Kjærlighet og forhold; hvordan få det livsvarig?

[Opheliia]

Dette er vel egentlig bare litt tanker som luftes Bare sånn at dere vet det!

Jeg er kanskje litt naiv og "dum" når det kommer til dette området, jeg både tror og håper at jeg og min samboer kommer til å være sammen "for alltid", men det er det mange som reagerer på. De spør meg hvordan kan jeg tro noe slikt, det er da ingen som er sammen for alltid i dag. Jeg har også fått spørsmål/kommentarer ala "hva om du angrer"..da tenker de på et eventuelt ekteskap, hvis vi gifter oss før jeg er blitt 25 år. Angrer på hva da lurer jeg på..hva er det å angre på, sånn egentlig? At du "kun" er sammen med en person på alle områder? Fordi du har valgt å gifte deg ung?

Noen ganger lar jeg disse spørsmålene og kommentarene snike seg litt inn hos meg, men det er sjeldent, men som sagt, noen ganger. Jeg vet at kommunikasjon er alfa og omega i et forhold, uansett. Det har jeg erfart allerede på både godt og vondt. Jeg både tror og håper at vi kommer til å holde sammen, men for at det skal være mulig er det jo mange faktorer vi må arbeide med, både det å kommunisere, å ta seg tid til hverandre ++

Hva er deres "råd" når det kommer til forhold? For å bevare den kjærligheten man hadde når man først møttes. Min største frykt er at det hele går over i vennskap - jeg ser på henne som min beste venn, men det er ikke det samme som at vi er bare venner. Jeg håper jo ikke at det skjer, men for at det ikke skal skje må man jo "arbeide sammen"

Hva tror dere? Er det mulig å være sammen "for alltid"? Hvordan gjør man det da?

[Imse]

Såklart det går an å være sammen for alltid Vet om mange som har vært gift i både 30 og 50 år.

Mye av hemmeligheten er kanskje at man passer på at begge får sagt sitt, snakker om ting( noen sier forholdet tok slutt pga dårlig sex, hø, da har man helt klart ikke snakket godt nok sammen), kan man ikke snakke om alt og være helt åpne for hverandre om alt, så tror jeg ting kan gå skeis.

Jeg giftet meg 21 år gammel, vi har vært gift i 8 1/2 år nå og det kommer mange flere år sammen. Vi har det supert sammen og vi snakker sammen om alt og går ikke videre med en sak før vi er enige. Har en i et forhold det vondt, så ødelegger det for begge, husk det!

Vi har mange felles interesser og det hjelper nok, hadde ikke vært like greit om interessene var totalt forskjellig og vi ikke ville jenke oss og prøve å interessere oss for noe av det samme.

Jeg har funnet min sjelefrend

[TrillTrall]

Ikke godt å si. Jeg trodde også da eksen og jeg ble sammen som 16-åringer og var sammen i mange år at vi skulle være sammen for resten av livet. Men sånn skulle det ikke bli, av forskjellige grunner skilte vi lag etter 18 år. Da hadde jeg alt følt en stund på "hva i all verden skal vi gjøre når ungene blir store og flytter ut, vi har jo ingenting til felles lenger".

Nå har jeg en annen (han også), Lille Gubben og vi storkoser oss i lag! På en helt annen måte enn eksen og jeg gjorde. Vi har mye mer til felles og er mye likere enn eksen og jeg var. Dette forholdet føles helt annerledes, har sikkert mye med alderen å gjøre også, og det kjennes bare trygt og godt og jeg er ikke i tvil om at vi skal bli gamle sammen. "Minst hoinner år!" som Lille Gubben sa en gang.

Men nyt tiden sammen med din elskede og ikke tenk på at det kan bli slutt i morra eller om 3 år eller om 30 år, sånt har man ingen garanti for! Ta godt vare på hverandre, sett pris på de små tingene i hverdagen og vis respekt for hverandre, da kommer man langt tror jeg.

