Hodet skal med ... Når?

[lucifine]

Når begynner en å se det selv at en var tykk men at en nå er "normal" og når ser en egentlig "normal" ut? Dersom en på 167 veier 98 kg er hun da STOR eller litt lubben? Når burde en slutte å "føle seg feit"? Når passerer man den magiske grensen der en kan se på seg selv og tenke: "der ja! Nå ser jeg ut som en i mengden. Eller nå trenger jeg ikke være bekymret for å ikke få plass der"...??

[Kitsu]

Vet du... Satt akkurat og lurte på det samme. Lurer på om noen har et vettugt svar, for jeg har det sannelig ikke.

[Vibeke-67]

Det er nok veldig individuelt. Jeg har gått ned mine 20-25 kg veldig sakte, vi snakker en kg i måneden. Jeg har gått ned fra størrelse 46 til str 40, og nå er jeg i alle fall der at jeg ser meg som normal. Jeg er ikke lenger overrasket når jeg ser meg i speil over hvor tynn jeg er. Men det er kanskje det site halve året jeg har hatt det sånn. Så det kan jaggu ta sin tid å endre på selvbildet, dvs det bildet du ser av deg selv.

[nellie]

Jeg tror ikke dette er noe som skjer av seg selv, desverre.. Er nok noe en må jobbe aktivt for å få til.

[lucifine]

Opprinnelig lagt inn av nellie, her.

Jeg tror ikke dette er noe som skjer av seg selv, desverre.. Er nok noe en må jobbe aktivt for å få til.

Regnte med at denne kom.. Så er spørsmålet til deg: hvordan jobbe med det? Hva konkret skal en/må en gjøre?

[Photobscura]

Enig i at det er veldig individuelt, også med det eksempelet du nevner. At det er en for høy vekt er ikke så mye å tvile på (jeg veide selv 97 på det største), men noen har en så fin fordeling at man knapt skulle tro de var overvektige. (Det gjaldt ikke meg, som kun la på meg på midten. )
Så klart man må jobbe litt med det! Jeg tror man først og fremst må akseptere hvordan ting er nå, samtidig som man har et genuint ønske om endring.
Men må tåle å studere seg selv litt inngående, og fokusere på det som er fint med en selv, i stedet for å slå seg selv ned på grunn av det man ikke liker ved seg selv. Ikke minst bør man høre på hva folk faktisk sier når de gir komplimenter, og for all del tro på dem!
Dette vet jeg for min egen del fordi jeg nettopp har lagt mye jobb i det! Jeg har vært overvektig siden jeg var typ fire fem, og da sitter det altså. Men ikke nå mer! Jeg er slank, og jeg hodet er med på det også.
Og ikke minst, en person er mer enn sitt ytre. God selvtillit og holdning er innmari tiltrekkende!

[lucifine]

For min egen del så har jeg akseptert det, valgt en retning og holder meg på den veien fremover. Har mistet 22kg og vet at det går rett vei. Jeg er en realist og ser at jeg er enda overvektig men vet ikke om det er like "synlig" som før? Om folk enda ser den feite dama på bussen, eller om de ikke ser meg i det hele tatt lengre? Har jo mange kg igjen, bevares, men kjenner at det er noe med å få hodet med..? Føler meg til tider mer tykk NÅ enn jeg gjorde før jeg startet slankekuren.. "Alle" sier at en må jobbe med den psykiske biten når en går ned i vekt ellers vil en bare gå opp igjen,men hva jobber en egentlig med? Hvordan omstiller en hodet? Hvordan aksepterer en at en ER mindre? Er mange tanker som surrer i hodet i dag, hadde nemlig den merkeligste drømmen EVER og det satte i gang litt tankeprosesser..

