"Jeg lurer på"-tråd, forhåpentlig med enkle, korte svar

[Carisma]

Jeg prøvde å hinte til fastlegen at jeg var veldig sliten for en stund siden, og fikk beskjed om at så syk som jeg hadde vært under/etter fødselen kunne jeg ikke regne med å bli frisk på to-tre år, så jeg tror nok jeg må være ganske klar i talen for å få noe henvisning. Selv om han er lynrask til å henvose videre når det er ting han vikke vil ta i....
Og gynekolog går jeg til privat, uten henvisning.
Hva er inmari dyrt da?

[Kanskje]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Du griner av ting på TV! Og syns at alt og alle lukter veldig mye!
Jeg fikk høy feber i en dag, og trodde jeg brygge på omgangssyke i 11 uker....

http://www.babyverden.no/Gravid/Dive...FSh2cAodDT8AWQ

Takk, da skal jeg være obs :-)

[Bønna200]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Du griner av ting på TV! Og syns at alt og alle lukter veldig mye!
Jeg fikk høy feber i en dag, og trodde jeg brygge på omgangssyke i 11 uker....

http://www.babyverden.no/Gravid/Dive...FSh2cAodDT8AWQ

Ikke skrem vannet av dama nå da, Carisma.

[Sugarpill]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Jeg prøvde å hinte til fastlegen at jeg var veldig sliten for en stund siden, og fikk beskjed om at så syk som jeg hadde vært under/etter fødselen kunne jeg ikke regne med å bli frisk på to-tre år, så jeg tror nok jeg må være ganske klar i talen for å få noe henvisning. Selv om han er lynrask til å henvose videre når det er ting han vikke vil ta i....
Og gynekolog går jeg til privat, uten henvisning.
Hva er inmari dyrt da?

Jeg har ikke gått til privat psykolog uten frikortordning, men egenandel hos offentlig psykolog er på rundt 300 pr time, og time hos en privat vanlig lege som varer i 15 minutter kommer jo gjerne på nesten tusenlappen...så tror du lett kan regne med 800-900 pr. time.


Og hvis fastlegen din er lynrask til å henvise ting han ikke vil ta i, så vil han vel henvise lynraskt til psykolog? Han har neppe lyst til å ta tak i psyken din når han har 7 pasienter på venterommet...og når han mener at du har hatt det så hardt under/etter graviditet at du ikke vil komme deg på flere år, så si at du trenger psykologhjelp for å komme deg på beina!

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Sugarpill, her.

tror du lett kan regne med 800-900 pr. time.

Det syns jeg ikke var spesielt dyrt. Alt under 1500 er ikke så ille.

[Bønna200]

Ut ifra det jeg har fått med meg tidligere, så tror jeg det kan være lurt for deg å oppsøke profesjonell hjelp, Carisma. Jeg skjønner godt hvor skepsisen din sitter... Jeg blei sendt til mange psykologer, men det blei bare verre. Men det var under tvang, for å si de sånn. Oppsøker du hjelp selv, så tror jeg det kan være til hjelp. Man skal ikke måtte møte så mange vegger i livet...

[ElisaT]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Jeg prøvde å hinte til fastlegen at jeg var veldig sliten for en stund siden, og fikk beskjed om at så syk som jeg hadde vært under/etter fødselen kunne jeg ikke regne med å bli frisk på to-tre år, så jeg tror nok jeg må være ganske klar i talen for å få noe henvisning. Selv om han er lynrask til å henvose videre når det er ting han vikke vil ta i....
Og gynekolog går jeg til privat, uten henvisning.
Hva er inmari dyrt da?

Jeg ser du bor i Oslo, du må regne med lang ventetid til psykolog hvis du skal gjennom fastlegen. Det er lange ventelister, og så sant du ikke er suicidal kommer du sist i køen. Det kan finnes andre tilbud, jeg vet at hos oss har vi et lavterskeltilbud med utdannede sykepleiere. Har bare hørt positivt om det. Det går kanskje an å undersøke?

Tror du fort må betale over 1000,- timen hos en privatpraktiserende psykolog.

[Sugarpill]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Det syns jeg ikke var spesielt dyrt. Alt under 1500 er ikke så ille.