[Dååris]

Jeg tror man skal leve idag hver dag. Jeg tror på det å hele tiden forvente det beste av seg selv og alle rundt seg, og hele tiden løse opp i konflikter med en gang. Om vi kommer til å være sammen for alltid? Jeg håper det, men om vårt forhold skulle forandre seg til det negative, så vil jeg jo håpe vi går hvert til vårt... Jeg tror nå uansett at så lenge vi begge gjør alt for hverandres lykke, vil vi alltid elske hverandre

[Kanutten]

Jeg har vært sammen med tre menn i hele mitt liv. Han første da jeg var 16 år.. Vi var sammen i 8 år. Da jeg var 25 år ble jeg sammen med far til mine håpefulle. Jeg var sammen med ham til jeg var 34 år. Året etter traff jeg sambo... Vi har vært sammen i 10 år! Og jeg kan med hånden på hjertet at det er første gangen jeg FØLER at jeg skal bli gammel sammen med den er jeg er sammen med. Den følelsen jeg nå har har vært ikke-eksisterende i de to andre forholda, men nå er den ganske så klar. Jeg kommer til å bli gammel sammen med sambo!

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av Dååris, her.

Jeg tror man skal leve idag hver dag. Jeg tror på det å hele tiden forvente det beste av seg selv og alle rundt seg, og hele tiden løse opp i konflikter med en gang. Om vi kommer til å være sammen for alltid? Jeg håper det, men om vårt forhold skulle forandre seg til det negative, så vil jeg jo håpe vi går hvert til vårt... Jeg tror nå uansett at så lenge vi begge gjør alt for hverandres lykke, vil vi alltid elske hverandre

Som jeg skulle sagt det selv!

[Heaven]

Opprinnelig lagt inn av Dååris, her.

Jeg tror man skal leve idag hver dag. Jeg tror på det å hele tiden forvente det beste av seg selv og alle rundt seg, og hele tiden løse opp i konflikter med en gang. Om vi kommer til å være sammen for alltid? Jeg håper det, men om vårt forhold skulle forandre seg til det negative, så vil jeg jo håpe vi går hvert til vårt... Jeg tror nå uansett at så lenge vi begge gjør alt for hverandres lykke, vil vi alltid elske hverandre

Dette var godt sagt!
For å være i et sunt forhold må man både gi og ta. Man må respektere den andre for den han/hun er og bli respektert for den man er.
Man må gi tid til at den andre skal få være seg selv, og få tid til det samme selv.

Og kommunikasjon er jo alfa og omega. Man må kunne snakke sammen, om ting som er bra og vel så viktig: ting som kanskje ikke er så veldig bra.
Da vi giftet oss hadde presten et poeng jeg aldri kommer til å glemme ( 10års bryllupsdag juni 2011 ) og det var: ikke dra frem gamle krangler når en ny er i emning.. Et utrolig smart råd spør dere meg!

[katten]

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Jeg har vært sammen med tre menn i hele mitt liv. Han første da jeg var 16 år.. Vi var sammen i 8 år. Da jeg var 25 år ble jeg sammen med far til mine håpefulle. Jeg var sammen med ham til jeg var 34 år. Året etter traff jeg sambo... Vi har vært sammen i 10 år! Og jeg kan med hånden på hjertet at det er første gangen jeg FØLER at jeg skal bli gammel sammen med den er jeg er sammen med. Den følelsen jeg nå har har vært ikke-eksisterende i de to andre forholda, men nå er den ganske så klar. Jeg kommer til å bli gammel sammen med sambo!

Eg følte det sammen når eg fant mannen i mitt liv. Har vore gift før, men følte meir eller mindre heile tida at noko mangla, ikkje var heilt rett.
Han eg er gift med no, visste eg at var riktig for meg i frå første sekund eg såg han. Visste det langt inne i margen. Han er min beste venn, elsker og far til mitt yngste barn. Eg føler og veit at me blir gamle sammen.

Opprinnelig lagt inn av Imse, her.

Mye av hemmeligheten er kanskje at man passer på at begge får sagt sitt, snakker om ting( noen sier forholdet tok slutt pga dårlig sex, hø, da har man helt klart ikke snakket godt nok sammen), kan man ikke snakke om alt og være helt åpne for hverandre om alt, så tror jeg ting kan gå skeis.

