Fråtsing

[Kristin_B]

Vet ikke helt hvor jeg skal poste denne tråden..men prøver her...

Jeg fråtser!!! Når jeg ikke er i ketose, da kan jeg spise godteri og potetgull til det overhodet ikke er godt mer!!! Jeg MÅ spise til det er tomt!! Kan ikke legge bort en halv pakke med noe... aller helst.

Hvorfor gjør jeg dette? Hva er det denne fråtsingen liksom skal erstatte??
Jeg føler jo overhodet ingen tilfredsstillelse etter en sånn runde..

Er det andre som har det sånn? Eventuelt har hatt det sånn? Jeg vil gjerne høre deres tanker rundt dette!!

[luringen]

tror ikke dette er uvanlig nei...men kanskje litt tabubelagt?
Rådet må jo være å jobbe med både hodet og magen...være bevisst, unngå fristelse, være god å mett på riktig mat! Og det er ikke noe som heter sprekk, bare et dårlig måltid

[Kristin_B]

Nei, jeg tror heller ikke at det er uvanlig. Men det snakkes ikke så mye om det..

Det er jo i hodet det sitter...det er klart. Men hvordan jobbe med det?

[Carisma]

Kanskje dette er forklaringa? http://www.dinside.no/801604/kvinner-kan-ikke-styre-seg

[Megvel]

Det er de som sier at dette har med "spis opp maten din" kulturen fra barndommen. Ikke gjør DET mot dine egne barn! Gi heller lite på tallerkenen og gi mer når de har spist opp minimumen!

Det er og de som sier at flaskebarn har dette problemet mer enn de som var på selvstyrt amming.

Da jeg flyttet til USA ble dette her helt prekært til jeg lærte at det var forventet at man ba om doggybag på restaurant og spiste halvparten av retten til lunsj dagen etter... Da ble det lettere. Porsjonene var jo store nok til en middels norsk familie...

[Kristin_B]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Kanskje dette er forklaringa? http://www.dinside.no/801604/kvinner-kan-ikke-styre-seg

Se der ja. Men hva gjør man med det liksom?

Opprinnelig lagt inn av Megvel, her.

Det er de som sier at dette har med "spis opp maten din" kulturen fra barndommen. Det er og de som sier at flaskebarn har dette problemet mer enn de som var på selvstyrt amming.

Da jeg flyttet til USA ble dette her helt prekært til jeg lærte at det var forventet at man ba om doggybag på restaurant og spiste halvparten av retten til lunsj dagen etter... Da ble det lettere. Porsjonene var jo store nok til en middels norsk familie...

Mm... Men hvordan "lærte" du det da?

Synes det er vanskelig jeg. Jeg trenger såååå strenge regler- dvs at ketolyse..eller ketogent kosthold er midt i blinken for meg, for da KAN jeg ikke skeie ut uten at det får "store" konsekvenser.. Og da klarer jeg å holde meg på matta.. Men en gang jeg skulle prøve generell lavkarbo bare, så var det igang igjen. Har ikke SJANS til å holde meg unna søtt

[Megvel]

Det er jo de her inne som kaller seg intolerante mot karbo. Kanskje du er hypoglykemisk egentlig? Hvordan er søskenfigurasjonen i din familie, hvordan ble du oppdratt på mat?

[Kristin_B]

Jeg må til psykologtimen min nå Kommer plutselig tilbake!!

[Kitt]

Opprinnelig lagt inn av Megvel, her.

Det er de som sier at dette har med "spis opp maten din" kulturen fra barndommen. Ikke gjør DET mot dine egne barn! Gi heller lite på tallerkenen og gi mer når de har spist opp minimumen!

Det er og de som sier at flaskebarn har dette problemet mer enn de som var på selvstyrt amming.

Ikke rart jeg overspiser, da!
Fikk aldri pupp, jeg, er adoptert, og ble tvunget til å spise opp absolutt hver smitt og smule på tallerkenen!

Har aldri mast på mine barn om å spise opp! Ikke når jeg selv har fullstendig ødelagt metthetsfølelsen min!

[Megvel]

Sitat:

Ikke rart jeg overspiser, da!
Fikk aldri pupp, jeg, er adoptert, og ble tvunget til å spise opp absolutt hver smitt og smule på tallerkenen!

