Den usunne slankingen

[VSB]

Jeg ønsker å komme dit at jeg klarer de moderate utskeielsene, men det er et stykke igjen... Noen ganger kan jeg moderere meg, andre ganger går det helt galt. For meg handler det om situasjon, form og årsak, i forhold til utskeielsen. I tillegg vil jo bakgrunnen for valg av lavkarbo påvirke hvordan du reagerer.

[teleslynga]

Jeg er helt med på det du skriver, trådstarter, og føler det sånn selv også. På-av, av-på, og av igjen. Sukk.

[Yrla]

Opprinnelig lagt inn av teleslynga, her.

Jeg er helt med på det du skriver, trådstarter, og føler det sånn selv også. På-av, av-på, og av igjen. Sukk.

Hva kommer det av at det blir sånn da?

[shailene]

Når jeg "faller av" lavkarbo er det stort sett under perioder hvor jeg er så vanvittig sliten og tappet for energi både fysisk og mentalt at jeg knapt orker å løfte steikepanna eller tenke på hva jeg burde lage meg av ordentlig mat.. Da er det fordi jeg rett og slett driter i hva jeg putter i munnen, fordi det kommer så langt ned på prioriteringslista (eller "gidd-lista") akkurat da. Driter i at jeg kommer til å føle meg dårlig, gå opp i vekt, få dårlig hud, og alt som er. Såklart er det jo under sånne perioder kostholdet egentlig er ekstra viktig, men når jeg står oppi det er det vanskelig å holde holde oppe motivasjonen til å ta vare på meg selv, når selv de minste ting føles som vanvittige tiltak.

Når jeg føler behov for å skeie ut med høykarbomat, bare sånn over en dag eller to, er det som regel fordi jeg har slurvet med kostholdet og blitt matlei, rett og slett. Det er forsåvidt greit, ofte finner jeg igjen litt motivasjon til å lage ordentlig mat når jeg har spist meg uvel på all den "gode" maten jeg ellers ikke gir meg selv lov til å spise.

Opprinnelig lagt inn av shailene, her.

Når jeg "faller av" lavkarbo er det stort sett under perioder hvor jeg er så vanvittig sliten og tappet for energi både fysisk og mentalt at jeg knapt orker å løfte steikepanna eller tenke på hva jeg burde lage meg av ordentlig mat.. Da er det fordi jeg rett og slett driter i hva jeg putter i munnen, fordi det kommer så langt ned på prioriteringslista (eller "gidd-lista") akkurat da. Driter i at jeg kommer til å føle meg dårlig, gå opp i vekt, få dårlig hud, og alt som er. Såklart er det jo under sånne perioder kostholdet egentlig er ekstra viktig, men når jeg står oppi det er det vanskelig å holde holde oppe motivasjonen til å ta vare på meg selv, når selv de minste ting føles som vanvittige tiltak.

Når jeg føler behov for å skeie ut med høykarbomat, bare sånn over en dag eller to, er det som regel fordi jeg har slurvet med kostholdet og blitt matlei, rett og slett. Det er forsåvidt greit, ofte finner jeg igjen litt motivasjon til å lage ordentlig mat når jeg har spist meg uvel på all den "gode" maten jeg ellers ikke gir meg selv lov til å spise.

Dårlige dager har jo alle Shailene. Selv på høykarbo så orket man jo i perioder ikke spise kanskje annet enn en boks makrell til middag. Jeg serverte ungene pølse en gang. Kald pølse og ikke noe mer. De blei jo mette. Slike dager er da vel helt normalt.

Det er ikke det som er problemet, men at man etter en sånn dag eller to ikke klarer stoppe og det er for meg uforståelig. Det er da ikke vanskeligere å lage rein mat med grønnsaker til, enn å lage en Toro suppepose? Altså, jeg bruker 5 minutter ekstra på en tomatsuppe a la Hypah kontra en Toro posesuppe.

En biff er da mye enklere å steike enn fiskepinner. Skal du ha tilbehør må jo det fikses uansett prosessert mat/uprosessert mat. (hvis man ikke kjøper McDonalds da)

[Yrla]

Opprinnelig lagt inn av shailene, her.

Når jeg "faller av" lavkarbo er det stort sett under perioder hvor jeg er så vanvittig sliten og tappet for energi både fysisk og mentalt at jeg knapt orker å løfte steikepanna eller tenke på hva jeg burde lage meg av ordentlig mat.. Da er det fordi jeg rett og slett driter i hva jeg putter i munnen, fordi det kommer så langt ned på prioriteringslista (eller "gidd-lista") akkurat da. Driter i at jeg kommer til å føle meg dårlig, gå opp i vekt, få dårlig hud, og alt som er. Såklart er det jo under sånne perioder kostholdet egentlig er ekstra viktig, men når jeg står oppi det er det vanskelig å holde holde oppe motivasjonen til å ta vare på meg selv, når selv de minste ting føles som vanvittige tiltak.