Det kan sikkert lett komme på 1500. Og, ikke så dyrt? Jeg vet at du har nok med penger, men en psykologtime i uka i x antall uker adder opp til en større sum penger som man kan bruke på mange veldig fine ting, i stedet for å kaste dem bort fordi man er for stolt til å få en enkel henvising fra fastlegen sin? Når du samtidig synes at støvletter til 2200 er for dyrt?

De fleste trenger mer enn fem psykologtimer, altså. De fleste mer enn 10 også. Og mer enn 15.

[Anarko]

Psykiatriske sykepleiere er ofte veldig dyktige. Har også bare hørt positivt der.. men hvordan du og din terapeut kommer overens er litt som det er ellers i livet, noen kommer man overens med, andre ikke. Det viktigste er uansett å ikke gi opp. En terapeut vil ofte merke selv om det ikke fungerer mellom dere to og burde da kanskje henvise deg til en annen. Det er ikke flaut å slite psykisk, eller å trenge hjelp. Tror de fleste av oss kunne hatt godt av profesjonell input iblant.

[vaskeklut]

Opprinnelig lagt inn av Sugarpill, her.

De fleste trenger mer enn fem psykologtimer, altså. De fleste mer enn 10 også. Og mer enn 15.

jeg gikk tre ganger i mnd, i et helt år f.eks. men det var hos dps.

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Sugarpill, her.

Det kan sikkert lett komme på 1500. Og, ikke så dyrt? Jeg vet at du har nok med penger, men en psykologtime i uka i x antall uker adder opp til en større sum penger som man kan bruke på mange veldig fine ting, i stedet for å kaste dem bort fordi man er for stolt til å få en enkel henvising fra fastlegen sin? Når du samtidig synes at støvletter til 2200 er for dyrt?

De fleste trenger mer enn fem psykologtimer, altså. De fleste mer enn 10 også. Og mer enn 15.

Vel, 20 timer a 1000 kr er ikke så mye når det står om man er i stand til å jobbe eller ikke, målt opp mot å miste en årslønn på pluss/minus 400' er det jo ganske minimalt. Og en jobb er og blir viktigere enn et par støvletter.

Opprinnelig lagt inn av Anarko, her.

Det er ikke flaut å slite psykisk, eller å trenge hjelp.

Det har ikke noe med flauhet å gjøre, men med at jeg ikke tror så mye på det. Alle er i stand til å manipulere alle bare det er nok penger i det.... Så for det første, basert på mine venners erfaringer, hvordan kan jeg vite at jeg ikke blir manipulert til å trenge flere konsultasjoner? Vi snakker tross alt om folk med månge års utdannelse i å endre tankesett.
Og for det andre har det jo blitt en sånn motegreie. Det er liksom hipt å gå til psykolog, og ingen gidder ta tak i sine egne ting lenger. Og om noe er flaut er det vel å være hipster når man nærmer seg førti...

[Sugarpill]

Jeg gir opp.

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Sugarpill, her.

Jeg gir opp.

Ja, ikke sant. Det samme vil sannsynligvis skje hos en psykolog, altså jeg argumenterer mot de til de gir opp....

[Sugarpill]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Ja, ikke sant. Det samme vil sannsynligvis skje hos en psykolog, altså jeg argumenterer mot de til de gir opp....

Jeg gir ikke opp fordi argumentene dine er så overbevisende på noen måte, men jeg ser dette som en lost cause. Men psykologer er jo så trente i å manipulere folk for å få dem til å gå til masse flere timer at de sikkert ikke vil gi opp, de vil sikkert argumentere med deg inn i evigheten for å tjene penger...

[BenteR]

Jeg gikk til privat psykolog som NAV betalte. 1500 for timen var det der. 30000 kom rekninga på da jeg i samråd med psykolog sluttet etter halvtannet år fordi jeg kjente meg trygg nok på meg selv.
Jeg blir litt provosert av
"Og for det andre har det jo blitt en sånn motegreie. Det er liksom hipt å gå til psykolog, og ingen gidder ta tak i sine egne ting lenger."
Jeg hadde behov for hjelp, og akkurat som jeg går til legen når jeg er syk eller tannlegen når tennene skal fikses eller forsåvidt leverer bilen på verksted når den trenger det, så gikk jeg til psykolog. Forøvrig et fantastisk menneske som fikk meg til og se det positive i ting uansett hvor lang sykdomslista mi blir.
Det har ingenting med og "ikke gidde ta tak i sine egne ting"

Når det gjelder
"Så for det første, basert på mine venners erfaringer, hvordan kan jeg vite at jeg ikke blir manipulert til å trenge flere konsultasjoner? Vi snakker tross alt om folk med månge års utdannelse i å endre tankesett."
Jeg oppfatter deg som en smart dame som helt klart ikke lar deg bli manipulert til noe som helst.

