Guuud nå må du ikke bli tynnere

Jeg var og besøkte familien på nordvestlandet for første gang siden før nyttår for et par uker siden. Jeg har ikke følt meg bedre på minst 15 år, både når det gjelder helse, utseende og fysisk form. Samtidig som jeg har gått ned 26 kilo, har jeg trent, gått lange turer i skog og mark, fått nok søvn, frisk luft, sol og mye mindre stress i hverdagen.

Så hvorfor ikke bare si at jeg ser ok ut? Nei, gjennomgangstonen var "guuud, nå må du ikke bli tynnere!". Det er helt sikkert ment som et kompliment, men det skurrer litt når et kompliment følges av underforstått kritikk om at vi har blitt for tynne (jeg er innenfor normalvekt, bare så det er sagt).

Min mor, som selv har levd lavkarbo siden jul, presterte å si at hun var bekymret for at jeg hadde spisevegring fordi jeg takket nei til Pizza og pølser til lunsj. Det var etter at jeg hadde spist en frokost med to store speilegg, 5 skiver bacon, salat, grovt gulrotbrød og et glass lettmelk, i tillegg til en is på stranda.

Vi hadde med oss friske estragonblader, og laget en bernaise med smør og fløte som de omtrent slikket av tallerkenen. Men dagen etter var det bråstopp. Ikke snakk om å ha noe annet enn skummet melk i bernaisen, nei. For selv om dere "holder på med" de lavkarbogreiene, så kan dere ikke komme her og feite opp resten av gjengen... Men altså: guuuud så tynne dere har blitt

Så på den ene siden så har vi altså blitt for tynne, men på den andre siden blir vi beskyldt for å lage mat som gjør folk feite. Gi meg styrke, sier jeg bare. Ord blir fattige.

God sommer

[SusieBlues]

Her kjenner nok mange seg igjen!

Dette har jeg kommet frem til:
*Besteforeldre synes ALDRI at barnebarna spiser nok. "Nå må du spise mer, da".
*Når man har passert 20, synes heller ikke foreldrene at man spiser nok.

Rart det her, helt siden jeg ble et par og tjue, så har pappa vært bekymret for at jeg ikke spiser nok. Selv om jeg veide 10 kg for mye. Uansett hvor mye jeg hadde spist, når jeg spiste den siste biten på tallerken så kom det:"Nå må du spise, da"..

Jeg tror at familien min som er generasjoner før meg, aldri vil synes jeg spiser for mye.
Både koselig og slitsomt! Jeg velger å tolke ALT som komplimenter og samtidig bruke min kjære lavkarbomann som en som kan gi meg beskjed dersom han mener jeg er ute å kjøre, kostholdsmessig.

Jeg tror også at når vi går ned i vekt, og dermed kanskje får bedre selvtillit og føler oss fulle av energi, så går vi i mer tettsittende (eller i allefall mer flatterende) klær og da blir vekttapet ekstra synlig.

Dette med hva jeg spiser i forhold til andre, har jeg begynt å ikke legge merke til lenger..

[sara]

Dette kjenner jeg meg SÅ godt igjen i! Mamma og søsteren min er veeldig flinke til å skyte inn setninger om at jeg "ikke må bli tynnere nå", "ser jo nesten beinete ut", og "du kan jo godt legge på deg litt, da.."

PROVOSERENDE! Når jeg trener masse,endelig har funnet et kosthold som funker for meg og ikke minst for magen min, som jeg har hatt store problemer med det siste par årene, og ikke minst,- mest av alt fordi de er overvektige begge to og både for late og for fulle av alle mulige dårlige unnskyldninger til å ta tak i seg selv!!! Arghh..

Det var dagens utblåsning...hehe.. Ble litt glad jeg, for at andre her inne også får lignende tilbakemeldinger, det kan føles veldig smålig og urettferdig. Vi får holde ut!

[Luna*]

Godt du selv vet hva som er best for deg

Så herlig å lese at du er så fornøyd med helse og kropp, det er jo virkelig gevinst etter å ha
tatt "saken" i egne hender!