Eg og mannen min prøver kvar dag å få fram dei gode følelsan hjå kvarandre. Med det meinar eg at kvar dag kjenner eg etter om eg får sommerfugler og den "elsker deg så inderlig" følelsen. Og den kjem, kvar dag når eg kjenner etter. I tillegg så gjer eg ting som sier "elsker deg" ovanfor han, og han gjer det for meg. Me behandler kvarandre fortsatt som det kjæraste me har.
Og det funker. For etter 6 år fer eg fortsatt sommerfugler når han kjem heim frå jobb, kribler i heile kroppen min. Eg elsker han fortsatt høgar enn himmelen, og eg får "elsker deg så inderlig" i heile kroppen når han ser på meg med blikket sitt.

Og me pratar fortsatt om alt mellom himmel og jord. Prøver å gjere ting i lag, ting som begge likar å gjere. Me nyter å gjere ting ilag

Så om du føler at du kjem til å elske samboeren din resten av livet, så skal du nyte og kose deg med den tanken Ikkje la kva andre meiner, gå inn på deg

[BitTorres]

Opprinnelig lagt inn av Opheliia, her.

Dette er vel egentlig bare litt tanker som luftes Bare sånn at dere vet det!

Jeg er kanskje litt naiv og "dum" når det kommer til dette området, jeg både tror og håper at jeg og min samboer kommer til å være sammen "for alltid", men det er det mange som reagerer på. De spør meg hvordan kan jeg tro noe slikt, det er da ingen som er sammen for alltid i dag. Jeg har også fått spørsmål/kommentarer ala "hva om du angrer"..da tenker de på et eventuelt ekteskap, hvis vi gifter oss før jeg er blitt 25 år. Angrer på hva da lurer jeg på..hva er det å angre på, sånn egentlig? At du "kun" er sammen med en person på alle områder? Fordi du har valgt å gifte deg ung?

Noen ganger lar jeg disse spørsmålene og kommentarene snike seg litt inn hos meg, men det er sjeldent, men som sagt, noen ganger. Jeg vet at kommunikasjon er alfa og omega i et forhold, uansett. Det har jeg erfart allerede på både godt og vondt. Jeg både tror og håper at vi kommer til å holde sammen, men for at det skal være mulig er det jo mange faktorer vi må arbeide med, både det å kommunisere, å ta seg tid til hverandre ++

Hva er deres "råd" når det kommer til forhold? For å bevare den kjærligheten man hadde når man først møttes. Min største frykt er at det hele går over i vennskap - jeg ser på henne som min beste venn, men det er ikke det samme som at vi er bare venner. Jeg håper jo ikke at det skjer, men for at det ikke skal skje må man jo "arbeide sammen"

Hva tror dere? Er det mulig å være sammen "for alltid"? Hvordan gjør man det da?

Det er nok ingen som kan råde deg hvordan. Hadde du spurt Sissel Kyrkjebø, hadde hun nok sagt at din største frykt, hadde vært hennes største lykke. Nettopp vennskap. Hun ønske jo at sangen "Kjærlighet" skulle hett vennskap, antagelig fordi hun mener det er mer varig enn kjærlighet.
Ingen har dine og din samboes følelser og tanker, så ingen kan råde deg eller dere, tror jeg. Det som er et godt råd idag, kan være dårlig imorgen, simpelthen fordi dere har gått fremover og forandret dere.

[Opheliia]

Så søte svar

Jo mer jeg tenker etter, jo sikrere blir jeg på at en kan faktisk finne den personen en elsker og at den personen vil være den du elsker resten av ditt liv. Mange himler sikkert med øynene og tenker "herregud, jenta er 20...selvfølgelig tenker hun slikt", men hvorfor ikke tenke slikt? Hvis jeg skal gå rundt og tenke "jaja, vi holder ikke sammen uansett", da kan jeg jo like så godt bare gi opp det hele i dag...

[jvb]

Opprinnelig lagt inn av Heaven, her.