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Sugarpill, her.

Jeg gir ikke opp fordi argumentene dine er så overbevisende på noen måte, men jeg ser dette som en lost cause. Men psykologer er jo så trente i å manipulere folk for å få dem til å gå til masse flere timer at de sikkert ikke vil gi opp, de vil sikkert argumentere med deg inn i evigheten for å tjene penger...

Ja, jeg har tygd litt på den. Men som overvektig vil jeg etterhvert gi så dårlig reklame for praksisen (de fleste psykologer behandler jo overvekt/livsstilsproblemer), at de neppe vil ha meg hengende på venterommet i all evighet.

Men, sett at man faktisk går til en psykolog da... Hva gjør de om de finner ut at her er det rett og slett ikke noe håp? At jobben blir for stor/man er for fucked up til at de orker ta tak? Tvangsinnlegger? Nekter å ta saken?

[Huldr]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Ja, ikke sant. Det samme vil sannsynligvis skje hos en psykolog, altså jeg argumenterer mot de til de gir opp....

Det kan du jo faktisk styre selv. Hvis du er der for å argumentere og bevise at det ikke er noe for deg, er det bare å hive penger ut av vinduet er jeg redd ...

Men: Jeg er ganske så sikker på at du hverken blir gitt opp, tvangsinnlagt, betraktet som for fucked up eller kastet ut på grunn av overvekt. Det siste ville være totalt useriøst, og psykologer er tross alt utdannet for å takle det meste av følelsesmessig virvar, og har helt sikkert støtt på det meste fra før. Det er nok heller du som overvurderer hvor "rar"/"gal"/"psyk" du er, blant annet fordi du ikke har noe sammenligningsgrunnlag med andre mennesker. Det er noe som heter at man ikke skal måle sin egen innside mot andres utside ... Og det tror jeg du gjør i veldig stor grad. Been there, done that! De fleste har ting de ikke forteller åpent om, noen har det verre enn andre, men det er få av oss som ikke har noen som helst undertrykkede følelser, psykiske knuter eller vanskelige tanker ... Å få normalisert ting, og å få ting ut i lyset får mangt et troll til å sprekke!

Og så er det faktisk helt naturlig, mener jeg, å vegre seg for å åpne seg overfor en fremmed person. Det er tross alt noe veldig sårbart i det!

Men psykologer er bare mennesker de også, og hverken tankelesere eller folk med onde hensikter som å manipulere klientene. Det finnes dårlige psykologer, det finnes gode psykologer, let deg frem til du finner en du har bra kjemi med. Det er ikke så lett, men jeg er enig med deg, hvis du har råd til det og ønsker det, så gå til en privatpraktiserende. Da slipper du å forholde deg til det offentlige, de har ikke plikt til å sette noen diagnose eller forholde seg til trygdevesenet, og det hele blir litt mindre tyngende. Det er mer enn nok skam å forholde seg til i en slik situasjon, jeg tror du har rett i at det vil være enklere for deg, i alle fall i første omgang.

Men altså, du er nødt til å være noenlunde åpen for å gå inn i en prosess. Glem teite tanker om at det er en "motegreie". Og hvis du mener at folk som går til psykolog ikke tar tak i egne ting er du helt på jordet, det er jo akkurat det man gjør! Du må faktisk gi litt slipp på de holdningene hvis du skal kunne forandre på noe av det du ønsker å forandre. For det er for DIN egen skyld først og fremst du skal gjøre det, og du er helt nødt til å være motivert!

Jeg ønsker deg lykke til jeg

[Rin]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Men, sett at man faktisk går til en psykolog da... Hva gjør de om de finner ut at her er det rett og slett ikke noe håp? At jobben blir for stor/man er for fucked up til at de orker ta tak? Tvangsinnlegger? Nekter å ta saken?