God sommer til deg også

[Starry Eyes]

Kjenner meg igjen her og. Merkelig hvordan folk kan komme med slike sleivspark innimellom.
Jeg gikk ned 17 kg på ketolyse for to år siden og i etterkant, når jeg lovpriste ketolysen som omsider hadde gjort meg frisk, fikk beskjed fra en venninne om at jeg nok hadde en spiseforstyrrelse og burde søke profesjonell hjelp. Da veide jeg 85 kg, og var fremdeles 10 kg overvektig.
Det kan virke som om at folk synes man bør fortsette å være litt chubby for alltid - som om det har blitt en slags identitet, at man har 'blitt' sin vekt. Ingen ser på den store bamsete jenta som klovner altfor mye som en trusel. Er hun plutselig en slank og flott jente med god sans for humor er det en helt annen sak.

Og jeg må også legge til at jeg etter å ha vært plaget med revmatisk sykdom og gjennomført røykeslutt la på meg 20 kg siste året. Gjett om enkelte er fornøyde nå da. Faktisk mener enkelte at den revmatiske sykdommen har opprinnelse i min overvekt - selv om kiloene kom på igjen på grunn av sykdommen. Andre mener at det er lavkarbokostholdet som ligger til grunn.
Noen som sa Catch 22?

[Raffen]

Dette handler ikke om deg, men om dem. I stedet for å være raus og glad på dine vegne, beskytter de seg selv og de valgene de har tatt (som tydeligvis ikke er helt konsekvente...). Jeg tror man alltid vil kjenne på egen følelse av mislykkethet i møte med andre man ser på som vellykket. Så istedet for å fokusere på deg og at du har gjort det kjempebra, fokuserer de på seg selv og beskytter seg ved å gjøre din vellykkethet mindre på ulike måter. Så du får kanskje ta det som et kompliment... All ros til deg, da!! Du er kjempeflink. Jeg er helt i startfasen, men kommer like bak deg

[scartz]

Jeg veide 97 kg, og har klart til nå (på flere måneder) å ta av -8kg, altså nå veier jeg 89 kg. Det første foreldrene mine sier: "jaja, nå må du ikke bli for tynn da! Må'kke få sånn anoreksia heller da!"

Og dette sier de til ei som enda er godt over 15 kg overvektig.

Noen godter seg desverre altfor mye over andre sin overvekt, og kan ikke akseptere at man ENDELIG har forstått hvordan ett sunt kosthold skal være.

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Starry Eyes, her.

Det kan virke som om at folk synes man bør fortsette å være litt chubby for alltid - som om det har blitt en slags identitet, at man har 'blitt' sin vekt. Ingen ser på den store bamsete jenta som klovner altfor mye som en trusel. Er hun plutselig en slank og flott jente med god sans for humor er det en helt annen sak.

Ja! Åh, dette er tanker nesten identiske med hva jeg har gjort meg -jeg var veldig redd for at det var det jeg hadde blitt, at å være tjukk var en del av min identitet. Jeg har fortsatt minst 10 kg ekstra, men jeg vil ikke kalle meg tjukk, og heldigvis er jeg fortsatt den samme

Jeg har uansett fått høre mye av folk at de aldri har sett på meg som tjukk, og det til tross for at jeg har vært nesten oppe i hundre kg i voksent liv.
Jeg har vært veldig heldig med tilbakemeldinger jeg har fått. Kan hende det har noe med at jeg bor så langt fra familien min? .
Det er mange tjukkaser i slekta, og det blir utrolig mye fokus på mat og slanking og unnskyldninger. Og det er utrolig slitsomt, og jeg er glad for at jeg ikke har det hengende over meg lenger. Foreldre og søsken går fint, det er litt mer utover i slekta at det blir et sabla mas. Jeg har konsekvent slutta å gå i konfirmasjoner og bryllup og sånn, kall meg barnslig, men jeg orker ikke.