For å være i et sunt forhold må man både gi og ta

Tror du mener gi og FÅ?

[Coockie]

Jeg har en litt motsatt erfaring. For min del har det aldri
handlet om å være sammen for alltid, men å ha det bra
sammen her og nå.

Jeg fikk ofte spørsmålet om jeg trodde det kom til å vare
lenge da jeg var sammen med min forrige kjæreste.
Svaret mitt var alltid; «Hvordan skal jeg vite hva som vil
skje om en uke, en måned eller et år? Vi har det bra sammen
nå og det er alt som teller».

Jeg har kanskje et utrdaisjonelt syn på forhold, men jeg
tror ikke jeg vil kunne leve med en person for evig og alltid.
Alle mennesker forandrer seg og det er sjelden to personer
forandrer seg i samspill med hverandre. For de som gjør det
er det jo flott, men for de som vokser «fra hverandre» tror
jeg det er bedre å partes som venner en å tviholde på
omstendighetene på grunn av rasjonaliteten.

Ikke det at man ikke skal prøve. Ofte er det kommunikasjonssvikt
eller grå hverdag som legger en demper på tilværelsen, og det
kan jo rettes opp. Finner man så ikke igjen til en lykkelig
tilstand er det nok best å skilles som venner.

Uansett bør de fleste konsentrere seg mer om nuet og
ikke fremtiden. Skal man hele tiden bekymre seg over den,
sitter man jo til slutt igjen med et liv som har sirkulert rundt;
«Hva om?».

Til sist vil jeg legge til at den kjærligheten som burde vare
livet ut er kjærligheten til deg selv. Ikke la noe forstyrre denne!

[katten]

Opprinnelig lagt inn av Opheliia, her.

Så søte svar

Jo mer jeg tenker etter, jo sikrere blir jeg på at en kan faktisk finne den personen en elsker og at den personen vil være den du elsker resten av ditt liv. Mange himler sikkert med øynene og tenker "herregud, jenta er 20...selvfølgelig tenker hun slikt", men hvorfor ikke tenke slikt? Hvis jeg skal gå rundt og tenke "jaja, vi holder ikke sammen uansett", da kan jeg jo like så godt bare gi opp det hele i dag...

Nokon finner den store kjærligheten allerede i barnehagen, andre finner den på gamleheimen

Men du må aldri, aldri tenke at du kan berre gje opp med ei gong! Tenk positivt og kos deg med samboeren din og følelsene dine

[nattfisk]

No er ikkje akkurat eg noko veteran, eg er nitten år, gifta meg i
sommar med han som eg skal vere saman med resten av livet.
Berre det trur eg er ein nøkkel - å stadig arbeide for at det faktisk skal vere
livsvarig, at ein ikkje forventar at ein veks frå kvarandre, men at ein veks
inn i kvarandre.
Men før me gifta oss, snakka me med mange par, både unge som oss og
gamle som for lengst har passert pensjonsalderen.

Og det som går igjen hjå mange av dei me har prata med, men som me
og ser sjølve, er at det å elske ein anna person er ikkje ei kjensle.
I kvardagen er det eit val, og det er eit val ein tek kvar dag.
Om ikkje ein svever på skyer og er så forelska at ein besvimar snart,
så kan ein framleis velge å elske ektemaken sin.
Det å elske kjem ofte til uttrykk ved respekt hjå motparten sin,
og det å faktisk ta omsyn til ektemakens kjensler og behov,
at ein ikkje alltid tek den sure og negative tonen, men bit det i seg.
Det høyres gjerne ut som ein guide for koner på femtitalet,
men eg hadde iallfall sett pris på det eg nemnte ovanfor.

Samstundes trur eg kos og gode ord er uhyre viktig, at ein kvar dag
faktisk fortel kvarandre kor glad ein er i kvarandre, at ein kjærteiknar
kvarandre, kysser, klemmer, ja, i grunn det ein set pris på.