Ikke sant? Det er nok av dem som har det slik!

[Hannehk]

Jeg er også en fråtser og melder meg inn i klubben. klarer overhodet ikke la chips eller sjokolade stå på bordet dersom jeg først har tatt en munnfull. Jeg blir rett og slett sinnsyk i gjerningsøyeblikket

[Kristin_B]

Opprinnelig lagt inn av Megvel, her.

Det er jo de her inne som kaller seg intolerante mot karbo. Kanskje du er hypoglykemisk egentlig? Hvordan er søskenfigurasjonen i din familie, hvordan ble du oppdratt på mat?

Nja...tror ikke det har med blodsukker å gjøre. Har målt noen ganger og det ligger stabilt på 5-6. Har vel egentlig hatt et avslappet forhold til vekt frem til jeg ble samboer. Det var først da vekta økte.. Jeg trena mye når jeg var yngre, så da var det jo ikke så vanskelig å holde vekta i sjakk heller.
Men det er egentlig ikke maten som er problemet mitt. Der klarer jeg å stoppe. Det er alt som heter godteri...og ja, tildels potetgull også. Hva slags glede har man av å spise til man blir kvalm liksom?!

Jeg kan huske når jeg var liten. Hver gang vi var på besøk hos besteforeldrene våre, så fikk vi med oss melkesjokolade hjem, og de kommer jo som kjent i mange forskjellige størrelser. Bestefar var dessverre en svært urettferdig mann, og likte guttene bedre enn jente-barnebarna sine. Så guttene fikk alltid stor sjokkis, mens jentene fikk små- om de fikk i det hele tatt.. Jeg har en eldre bror som altså fikk mer enn meg. Jeg måtte også gjerne gjemme denne så han ikke rappa den fra meg (husk at jeg var liten da )
Men kanskje det er det som sitter i meg? At jeg må få stappa innpå før noen tar det "fra" meg?!

Høres teit ut, men jeg vet at psyken er en rar ting...

[Schnupsiii]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det som blir sagt om å fråtse i godteri.
Jeg er oppdratt meget strent, det var kun godteri på lørdagene og jeg måtte spise opp alt av middagene. Det var også regel om at vi måtte spise en skive med noe sunt før vi kunne ta en skive med søtt.
For meg som ble mett av en skive betød det at jeg aldri fikk tilfredsstilt søtbehovet uten å tvinge i meg en skive til....

I voksen alder måtte jeg i mange år konsekvent la det være noe igjen på tallerken, for nå kunne jeg bestemme sjøl ikke sant?

Og når det gjelder sjokolade....det er ikke få kvelder jeg har lagt meg med en mage så stinn at det var ubehagelig.
Om gubben og jeg hadde kost oss med god mat på lørdagskvelden og jeg egntlig var mett så måtte jeg alikevel kjøre i meg sjokoladen jeg hadde kjøpt inn. Og lørdagsgodtet var utvidet til fredag, lørdag og søndag! og etterhvert egentlig alle dager i uka
Og fikk vi gjester i helgen så hadde jeg liksom lov til å fråtse i sjokkisposen på en torsdag, for med gjester til stede kunne jeg jo ikke spise av hjertens lyst som jeg pleide...

Uff, ble langt dette. Men jeg begynner etterhvert å se at det ligger mye følelser i mitt matmisbruk. Så for min del er det på tide jeg kjenner litt på disse følelsene og bearbeider dem med sunn fornuft istedet for med mat og sjokolade.

[Kristin_B]

Opprinnelig lagt inn av Schnupsiii, her.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det som blir sagt om å fråtse i godteri.
Jeg er oppdratt meget strent, det var kun godteri på lørdagene og jeg måtte spise opp alt av middagene. Det var også regel om at vi måtte spise en skive med noe sunt før vi kunne ta en skive med søtt.
For meg som ble mett av en skive betød det at jeg aldri fikk tilfredsstilt søtbehovet uten å tvinge i meg en skive til....

I voksen alder måtte jeg i mange år konsekvent la det være noe igjen på tallerken, for nå kunne jeg bestemme sjøl ikke sant?

