man kan jo ikke tvangsfore hvem som helst med antidepressiva. Ingen kan tvangsbehandle noen uten at en kyndig psykiatrer har slått fast at mennesket er til fare for seg selv og andre (det vil i praksis si at man må være truende suicidal, ha gjennomført et selvmordsforsøk og stå i fare for å gjenta).

Sitat:

Tvang er et farlig virkemiddel. Hvem er kvalifisert nok til å avgjøre at det skal kunne brukes?

Det skrev jeg litt om over, og jeg går ut i fra at spesialistleger og psykiatrere vil vite når det er fare for liv og helse.

Sitat:

Det må finnes alternativer - f eks at man skriver under på en kontrakt om å spise/ få sondenæring når man er i behandling? Jeg tror ikke vold fører til noe godt behandlingsklima.

Det er et veldig godt poeng. Men som sagt, så vil det jo kun brukes i situasjoner der det ikke vil bli noe behandlingsklima hvis man ikke redder vedkommende.

Sitat:

Mennesket er grunnleggende fritt - også til å begå handlinger som skader det selv.

Filosofisk sett ja, men juridisk, så kan helsevesenet redde liv gjennom tvangsbehandling av dem som er til fare for seg selv og andre.

Opprinnelig lagt inn av jeef-micro, her.

forsåvidt enig med deg Frøy, men for de som har gått så langt at de kommer til å dø uten ernæring så er kanskje tvang den løsningen som fører til overlevelse, og så kan man begynne å jobbe med det psykiske når kroppen har fått det den må ha... men det er jo i ekstreme tilfeller da...

Ja, og en sånn lov vil jo gjelde de ekstreme tilfellene.

[Huldr]

Opprinnelig lagt inn av Lise, her.

Sorry, er så innarbeidet.

Alt i orden

Men jeg synes det blir feil å "redde" et menneske mot sin vilje ... Særlig hvis man ikke er villig til å gi all den hjelp og støtte dette mennesket trenger fremover, kanskje i årevis. Det blir noe av det samme som å berge sterkt hjerneskadde eller for tidlig fødte barn uten å ta noe ansvar for livet deres etterpå.

Kanskje finnes det også litt egoistiske grunner fra hjelpeapparatet og/ eller de pårørende for å hindre noen som har bestemt seg for å dø ...?

Jeg tror ikke det er noe fasitsvar her altså. Jeg vet ikke helt hvilke situasjoner det er snakk om heller.

Men la oss si at noen er bevisstløs av mangel på næring - da synes jeg det er på sin plass å gi næring for å redde livet til denne personen som ikke kan ta en avgjørelse selv. Men hvis det er en som med viten og vilje har sluttet å ta til seg næring, er døden nær og vet det og er nærværende nok til å si "nei, dette vil jeg ikke", synes jeg ikke det er greit å overprøve den personens avgjørelse.

Man må respektere at noen ikke vil ha behandling, at noen ikke vil reddes, at noen ønsker å dø. Det er brutalt, det er vondt for de som står rundt, men det er ikke dem det faktisk gjelder.

Men nå ser jeg av artikkelen at dette jeg skriver om over her er det faktisk adgang til fra før. Saken her er tydeligvis om man skal kunne bruke tvang som behandling uten at det er fare for liv og helse.

Da er det ihvertfall helt forkastelig etter min mening ...

[Summer]

Opprinnelig lagt inn av Frøy, her.

Alt i orden

Men jeg synes det blir feil å "redde" et menneske mot sin vilje ... Særlig hvis man ikke er villig til å gi all den hjelp og støtte dette mennesket trenger fremover, kanskje i årevis. Det blir noe av det samme som å berge sterkt hjerneskadde eller for tidlig fødte barn uten å ta noe ansvar for livet deres etterpå.

Kanskje finnes det også litt egoistiske grunner fra hjelpeapparatet og/ eller de pårørende for å hindre noen som har bestemt seg for å dø ...?

Jeg tror ikke det er noe fasitsvar her altså. Jeg vet ikke helt hvilke situasjoner det er snakk om heller.

