Slankere: Synes dere det er lett?

[Namba]

Hvis dere har vært overvektige, må jeg nesten anta at det er en grunn til at dere ble overvektige, overspising, brus, godteri, for mye av det gode, kaker, inaktivitet osv. Derfor er det noe jeg lurer på...

Synes dere det er LETT å slanke dere/holde dere til dietten?

[Gerd]

Ja. Det var veldig lett å holde seg til ketolyse-dietten

[jannesnuppa]

Jeg syns ikke det er vanskelig å holde meg til dette kostholdet. Dette er noe jeg kommer til å fortsette med for evig pga diabetesen min er topp regulert når jeg lever på lavkarbo. Det er så mye deilig mat å spise pluss at jeg er god og mett hele tiden, noe jeg ikke var med andre slankekurer.Det tar tid å komme inn i dette, men det går seg til etterhvert. Jeg har holdt på siden påske, og har gått ned 14 kilo og er strålendefornøyd med det.

[Nerthus]

JA og NEI!

For meg er motivasjon alfa og omega. Jeg har gått ned masse på pulverkur - raste ned faktisk - ingen problem med motivasjon. Jeg har gått ned masse på Grete Roede, gikk kjempefint. MEN jeg har jo gått OPP igjen da, fordi jeg har egentlig ikke lært og spise ordentlig...OG jeg har gått kurs uten motivasjon og det var pyton altså...

Lavkarbo har jeg spist i to år nå, og det er først de siste mnd pga sykdom og lang sykemelding at jeg har spist litt høykarbo innimellom av og til.

Det er lettere og holde seg til lavkarbo enn NOE annet jeg har prøvd tidligere i mitt liv Det tok allikvel ihvertfall 3 mnd før jeg følte at jeg hadde tankegangen inne. Jeg er også slik at når jeg først skal gjøre noe skal det gjøres grundig, så jeg har alle bøkene - OG lest dem for å få god kunnskap om temaet

Dessuten er slanking ekstremt mye lettere når man aldri er sulten...

[Rin]

Ja. Ja, det er lett. Jeg var overvektig som følge av et forferdelig avhengighetsforhold til sukker - når jeg ikke spiser mat som trigger dette, har jeg ikke noe problem med å holde meg unna.

[bente1]

Jeg må si jeg synes dette er lettere enn noe annet jeg har prøvd i alle fall. Grunnen til at det er lettere er for at du slipper blodsukkersvingninger, sug og sult. Så lenge jeg passer på å få i meg nok fett holder jeg meg mett mye lengre enn jeg noensinne har gjort i hele mitt liv, bare det alene er grunn god nok til å fortsette med dette kostholdet
Jeg tror imidlertid at hvis man ser på det kun som en "slankekur" og mener man skal tilbake til "normalt" kosthold igjen, så er det veldig lett å komme tilbake til gamle vaner og dermed også havne tilbake på gammel vekt. Ser man det imidlertid som en omlegging av livsstil og prøver å lære mest mulig om både hvordan kosten påvirker prosessene i kroppen generelt og hvordan din kropp reagerer spesielt, tror (og håper) jeg at man har mye større sjanse for å lykkes

Istedenfor å fokusere på hva du må "gi opp" så fokuser heller på alle de mulighetene som ligger i dette kostholdet, det er faktisk utrolig mye god mat du kan lage og utrolig mange variasjonsmuligheter. Lær deg å lage god mat på nye måter, -ta det som en utfordring og læringsprosess, da blir det gøy i tillegg!

Og vet du, jo mer konsekvent du er og jo flere ganger du sier nei til utskjeielser, jo lettere blir det faktisk å fortsette å være konsekvent og å si nei. -Samt at resultatene på vekta selvfølgelig blir bedre da

Ønsker deg masse lykke til!

[nellie]

Nå holder ikke jeg på med ketolyse, men kan vel svare litt mer generellt. For meg er det samma pokker om en diett er lett å holde seg til eller ei. Jeg kan godt spise ketolyse, rase ned. Hurra for det, men du kan gi pokker på at det kommer til å gå opp igjen. Hvorfor? Jo fordi at jeg, som sååååå mange andre, slenger meg inn i en slankekur med en tanke i hodet: jeg skal gå ned så og så mye og da blir det fint gett. Da er jeg slank og frisk. Også: ååååh, det er så lett å leve på dette kostholdet altså. Jeg er mett, hodepinen er borte, jeg er glad, nå blir det bra.