Og når det gjelder sjokolade....det er ikke få kvelder jeg har lagt meg med en mage så stinn at det var ubehagelig.
Om gubben og jeg hadde kost oss med god mat på lørdagskvelden og jeg egntlig var mett så måtte jeg alikevel kjøre i meg sjokoladen jeg hadde kjøpt inn. Og lørdagsgodtet var utvidet til fredag, lørdag og søndag! og etterhvert egentlig alle dager i uka
Og fikk vi gjester i helgen så hadde jeg liksom lov til å fråtse i sjokkisposen på en torsdag, for med gjester til stede kunne jeg jo ikke spise av hjertens lyst som jeg pleide...

Uff, ble langt dette. Men jeg begynner etterhvert å se at det ligger mye følelser i mitt matmisbruk. Så for min del er det på tide jeg kjenner litt på disse følelsene og bearbeider dem med sunn fornuft istedet for med mat og sjokolade.

Tåler ikke frie tøyler vi da...
Men hvordan bearbeide følelsene??

[StineK]

Opprinnelig lagt inn av Megvel, her.

Det er og de som sier at flaskebarn har dette problemet mer enn de som var på selvstyrt amming.

Interessant - for jeg er et flaskebarn og klarer skjelden å legge fra meg potetgullposen før det er tomt.

[Skautrollet]

Vårt spisemønster stammer gjerne fra barndommen, pluss at vi la til oss noen nye i ungdommen/tidlig voksen alder. Da kunne vi bestemme selv, mere sukker og junk - ikke sant? Først skulle vi spise opp alt på tallerkenen, vi fikk godteri som trøst,- siden valgte vi et mer eller mindre bevisst et dårlig kosthold videre. Vi har lært at brød og potet er best. Og avhengigheten av sukker er vel så tøff som nikotinavhengigheten.
Slik har det bygget seg på her i hvertfall.
I tillegg ligger det masse følelser i det å spise, vi spiser for å ha det hyggelig i sosiale sammenhenger, vi spiser som trøst, belønning, glede, sorg. Og vi spiser i skam... I hemmelighet... Selv har jeg mer enn en gang spist og grint om hverandre. I ren fortvilelse.
Å spise har også en beroligende effekt, vi blir rolige og avslappede etter et måltid. Valium på tallerken En grunnleggende trygghet som jeg i min kvasi-psykolog-hobby-tanker tenker stammer fra steinaldertiden,- mat i magen i dag igjen. Godt.

En metode for å få svar på hvorfor jeg overspiser er at jeg skriver i en bok hver gang jeg vil putte noe i munnen. Her skriver jeg tanker og følelser som ligger til grunn for fråtsingen. Og det fungerer for meg i hvertfall!

[Kristin_B]

Ikke dumt!! Å notere følelser etc når man "føler for" å fråtse... hmm...

Jeg er rett og slett ikke bygd for å kose meg litt. Å kjøpe èn sjokolade til helga liksom Den er jo borte på null komma nix Sluker den...

[Skautrollet]

Kristin: Jeg har nettopp kastet min første sjokolade... Smakte ille for første gang i mitt liv... Ville først bare spise den likevel. Ville! Men kastet den likevel Jeg er veldig forundret, denne dietten snur opp ned på smaksløkene mine!

[Kristin_B]

Så flott!! Jeg er altså veldig flink når jeg er i ketose Det er når jeg ikke er det mer at jeg går berserk i godteposen

[Schnupsiii]

Opprinnelig lagt inn av Skautrollet, her.

Kristin: Jeg har nettopp kastet min første sjokolade... Smakte ille for første gang i mitt liv... Ville først bare spise den likevel. Ville! Men kastet den likevel Jeg er veldig forundret, denne dietten snur opp ned på smaksløkene mine!

Så et program på TVNorge igår som het noe sånn som rett diett. Der skulle ei slank, supertrent dame kjøre i seg 8 sjokolader hver dag i en 14 dagers periode som et eksperiment. Det jeg bet meg mest merke i var at hun ga uttrykk for at hun måtte tvinge i seg sjokoladene og at de var forferdelig søte!