Det er også interessant det du sier, Susieblues, om generasjoner. For jeg har gått mye opp og ned i vekt opp igjennom, uten at jeg har gjort særlig mye for verken det ene eller det andre. Men jeg kan fortsatt huske tantene mine som sier "Oj, Jorun! Nå har du blitt slank!", mens bestemora mi hadde et litt annet fokus; "Uff, Jorun, så tynn du har blitt!" (Saklig -jeg har ikke vært tynn siden jeg var to tre år gammel ). Men hun vokste opp på en liten øy utenfor Røros hvor det gjaldt å holde seg godt, for kulda og strevet ...

Men det er jo et tankekors at, i hvert fall sånn som jeg opplever det, så er det ofte sånn at det er folk som selv har vektproblemer/komplekser/spiseforstyrrelser som kommer med bekymringsmeldinger. Folk som jevnt over er fornøyde med seg selv har stort sett bare godord å komme med

[LenaBeatrice]

Chunky: underholdende lesing
Hva med å be familien kutte ut potet og brød..., så kan de også kose seg med sausen din

Da jeg begynte med Atkins så hadde jeg på følelsen at familien og venner rundt meg nesten gikk og ventet på at jeg skulle få hjerteinnfarkt og det som verre er.
- Metter fett....fysj
- Fløte????
- Rømme også????
- IKKE BRØD OG POTET!!!
- Poteten har reddet mange liv opp gjennom tidene den....
- Døde ikke Dr. Atkins av hjerteproblemer da....?

Dette er bare noe av det jeg har fått høre rundt kaffe- og middagsbordet :-)

[Raffen]

Ha-ha-ha. Dreamy, det er NØYAKTIG de kommentarene jeg har fått , helt ordrett, og det bare på halvannen uke...
Ja, ja de får bare sitte der med poteten og pastaen sin og skeie ut med en halv teskjed saus på søndagene...

[LenaBeatrice]

Opprinnelig lagt inn av Raffen, her.

Ha-ha-ha. Dreamy, det er NØYAKTIG de kommentarene jeg har fått , helt ordrett, og det bare på halvannen uke...
Ja, ja de får bare sitte der med poteten og pastaen sin og skeie ut med en halv teskjed saus på søndagene...

Ja, og vi som er kvikke og raske etter julemiddagen på julaften får fortsette å rydde rotet etter alle de andre som hvert år ligger og purker på sofaen i karborus ;-)

[Kanutta]

Og jeg som var tenkt å lage ett innlegg med en liten utblåsning selv.
Nå slapp jeg det og fant til og med flere som opplever det samme

"Du har vel ikke tenkt å gå ned ENDA mer?" er en vanlig kommentar.

Jo, det har jeg for jeg har endelig funnet noe som har redusert vekten min med mer enn 5kg for så å stagnere.
Nå føler jeg det er flere som går rundt og venter på nr jeg skal sprekke og ese ut til mitt gamle jeg igjen. Mulig jeg er litt paranoid, men...


Jeg tror slike kommentarer ofte bunner i en smule misunnelse. Har kjent den selv så alt for mange ganger, men nå er det meg, meg, meg som endelig klarer å få bukt med kroppsfettet

[Karin]

Og vi er MANGE som har opplevd nøyaktig det samme, og nøyaktig de samme kommentarene. Noen burde studere noe her - hvem er det som har et problem. . .?

Da jeg gikk på lærerhøgskolen på begynnelsen av 80-tallet, var nemlig det ett av spørsmålene man burde stille seg - og jeg tror nok at noe er gangbart enda! Altså: Hvem eier problemet?

I alle fall ikke hun eller han som har gått ned 8 eller 15 eller 26 eller 37 kg! Resten av dem får bare fortsette å bekymre seg - vi trenger ikke ta del i det. Bare gi f. . . i dem. Og nyt resultatet!

[Svane]

Opprinnelig lagt inn av Raffen, her.

Dette handler ikke om deg, men om dem. I stedet for å være raus og glad på dine vegne, beskytter de seg selv og de valgene de har tatt (som tydeligvis ikke er helt konsekvente...). Jeg tror man alltid vil kjenne på egen følelse av mislykkethet i møte med andre man ser på som vellykket. Så istedet for å fokusere på deg og at du har gjort det kjempebra, fokuserer de på seg selv og beskytter seg ved å gjøre din vellykkethet mindre på ulike måter. Så du får kanskje ta det som et kompliment... All ros til deg, da!! Du er kjempeflink. Jeg er helt i startfasen, men kommer like bak deg

Jeg er i hovedsak enig i dette innlegget.