Eg anbefalar deg, og alle andre som faktisk vil invistere noko litt
meir enn luft og varme kjensler i forholdet sitt å lese boka med
namn "Kjærlighetens fem språk" av Gary Chapman, og i grunn alle dei
andre ekteskapsbøkene han har skrive. Der finn ein tips om ein berre
er kjærastar eller godt gift. Og slik som han og nevner, er det ikkje
til å stikke under ein stol at eit ekteskap som har Gud involvert er sterkare.
Eg har sjølv opplevd at han knytt ein saman på ein måte som menneskeleg samtale og berøring ikkje heilt får til.

[Grovsnus]

har vert gift i 30 år. Ungene er flytta ut. Og det viktigste for oss har vert at fruen har sine venner, og har et fint felleskap med dem. Jeg har mine venner og et fint felleskap med dem. OG-vi har felles venner som vi har det fint med.
Det er viktig at begge får være seg selv, samtidig som en har en masse felles.
Ellers riskerer en at den ene "kveler" den andre.
Lykke til
Mvh Grovsnus.

[mallilen]

Jeg sitter her og mener jeg har verdens fineste gubbe.
For første gang i et forhold kan jeg faktisk SE for meg hvordan vi har det når vi blir eldre

Jeg tror ikke nøkkelen nødvendigvis er det ene eller det andre; for noen er kommunikasjon viktigst, for andre nærheten.

Her i gården er åpenhet og frihet nok det viktigste som gjør vår kjærlighet så sterk og nærheten så herlig. Vi kan fortelle hverandre absolutt alt, hvilket vi også gjør, uten å dømme hverandre for det vi forteller.
Vi respekterer hverandres grenser, men kan godt stille spørsmålet "hvorfor". Og da få en vettug forklaring.
OG vi respekterer hverandres feil og mangler, godtar dem fordi vi er klar over at vi har dem selv.

Vi har også hver vår hobby som den andre ikke er videre interessert i. Og dette tror jeg er viktig i ethvert forhold: Å ha en ting å gjøre som er BARE sin og ikke involverer den andre parten, som man kan glede seg over alene, men dele opplevelsen i ord etterpå. Det å ha bevegelsesfrihet er nemlig viktig, så man ikke føler at det er en plikt å være sammen med partneren mens man sitter der i armkroken og egentlig bare vil ut og lete etter tomflasker, sparke fotball eller ri en tur.
Slikt skaper frustrasjon, hvilket igjen tenderer til å gå utover den annen part.

Jeg tror også på dette med å tillate at den andre får lov til å gjøre noe en selv ikke liker innimellom. Det viser tillit til partneren, samtidig som h*n vet at det koster deg såpass å tillate det at h*n setter større pris på at h*n får lov uten gneldring fra sin partner.

Jeg har på følelsen av at det i altfor mange forhold er litt for mye "vi". Eller "oss". Man er to i et forhold, uansett hvordan man vrir og vrenger på det. De to kan aldri, aldri bli til èn, selv om det tidvis føles som om man er ett.
I de forhold man mener man er "èn" er det ofte den mest dominante parten som hele tiden får viljen sin som påstår dette. Den dominerte parten jatter bare med for å unngå bråk.

Jeg har også større tro på ærlighet fremfor s.k fantastisk komunikasjon. Å si rett ut hvordan man har det, og hvorfor, slår gjerne mer an enn å liste seg rundt grøten.
Hvis jeg forteller gubben at jeg bare må vekk noen dager er dette helt greit. Det er ikke HAN som er årsaken, hvilket han vet og stoler på når jeg forklarer.
Og det går andre veien også.

Jeg har større tro på dette forholdet enn noe annet forhold jeg har hatt. Ja, jeg har elsket like høyt før, men jeg har aldri noengang elsket noen så grundig!

[Opheliia]

Mange fine svar og jeg er enig i mye av det dere skriver

"Greit" å vite at flere ser på det å være sammen "for alltid" faktisk er mulig, uansett alder. Greit, jeg har faktisk fått en del reaksjoner, negative, men hvem er de som har rett til å påstå at bare fordi jeg er 20 år så er det umulig å finne den personen en ønsker å være sammen med "for alltid"?