[Photobscura]

Ja, si det?! Det er jo mange ting, noe så enkelt som at man må handle mindre størrelser. Veien ut av stor-avdelingene var en seier for meg. Jeg brukte opp mot størrelse 50. Nå bruker jeg 38/40, det er mange størrelser ned. Noe annet jeg la merke til var hvordan armene lå langs midja, og ikke minst at folk kommenterte mer og mer ettersom kiloene forsvant.
Mens jeg fortsatt var overvektig brukte jeg mye tid på å rett og slett studere meg selv naken i speilet, og etterhvert som jeg "vente" meg til det (jeg hadde vel ikke sett meg selv i bursdagsdrakta frivillig i voksen alder før det) klarte jeg å nærmest tvinge meg selv til å stå der til jeg kunne se på det som faktisk var pent; beina, skuldrene, puppene, etc, og bare overse det faktum at magen hang og ryggen hadde valker. Det hjalp utrolig mye, altså! Ikke minst det å kunne friske opp garderoben sin, ta litt hensyn til hva man faktisk kler av farger og passform, ikke bare hva som passer.
Du har jo gjort en kjempejobb så langt! Ingen grunn til at du skal "utsette livet" til du er ferdig slanket. Opp med blikket, ut med puppa, ned med skuldrene! Flere av de flotteste damene jeg vet om er langt fra sylfider, men de kan det trikset, og de ser fader så flotte ut!

[Kitsu]

Jeg har gått ned over 30kg, i størrelse fra 46/48 til 38/40. Jeg ser det ikke. Sånn er det bare, jeg ser stort sett bare "feilene". Et av problemene min er at jeg ikke har noen før-bilder å sammenligne med, er alt for kamerasky.

Jeg vet jo at jeg har blitt tynnere, jeg merker det på klærne. Men nope, ser det ikke. Aner heller ikke hvordan jeg skal klare å overbevise meg selv om at jeg har gått ned.

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Kitsu, her.

Jeg har gått ned over 30kg, i størrelse fra 46/48 til 38/40. Jeg ser det ikke. Sånn er det bare, jeg ser stort sett bare "feilene". Et av problemene min er at jeg ikke har noen før-bilder å sammenligne med, er alt for kamerasky.

Jeg vet jo at jeg har blitt tynnere, jeg merker det på klærne. Men nope, ser det ikke. Aner heller ikke hvordan jeg skal klare å overbevise meg selv om at jeg har gått ned.

Prøv noe av overstående?! Funka for meg!

[lucifine]

Kanskje jeg burde ta bort alle klærne som er forstore og heller kjøpe inn klær som passer akkurat nå? Men de store klærne passer liksom så fint nå, de er store, romslige og behagelige.. Kanskje jeg trenger å ta på meg klær som jeg føler meg ukonfortabel i slik at jeg venner meg til dem? Har liksom utsatt å kjøpe noe nytt da klær er dyrt og jeg ville liksom ikke investere i "mens jeg venter klær" men heller slå til med nye klær når jeg er ferdigslanket... Feil tankeretning kanskje?

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av lucifine, her.

Kanskje jeg burde ta bort alle klærne som er forstore og heller kjøpe inn klær som passer akkurat nå? Men de store klærne passer liksom så fint nå, de er store, romslige og behagelige.. Kanskje jeg trenger å ta på meg klær som jeg føler meg ukonfortabel i slik at jeg venner meg til dem? Har liksom utsatt å kjøpe noe nytt da klær er dyrt og jeg ville liksom ikke investere i "mens jeg venter klær" men heller slå til med nye klær når jeg er ferdigslanket... Feil tankeretning kanskje?

Må de være ukomfortable, da? Jeg går i både kledelige og komfortable klær, null problem.
Men, du har gått ned 22 kilo! Det er jo helt fantastisk! Om du har lyst på, og det ikke er et for stort innhogg i budsjettet så hvorfor ikke unne deg noe du føler deg vel og fin i!? Utrolig hvor mye klær i riktig størrelse og passform kan gjøre, altså. For ikke å snakke om en BH som passer, sånne ting!
Og klær i Norge er forholdsmessig billig, altså. Om du ikke må kjøpe desingerklær, da.

Jeg for min del handler stort sett bare vintage. Der kan man gjøre en del kupp. Og det passer bra, for jeg er lut fattig (ikke overdrevet). Ellers er det jo salg "hele tiden", og man kan jo nærmest bytte ut hele garderoben for nesten ingenting på H&M i sesongskiftene.

