Mange som ikke har et normalt forhold til mat?

[Namba]

er det mange av dere andre som ikke har et normalt forhold til mat, spising og kroppen sin? Kan dere fortelle deres historie?

Jeg har ikke et normalt forhold til noen av delene. Jeg har en atypisk spiseforstyrrelse (kaster ikke opp) og spiser følelsene mine uansett om de er positive eller negative. Jeg er minst like ille på å spise mye når jeg er sliten. Jo mer sliten jeg er, jo mer spiser jeg. Jeg spiser også i skjul og skammer meg mye pga. at jeg har så lite kontroll - for jeg vet jo bedre.

Det å legge om til lavkarbo er for meg derfor ikke bare et forsøk på å bli slank og få en kropp jeg kan trives sånn passe med, men like mye et forsøk på å bryte mønstre og ta tilbake kontrollen over maten igjen.

Hei

Jeg har det på nøyaktig samme måte, og har laget en hjemmeside om temaet hvor jeg også skriver blogg om bl.a dette. (ps: sidene er helt i startfasen)

[arkine]

det er nok mange av oss ja som ikke har et normalt forhold til mat,,
jeg har det i alle fall ikke ,,

først nå som jeg går på ED og eller lavkarbo at jeg for første gang på mange herrens år at jeg virklig kjenner sult ,,og mett

men fremdeles ikke normalt forhold til mat ,, dumper jeg borti mat med karbo er jeg på kjøret .. får liksom ikke stoppet og spise før jeg er mer en kvalm, eller ikke har noe mer i huset som frister

har nok tydd til og kaste opp i blant ,men det funker også dårlig ,klarer ikke og kaste opp ,,,

[Photobscura]

Det tror jeg veldig mange her inne sliter med . Selv synes jeg det fortsatt er vanskelig å ikke sulte meg. Det er mange år siden jeg trøstespiste, det ble over tid mye mer stas å gå sulten. Som den ''rusen'' noen får av å overspise, så får jeg en rus av å sulte meg. Det går noen ganger så langt at jeg kan få anfall av hypoglykemi, men ikke det en gang motiverer meg alltid til å spise.
Jeg klarer å være flink i lange perioder, men sklir ut nå og da. Hver dag jeg klarer å spise når jeg er sulten er en seier .

Denne tråden kan være nyttig for mange og enhver med et vanskelig forhold til mat, i en eller annen grad .

[Namba]

LCHF4life: Jeg har allerede vært inne på siden din og lest om BED. Selv om jeg har de fleste fellestrekkene så tviler jeg på at det er nettopp "det" som feiler meg. Jeg har liksom ikke kommet over en "diagnose" som passer meg helt.

Jeg får ikke til å kaste opp ved å stikke fingeren i halsen jeg heller, så jeg har aldri klart å bli bulimiker. Det syke er jo at jeg har ønsket meg bulimi i mange år, men nå som jeg har blitt mamma og rollemodell så må jeg nesten si at jeg er glad for at jeg ikke har klart det. Det er bedre at de ser meg som "bare tykk".

Photobscura: Det var vel i grunnen da jeg leste den tråden at det gikk opp for meg akkurat hvor unormalt forhold jeg har til nettopp mat og kroppen min. Jeg visste at jeg har en atypisk spiseforstyrrelse, men man går jo rundt og innbiller seg at man er så velfungerende med den siden den ikke har et navn (man kjenner ihvf). Det å lese hvor unormalt det faktisk er (når andre gjør det) ble en stor vekker for meg.

[Imse]

Unormalt forhold til mat eller styrt av jojo-blodsukker?

Jeg trodde jeg hadde et unormalt forhold til mat.. Nå ser jeg at det har jeg ikke hatt, men jeg har vært fullstendig styrt av jojo-blodsukker. Og når jeg er sliten eller lei, og har sprukket på høykarbomat, da sliter jeg med å stoppe.