Det er helt riktig at dette ikke handler om den som har gått ned i vekt, men om de andre.

Men jeg må legge til noe. Spesielt når det gjelder nær familie, og er folk man ikke ser så ofte, så kan det bli nærmest sjokkartet å se igjen en datter, en bror, en niese eller hva det måtte være, og så har vedkommende krympet kraftig. Du har vært vant til å se han eller henne slik eller sånn, og fordi det er noen du kjenner godt har du vennet deg til størrelse og fasong i en så stor grad at du ikke lenger reflekterer over at vedkommende er tjukk. Vi mennesker har jo en egen evne til å normalisere rundt oss. Bare se på hvordan foreldre normaliserer sine åpenbart overvektige barn, med å bortforklare om "sterk", "kraftig beinbygning", "valpefett", osv.

Vi normaliserer, og går ikke rundt og ser på nære familiemedlemmer som tjukke. Jeg har selv opplevd blant annet å få en ny svigerinne inn i familien, og jeg reagerte fra første stund på at hun der var jammen svær... etter en tid (mange måneder, mulig det var over ett år) gikk det opp for meg at både jeg selv og min søster og min mor var minst like store. Men jeg tenkte ikke på oss som store. Men hun, som jeg ikke kjente, hun var svær, hun. I dag som jeg kjenner henne også tenker jeg ikke på henne heller som spesielt stor.

Og da er det når vi har et bilde i hodet av noen, og vår fornuft sier oss at hun eller han er "normalvektig", og plutselig dukker vedkommende opp og har slanket seg 25 kilo!!! Sjokk! Hjernen greier ikke å fatte at det er NÅ han eller hun er normalvektig, ikke før. Sammenlignet med det vi ble vant til å oppfatte som normalvektig er vedkommende nå radmager. Skummelt...

Dessuten hvis man ikke har sett hverandre på en stund får man inntrykk av at her har vedkommende kjørt en eller annen ekstrem kur. Sannsynligvis gått ned alle 25 kiloene de siste 14 dagene, sant? Det virker så dramatisk i forhold til hva vi var vant til å se, og i forhold til hva vi altså oppfattet som "normalt".

Jeg tror de fleste av oss ville reagert hvis en normalvektig mann, 180 cm og 75 kilo, hadde gått ned 25 kilo. Og hvis han i tillegg virket stolt av det og erklærte at han skulle ned 25 til, så tror jeg at de fleste av oss også ville forsøkt å advare han mot det.

"Kjærlighet gjør blind". Våre nærmeste ser oss ikke nøkternt og realistisk. Jeg tror heller ikke de gjør det av vrangvilje eller for å være slemme. At noen til en viss grad kan være misunnelige, ja. Men som sagt tror jeg hoveddrivkraften faktisk er at de ikke så oss som overvektige før.

Det er tydelig at det er mange negative opplevelser ute og går, men dette er ikke negativt for min del. Jeg har ikke opplevd en eneste kjip kommentar gjennom hele prosessen (bortsett fra den med spisevegringen). Jeg vet at familie og venner bare forsøker å si noe hyggelig, men ikke alltid lykkes. Jeg tolker det i hvert fall positivt. Men dette med å gi et kompliment med dobbelt bunn er veldig inngrodd hos mange. Spesielt menn har en tendens til å pakke komplimenter inn i humor. Andre kommentarer jeg har fått er at jeg bare trenger en stripe i pyjamasen, at det snart ikke er noe igjen av meg, at jeg bør holde meg unna sterk sidevind, at jeg snart er under grensen for å sitte i forsetet på bilen og at jeg kan sendes med brevpost til kunder for å spare transportutgifter.

