Begynner å føle vemmelse ved inntak av karbohøy mat ...

[Imp]

Denne helgen har vært vanskelig, med besøk hos min mor som egentlig ikke aner noe om lavkarbo, som sikkert leser de negative avisoverskriftende med anerkjennelse, og som ikke er så interessert i å sette seg inn i dette..og hun er så karbohappy at. Så har ikke kunnet unngå å spise en del karbomat i helgen. Men fy søren. Jeg føler ikke noe annet enn vemmelse når jeg putter det i kroppen. Går og ser på meg selv i speilet og syns jeg like godt kunne sprøytet det rett inn i huden. Går sinnsykt fort opp i vekt av raske karber!

Snakket med mannen, det er SISTE gang. Kommer ikke til å spise høykarbo igjen ever. Syns det er skummelt å ha en sånn aversjon for å putte feil mat i munnen, så da får jeg heller holde meg unna det. Og ha med et minikjøleskap med mat..
Føler at det også er veldig feil at ungene skal bli fôret på denne maten når vi er der. Selv om det ikke er ofte, så er det liksom..havregrøt (lettkokt) til frokost, med sukker så klart. Og yoghurt, brødskiver med prim og syltetøy...hadde jeg sagt ja til saft så hadde de fått det og. Men føler det er vanskelig å si nei til dette andre også.

Suukk. Flere som er i samme gate?

[smgj]

Vel - av det du nevner så hadde jeg valgt havregrøten og gitt dem et skikkelig smørøye og spekepølse til.
Hva med å skyve ungene foran deg med noen gråhvite løgner da?
"De er ikke så glade i søtt pålegg... de liker best egg, kaviar, makrell, smør og leverpostei og kjøttmat på brødet de..."?

(Jeg mener, om det er grovt brød og ikke så ofte så kan man vel overleve det?) Eller kanskje du kan kuppe kjøkkenet og lage maten en dag eller to sånn at du iallfall får kontrollen over noen måltider?

[Nerthus]

Vil bare sende deg en jeg

Hmm. Jeg selv synes ikke det gjør så mye å spise vanlig høykarbo innimellom når jeg er på ferie eller på besøk. Men så har jeg ikke vektproblemer heller, spiser lavkarbo kun for helsa. Så der ligger det kanskje en stor forskjell. Blir heller ikke akutt uggen av moderat høykarbomat, selv om jeg merker det på formen til slutt (har ME). Synes det hadde vært synd om jeg ikke kunnet skeie ut innimellom, ettersom det gjør både besøk og reiser litt vrient.

Men jeg skjønner at situasjonen kan være annerledes om man skal mye ned i vekt, eller blir akutt dårlig.

[nellie]

Ringer litt varselklokker her, når man føler VEMMELSE av å spise slikt. Altså. Hvis man ikke liker det forstår jeg. Og hvis det rett og slett blir for mye og man føler seg tvunget. Karbohydratholdig mat innebærer jo så mye, så derfor ringer disse bjellene

Jeg slet med ortoreksi i en periode av ungdommen, så er vel derfor.

[josephin]

Jeg tenker også at det kanskje begynner å tippe litt langt hvis man begynner å føle vemmelse for å spise høykarbomat, og når ungene spiser det. Jeg har kanskje hatt tendensen jeg også, men tenker at det ønsker jeg ikke. Jeg ønsker ikke å bli fanatisk, og jeg kan være typen til å ta ting for langt. (Jeg hadde tendenser til spisevegring som ung voksen, og jeg kjenner kanskje igjen følelsen derfra.) Jeg ønsker ikke å bli slik at jeg ikke kan unne meg f.eks. en vaffel med rømme og syltetøy en sjelden gang i blant. Og når jeg først unner meg deg, ønsker jeg å nyte det.

Havregrøt, yoghurt, brød, osv er dessuten mat de aller fleste spiser og til og med tenker på som sunt, så å si at man føler vemmelse for å spise dette vil ganske sikkert bli oppfattet som å rakke ned på kostholdet til andre.

Å si at det det ikke frister å spise høykarbomat syns jeg derimot er helt legitimt. Det er det også å si at man føler ubehag hvis man spiser for mye høykarbomat.

Veldig enig med nellie og josephin.

[AntoniaM]

Jeg føler ikke vemmelse, men jeg synes ikke karbomat smaker godt lenger - kanskje med et lite unntak av hjemmelagde kaker.

Mat skal ikke være mye søtet før jeg synes det blir "vammelt" og ikke særlig fristende. Selv jordbærene i sommer smakte meg ikke så godt som de har gjort før - jeg har satt til livs minst en kurv pr dag i sesongen før jeg startet på lavkarbo.

En god ostebit eller en neve nøtter, derimot ...... det overlever ikke lenge i mine skap. Og så hjemmelagde kaker, da, men den fristelsen utsettes jeg heldigvis ikke for så ofte.