Nå spiser jeg ikke mere når jeg er sliten, selv om jeg gjorde det før, jeg spiser ikke masse tull når jeg er lei meg, jeg kan ta en kaffekopp uten å spise noe attåt, det gjorde jeg ikke for et år siden.

Jeg hra et normalt forhold til mat nå( normalt i mine øyne i allefall, ikke alle som mener det er normalt å ikke spise brød).

[Namba]

Opprinnelig lagt inn av Imse, her.

Unormalt forhold til mat eller styrt av jojo-blodsukker?

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har blitt påvirket av blodsukkeret også. Jeg har fungert veldig dårlig på lavt blodsukker, blitt hissig og fått opptur av høyt blodsukker, men det er nok dessverre mye mer komplisert enn som så for min del ja. Jeg har ikke et realistisk kroppsbilde og har garantert en form for spiseforstyrrelse i tillegg.

Det er faktisk foreslått at kontrollerte blodsukkernivåer kan hjelpe de med BED eller atypisk spiseforstyrrelse som fører til overspising. Men.. da i forebyggende øyemed, og som en del av et behandlingsopplegg med en eller annen form for terapi. Alene vil det ikke gjøre noe siden overspisingen er en konsekvens av helt andre ting. Selv har jeg merket en forbedring med et lavkarbo kosthold. Antall episoder er redusert om ikke annet, og det blir sakte men sikkert lettere å snu trenden. Konsekvensene overspisingen får, er nemlig bensin på bålet til de tingene som gjør at en overspiser i utgangspunktet.

[vaskeklut]

Jøss. Tror bare at jeg melder meg inn her jeg..!

[Janevel]

Signerer her jeg tror jeg...

Føler ikke lenger at jeg har ett normalt forhold til mat.
Før kunne jeg spise hva som helst uten å legge på meg, dermed ble ikke mat sånn i fokus som det er nå...

Jeg tenker på mat hele tiden og skulle vel helst bare gomla alt jeg fant.... Slitsomt!

[Kitt]

Har jo tittet innom disse sidene før og tenkt litt sånn at jeg er vel ikke helt der, eller.....
Gårsdagen endret min oppfatning av det, tror jeg! Eller bekreftet den lille mistanken jeg har benektet langt nede i magen min!

Jeg klarte ikke stoppe å spise! Jeg var så mett at jeg gulpet, men mer mat kom på et eller annet vis fortsatt ned i magen min!

Jeg klarer ikke kaste opp, det har jeg kun gjort 2 ganger når jeg har vært full og en gang da jeg fikk anafylaktisk sjokk!
Meni går var det like før jeg bare måtte og enda kom det mer mat ned i magen min og jeg var så lei meg fordi jeg ikke hadde plass til mer til slutt!

Hadde ikke søsteren min dukket uanmeldt opp, hadde jeg spist til jeg spøy eller besvimte, det er jeg overbevist om!

Gjett hvorfor jeg spiste så mye, da???

Fordi jeg var så deppa over å ha blitt så feit at jeg sliter med å ta på meg sokkene!

[vaskeklut]

Opprinnelig lagt inn av Kitt, her.

Fordi jeg var så deppa over å ha blitt så feit at jeg sliter med å ta på meg sokkene!

Næmen, stakkar

Vi skal klare dette sammen vet du!

Hele denne tråden og hele 30+ sin tråd heier på deg!

[Kitt]

Opprinnelig lagt inn av vaskeklut, her.

Næmen, stakkar

Vi skal klare dette sammen vet du!

Hele denne tråden og hele 30+ sin tråd heier på deg!

Tusen takk! Sammen kan vi få til det meste!

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Kitt, her.

Fordi jeg var så deppa over å ha blitt så feit at jeg sliter med å ta på meg sokkene!