Men newsflash. Man ble overvektig av en grunn. Som oftest av flere grunner. Er det 100% fysisk så kanskje kostholdet er en reddende engel for alltid. Men ofte er det flere årsaker. Jobber man ikke med de årsakene i tillegg til kostholdet, kommer man i 95% av tilfellene til å gå opp igjen. Kanskje ikke om et år, kanskje ikke om to, men en eller annen gang.

Blir egentlig litt trist å se fokuset som dominerer her på akkurat bare kostholdet.. Alle som bare blir helt forelsket i hvor enkelt det er å holde seg til ketogene dietter også er det liksom ordna? Nei, det funker ikke sånn desverre. Vi ser det her også. Folk som går ned, blir berømt i lange baner for hvor flinke de har vært, men det er maaaange av dem som kommer tilbake, like tung som når de startet og må på`n igjen. Det er ingenting galt i det, det er fullstendig normalt og egentlig det eneste naturlige, når man overhodet ikke har hatt noe fokus på det som ligger bak.

Det finnes selvfølgelig unntak.

DET MENTALE MÅ FÅ MER FOKUS. Både her inne og der ute..

[Camomilla]

Opprinnelig lagt inn av nellie, her.

DET MENTALE MÅ FÅ MER FOKUS. Både her inne og der ute..

Amen

[Charlott]

Startet på mitt 3. år nå og det har ikke engang falt meg inn at jeg i det hele tatt KAN spise annerledes

Ikke noe vurdering og ikke noe savn.

Så, ja, det er veldig enkelt å spise lavkarbo/ketogent

[lille_trille]

Veldig lett, men tror innstillingen er viktig. Er det slankekur, eller kostomlegging. For meg er det snakk om permanent kostomlegging. Den maten jeg nå spiser blir jeg ikke dårlig av. Det faller meg helt naturlig når jeg er i butikken å velge lavkarboprodukter, og i selskaper o.l. velger jeg automatisk mat med minst karber. Det har med andre ord blitt en livsstil.
Har prøvd mange slankekurer gjennom årenes løp. Slankekurer forbinder jeg med forbud. Ikke spis ditt og ikke spis datt. Har endra innstillinga litt nå, og gleder meg faktisk over alt jeg KAN spise.
Og for ikke å snakke om den æren dette forumet skal ha. Gitt meg mye inspirasjon og kunnskap.
Lykke til

[StegforSteg]

Både ja og nei.

Ja fordi kroppen min og hodet mitt trenger det, og nei fordi jeg bor i en by som gjør at jeg ikke får tak i alt dere får tak i i større byer. Dog, det er blitt bedre og helsekosten har begynt å ta inn ting en faktisk spør etter....

Jeg er blitt kvitt sukkeravhengigheten min, men nå må jeg omstille hodet til å lære at mat/snacks ikke er lik kos. At en ikke trenger å dytte i seg noe om kveldene når man ikke er sulten for å kose seg feks. Det er værre for meg.

[Gerd]

Opprinnelig lagt inn av nellie, her.

DET MENTALE MÅ FÅ MER FOKUS. Både her inne og der ute..

Helt enig

Og tillater meg å linke til en tråd jeg skrev for over to år siden

Tålmodighet og Slankestress

[Thomasina]

Ja det var vanskelig å få nye vaner inn i systemet, ja det var vanskelig å komme meg bort fra sukekravhengigheten, ja det er vanskelig ikke å kunne spise pizza (med vanlig bunn) og soft is,

Men nå er jeg så vant til å si nei til alt som jeg ikke skal, det meste ser ikke fristende ut lenger heller (bort fra ekte pizza da!) så jeg greier meg godt.
Jeg har fått nye matvaner nå og etter 10 måneder er jeg på plass med lavkarbo i mitt liv.

[Peppa Gris]

Nei, det synes jeg ikke er noe enkelt.