Jeg skal aldri påstå at det er helt 100% sikkert at vi er sammen "for alltid", men det er det jeg håper på, tror og føler. Den følelsen av å være så forelsket at verden er helt perfekt er gått over, men jeg kjenner fortsatt den kriblendes følelsen av å tenke på henne, jeg blir glad når jeg tenker på henne. Joda, noen ganger er hun så sinnsykt plagsom, alle de uvanene, men jeg er jo helt likens. Jeg har sikkert noen helt forferdelige uvaner (som vi later som om jeg ikke vet om), men allikevel så er det så mye mer som er enn de uvanene.
Når jeg ser for meg min fremtid ser jeg definitivt henne der (og det jeg vet at hun gjør med meg også, for det har vi pratet om). Vi har pratet om nettopp det å vokse fra hverandre, slik som så mange sier at de gjør, og vi begge tenker noe ala det nattfisk skriver. Vi begge tenker også at et forhold er ikke bare-bare uansett alder og hvor lenge en har vært sammen, en må faktisk arbeide for at et samliv skal være mulig. En må møte hverandre langs veien, en må inngå avtaler og kompromisser for at ting skal fungere. Er en uenig i noe må en prate seg frem til en løsning...vi vet alt nå at vi har forskjellige tanker om blant annet interiør og kosthold. Jeg liker det lyst og litt romantisk, men samtidig fargerikt..jeg er også superengasjert i hva jeg spiser og den dagen vi får barn så er jeg fast bestemt på at dem ikke skal vokse opp på fast food ala mc donalds og mat rik på raske karbohydrater. Jeg vil heller ikke lære dem å spise godteri o.l Hun elsker mørke møbler og er enig med meg til en viss grad ang kosthold, men mener at jeg er litt ekstrem. Ok, dette var egentlig bare litt teite eksempler på forskjellene hos oss, men det jeg prøvde å skrive var at vi er tross alt to forskjellige personer i et forhold, vi må faktisk arbeide for å holde sammen - det krever litt av oss begge hvis vi skal være sammen "for alltid" som jeg så fint drømmer om.

Jeg satser på at det er mulig jeg
Viser det seg derimot at vi ikke er ment for å være sammen "for alltid" så ja, da skjer det, uansett alder.

oi......litt av et innlegg.... jaja

[senorita]

jeg og samboern har vært sammen siden jeg var 21, er nå 26 og vi har vært sammen over 5 år.. holder på å bygge hus sammen nå,så nå er det skikkelig seriøst føler jeg.. hehe men jeg vil ikke gifte meg eller få barn jeg da.. men jeg tror man kan ha det fint likevel.. om han er the one for resten av livet vet ikke jeg.. det hender her er dager da jeg helst vil hive han rett ut av huset, hehe :P men stort sett er han en fin gutt, med noen flotte foreldre

[TrillTrall]

Opprinnelig lagt inn av Opheliia, her.

Ok, dette var egentlig bare litt teite eksempler på forskjellene hos oss, men det jeg prøvde å skrive var at vi er tross alt to forskjellige personer i et forhold, vi må faktisk arbeide for å holde sammen - det krever litt av oss begge hvis vi skal være sammen "for alltid" som jeg så fint drømmer om.

Du høres utrolig reflektert og moden ut, Opheliia! Kjæresten din er nok en heldig kvinne!

Men ikke nevn uenighet om møbler og innredning... *hehe*Men jeg lirker det til, meget smått om senn...

[Opheliia]

Opprinnelig lagt inn av TrillTrall, her.

Du høres utrolig reflektert og moden ut, Opheliia! Kjæresten din er nok en heldig kvinne!

Men ikke nevn uenighet om møbler og innredning... *hehe*Men jeg lirker det til, meget smått om senn...