Jeg lo godt av det, sånn gjennkjennende flau latter... Veit godt hvordan det er å være på "nå er alt så drit at jeg kan like godt slå siste spikern i kista"- stadiet ja

[Kitt]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Jeg lo godt av det, sånn gjennkjennende flau latter... Veit godt hvordan det er å være på "nå er alt så drit at jeg kan like godt slå siste spikern i kista"- stadiet ja

Godt å vite at man ikke er alene om sånne ting, da! Syns det hjelper på håpløshetstankene at jeg ikke er den eneste som har det sånn og gjør veldig ulogiske ting oppi all galskapen!

Mat kan være god medisin, men jeg tror ikke jeg lengre er villig til å leve med bivirkningene!

[Mr. Muscle]

Problemet mitt har aldri vært å bli mett, men stappmett. Var en periode det gikk mye i pizza. 2 stykker var nok til å bli mett, selv om jeg var så sulten at jeg "kunne spist en hel hest". Likevel klarte jeg alltid å presse i meg di siste 6 stykkene og dette var ikke frossenpizza men fra pizzabakeri. Smaksløkene funket jo like bra selv om jeg var mett
I tillegg ble det en del spising til tross for at jeg ikke var sulten sånn ellers også.
Da er det ikke rart vekta setter inn et ekstra gir i feil retning

Led vel av en typisk bullemi-alzheimer - spiser og spiser, men glemmer å kaste opp

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Mr. Muscle, her.

Smaksløkene funket jo like bra selv om jeg var mett

Det var sånn jeg endte opp med bulimi-tendenser. (Og hvis man kaster opp raskt nok etterpå smaker det nesten likt.... )

[Kitt]

Helt riktig! Maten smaker like godt fordi om jeg er mett!!!
Selv om jeg er stappmett, faktisk!

Og så fikk man jo alltid beskjed om å spise opp alt på tallerkenen, så hva som egentlig er METT, vet jeg faktisk ikke helt.......

[Namba]

Her var det mye kjent ja... Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har spist fordi jeg har vært lei meg, skuffet og deppa over kroppen min og hvor mye jeg veier. Jeg husker en gang for mange år siden, da det var en som var lur nok til å påpeke at jeg måtte ha overspist mye (for å bli så stor som jeg var) da vi var ute på byen. Jeg ble så lei meg at jeg måtte dra, så jeg gikk og kjøpte meg en pommes frites istedenfor. Den situasjonen her har brent seg sånn inn i meg, fordi den er så typisk, bare at vanligvis er det jeg som påpeker det for meg selv.

Jeg også tenker konstant på mat/det å spise. Om jeg er sulten eller ikke er ikke så nøye. Mat vil jeg ha uansett.

LCHF4life: Jeg merker at det hjelper at appetitten er lavere ihvf med tanke på den følelsesmessige overspisingen. Jeg tenker nesten like mye på mat som før, men det er likevel lettere å ikke ta skrittet til å gå å finne seg noe godt nå. Jeg er ikke fullt like sugen nå som jeg ikke har så innmari til blodsukkerstigninger. Det er et lite skritt i riktig retning om ikke annet.

[Namba]

Opprinnelig lagt inn av Kitt, her.

Mat kan være god medisin, men jeg tror ikke jeg lengre er villig til å leve med bivirkningene!

Det er nettopp det jeg ikke vil lenger heller. Jeg trøstespiser for å føle meg bedre, men ender bare opp med å føle meg stadig verre. Det er en uendelig ond sirkel.

[Vettel]

Opprinnelig lagt inn av Kitt, her.

Helt riktig! Maten smaker like godt fordi om jeg er mett!!!
Selv om jeg er stappmett, faktisk!

Og så fikk man jo alltid beskjed om å spise opp alt på tallerkenen, så hva som egentlig er METT, vet jeg faktisk ikke helt.......

Oh yes!

Les denne tråden om "mat, kos, nødvendighet eller begge deler?"
http://forum.lavkarbo.no/showthread.php?t=13412

Her kan du finne mange som kjenner seg igjen.