Men la oss si at noen er bevisstløs av mangel på næring - da synes jeg det er på sin plass å gi næring for å redde livet til denne personen som ikke kan ta en avgjørelse selv. Men hvis det er en som med viten og vilje har sluttet å ta til seg næring, er døden nær og vet det og er nærværende nok til å si "nei, dette vil jeg ikke", synes jeg ikke det er greit å overprøve den personens avgjørelse.

Man må respektere at noen ikke vil ha behandling, at noen ikke vil reddes, at noen ønsker å dø. Det er brutalt, det er vondt for de som står rundt, men det er ikke dem det faktisk gjelder.

Men nå ser jeg av artikkelen at dette jeg skriver om over her er det faktisk adgang til fra før. Saken her er tydeligvis om man skal kunne bruke tvang som behandling uten at det er fare for liv og helse.

Da er det ihvertfall helt forkastelig etter min mening ...

Vi ser visst ting på helt forskjellig måte. Du har nok rett i at ingen hjelpeapparat kan fjerne all smerte hos et menneske, eller være der hele tiden for mennesker. Men grunnen til at det er tilgang til å tvangsbehandle suicidale er jo fordi dette ikke er en frisk og naturlig tilstand. Det er en kjemisk ubalanse i hjernen som snakker når folk blir suicidale. Jeg for min del ville synes det var ille å la en anorektiker velge å dø uten å prøve å redde dem. Det ville i mine øyne være passiv dødshjelp og et grovt svik mot mennesket. De fleste som ønsker å dø og slippe unna noe vanskelig er glad for livet senere når de har fått jobbet seg ut av det.

Du skriver: En som med vitende vilje har sluttet å ta til seg næring. Jeg kan ikke tenke meg at denne lovendringen vil gjelde friske mennesker som sultestreiker feks.

[Fedonisten]

Går det an å si at man er enig med alle? Jeg syns dette er en sak det er så vanskelig å ha EN mening om jeg, for det trykket på knapper hos meg uansett hvilket standpunkt jeg velger å ta.

Det jeg imidlertid blir mer og mer sikker på, er at det er viktig å tenke helhetlig i behandling av pasienter. Uansett hva de lider av. Kropp og sjel/psyke er ett og kan ikke skilles, og da må hele mennesket behandles også.

Jeg syns kanskje det er 'bortkastet' å tvangsfore en pasient mens h*n ligger på sykehus hvis vedkommende ikke får tett oppfølging i etterkant. Både i forhold til matinntak, men også psykologisk oppfølging. Jeg har kjenner ei som har vært tvangsinnlagt og fått sondenæring en gang.

'Jeg visste at dette ordnet jeg opp i selv så snart jeg var ute av sykehuset igjen, men klart jeg ble veldig irritert av at legene forsinket prosessen min. For å hjelpe på min prosess lå jeg og strikket hele dagen, for det forbrenner vel litt det også?'

Veldig vanskelig problemstilling sånne saker syns jeg. Men veldig bra du startet denne tråden Lise.

[Nena]

Opprinnelig lagt inn av Fedonisten, her.

Det jeg imidlertid blir mer og mer sikker på, er at det er viktig å tenke helhetlig i behandling av pasienter. Uansett hva de lider av. Kropp og sjel/psyke er ett og kan ikke skilles, og da må hele mennesket behandles også.

Jeg syns kanskje det er 'bortkastet' å tvangsfore en pasient mens h*n ligger på sykehus hvis vedkommende ikke får tett oppfølging i etterkant. Både i forhold til matinntak, men også psykologisk oppfølging.

[Photobscura]

dette er vanskelig ja... men jeg tenker sånn i forhold til eventuellt nytt lovverk at de i første hand tenker på å redde liv. i tilfeller hvor folk har sultet seg til den grad at livet står i fare. bare for å overvinne den bolken liksom, sånn at det er vunnet tid til å prøve å behandle sykdommen. i likhet med mange, så kjenner jeg noen som har vært tvangsinnlagt, og fikk sondering mot sin vilje. men hun sa i ettertid at hun var psykisk syk, og trengte at noen tok over viljen hennes, så hun i det minste overlevde, og fikk sjansen til å revurdere sine personlige verdier.
men noe som jeg i det hele tatt savner veldig i norge, på alt som berører mennesker, livstilstand og helse, være det seg fysisk eller psykisk: SKJØNNSVURDERING! SKJØNNSVURDERING! SKJØNNSVURDERING!

