"Hormon-bitcher"

[MadamMim]

Har TLC i bakgrunnen mens jeg sitter på PC'en, og nå gikk det er program om damer med ENORME humørsvingninger i forbindelse med hormoner osv. Disse var skikkelig ekstreme. Hu ene gikk på antidepressiva pga hormonproblemer...og da blir det jo litt voldsomt.

Iallefall, så ønsket hun å slutte på antidepressiva pga hormonene, og gitt til ei alternativ dame. Reduserte kraftig på karbohydratene, og vips, så var hormonene under kontroll. Hun kunne ikke forstå at dette store problemet kunne løses av noe så enkelt som maten hun spiste. :-) Og at dette var et kosthold alle burde hatt :-)

Synes bare det var litt gøy at lavkarbo ble nevnt som noe positivt på TV for en gangs skyld!! :-)

[Opheliia]

Jeg tror ganske mye ligger i maten vi spiser. Personlig går jeg på cipralex, anti dep., det er like før jeg skal starte på nedtrapping, så jeg er spent på om når jeg har avslutt medisineringa om kostholdet vil hjelpe meg med tanke på depresjon o.l Håper det! Jeg er lei av medisiner iallefall...men vet ikke hvor jeg ville vært uten dem...

[vimsen85]

Opprinnelig lagt inn av Opheliia, her.

Jeg tror ganske mye ligger i maten vi spiser. Personlig går jeg på cipralex, anti dep., det er like før jeg skal starte på nedtrapping, så jeg er spent på om når jeg har avslutt medisineringa om kostholdet vil hjelpe meg med tanke på depresjon o.l Håper det! Jeg er lei av medisiner iallefall...men vet ikke hvor jeg ville vært uten dem...

Jeg gikk på Cipramil (tror det var det de het) i to og et halvt år. Jeg syntes det var godt å komme av de (dette var når jeg gikk på videregående, så det er en stund siden). Jeg ble litt likegyldig av de og syns faktisk at det var godt å komme av de og faktisk føle igjen. Og når jeg ikke var likegyldig var jeg dypt deprimert (på pillene). I forfjor hadde jeg en ganske alvorlig nedtur (med MYE angst). Da nektet jeg medisiner og kom heller på hastelisten for å komme til samtaleterapi. Det tok et halvt år før jeg fikk tilbud om hjelp. Hasteliste. Men nå sklei innlegget mitt litt ut. Jeg håper at det går bra med nedtrappingen. Jeg har vært mindre opp og ned på lavkarbo og generelt tror jeg at jeg har hatt færre dager der jeg er deppa. Men det blir er nok ikke sånn at alle blir kvitt depresjoner med et knips. Det er jo ofte andre ting som gjør at vi får de plagene vi får. Men min psykiske helse har blitt bedre og jeg håper den skal bli bare bedre og bedre.. Jeg håper at livet er bra og lyst for deg etter du er ferdig nedtrappet

[vimsen85]

Uff, det ble rotete og litt negativt. Men poenget er at lavkarbo hjelper, men er ikke en mirakelkur. Men når du skal nedtrappest er du vel på rette veien uansett! Ønsker deg all lykke i livet!

[Opheliia]

Opprinnelig lagt inn av vimsen85, her.

Jeg gikk på Cipramil (tror det var det de het) i to og et halvt år. Jeg syntes det var godt å komme av de (dette var når jeg gikk på videregående, så det er en stund siden). Jeg ble litt likegyldig av de og syns faktisk at det var godt å komme av de og faktisk føle igjen. Og når jeg ikke var likegyldig var jeg dypt deprimert (på pillene). I forfjor hadde jeg en ganske alvorlig nedtur (med MYE angst). Da nektet jeg medisiner og kom heller på hastelisten for å komme til samtaleterapi. Det tok et halvt år før jeg fikk tilbud om hjelp. Hasteliste. Men nå sklei innlegget mitt litt ut. Jeg håper at det går bra med nedtrappingen. Jeg har vært mindre opp og ned på lavkarbo og generelt tror jeg at jeg har hatt færre dager der jeg er deppa. Men det blir er nok ikke sånn at alle blir kvitt depresjoner med et knips. Det er jo ofte andre ting som gjør at vi får de plagene vi får. Men min psykiske helse har blitt bedre og jeg håper den skal bli bare bedre og bedre.. Jeg håper at livet er bra og lyst for deg etter du er ferdig nedtrappet

Dette ble jo veldig off topic, beklager Mim, men jeg skal bare svare vimsen

Ja, jeg tror at nedtrappinga og ikke minst avsluttinga vil gå greit. Jeg har ikke opplevd bivirkninger (bortsett fra forsterket søvnproblem) og jeg har faktisk ikke hatt en eneste "vond dag" forårsaket av selve medisinen. Jeg har bare fått et stabilt humør, det vil jo si at jeg har jo faktisk hatt dager hvor jeg har vært trist, men da har det vært trist og ikke deprimert-trist. Men jeg gruer meg litt til å avslutte - det er liksom en liten trygghet det der, den pilla, men hvor positivt er det da? Å være avhengig av ei pille for å kunne smile eller å gå ut blandt folk? Så jeg er klar for å slutte. Jeg kan jo ikke vite hvordan livet blir etterpå før jeg har prøvd. Viser det seg at jeg faller tilbake så får jeg starte på den igjen eller vurdere f.eks samtaleterapi (det har jeg gjort tidligere, men på slutten så var det faktisk ikke noe mer å hente der følte jeg, så i samråd med lege og psykolog sluttet jeg, da dem var enige, jeg hadde kommet så langt at egentlig var det ikke noe poeng å gå i terapi...).