[lucifine]

Er ikek helt komfortabel med klær som er tettsittende på noen måte.. Liker romslige tshirts,tunikaer, joggebukser, bukser med strekk i (helst noen str for store :P) og slikt.. Slo meg nettopp at det er "fat clothes" jeg liker.. Hm, dette hode greia kommer til å bli en utfordring ser jeg. Hvordan bli komfortabel med klær som ikke er bare løse? Trodde liksom at når valkene og alt var borte så ville jeg kanskje like å gå i slike klær? Jeg tror at jeg trenger en shoppingrunde jeg. Vil gjerne ned noen kg til slik at jeg er sikker på at jeg kan prøve klær som passer, men kanskje jeg ikke burde vente likevel?

[Carisma]

Hvorfor vil du se større ut enn du er?
Du trenger ikke kjøpe ettersittende klær, men du kan hvertfall ta en runde i butikkene og prøve de.

[Photobscura]

Enig med Carisma, det finnes jo en mellomting!
Om du har ei venninne eller noe med god fashionsence, så ta med vedkommende på en shoppingrunde og få noen tips og pekere underveis.

[Rin]

Jeg kjenner litt på dette spørsmålet selv, kanskje enda mer nå enn for noen titalls kilo siden. Nå er jeg jo "nesten slank", og lurer på om jeg kommer til å klare å si meg ferdig, eller fornøyd, når jeg når normalvekt-målet.

Men - jeg har nå gitt meg god tid med hele prosessen min. To år er ålreit tid å bruke på å studere utviklingen. Jeg bruker nå 36/38 i topper og 38/40 i bukser (var oppe i 48/50 i bukser før kostomlegging) og er nok ikke vanskelig å sitte ved siden av på bussen lenger. Når jeg står oppreist ser jeg en ganske normal kropp - enn om jeg fortsatt haler og drar i klærne når jeg sitter, akutt bevisst mage som tyter ut her og der.

Prøver å lære å kle meg optimalt i forhold til både fasong og egne preferanser, men det er ikke alltid så lett. Trenger nok en stilbevisst kumpan, jeg også.

[Photobscura]

Lucifina: Kanskje du kan finne noen tips eller få noen råd i denne tråden? Er det noen som har fashionsence så er det Ethereal!

[Chamomilla]

Jeg er så imponert over dere som har klart å gå ned så mye. Jeg har vært heldig og har aldri vært overvektig så sånn sett kunne jeg holdt meg unna denne tråden. Men det med å få med hodet i prosessen trigget meg. Selv om jeg ikke er eller har vært overvektig har vekt og selvfølelse, det å trives i egen kropp opptatt meg siden fjortenårsalderen (med dertilhørende "lette" spiseforstyrrelser. Tenkt alltid mat - hva har jeg spist, hva skal jeg spise, hvor mye fett er det i den osten, Når jeg var i tjueårene ble jeg gjort oppmerksom på et kurs som heter SilvaMetoden. Der lærer man nettopp hvordan man kan forandre tankemåten, egentlig på alle områder. Photobscura er inne på noe veldig viktig - hun brukte TID på å studere seg selv og ta inn over seg hvordan hun var NÅ. Viktig å koble inn noen gode følelser rundt akkurat det. Fokusere på det positive, kjenne på gleden over å være der du ønsker å være. Det kan man også gjøre før man er der man ønsker. Cluet er å lage seg et levende bilde oppi hodet sitt over det man ønsker. Det er ikke nødvendig å dvele for lenge over nåsituasjonen hvis den ikke er som man vil den skal være. Fokuser hele tiden på det du ønsker og om du ikke er der - lat som du er der oppi hodet ditt. Etterhvert vil du da lettere kunne komme dit i virkeligheten også.
Jeg blir litt lei meg på et vis når jeg ser en blogg hvor ei har slanket seg veldig mange kilo, men på forsiden har hun bilde av seg selv som hun var før hun slanket seg. Jeg tror et sånt bilde kan gjøre det vanskeligere å omstille seg i hodet. Om det var meg ville jeg satt inn et bilde av meg som ferdigslanket og fornøyd og heller gjemme bildet av den overvektige meg et annet sted.
Nå tar jeg helt av her.... men tilbake til det kurset - det hjalp med veldig til å slutte å tenke så mye på vekt og slanking - spiseforstyrrelsene ble veldig mye bedre av det og når jeg sluttet å tenke vekt og negativt rundt det så gikk resten av seg selv.
Nå er det mange år og tre barn siden og noen kilo har sneket seg på for hvert svangerskap og jeg har ikke vært like opptatt av tanketrening for å få meg tilbake dit jeg ønsker. Det krever litt bevisst innsats og er fort gjort å skyve foran seg i en hverdag hvor andre ting fort får mer oppmerksomhet. Det hjelper ikke å lære seg verktøy for mestring om man ikke bruker de også. Viktig. Andre som tilbyr tilsvarende "tanketreningskurs" er Uniquemind. Legger ikke linker her (får ikke betalt for å reklamere altså ). Det er lett å søke de opp om man er interessert.