Om et pasient-behandler-forhold ikke fungerer kan, sjokkerende nok, behandleren finne på å håndtere det fornuftig og fortelle pasienten at dette ikke er en fruktbar match, og henvise til en annen psykolog med en annen stil eller spesialisering. De har spesialiseringer, så om du uansett tenker å gjøre det privat, kan det være greit å prøve å finne riktig stikkord for det du ønsker å adressere. Da jeg benyttet privat psykolog for 3-4 år siden kostet det ca 900 kr per time, så jeg gjetter at prisene har økt i takt med resten av verden. (Jeg kontaktet en større psykologklinikk og sa at jeg ville snakke med noen om stressmestring og sykdomsbetinget sorg.)

Og jeg trengte ikke mer enn de 9-10 avtalene jeg hadde den sommeren, men det jeg søkte hjelp med å håndtere var et ganske avgrenset issue. Det hadde ikke vært noe tap eller nederlag å fortsette, men det er alltid lov å ta behandleren i hånda og si takk, det klarer seg.

[smgj]

Og jeg fikk nok hjelp til å gi slipp på en større, negativ sorgreaksjon etter bare én time ... Er nok kanskje ikke så vanlig, men jeg vet at jeg var på grensa til depressiv og ikke klarte å håndtere skolen da jeg gikk inn, og hadde fått mye mer verktøy i bagasjen for å håndtere sorg da jeg kom ut ... Sorgen forsvant ikke, men jeg kunne akseptere og håndtere den - og det var nok til at jeg kunne greide skolen og skoleåret med gode karakterer. Ganske vesentlig i høgskoletiden.

Men dette var en behandler jeg kjente fra andre sammenhenger fra før - uten det hadde jeg nok brukt lengre tid.

[Sugarpill]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Ja, jeg har tygd litt på den. Men som overvektig vil jeg etterhvert gi så dårlig reklame for praksisen (de fleste psykologer behandler jo overvekt/livsstilsproblemer), at de neppe vil ha meg hengende på venterommet i all evighet.

Men, sett at man faktisk går til en psykolog da... Hva gjør de om de finner ut at her er det rett og slett ikke noe håp? At jobben blir for stor/man er for fucked up til at de orker ta tak? Tvangsinnlegger? Nekter å ta saken?

Altså...(jeg prøver igjen), det er veldig få mennesker det ikke er håp for. Og ytterst sjelden en psykolog gir opp en pasient på det grunnlaget- den som kan få en psykolog til å resignere og si at dette kanskje ikke funker er om du nekter å ta i mot, om du nekter å slippe de fastlåste oppfatningene dine om ditt og datt og rett og slett nekter å samarbeide. Å gå til psykolog er gi og ta, man må være med selv på prosessen. Hvis du bare krangler og nekter å ta høyde for at andre KAN være inne på noe, så vil jo ikke terapi funker. Men altså, ditt tilfelle er IKKE i nærheten av så vanskelig å behandle som mye av det psykologene står ovenfor i arbeidet sitt, du vil ikke være den vanskeligste pasienten din psykologen din noengang har hatt.

Og for å bli tvangsinnlagt i Norge skal det veldig mye til, hvis du ikke er psykotisk, eller begynner med knivkastingen fra tenårene under terapien, så blir du ikke tvangsinnlagt. Det kan jeg garantere.

[Sugarpill]

Opprinnelig lagt inn av smgj, her.

Og jeg fikk nok hjelp til å gi slipp på en større, negativ sorgreaksjon etter bare én time ... Er nok kanskje ikke så vanlig, men jeg vet at jeg var på grensa til depressiv og ikke klarte å håndtere skolen da jeg gikk inn, og hadde fått mye mer verktøy i bagasjen for å håndtere sorg da jeg kom ut ... Sorgen forsvant ikke, men jeg kunne akseptere og håndtere den - og det var nok til at jeg kunne greide skolen og skoleåret med gode karakterer. Ganske vesentlig i høgskoletiden.

Men dette var en behandler jeg kjente fra andre sammenhenger fra før - uten det hadde jeg nok brukt lengre tid.

Men en sorgreaksjon er noe helt annet enn langvarig selvdestruktiv adferd, jeg har en pågående sorgreaksjon for øyeblikket etter at min far døde fredag, og jeg har fått mye hjelp i de to telefonsamtalene jeg har hatt med psykologen min, men det Carisma trenger hjelp til er å få snudd veldig innarbeidede tanke-og handlingsmønstre som ikke kan fikses på en time eller fem.