[Camomilla]

Det absolutt enkleste er jo å fortsette slik man alltid har gjort De fleste forandringer er vanskelige, selv om det er til det bedre. Forandringer skyver oss ut av det forutsigbare og inn i det ukjente - og det destruktive i adferden kan også være den trygge virkeligheten vi forholder oss til. Jeg er så enig med både Nellie og Gerd at det mentale i dette ofte havner for langt bak i skyggen av maten og vektnedgangen. Jeg begynte selv å spise ketogent i håp om å gå ned. Og ja - det er mye enklere enn å sulte seg ned i vekt. Men å endre vaner - si neitakk alltid, alltid tenke før man putter noe i munnen - nei, DET er ikke enkelt. Det er også en stor omveltning (iallefall for meg) å lese bak på ALLE matvarer når jeg handler, og å bruke store deler av kvelden på mat til meg selv og familien. Samtidig blir disse tingene lettere etterhvert; snart vet man hva man kan handle, hvilken mat som er kjapp og hvilken som er tidkrevende. Da er det lettere å tilpasse det hele til hverdagen og man er ett skritt nærmere å kalle det en livsstil. Jeg påstår ikke at jeg har nøkkelen til suksess her. Jeg har holdt på et snaut år (i november blir det ett år), og møter fremdeles situasjoner jeg synes er veldig utfordrende. Samtidig gir deg meg mestringsfølelse når jeg takler dem, så det er verdt det selv om det er tungt i blant

[Namba]

Jeg kan fortelle min historie litt kort. Jeg har ofte vært manisk opptatt av mat og å spise, og jeg er veldig blodsukkerstyrt. Jeg begynte på ketolysekuren i februar 2010 med intensjon om å bli slank på ketolyse for så å legge om til "normalt", sunt kosthold. Etter å ha erfart å få et mer avslappet forhold til mat i ketose, bestemte jeg meg for å fortsette på LKHF etter endt kur og over 20 kilo ned. Det er over et år siden jeg nådde målet mitt. Jeg har satt meg godt inn i både teorien bak og spiser variert og god mat. Jeg er ikke sulten, men jeg sliter fortsatt med sug. Jeg har mistet kontrollen over maten og havnet på karbokjøret 2-3 ganger siden i fjor sommer, og verst ble det nå i sommer, men jeg har skjerpet meg og klart å ta av kiloene på nytt. Jeg vil så gjerne bryte uvaner og avhengigheten når jeg går tilbake på ketolyse/LKHF, så jeg unngår sjokolade, brus, kunstig søtning og dessert. Nå har det gått to måneder, og jeg sliter fortsatt med sug. Det er lettere på ketolyse, men jeg synes ikke det er lett.

[Jessica]

Namba, jeg synes du avslutter innlegget ditt på en strålende måte. Dette oppsummerer hele mitt forhold til ketolyse. Det er kanskje lettere på ketolyse, men jeg støtter deg i at det ikke er lett...

[Pruttilutt]

Jeg hadde prøvd mye, og i min fortvilelse antok jeg at den siste utveien var gastric sleeve. Hadde snakket med legen min som mente jeg var for ung, men han var enig i at noe måtte gjøres fort. Ja, jeg har trent; opptil 4 ganger per uke over 8 måneder uten at jeg så mye som gikk ned et gram. Også til legens fortvilelse. På grense til diabetes, høyt blodtrykk og desto verre på den mentale siden. Pulverkurer, GR, spisenekt, lavkcal... Alt var forsøkt følte jeg. Rådvill som f.
Legen ringte onsdag 15. juli 2010; Jeg har en kanonbra løsning for deg, sa han. Jajøss, tenkte jeg. "Du prøver i én uke uten brød, pasta, potet, grønnsaker, godteri, brus, saft, is, så ringer du meg opp igjen". Jo, det skulle jeg vel klare. 17. juli var jeg i ketose, var det virkelig så lett?
Første uken -7 kg. Legen var i himmelen, jeg var jeg-vet-ikke-hvor-jeg-skjønner-ingenting. Det var starten; og siden har jeg prøvd. Hadde noen relativt lette måneder fra juli til jul, men etter jul har det vært en vanskelig, tung og fortvilet reise. Nå, i september, føler jeg meg parat til å ta en ny runde 100%, og tidligere i år har jeg vært "halvveis enig med meg selv". Målet er ytterligere 15 kg ned og jeg vet veien jeg må gå. Det er ingen vei utenom. Men ingen må komme å fortelle meg at dette er lett.