Did any of this make any sense?

[Photobscura]

Flott innlegg, Chamomilla! Jeg har ei venninne som også gikk på Silvakurs og hadde mange positive opplevelser.
Jeg tror ikke man behøver å betale mange tusen for at noen skal lære en å snu på tankene, selv om det nok er lettere med veiledning i et fellesskap (ikke noe negativt overhodet om verken Silva eller tilsvarende, men det er jo ganske dyrt), det finnes flust av liknende metoder å ta av der ute. Jeg har hatt nytte både av The Secret og Louise Haye, f.eks. Det er utrolig amerikansk og på grensen til hallelujastemning, altså, men jeg for min del trengte bare inspirasjonen til å dra meg selv i riktig retning positivt, så den type litteratur og filmer bør sees med et visst filter (apropos filter, mange av Haye sine filmer er spilt inn med rosa filter, skikkelig såpeoperatstil! ).
Paul McKenna har også noen bra meditasjontaper og tv-shows som er interessante, her også kan det være greit å ha litt filter. Men igjen, jeg liker litt å bruke disse "ekstreme" filmene/bøkene/lydbøkene, for de trekker meg i det minste i riktig retning, og kanskje litt ekstra i sin mangel på moderering. Nå ble jeg nesten litt inspirert selv, for det er lenge siden jeg har befattet meg med denslags.

Men ja, for meg har det i hvert fall vært tre viktige ting; å akseptere nåværende situasjon, fokusere på det som allerede er positivt, og se framover!
Jeg kan ikke begynne å si hvilken frihetsfølelse det er å føle seg slank og "normal", og faktisk klare å se omtrent det hva andre ser. Det har jeg jobba hardt for -både det å gå ned alle disse kiloene og det å både underveis og i etterkant forstå det selv også.

[Chamomilla]

Enig i at det kan være dyrt, Photobscura. Jeg var FATTIG student uten rik pappa når jeg tok det første gang, men det var så riktig for meg og jeg har hatt så glede av det også når det har dreid seg om å skaffe meg jobber at det har betalt seg økonomisk også i massevis. Ved mange korsveier har sånne teknikker føltes helt avgjørende for å komme meg videre i riktig retning.
Jeg har også brukt type meditasjonstaper og lest litteratur i samme genre som The Secret. Det bygger på det samme - Silva og Unique mind - å tiltrekke seg det man fokuserer på (fokusere med følelser og masse innleving). Det man får med seg på kurs i tillegg er at man lærer å sette seg selv på et "meditativt nivå hvor man gjør denne programmeringen - et nivå hvor man vanligvis sovner om man ikke har lært å holde seg våken. Å jobbe på dette nivået skal være mer effektivt enn om man gjør det i våken tilstand. Les - det du forteller deg selv på "nivå" må du fortelle deg selv 100 ganger i våken tilstand.
Nå har min selvtillitt vært omtrent negativ når jeg vokste opp og da er jo utbyttet deretter når man lærer seg å styre tankene bevisst, samtidig så er veien også lang når man starter på minus. Nå kan jeg stå foran forsamlinger, noe som var utenkelig som skole-elev hvor jeg ikke turte rekke opp hånda selv om jeg var skoleflink og visste svaret... Jeg skal snart undervise på høyskolenivå. Kunne aldri vært der uten å ha lært meg mental trening først. Fullstendig utenkelig. For meg var altså de kursene en investering. Men nå skal jeg ikke kuppe tråden for mye her.