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Ja, jeg har tygd litt på den. Men som overvektig vil jeg etterhvert gi så dårlig reklame for praksisen (de fleste psykologer behandler jo overvekt/livsstilsproblemer), at de neppe vil ha meg hengende på venterommet i all evighet.

Men, sett at man faktisk går til en psykolog da... Hva gjør de om de finner ut at her er det rett og slett ikke noe håp? At jobben blir for stor/man er for fucked up til at de orker ta tak? Tvangsinnlegger? Nekter å ta saken?

Nei, de fleste psykologer behandler angst og depresjon, traumer, nevroser, sorg etc. Om de er overvektsrelaterte er det vel og opp til den enkelte case, dersom det har relevans. Jeg aner ikke hvor du har dette fra.

Opprinnelig lagt inn av Huldr, her.

Det kan du jo faktisk styre selv. Hvis du er der for å argumentere og bevise at det ikke er noe for deg, er det bare å hive penger ut av vinduet er jeg redd ...

Men: Jeg er ganske så sikker på at du hverken blir gitt opp, tvangsinnlagt, betraktet som for fucked up eller kastet ut på grunn av overvekt. Det siste ville være totalt useriøst, og psykologer er tross alt utdannet for å takle det meste av følelsesmessig virvar, og har helt sikkert støtt på det meste fra før. Det er nok heller du som overvurderer hvor "rar"/"gal"/"psyk" du er, blant annet fordi du ikke har noe sammenligningsgrunnlag med andre mennesker. Det er noe som heter at man ikke skal måle sin egen innside mot andres utside ... Og det tror jeg du gjør i veldig stor grad. Been there, done that! De fleste har ting de ikke forteller åpent om, noen har det verre enn andre, men det er få av oss som ikke har noen som helst undertrykkede følelser, psykiske knuter eller vanskelige tanker ... Å få normalisert ting, og å få ting ut i lyset får mangt et troll til å sprekke!

Og så er det faktisk helt naturlig, mener jeg, å vegre seg for å åpne seg overfor en fremmed person. Det er tross alt noe veldig sårbart i det!

Men psykologer er bare mennesker de også, og hverken tankelesere eller folk med onde hensikter som å manipulere klientene. Det finnes dårlige psykologer, det finnes gode psykologer, let deg frem til du finner en du har bra kjemi med. Det er ikke så lett, men jeg er enig med deg, hvis du har råd til det og ønsker det, så gå til en privatpraktiserende. Da slipper du å forholde deg til det offentlige, de har ikke plikt til å sette noen diagnose eller forholde seg til trygdevesenet, og det hele blir litt mindre tyngende. Det er mer enn nok skam å forholde seg til i en slik situasjon, jeg tror du har rett i at det vil være enklere for deg, i alle fall i første omgang.

Men altså, du er nødt til å være noenlunde åpen for å gå inn i en prosess. Glem teite tanker om at det er en "motegreie". Og hvis du mener at folk som går til psykolog ikke tar tak i egne ting er du helt på jordet, det er jo akkurat det man gjør! Du må faktisk gi litt slipp på de holdningene hvis du skal kunne forandre på noe av det du ønsker å forandre. For det er for DIN egen skyld først og fremst du skal gjøre det, og du er helt nødt til å være motivert!

Jeg ønsker deg lykke til jeg

Signerer helhjertet!

[Photobscura]

Forresten kjenner jeg jo legen din! Ja, han henviser lett, men det tror jeg handler mer om at han ser sine begrensninger i forhold til spesialfelt. Han er utrolig ok å snakke med og jeg har et fortrolig forhold til ham, og sånne ting tar han på strak arm. Han agerte faktisk samtaleterapeut for venninna mi en gang i uka inntil hun fikk fast psykolog hun kunne leve med, sånn at hun skulle slippe dps i mellomtiden. (Dps kan være litt ymse, særlig om man sokner østover i Oslo. )
Psykologene som har kommunal avtale (under helfo og frikortordninga) er også privatpraktiserende. Men de får dekket inn mellomlegget fra egenandelen av staten.
Ellers er jeg enig med Sugarpill om at kongnitiv adfersterapi kan være lurt. Når du har anledning til å betale for en privat, så høres det jo ut som om du kan gå fram som Rin!