Håper jeg forblir som jeg er nå Det var jo slik jeg var før alt skjedde...riktignok var jeg også 6 år på den tida

Nok avsporing på tråden n

[Photobscura]

Jeg kjenner meg veldig igjen i forhold til det å få langt mer stabilt humør på lavkarbo. Jeg slet en del med tildels ganske voldsomme raserianfall. Jeg lærte meg forsåvidt å kontrollere meg selv til en viss grad, men det føltes jo heller ikke bra, som om jeg skulle sprenges fra innsiden, liksom. I tillegg kunne jeg fint ramle sammen i utter tristhet uten øyensynlig grunn, og jeg kunne bli helt manisk og hysterisk "lykkelig" etc. Riktig spennende var jeg. Haha .
Etter kostholdsomlegginga er jeg langt mer stabil, og rekker å kjenne at humøret endrer seg i større grad, sånn at jeg får anledning til å se hva som utløser det, i stedet for å bare agere direkte på følelser hele tiden. Har vært nær på en bipolar-diagnose mer enn en gang, men alltid nektet å prøve ut medisin. Har alt for mange rundt meg som har blitt likegyldige, for ikke å snakke om overvektige av diverse medisiner. I tillegg var dette på en tid hvor jeg nektet å ta så mye som en paracet.
Men jeg kan fint kjenne meg igjen i det å ha et nærmest ukontrollert humør ...

[vimsen85]

Opprinnelig lagt inn av Opheliia, her.

Dette ble jo veldig off topic, beklager Mim, men jeg skal bare svare vimsen

Ja, jeg tror at nedtrappinga og ikke minst avsluttinga vil gå greit. Jeg har ikke opplevd bivirkninger (bortsett fra forsterket søvnproblem) og jeg har faktisk ikke hatt en eneste "vond dag" forårsaket av selve medisinen. Jeg har bare fått et stabilt humør, det vil jo si at jeg har jo faktisk hatt dager hvor jeg har vært trist, men da har det vært trist og ikke deprimert-trist. Men jeg gruer meg litt til å avslutte - det er liksom en liten trygghet det der, den pilla, men hvor positivt er det da? Å være avhengig av ei pille for å kunne smile eller å gå ut blandt folk? Så jeg er klar for å slutte. Jeg kan jo ikke vite hvordan livet blir etterpå før jeg har prøvd. Viser det seg at jeg faller tilbake så får jeg starte på den igjen eller vurdere f.eks samtaleterapi (det har jeg gjort tidligere, men på slutten så var det faktisk ikke noe mer å hente der følte jeg, så i samråd med lege og psykolog sluttet jeg, da dem var enige, jeg hadde kommet så langt at egentlig var det ikke noe poeng å gå i terapi...).

Håper jeg forblir som jeg er nå Det var jo slik jeg var før alt skjedde...riktignok var jeg også 6 år på den tida

Nok avsporing på tråden n

Men det er veldig bra at du har bedre på medisiner. Vet ikke om Cipramil og Cipralex er samme typen medisin engang. Men de har jo ganske like navn. Jeg tror at lavkarboen gjør at du har bedre forutsetninger for å ikke havne tilbake igjen i (det jeg kaller) "det mørke skumle hullet". Det er der man er når man trenger medisiner for å ha lyst å leve.. Jeg var deprimert også med medisin. Husker at jeg lå i senga i timesvis og krampegråt så det kjentes ut som hjertet skulle sprenges. Og jeg klarte ikke å finne årsaken heller. Jeg hadde ingen formening om hva som var galt. Det var bare vondt.. Så jeg tror at jeg ikke hadde full effekt av medisinering..
Hadde en periode nå i høst jeg trodde jeg var på vei en mørk plass igjen fordi jeg følte jeg ikke taklet studiene og det å være ny på et sted. Men siste to ukene har vært veldig bra! Det var hvertfall off topic. Sorry

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

Jeg kjenner meg veldig igjen i forhold til det å få langt mer stabilt humør på lavkarbo. Jeg slet en del med tildels ganske voldsomme raserianfall. Jeg lærte meg forsåvidt å kontrollere meg selv til en viss grad, men det føltes jo heller ikke bra, som om jeg skulle sprenges fra innsiden, liksom. I tillegg kunne jeg fint ramle sammen i utter tristhet uten øyensynlig grunn, og jeg kunne bli helt manisk og hysterisk "lykkelig" etc. Riktig spennende var jeg. Haha .
Etter kostholdsomlegginga er jeg langt mer stabil, og rekker å kjenne at humøret endrer seg i større grad, sånn at jeg får anledning til å se hva som utløser det, i stedet for å bare agere direkte på følelser hele tiden. Har vært nær på en bipolar-diagnose mer enn en gang, men alltid nektet å prøve ut medisin. Har alt for mange rundt meg som har blitt likegyldige, for ikke å snakke om overvektige av diverse medisiner. I tillegg var dette på en tid hvor jeg nektet å ta så mye som en paracet.
Men jeg kan fint kjenne meg igjen i det å ha et nærmest ukontrollert humør ...

Ja, tror det er mange som ikke er helt stabile i humøret på høykarbo.. Savner det ikke