Alt er egentlig bare en måte å gi komplimenter fra de som ikke er så flinke til det. Jeg har i hvert fall blitt mer bevisst på hvordan jeg selv gir komplimenter. Det enkleste er ofte det beste

[Photobscura]

Faktisk har de beste komplimentene jeg har fått vært enkle observasjoner, som at noen sa at jeg hadde slutte å rykke og dra i klærne mine hele tiden, at jeg hadde blitt så lett i stegene, at de ikke kjente meg igjen bakfra (jeg har vært hardt rammet av låvedør-syndromet ).
Og angående menn og komplimenter, eksen min var så redd for å si noe feil angående kropp da jeg gikk ned i vekt, at det nærmeste han noen gang fikk klemt ut av seg som kunne ligne et kompliment var "den nattkjolen var mer sexy da den satt etter"

Ellers er det også et kompliment til meg selv da jeg kommer over helfigursbilder på facebook der jeg blir overrasket over hvor veldreid jeg ser ut!

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

den nattkjolen var mer sexy da den satt etter"

Haha - dette er et perfekt eksempel på hva jeg forsøker å si. Humor og doble meninger kan tolkes akkurat slik man ønsker etter dagsformen. Men kvinner er også skumle. Du skal trå rimelig forsiktig når madamen står ferdigpyntet og spør om ikke du også synes hun ble litt tykk i den kjolen. Svarer du ja har du driti skikkelig på draget, svarer du nei blir du beskyldt for å lyve eller ikke bry deg. What to do?

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Chunky, her.

Haha - dette er et perfekt eksempel på hva jeg forsøker å si. Humor og doble meninger kan tolkes akkurat slik man ønsker etter dagsformen. Men kvinner er også skumle. Du skal trå rimelig forsiktig når madamen står ferdigpyntet og spør om ikke du også synes hun ble litt tykk i den kjolen. Svarer du ja har du driti skikkelig på draget, svarer du nei blir du beskyldt for å lyve eller ikke bry deg. What to do?

Den er visst tricky den der, jeg tror jeg aldri har sagt noe sånt -for et minefelt a gitt (Og om jeg skulle se tjukkere ut i et antrekket enn jeg i virkeligheten gjør, så vil jeg kanskje ikke vite det) ...

Jeg ble forøvrig ikke fornærma over det med nattkjolen, men repliserte bare at da var det kanskje på tide med en ny

[lulla1975]

En av mine venninner måtte absolutt betro meg en gang at hun nok ikke synes jeg burde være så og så tynn, jeg så for eksempel så avmagret ut på bryllupsdagen min at til og med mannen hennes reagerte på det(!) Jeg hadde en bmi på i overkant av 22, så direkte mager var jeg vel ikke akkurat. Slank, ja, mager, nei. Absolutt ingen andre har antydet at jeg var for tynn på det tidspunktet, jeg fikk drøssevis med komplimenter.
Vi er 160 cm begge to, og hvis jeg veier 65 kilo så påstår hun at jeg er akkurat passe og ikke burde slanke meg selv om jeg åpenbart ikke trives med den vekten, mens hun melder seg på Grete Roede når hun veier 61 kilo selv. De fleste mener nok å være hyggelige og er kanskje litt ubetenksomme når de skal kommentere andres størrelse, men vikarierende motiver finnes nok

[LenaBeatrice]

Jeg fikk en litt "festlig" kommentar etter at jeg hadde gått ned maaaaange kilo, men fortsatt hadde en del igjen, og denne kommentaren kom fra en person i min aller nærmeste familie, som forøvrig er ganske så overvektig, , og ja, det er en kvinne:
- Det er så slitsom å veie for mye når det er varmt, jeg svetter så mye....svetter du også mye i denne varmen?

[mini me]

Opprinnelig lagt inn av Raffen, her.

Dette handler ikke om deg, men om dem.

Heeeelt enig!
Det er flott å se at du er så fornøyd og dyktig selv! Husk at de blir litt sjenerte ovenfor deg også fordi at du er annerledes enn de husker, og de er sikkert litt usikkre på hvordan de skal forholde seg til deg.
Så kan det godt hende at dette handler delvis om sjalusi.