Håper jeg også en dag vil få oppleve noe sånt

Men jeg står imot suget som best jeg kan, vet jo at jeg gjør noe godt for meg og min kropp ved å legge om livsstilen

[Kristin_B]

Det er selvsagt det beste, å få til en varig endring

[Schnupsiii]

Opprinnelig lagt inn av Kristin_B, her.

Tåler ikke frie tøyler vi da...
Men hvordan bearbeide følelsene??

For min del handler det mye om å analysere hvorfor jeg har gjort som jeg tidligere har gjort. Brukt sjokolade som kos, trøst, selskap, feiring osv.

Men nå prøver jeg å tenke slik: blir det mer avslappet, koslig om jeg spiser sjokolade? Hvordan vil jeg føle meg etterpå? Skal virkelig sukker få ha så mye makt over mitt liv?

Er litt samme metode som beskrives i boken "endelig ikke-røyker"...

Åjada, har nok hatt mer enn last jeg
(men er røykfri nå da )

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Schnupsiii, her.

Er litt samme metode som beskrives i boken "endelig ikke-røyker"...

Jeg har begynt å tenke annerledes på godteri også etter jeg kuttet ut røyken. For det handler om å bryte vaner. Og det handler om å kjempe mot trangen.
Også tror jeg det har litt med svart-hvit tenking. Man har sprekki, så da kan man like godt bli kvitt hele posen/sjokkisen/isboksen Jeg festrøyker nå, og har ingen prblemer med å ikke røyke i andre sammenhenger. Men det har vært en lang vei dit. Men jeg tror det kan overføres til godterispising. Man kan spise 1 stripe sjokkis og putte resten i skapet. Så må man bare glemme at den ligger der, og om man VIRKELIG trenger den... Det er klisjeer, men det hjelper faktisk. Tenke seg om, gå en tur, gjøre noe annet, og så vurdere om man fortsatt har trang til å spise alt. Og så må man huske på at små steg er bedre enn ingen steg!

[Megvel]

Sitat:

Men kanskje det er det som sitter i meg? At jeg må få stappa innpå før noen tar det "fra" meg?!

Høres teit ut, men jeg vet at psyken er en rar ting...

Det er typisk søskenkonkurranseoppførsel det du beskriver. Og resultatene i voksen alder.

Nei det der høres ut som en fin forklaring. Det viktige er å FORSTÅ hva som skjer. Da kan du som voksen være rasjonell og huske at "krigen er over, alle får"... Enhver tilheling skjer ved at man forstår hva som er "sykdommen". Da kan årsaken behandles istedenfor lindres.

[isabella]

Mange gode forklaring på fråtsing her. En god tråd som mange kjenner seg igjen i.

Jeg er også en fråtser og har jobbet mye med å analysere hvorfor. Og endel av svarene kommer fra barndommen.

Som flere har nevnt - spise opp alt på tallerken, forskjellsbehandling fra foreldre/besteforeldre osv.

Maten blir for noen en erstatning for noe, det være seg oppmerksomhet, tillit, kjærlighet, det å være flink, snill, dyktig nok... Mange grunner.
Tilslutt blir det mat som blir ens beste venn. Den svikter ikke, den stiller ingen spørsmål, alltid tilgjengelig og i noen tilfeller har en noen som andre ønsker.

Det er viktig å stille spørsmål og kjenne på følelsene som oppstår både når en fråtser og når en skal analysere hvorfor. Noen ganger kan en bestemt type mat trigge frem gamle følelser og erindringer.

Vi har alle triggere som ligger på lur, en duft som gjør at du plutselig er i barndommen, et musikkstykke som lar deg kjenne en følelse fra dengang da. Det samme gjelder mat - noe blir trigget av mat og noe trigger frem behovet for mat.

Dersom en setter fokus på det - skriver opp når det skjer, sjekker litt hvilke omstendigheter som var i forkant, hva skjedde før jeg hentet maten og begynte å fråtse. Etter en stund vil du kanskje se en mønster, eller flere som dukker frem. Først da kan en få endret vanen, eller få fjernet minnet som "trigger" lysten.

En kan klare det selv, men det går an å få hjelp. Vet at Tankefeltsbehandling hjelper, også mange andre "alternative" behandlingsformer som kan hjelpe.

Lykke til!!