[Photobscura]

Ja, jeg tviler ikke på at et sånt kurs gir stor uttelling! Det var som sagt venninna mi et godt eksempel på!
Jeg har selv brukt mye penger på, og hatt utrolig mye hjelp av tft, f.eks. Et utrolig nyttig verktøy, og særlig effektiv når en erfaren person gjør det sammen med deg.

Poenget er uansett at det går an å ha hodet med seg, men det skjer ikke nødvendigvis av seg selv. Jeg hadde i utgangspunktet ikke dårlig selvtillit. Faktisk nesten litt i meste laget mye av det. Men selvbildet mitt var derimot veldig skrudd, og jeg hadde veldig lave tanker om kropp og utseende, så der hadde jeg absolutt en vei å gå, og den jobben jeg begynte på for å snu det for fire fem år siden trekker jeg fortsatt veksler på.

[Okie]

Jeg har ikke gått ned mer enn fra 112 til 97 men jeg merker det på klærne. Ikke bare er klærne blitt for store men de passer ikke i fasong lenger. Det er sånn jeg "ser" kiloene er borte. Og jeg bruker tid til å studere, og ikke minst slite ut målebånd på å måle i alle retninger lol...

Jeg har bestilt nye klær fra ellos. Ja jeg ville gjerne heller i butikk men har behov for delbetaling. Jeg er spent, for jeg aner ikke hva som ser bra ut på kroppen lenger. Tror klær i riktig str har en del å si for hva øyene ser. Ikke bare mine men andre også

[lucifine]

Ja dere takk for alle gode råd. Skal ta bort de aller største klærne i dag og se om klær som jeg ikke følte meg vel i passer bedre. Jeg har i løpet av den siste tiden å se på meg selv på en annen måte. Ikke at jeg ser på meg selv som tynn, for med 30 kg igjen er jeg ihvertfall ikke tynn, men kanskje jeg kan se på meg selv som frodig eller lubben? Hva ER egentlig definisjonen på frodig og lubben? Med en bmi på 34,7 er jeg nå klassifisert som "fedme".

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av lucifine, her.

Ja dere takk for alle gode råd. Skal ta bort de aller største klærne i dag og se om klær som jeg ikke følte meg vel i passer bedre. Jeg har i løpet av den siste tiden å se på meg selv på en annen måte. Ikke at jeg ser på meg selv som tynn, for med 30 kg igjen er jeg ihvertfall ikke tynn, men kanskje jeg kan se på meg selv som frodig eller lubben? Hva ER egentlig definisjonen på frodig og lubben? Med en bmi på 34,7 er jeg nå klassifisert som "fedme".

Bruk frodig konsekvent du. Lubben blir litt sånn "ikke innenfor klassen flott" i mine øyne...Frodig er vakkert uansett - i sær om man strekker ryggen, hever hodet og ihvertfall LATER som man er stolt av seg selv

Jeg gikk ned veldig mye over kort tid med pulver for en del år siden. Selv om jeg selv så at jeg så slank ut, ble jeg så satt ut av alle komplimenter som nå gjaldt KROPPEN min at jeg ubevisst brukte et år på og spise meg opp igjen... husker ennå lettelsen når jeg hadde lagt på meg, sammen med fortvilelsen... hodet må med! Selv om man går ned mye på kort tid må man fokusere på å holde vekta, og fordøye at en del mennesker inkludert en selv plutselig legger vekt på andre ting med deg enn tidligere...

[smgj]

Frodig er mer en sinnstilstand enn å ha noe med BMI å gjøre!
Frodig er å vite at sexy ikke har med kilo, men med utstråling å gjøre, at man vet at selv om midja ikke er sylfide så er f.eks huden, sveisen og puppene helt i orden.