Takk (og ja, hun er superheldig)

...uenighet om møbler og innredning, say what? Der tror jeg faktisk vi alltid kommer til å ha forskjellige meninger om- men det fungerer jo allikevel. Vi velger noe som begge synes er ok, jeg får et eget rom til hobbytinga og det kan jeg ha akkuratt som jeg vil (m.a.o kaos ) og den dagen vi får et litt større hjem enn vi har nå så er det alt bestemt at hun skal få innrede kjellerstue e.l akkuratt som hun vil

Den andre og største forskjellen hos oss er musikken... I følge henne hører jeg på bråk og jeg mener det samme om hennes musikk! Jeg hører på heavy metal (sjokkerendes nok så har hun faktisk blitt med på konserter, men nekta å være med på Metallica) og hun hører på sånn der dj-dritt

Men tenk så ufattelig kjedelig hverdagen ville vært hvis vi er helt like? Ingenting å krangle om da *hihi*

[TrillTrall]

Opprinnelig lagt inn av Opheliia, her.

Men tenk så ufattelig kjedelig hverdagen ville vært hvis vi er helt like? Ingenting å krangle om da *hihi*

*fnis* Så lenge man krangler på vennskapelig basis og ikke trekker det ut i uvennskap så.

Men hvordan jeg klarte å rote meg borti en fyr som synes malt panel er grusomt må guderne vite. Jeg synes nemlig det er nydelig! Så når det kommer til punktet "Kjære, synes du ikke vi skal male det gamle panelet på stua lyst og fint?" kommer jeg til kort gitt, ikke bare det - jeg stanger hodet mot en totalt ugjennomtrengelig betongvegg! Og siden huset er hans (særbo...) så kan jeg ikke bare ta malekosten fatt heller...

Men jeg skal ikke klage - vi malte kjøkkenskapene hvite til jul i fjor og det ser ut til at jeg får viljen min ang. kjøkkenskapene på hytta også.

[Opheliia]

Opprinnelig lagt inn av TrillTrall, her.

*fnis* Så lenge man krangler på vennskapelig basis og ikke trekker det ut i uvennskap så.

Men hvordan jeg klarte å rote meg borti en fyr som synes malt panel er grusomt må guderne vite. Jeg synes nemlig det er nydelig! Så når det kommer til punktet "Kjære, synes du ikke vi skal male det gamle panelet på stua lyst og fint?" kommer jeg til kort gitt, ikke bare det - jeg stanger hodet mot en totalt ugjennomtrengelig betongvegg! Og siden huset er hans (særbo...) så kan jeg ikke bare ta malekosten fatt heller...

Men jeg skal ikke klage - vi malte kjøkkenskapene hvite til jul i fjor og det ser ut til at jeg får viljen min ang. kjøkkenskapene på hytta også.

Gi det litt tid
Men jeg er enig, det er jo faktisk mye penere med malt panel. Min mormor malte stua si for noen år siden og det ble noe helt annet, mye penere. Hun malte med en så lys farge at du så liksom trefargen litt gjennom, det var veldig pent, det passet liksom inn i hennes hus.

Selv hater jeg trefarge....og heldigvis for meg er vi faktisk enig på det punktet der! Trefarge på ei hytte er ok (men jeg må innrømme at jeg har lyst å ta frem kosten når jeg er på familiehytta, men får vente til jeg har arva den etter pappa)..Så jeg skjønner ikke mannen din som ikke vil male panelet...det blir så..tre...

[TrillTrall]

Opprinnelig lagt inn av Opheliia, her.

Selv hater jeg trefarge....og heldigvis for meg er vi faktisk enig på det punktet der! Trefarge på ei hytte er ok (men jeg må innrømme at jeg har lyst å ta frem kosten når jeg er på familiehytta, men får vente til jeg har arva den etter pappa)..Så jeg skjønner ikke mannen din som ikke vil male panelet...det blir så..tre...

Jeg liker forsåvidt panel når det er forholdsvis nylagt og lyst og pent, men dette her er over 20 år gammelt, ikke spesielt pent og dessuten er det blitt veldig mørkt med årene og sluuuuker alt av lys så stua blir veldig mørk. *sukk* Men den dagen vi eier noe sammen, da blir det ikke med slike vegger nei!

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Imse, her.

( noen sier forholdet tok slutt pga dårlig sex, hø, da har man helt klart ikke snakket godt nok sammen

Det er jo definitivt en av de tingene som kan snakkes i hjel da. Når man må snakke om hvordan bra sex skal være er vel forholdet allerede på tynn is?