Ta for all del vare på de gode følelsene du har opparbeidet deg, og det gode resultatet! Det er du som skal leve ditt liv, så får de leve sitt!

Lykke til videre!

[Svane]

Opprinnelig lagt inn av Chunky, her.

Det er tydelig at det er mange negative opplevelser ute og går, men dette er ikke negativt for min del. Jeg har ikke opplevd en eneste kjip kommentar gjennom hele prosessen (bortsett fra den med spisevegringen). Jeg vet at familie og venner bare forsøker å si noe hyggelig, men ikke alltid lykkes. Jeg tolker det i hvert fall positivt. Men dette med å gi et kompliment med dobbelt bunn er veldig inngrodd hos mange. Spesielt menn har en tendens til å pakke komplimenter inn i humor. Andre kommentarer jeg har fått er at jeg bare trenger en stripe i pyjamasen, at det snart ikke er noe igjen av meg, at jeg bør holde meg unna sterk sidevind, at jeg snart er under grensen for å sitte i forsetet på bilen og at jeg kan sendes med brevpost til kunder for å spare transportutgifter.

Alt er egentlig bare en måte å gi komplimenter fra de som ikke er så flinke til det. Jeg har i hvert fall blitt mer bevisst på hvordan jeg selv gir komplimenter. Det enkleste er ofte det beste

Unnskyld, men nå fikk jeg meg en god latter! En stripe i pysjamasen...

Jeg skjønner hva du mener, man pakker komplimenter inn i humor. Det er mange som gjør det.

[Zincite]

Jeg tror mange rett og slett (og ubevisst) blir redde.

Mye forandrer seg i rasende fart rundt oss i samfunnet, og mange av oss har tryggheten knyttet til det nære. Det er det som er basen vår. Når det skjer store forandringer der - som vi selv ikke kan påvirke - blir det skremmende. Fordi kanskje andre ting heller ikke er så uforanderlige? Det føles som vi ikke har kontroll og kan forutse hva som skjer. Tror jeg

Jeg ser også at det for mange av oss er vanskelig å gi komplimenter, og innpakking i humor er vel ikke uvanlig. I min familie har det i alle fall ikke vært vanlig å si mye pent til hverandre. Heller ikke kjefte eller si noe stygt. Bare helt nøytrale ting - og så tro at alle har det bra og er veltilpasset. Det er slik jeg oppfatter det i alle fall.

Selv har jeg vært - og tendnserer stadig mot å være - så selvkritisk at mange kommentarer rører borti egne negative tanker. Dermed oppfatter jeg ting som kritikk selv om det er bare positivt ment.
Eller så føler jeg at innsatsen min ikke er verdt så mye - og jeg unnskylder meg og bortforklarer i stedet for å si takk når noen sier noe fint til meg. Skjønner at det ikke er så morsomt å prøve å være hyggelig da

Heldigvis er jeg mere oppmerksom på dette nå - og har blitt noe flinkere til å ta i mot og vokse på hyggelige kommentarer.

[scartz]

Det er litt vanskelig å gi et kompliment ang vekt syntes jeg, for da påpeker jeg jo at jeg syntes at personen va mindre pen før. Eller jeg påpeker at personen tidligere har vært tykk, og det er ikke alltid like godt å vite om en person vil ha kommentarer om vekta si i offentlighet.

Jeg personlig liker å få positive kommentarer om vekta mi, men det er ikke noe jeg hadde likt å fått kommentert på en fest f.eks med 20 stk som observerer.
Vekt og kosthold er noe jeg foretrekker å diskutere alene med venner.

[LenaBeatrice]

Jeg peleier å gi komplimenter litt sånn "på si" jeg, når jeg ser at noen har gått ned i vekt.
Jeg vet med meg selv at det er veldig hyggelig med sånne "på si" kommentarer :-)
Kassadama i en butikk jeg handler ofte i hadde slanket seg voldsomt oppdaget jeg en dag, og jeg kunne ikke dy meg, men sa lavt til henne da ingen var i nærheten:
- Hvor mye har du egentlig gått ned nå?
- 35 kilo.....var svaret, og øynene hennes tindret :-))