[kristih]

Hva om de faktisk prövde å hjelpe folk FÖR de er på dödens rand??Behandle årsaken ikke symptomene..?? Å legge noen millioner i psykiskhelsevern istedenfor tvansforing.. Det hadde nok hjulpet fler tror jeg...

[mofe]

Opprinnelig lagt inn av Lise

De fleste som ønsker å dø og slippe unna noe vanskelig er glad for livet senere når de har fått jobbet seg ut av det.

Et veldig viktig poeng.

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av kristih, her.

Hva om de faktisk prövde å hjelpe folk FÖR de er på dödens rand??Behandle årsaken ikke symptomene..?? Å legge noen millioner i psykiskhelsevern istedenfor tvansforing.. Det hadde nok hjulpet fler tror jeg...

jeg har inntrykket av at folk har en sterk tendens til å friskmelde seg selv, kimse det bort o.l. og familien like så, fordi de ikke kan se at deres perfekte elskede barn kan ha gått til det skritt. om du skjønner hva jeg mener. det er nok desverre i ytterste konsekvens at disse tilfellene blir hentet opp i størst grad.
men jeg er enig generellt når det gjelder psykisk helsevern. pga økonomi (som strengt tatt ikke burde være noe problem i så viktige tilfeller i vårt land....) så lar man altfor ogte alvorlige tilfeller passere, fordi det alltid er noe som er mer alvorlig, og grensene blir stadig forskøvet pga ressurser.
trist er det!

[PotetGulla]

det er jo like bortkasta som å male over en vegg med høl i.. eller noe sånt. problemet er bare borte for andre som ser. da ville jo ikke like mange anorektikere frivillig legge seg inn, hvis de visste at de uansett ikke fikk ordentlig hjelp.

[Summer]

Må det ene nødvendigvis utelukke det andre da?

Jeg for min del går jo ut ifra at det vil bli i tillegg til alle de andre tiltakene, og at det ikke vil bli brukt mer enn nødvendig, slik det gjøres på andre tvangsområder i dag (rus og psykiatri).

[BiggestLooser]

Jeg kan anbefale dere å google begrepet "pro+ana" (pro anorexia). Det er utrolig mange websteder der de mener at anorexia/bulimia ikke er spiseforstyrrelser, men livsstilsvalg. Jeg har lest noen av de og innleggene går mye ut på hvordan de går frem for å lure sine foreldre og "jippi i dag har jeg bare spist 70 kalorier og i morra skal jeg prøve å spise mindre". De har mye samme innstilling til sin "kostfilosofi" som vi har til mer seriøse kostfilosofier.

De har til og med foto av radmagre modeller og kaller det "thinspiration". Skremmende. Tvangsbehandling vil kun hjelpe i øyeblikket, men så snart disse er ute igjen vil de sulte seg magre igjen. Unntatt de få som skjønner at de er syke og vet at de trenger hjelp.

[Cleo]

Nå har ikke jeg lest alle innleggene her, og jeg er vell nokså ny så børr vell trå forsiktig, men:

Opprinnelig lagt inn av Lise, her.

Jeg likte spesielt godt dette sitatet: Men når lov om psykisk helsevern endres fra nyttår, vil behandlingsapparatet kunne definere ernæring som medisin.
Det MÅ jo bare gi flere positive ringvirkninger ikke sant?

Tvangsforing av anorektikere vill i 99% av tilfellene gjøre vondt verre, det er det ultimate lavmål å bli tvangsforet når en gjør allt en kan for å ikke spise..
De tvangsfôrer allerede når en er kommet så langt ned i vekt att det står om liv, og for de fleste er det mer enn nokk. En anorektiker lar ikke være å spise for att han/hun vil dø, men fordi det er maten som gjør en "feit".
De burde heller satse på gratis psykologer etter att en er blitt 18, og å følge opp personen i minst 6 mndr etter att han/hun er blitt "friskmeldt". Psykiatrien i de fleste landsdeler har en tendens til å slippe folk avgårde så fort en spiser regelmessig og de ikke merker mere spying, med mindre det går så langt att en faktisk får komme inn i ett ordentlig behandlingssted hvor de har spesialeisert seg på SF, og ikke tar "alle som trenger psykolog"...