Opprinnelig lagt inn av Opheliia, her.

Gi det litt tid

Min bror mente at malt panel var forferdelig, panel skulle være naturlig trehvitt. Og samboeren hans var enig. Gjett om jeg måtte sette meg ned da de malte hele leiligheta lys, alle panelveggene! Men de var jo eneige etterpå om at de plutselig fikk dobbelt så stor leilighet da, hvorfor hadde de ikke gjort det før liksom.. Så ja, gi det litt tid!


Og ophelia, jeg syns det er modig å skulle dele resten av livet med en kvinne. En ting er å finne den rette mannen, men å finne den rette kvinnen? Jeg vet hvertfall at det kunne jeg aldri klart. Men så gjelder nok det motsatt også, ingen jente holder ut med meg over lengre tid
Samtidig er vel faktisk statisktikken for partnerskap mellom kvinner mye bedre i forhold til holbharhet enn mellomn menn, og i samfunnet generellt?

Selv har jeg og sambo vært sammen i åtte år om en uke. Om han er verdens mest fantastiske mann? På noen områder. På andre irriterer han vettet av meg. Men det betyr at han fortsatt kan overraske meg (på god og vondt ) Og jeg vet det går begge veier. Også kan vi le sammen. Vi ler sammen nesten hver dag. Det er kanskje det viktigste.

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av nattfisk, her.

No er ikkje akkurat eg noko veteran, eg er nitten år, gifta meg i
sommar med han som eg skal vere saman med resten av livet.
Berre det trur eg er ein nøkkel - å stadig arbeide for at det faktisk skal vere
livsvarig, at ein ikkje forventar at ein veks frå kvarandre, men at ein veks
inn i kvarandre.
Men før me gifta oss, snakka me med mange par, både unge som oss og
gamle som for lengst har passert pensjonsalderen.

Og det som går igjen hjå mange av dei me har prata med, men som me
og ser sjølve, er at det å elske ein anna person er ikkje ei kjensle.
I kvardagen er det eit val, og det er eit val ein tek kvar dag.
Om ikkje ein svever på skyer og er så forelska at ein besvimar snart,
så kan ein framleis velge å elske ektemaken sin.
Det å elske kjem ofte til uttrykk ved respekt hjå motparten sin,
og det å faktisk ta omsyn til ektemakens kjensler og behov,
at ein ikkje alltid tek den sure og negative tonen, men bit det i seg.
Det høyres gjerne ut som ein guide for koner på femtitalet,
men eg hadde iallfall sett pris på det eg nemnte ovanfor.

Samstundes trur eg kos og gode ord er uhyre viktig, at ein kvar dag
faktisk fortel kvarandre kor glad ein er i kvarandre, at ein kjærteiknar
kvarandre, kysser, klemmer, ja, i grunn det ein set pris på.

Eg anbefalar deg, og alle andre som faktisk vil invistere noko litt
meir enn luft og varme kjensler i forholdet sitt å lese boka med
namn "Kjærlighetens fem språk" av Gary Chapman, og i grunn alle dei
andre ekteskapsbøkene han har skrive. Der finn ein tips om ein berre
er kjærastar eller godt gift. Og slik som han og nevner, er det ikkje
til å stikke under ein stol at eit ekteskap som har Gud involvert er sterkare.
Eg har sjølv opplevd at han knytt ein saman på ein måte som menneskeleg samtale og berøring ikkje heilt får til.

Boka du anbefaler er et "must" for alle som er i et forhold. Jeg er sammen med verdens kjekkeste og snilleste mann, det er bare det at vi har forskjellige behov i forhold til hvordan vise kjærlighet... jeg fikk han til å lese boken - og ser allerede at han tar mer hensyn til MINE behov også, samtidig som han har blitt flinkere til å si hva HAN har behov for... det går rett og slett ut på at for noen (som meg) er fysisk kontakt, intimitet viktig, mens for han er det at jeg feks holder det ryddig rundt meg som er viktig.
Vi blir nok sammen en god stund til