[lille_Venn]

Signerer her jeg og
Har slitt myyyye med overspising, spesielt i perioder hvor jeg har gått på forskjellige preventiver... Prata ei gang med ei hyggelig dame hos IKS, det var hun som gjorde meg oppmerksom på at diverse medisiner kunne gjøre trangen til å overspise enda større
Da det var som verst gjemte jeg unna alle godterier så ingen skulle se hvor mye jeg spiste, lagde mat midt på natta, lå i 90 i 60 sona klokka 2 på natta for å kjøpe snop på statoil... spiste til jeg lå å peste på sofaen og knapt klarte bevege meg (slutta ikke å spise av den grunn)... også spiste jeg opp peanøttene til papegøyen
Nå går det bedre, lavkarbo gir meg en større grad av kontroll samtidig som jeg går på lavhormon prevensjon Men jeg tror aldri jeg vil ha et "normalt" forhold til mat, får heller fokusere på å takle det så godt jeg kan

[lille_Venn]

Opprinnelig lagt inn av lille_Venn, her.

Signerer her jeg og
Har slitt myyyye med overspising, spesielt i perioder hvor jeg har gått på forskjellige preventiver... Prata ei gang med ei hyggelig dame hos IKS, det var hun som gjorde meg oppmerksom på at diverse medisiner kunne gjøre trangen til å overspise enda større
Da det var som verst gjemte jeg unna alle godterier så ingen skulle se hvor mye jeg spiste, lagde mat midt på natta, lå i 90 i 60 sona klokka 2 på natta for å kjøpe snop på statoil... spiste til jeg lå å peste på sofaen og knapt klarte bevege meg (slutta ikke å spise av den grunn)... også spiste jeg opp peanøttene til papegøyen
Nå går det bedre, lavkarbo gir meg en større grad av kontroll samtidig som jeg går på lavhormon prevensjon Men jeg tror aldri jeg vil ha et "normalt" forhold til mat, får heller fokusere på å takle det så godt jeg kan

Også gravde jeg frem snopet fra søpla (selvfølgelig det som var innpakka...) Hadde en tendens til å bli sint og kasta alt for "i morra skulle jeg slutte med det tullet"....

[Trulte67]

Herregud, som jeg ler av denne tråden. Virkelig.
Dere som ble kvalme av all spisingen, vet dere ikke at hvis man tar en yoghurt innimellom, så forsvinner kvalmen og det er lettere å fortsette å spise?
Jeg kjenner meg særdeles godt igjen i det meste, ja...

Men jeg er overhodet ikke enig i at man kan skylde på blodsukker-svingninger. Det er mange slanke mennesker som må spise ofte for å unngå helt kaos i blodsukkeret. Forskjellen -- ihvertfall når det gjelder alle dem jeg har møtt -- er at de spiser lite og forholdsvis sunt istedet for å hive innpå mye og usunt, evt spiser et knekkebrød eller et eple istedet for en sjokolade eller en Risifrutti.

[sirimor]

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av dette. Og min erfaring er at lavkarbo/ketose demper overspisingen min, og har på lang sikt hjulpet meg på veien til å få et mer normalt forhold til mat. Blodsukkersvingningene gjorde det umulig for meg å bryte det mønsteret.
Jeg tenker fortsatt mye på mat og bruker det fortsatt som trøst når livet er vanskelig, men nå med lovlig mat/snop. Da går jeg ikke så til de grader i kjellern mentalt som jeg gjorde før, og det er lettere å komme ut av det igjen. Så vekta er forholdsvis stabil.
Jeg vet at jeg har fortsatt mye igjen på å bli "normal" oppi hodet. Føler vel at jeg fortsatt famler litt i blinde på akkurat det, å bli helt fri. Men jeg er evig takknemlig for at jeg oppdaget lavkarbo. Uten lavkarbokosthold hadde jeg vært bælfeit og meget deprimert. Så litt spiseforstyrret er jeg nok ennå