[PotetGulla]

"jippi i dag har jeg bare spist 70 kalorier og i morra skal jeg prøve å spise mindre".
...tror ikke det er en eneste anorektiker som ikke hadde vært "glad" over å komme seg gjennom dagen uten å spise ordentlig.
jeg skal ikke forsvare disse pro-ana sidene, men de gir faktisk støtte når man allerede er i den situasjonen, man føler seg alene, da er det greit å ha andre å prate med, uansett om det måtte høres sykt ut for "ikke anorektikere"

[BiggestLooser]

Opprinnelig lagt inn av PotetGulla, her.

"jippi i dag har jeg bare spist 70 kalorier og i morra skal jeg prøve å spise mindre".
...tror ikke det er en eneste anorektiker som ikke hadde vært "glad" over å komme seg gjennom dagen uten å spise ordentlig.
jeg skal ikke forsvare disse pro-ana sidene, men de gir faktisk støtte når man allerede er i den situasjonen, man føler seg alene, da er det greit å ha andre å prate med, uansett om det måtte høres sykt ut for "ikke anorektikere"

Noen websteder er for folk med spiseforstyrrelser som søker støtte i andre i samme situasjon og ønsker å bli friske. De skjønner at de er syke. Men mange websteder av pro ana typen skryter åpenlyst av anoreksi/bulimi som en livsstil. De er virkelig lykkelige når de har klart å spise intet eller minst mulig. Om de er lykkelige innerst inne det er en annen sak. Men spiseforstyrrelser av denne typen er i mange tilfeller psykiske sykdommer og benektning av å være syk er vanlig når man har en mental lidelse.

Tvangsforing har bare noe for seg for å redde liv som er i fare mye på samme måte som man gir motgift til en narkoman som setter overdose. Så fort de får sjansen vil de ta stoff igjen og en anorektiker vil med alle midler gå ned kiloene de gikk opp da de ble tvangsforet.

Jeg er ikke-anorektiker selv, men jeg har spiseforstyrrelse/r. Overspising og følelsesmessig spising.

[Frøya]

Dette er et ekstremt komplekst tema fordi alle som har spiseforstyrrelser opplever det forskjellig. Jeg led selv av anorexi for 7-8 år siden, jeg var aldri innlagt, men måtte møte opp på sykehuset for veiing og samtaler hver uke. Jeg husker godt at jeg ble forferdelig redd for mat. Og etterhvert mistet jeg prespektivet og klarte ikke å huske hva "vanlige" folk spiste. Jeg ville spise sånn som dem, men trodde hele tiden jeg spiste for mye og endte opp med å ikke spise noenting, bare fordi jeg var så forvirret. På mange måter skulle jeg ønske at sykehuset (i tillegg til ordinær terapi) hadde satt opp en matplan for meg slik at jeg hadde hatt noe å forholde meg til. Det jeg trengte var praktisk matveiledning slik at jeg kunne begynne å fokusere på de virkelige problemene mine (som selvfølgelig ikke handlet om å være tynn eller tykk). Jeg klarte jo ikke det så lenge jeg brukte all tiden min på å planlegge alt jeg ikke skulle spise. Dessuten kan jeg tenke meg at det kunne ha vært effektivt om noen faktisk hadde prøvd å tvangsfore meg med en brødskive for deretter å snakke med meg om hvordan det føltes umiddelbart etterpå. For å finne ut av hva det var jeg var så redd for der og da.

Til slutt vil jeg si at det ikke er slik at alle anorektikere er opptatt av å bli tynne. For min del var det en blanding av det å bli tynn og det å faktisk forsvinne. Bildene på pro-ana sidene fremstår for meg som fryktelig triste. En del av kroppene som er avbildet ser mer døde ut enn levende.

[Kristian]

Hvis de må ty til tvangsforing så må jo det være fordi de ikke klarer å håndtere sykdommen... Får håpe det skjer intravinøst.