[Lillemy71]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Ja, jeg har tygd litt på den. Men som overvektig vil jeg etterhvert gi så dårlig reklame for praksisen (de fleste psykologer behandler jo overvekt/livsstilsproblemer), at de neppe vil ha meg hengende på venterommet i all evighet.

Men, sett at man faktisk går til en psykolog da... Hva gjør de om de finner ut at her er det rett og slett ikke noe håp? At jobben blir for stor/man er for fucked up til at de orker ta tak? Tvangsinnlegger? Nekter å ta saken?

Unnskyld meg Carisma, men nå er du bare tverr!! Du har tydeligvis bestemt deg for at det å gå til psykolog bare er for tapere som ikke gidder selv og at det er et gigantisk nederlag. Du er tydeligvis ikke interessert i å få profesjonell hjelp og kommer opp med den ene mer bisarre grunnen enn den andre for ikke å gjøre det. Dersom du kan sette deg ned og sette ord og tanker på hvordan du føler det, hvorfor du har det sånn og hva du aktivt kan gjøre for å komme ut av et negativt tankemønster og ikke minst gjennomføre det - ja, se da trenger du ikke hjelp. men jeg har en mistanke om at det er nettopp det du ikke klarer og at det er derfor du stiller sånne spm her.

Jeg vil påstå at en person som bestemmer seg for at jeg trenger hjelp og kontakter lege/psykolog er sterkere enn noen andre. Det er faktisk et viktig steg i en selvrealiserinsprosess og helbredelsesprosess. Det å få hjelp er ikke tegn på svakhet. Sier du nei til hjelp dersom du knekker beinet også? Psykisk helse er vel så viktig som fysisk. Hjelper ikke om ramma er sterk om fundamentet bryter sammen.

Jeg var en av de som skulle være sterk og finne ut av dette selv, men jeg gikk på en gigantsmell og klarte ingen verdens ting tilslutt, jeg ble skikkelig syk. Er det så mye bedre? Det er ikke en moteting å gå til psykolog, men man hører nok mer om det for nå er det akseptert at man snakker om det åpent. Desverre er det sånn at man må rote i gammal dritt for å komme videre, men det kan også gi deg innsikt i hvorfor det er blitt som det er blitt og dermed hjelpe deg til å ikke gå i fella igjen.

Virker som du er i total fornektelse Carisma og det er synd, for det ser ut i dine innlegg her at du kanskje ikke har det så bra om dagen. Akkurat nå virker det som om det er lite vi her på forumet kan si for å overtale deg, men jeg (og sikkert mange andre) snakker av egen smertelig erfaring.

Uansett hva du velger, lykke til. Håper du finner ut av det

Edit:
P.S: Jeg fikk hjelp med min overvekt som var mye grunnet i total overspising/trøstespsisng. Han jeg gikk til var helt fantastisk i å finne problemene og gi meg verktøy til å takle dette. Er det slitsomt? -Hell YEAH!! Hadde jeg lyst til å utlevere meg selv? - Ikke i det hele tatt, men takket være han er jeg kvitt mine negative tanker og atferd rundt mat. Har tilbakefall, men nå klarer jeg å hente meg inn selv. Har en ny runde hos psyk nå men det er pga av at jeg ble totalt overarbeidet, gikk inn i en depersjon med angst og møtte den berømmelige veggen med et jækli smell. Ble hengende fast gjorde jeg også . Etter lang sykemelding og terapi er jeg nå på bedringens vei og er sterkere enn på lenge. Jeg har lært mye om meg selv i denne prosessen og det gjør faktisk godt - selv om det er vondt også :P

[terry]

Hei
Hadde egentlig et spørsmål om noe helt annet men kanskje det kunne vert en idee å prøve en buddistisk psykolog. Tror de har et mindset som skiller seg endel fra andre psykologer. Bare et tips

Det jeg egentlig lurte på var om noen hadde et tips om hvordan jeg kan få rengjort noen plastbegere som jeg liker godt. De er til frysing med et tykk lokk med ordentlige gummipakninger. De kan også brukes i microen.
Det er vel der det har blitt noe avleiringer.

noe tips om hvordan få fjernet dette?

(prøvde med eddik men det funka ikke)