[krokodillen]

Er det vemmelse på grunn av litt høykarbomat, eller vemmelse på grunn av en hel helg med høykarbo? Det er jo forskjell.

Tror det er mange i bestemorgenerasjonen som gjerne vil servere mye "godt" til gjestene sine, barn og barnebarn. Meeen det kan bli litt slitsomt hvis det er for mye. Noe det gjerne blir, selv om jeg skjønner at det egentlig er velmenende. En del av det smaker jo ikke godt engang, ikke nå som jeg er vant til lavkarbo.

Jeg føler ikke vemmelse med å spise høykarbomat, tar litt når jeg er gjest, men sier nei takk hvis det blir for mye.

[Mariann S]

Når eg er på besøk borte ei helg, og det serveres feks pizza (med kveitemjølbotn) en lørdagskveld... ja då spiser eg med velbehag, for eg veit det er godt, og det er GODT - og det skjer sjelden. Men kaker med sukker spiser eg ikkje, rett og slett fordi eg blir dårlig når eg spiser sukkerholdig mat. Og brød tar eg gjerne med, uten at det er ett problem for noken. Pålegg bestemmer eg sjøl ka som havnar på mi skive, og det har eg jo alltid gjort. Spiser eg middag hos andre lar eg berre vere å ta potet Ingen blir sure om eg spiser masse grønsaker
I dag var eg på kurs, der det ble servert lasagne... spiste litt av det og mest salat.

[Imp]

Denne vemmelsen jeg føler tror jeg er mest i forhold til min egen kropp. Som sagt går jeg sykt fort opp i vekt. Jeg syns jo maten er god, men syns det er ekkelt å vite hva det gjør med kroppen min, og nyter det ikke når jeg putter det i munnen.

Selvfølgelig sier jeg det ikke til noen, bare tømmer det ut på mannen min..selv om jeg skulle ønske at det gikk an å si noe om sånn mat uten at folk tok det personlig. Alle sier jo hva som helst om lavkarbo, og det er liksom greit.

[Mariann S]

Opprinnelig lagt inn av Imp, her.

Selvfølgelig sier jeg det ikke til noen, bare tømmer det ut på mannen min..selv om jeg skulle ønske at det gikk an å si noe om sånn mat uten at folk tok det personlig. Alle sier jo hva som helst om lavkarbo, og det er liksom greit.

Eg er heilt enig med deg, at det du som skal få bestemme kva du vil spise
Når eg spiser god gammaldags pizza (det er leeeenge mellom kvar gong det skjer), so er det fordi eg har valgt det. Eg hadde ikkje orka ei heil helg med høgkarbo, og det er faktisk MITT valg Eg har valgt å leve lavkarbo, og ser ingen grunn til at eg skal leve høgkarbo feks ei heil helg, fordi andre vil det.

[Klara]

Opprinnelig lagt inn av Imp, her.

Denne vemmelsen jeg føler tror jeg er mest i forhold til min egen kropp. Som sagt går jeg sykt fort opp i vekt. Jeg syns jo maten er god, men syns det er ekkelt å vite hva det gjør med kroppen min, og nyter det ikke når jeg putter det i munnen.

Selvfølgelig sier jeg det ikke til noen, bare tømmer det ut på mannen min..selv om jeg skulle ønske at det gikk an å si noe om sånn mat uten at folk tok det personlig. Alle sier jo hva som helst om lavkarbo, og det er liksom greit.

Kan du ta kampen med moren din, da? Fortelle henne at du blir dårlig av det, at det ikke er bra for kroppen din?
Evt finne på en hvit løgn?

[Yrla]

Høres ut som du kunne hatt fordeler av å innlemme dine omgivelser i hva og hva du ikke spiser, og hva du vil at dine barn skal spise og ikke spise. Du bestemmer. Så lenge de ikke vet vil grenser lett forsøkes overtråkkes.

[Imp]

MariannS: Neida, jeg har ikke gjort det fordi andre vil at jeg skal spise sånn. Det var en del latskap og ja...huff. Hadde jo med meg lavkarbobrød og åt det, men det var denne middagen da, mamma pleier å ha middag så jeg bare kan droppe poteter og saus, men nå var det liksom gryte, med masse diverse raske karber oppi. Hun hadde laget TO store gryter, syntes det var fryktelig vanskelig da, og tok det. Og derfra skled det bare ut, da...

Klara: Mamma vet det godt hun. Hun vet også at mannen min ikke tåler hvetemel, men enten har hun glemt det eller så blåser hun i det...men. Vi er der såpass sjelden at jeg kommer ikke til å bry meg med det inntil videre. Hvis hun flytter hit, derimot, blir det en annen dans.

Yrla: Er kun mamma det er snakk om, som er så ekstrem..alle andre rundt oss serverer mat med mye grønnsaker og mindre av det usunne, halvfabrikata osv. SÅ det er liksom bare henne som er et problem.

Nei, som sagt nøyer jeg meg med å tømme ut litt frustrasjon her, håper det ikke er altfor galt av meg da.