Enig om at den mentale biten må mer fram, både her inne og der ute. Kanskje en íde å åpne et stengt forum for oss som har lyst å diskutere det? Ikke så morsomt å diskutere mentale aspekt ved overvekt når utenforstående kan google det.

[Gerd]

Opprinnelig lagt inn av Pruttilutt, her.

Enig om at den mentale biten må mer fram, både her inne og der ute. Kanskje en íde å åpne et stengt forum for oss som har lyst å diskutere det? Ikke så morsomt å diskutere mentale aspekt ved overvekt når utenforstående kan google det.

Det finnes lukket forum her, man må søke å bli med: http://forum.lavkarbo.no/forumdisplay.php?f=130

[Carisma]

Ja, jeg syns det er lett! Jeg har forsøkt ALLE slankekurer du finner, men opplevde alltid at kroppen jobbet mot meg. På alle måter.
Å plutselig oppdage at kroppen begynner å fungere, at man får energi, klarere tanker, smerter forsvinner osv. Alt dette gjør at det føles riktig! Etter noen år er det faktisk vanskeligere å tenke "normalt" kosthold enn lavkarbo
For tiden må jeg spise mer karber, men forsøker å hold meg på en middelvei. DET er vanskelig!
Men det skal sies, hvis jeg kun valgte dette for vektnedgang, da ville det vært vanskelig. For vekta raser ikke akkurat ned for meg. Men jeg får så mange andre positive tilbakemeldinger fra kroppen og psyken at det teller ikke lenger.

[Yrla]

Opprinnelig lagt inn av Namba, her.

Synes dere det er LETT å slanke dere/holde dere til dietten?

Lett i forhold til å ikke tenke og ikke gidde lage skikkelig mat, nei, men det er verdt det.

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av nellie, her.

Nå holder ikke jeg på med ketolyse, men kan vel svare litt mer generellt. For meg er det samma pokker om en diett er lett å holde seg til eller ei. Jeg kan godt spise ketolyse, rase ned. Hurra for det, men du kan gi pokker på at det kommer til å gå opp igjen. Hvorfor? Jo fordi at jeg, som sååååå mange andre, slenger meg inn i en slankekur med en tanke i hodet: jeg skal gå ned så og så mye og da blir det fint gett. Da er jeg slank og frisk. Også: ååååh, det er så lett å leve på dette kostholdet altså. Jeg er mett, hodepinen er borte, jeg er glad, nå blir det bra.

Men newsflash. Man ble overvektig av en grunn. Som oftest av flere grunner. Er det 100% fysisk så kanskje kostholdet er en reddende engel for alltid. Men ofte er det flere årsaker. Jobber man ikke med de årsakene i tillegg til kostholdet, kommer man i 95% av tilfellene til å gå opp igjen. Kanskje ikke om et år, kanskje ikke om to, men en eller annen gang.

Blir egentlig litt trist å se fokuset som dominerer her på akkurat bare kostholdet.. Alle som bare blir helt forelsket i hvor enkelt det er å holde seg til ketogene dietter også er det liksom ordna? Nei, det funker ikke sånn desverre. Vi ser det her også. Folk som går ned, blir berømt i lange baner for hvor flinke de har vært, men det er maaaange av dem som kommer tilbake, like tung som når de startet og må på`n igjen. Det er ingenting galt i det, det er fullstendig normalt og egentlig det eneste naturlige, når man overhodet ikke har hatt noe fokus på det som ligger bak.

Det finnes selvfølgelig unntak.

DET MENTALE MÅ FÅ MER FOKUS. Både her inne og der ute..

Amen herfra også!
Jeg tilhører vel den berømte "5 %-klubben", og det er litt sprøtt å tenke på, for dette er min første og siste slankekur (hvillket det jo ikke er, kur, altså, men dere skjønner).
Jeg vet ikke om jeg kan si om det er lett eller vanskelig, for jeg hadde knapt et forhold til mat før, etter at jeg måtte legge om av medisinske grunner (eller måtte -jeg burde, er vel rettere å si, hvilket jeg også gjorde etter en liten stund fornektelse). Så jeg måtte rett og slett begynne å forholde meg til mat. Før var mat stort sett noe jeg puttet i munnen for å ikke svimle rundt. Tidvis var det også noe litt skambelagt, overvektig som jeg har vært hele livet, så var ikke mat noe jeg ville vedkjenne meg ved i noen stor grad.

Etter noen år i et forhold med en godtegris og matmons av en fyr (med überforbrenning) begynte jeg å løsne noe på snippen og fikk et mer avslappet forhold til mat, men da gikk jeg også fra overvektig til feit, og så kom helseproblemene. Så jeg tok det tydeligvis litt i hver ende, enn om det siste ble konsekvensen av det første. Men jeg ble veldig syk ...

Når folk påpeker hvor 'flink' jeg er, tenker jeg litt som så at dersom man hadde fått seg en saftig ørefik hver gang man spiste kake, så hadde man vel etterhvert slutta å spise kake, for sånn er det litt for meg. Høykarbomat har såpass store konsekvenser at jeg knapt nok har tenkt på at jeg har noe valg, eller at det er noen mulighet for å sprekke. Joda, jeg har sprukket, to ganger, på fem år, sist for nesten tre år siden, men det handler overhodet ikke om viljestyrke men om den metaforiske ørefiken.
Så, er det lett? Vel, det er litt som å sykle.

Men, ja. Det jeg liksom skulle fram til er at jeg har jobbet MYE med det mentale under alle disse årene. Både med hvorfor jeg tidvis er så dårlig på å spise, og også på å være vár på endringene sånn at hodet også er med på hva som skjer, og det har fungert ypperlig! Jeg ser meg selv som den slanke personen jeg er, og jeg har (nesten) skrellet av meg all skam i forhold til mat. Det lille som sitter igjen er bare etterskjelv, men etter så mange år som mildt spiseforstyrret så er det vel ikke borte i et knips.

[LaLa77]

Jeg syns egentlig det har vært overraskende enkelt.
Nå er jeg sikkert "heldig", min overvekt har ikke kommet av kaker, sjokolade og den type mat.
Jeg har alltid vært kraftig, men har gått opp jevnt de site årene pga ekstremt mye jobbing, 50-60 t uker, som betyr overtidsmat osv. Mye reising, ca 12-15 flyreiser i mnd, noe som betyr alt for mye flyplassmat. Eller en 5 pk med sjokoladeboller i bilen, ikke fordi det egentlig er godt, men fordi det er ferdig og enkelt...
For meg så har det vært viktig å planlegge, og etter at jeg har fått styring på det, så har det ikke vært noe problem. Det krever 20 min ekstra hver kveld,og det er mye bedre enn guggete flyplassbaguetter og annen tullemat

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

Når folk påpeker hvor 'flink' jeg er, tenker jeg litt som så at dersom man hadde fått seg en saftig ørefik hver gang man spiste kake, så hadde man vel etterhvert slutta å spise kake, for sånn er det litt for meg.

Synes jeg ser det for meg -

For meg er også "ørefiken" at jeg kan spise LITT innimellom av og til - men spiser jeg mer enn to dager med feil mat blir jeg styggsjuk i magen...

[oppavsofaen]

Nå er ikke jeg superovervektig (75 kg), men mitt problem har vært at jeg ser på mat som belønning. Jeg trenger mat for å kose meg. Er det en god TVkveld ellr film på gang som jeg har sett frem til, må jeg ha god mat eller snop i tillegg for den ultimate opplevelsen. Noen ganger gleder jeg meg mer til godteriet enn til filmen.

Når jeg etterhvert klarte å tenke at mat er bare noe man trenger for å fungere i hverdagen, at jeg ikke MÅ ha mat for å kose meg, så ble det mye enklere. Man gjør mat til en "bigger deal" enn det egentlig er.