Når jeg føler behov for å skeie ut med høykarbomat, bare sånn over en dag eller to, er det som regel fordi jeg har slurvet med kostholdet og blitt matlei, rett og slett. Det er forsåvidt greit, ofte finner jeg igjen litt motivasjon til å lage ordentlig mat når jeg har spist meg uvel på all den "gode" maten jeg ellers ikke gir meg selv lov til å spise.

Det er vel da jeg legger meg ned for å grine og kanskje sovner litt etterpå.

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av hypah, her.

Dårlige dager har jo alle Shailene. Selv på høykarbo så orket man jo i perioder ikke spise kanskje annet enn en boks makrell til middag. Jeg serverte ungene pølse en gang. Kald pølse og ikke noe mer. De blei jo mette. Slike dager er da vel helt normalt.

Det er ikke det som er problemet, men at man etter en sånn dag eller to ikke klarer stoppe og det er for meg uforståelig. Det er da ikke vanskeligere å lage rein mat med grønnsaker til, enn å lage en Toro suppepose? Altså, jeg bruker 5 minutter ekstra på en tomatsuppe a la Hypah kontra en Toro posesuppe.

En biff er da mye enklere å steike enn fiskepinner. Skal du ha tilbehør må jo det fikses uansett prosessert mat/uprosessert mat. (hvis man ikke kjøper McDonalds da)

Det kan jo faktisk hende at det handler om mer enn den fysiske orken? At du ikke forstår det betyr ikke at det ikke kan være et problem som handler om mer enn det åpenbare. Jeg har aldri helt skjønt hvorfor folk sprekker, og noen til stadighet, men jeg respekterer at det finnes et bakenforliggende problem. Og jeg tror at dersom man ikke fikser det, så kommer man antagelig til å fortsette med de uheldige mønstrene gang på gang, uansett hvor mye man biter tenna sammen og fortsetter å prøve å være flink ...
Jeg sier ikke at det er sånn for de som har fortalt sine historier her, men at det ofte kan være sånn for ganske mange.

[Yrla]

Opprinnelig lagt inn av hypah, her.

Det er da ikke vanskeligere å lage rein mat med grønnsaker til, enn å lage en Toro suppepose? Altså, jeg bruker 5 minutter ekstra på en tomatsuppe a la Hypah kontra en Toro posesuppe.

tror ikke hun mener fysisk vanskelig, hypah

[bente1]

Jeg er veldig enig med Photobscura. Mange ganger kan det være følelsesmessige og mentale utfordringer som trigger oss til å spise. For å få til en vellykket livsstilsendring, tror jeg det er veldig viktig å jobbe me den biten. Problemer vi alltid oppstå i livet - så en må jobbe med å finne andre måter enn å spise for å håndtere dem - for noen hjelper det å snakke med venner, andre trenger kanskje en psykolog, noen synes det hjelper å trene, noen foretrekker meditasjon - det som er viktig er å finne måter å hondtere problemene sine på som fungerer for en selv - hva det nå enn er

Når det gjelder travle dager så er jo ingenting enklere enn å lage seg litt røykelaks med eggerøre, spekemat med rømmegrøt, en ostetallerken med grønnsaker el, så travehet i seg selv er egentlig ikke en grunn til ikke å spise lavkarbo - tror mer det er følelsesmessige reaksjonsmønstere på stress som trigger oss til å gjøre feile valg og at det er viktig å bevisstgjøre seg i forhold til dette og finne andre utløp for stresset.

Selv har jeg jobbet mye med det mentale i tilleg til kostomleggingen, og har gjort det valget at jeg ikke skal "sprekke" uansett. Dersom jeg skal spise noe høykarbo (noe jeg har gjort ved 3 anledninger det siste året), skal det være gjennomtenkt, planlagt og kontrollert. De gangene jeg har valgt å gjøre det, har jeg ment det var verdt det- -Men jeg planla det godt, la opp dagen min slik at jeg spiste svært lite kh resten av dagen, spiste meg god og mett på fet mat resten av dagen, spiste nøyaktig det jeg hadde bestemt meg for og den mengden jeg hadde bestemt meg for, var ekstra striks på karbene dagen etter og spiste mye fett da for å unngå søtsug. For meg funket dette bra de gangene - jeg fikk spist det jeg hadde bestemt var verdt å spise - men det resulterte ikke i at jeg gikk av skaftet - og dermed resulterte det heller ikke i vektoppgang. Når jeg regnet inn de ekstra karbene jeg fikk i meg de dagene, så så jeg at det ble jo egentlig en slags moderat lavkarbo - siden jeg hadde vært så striks resten av dagen.
Men tror ikke jeg kunne gjort dette ofte - da ville det blitt for mye søtsug av det, siden jeg lett får veldig store blodsukkersvingninger (har sikker insulinresistens, selv om jeg aldri har vært og fått det bekreftet) Så jeg praktiserer lavkarbo både til hverdag og fest til vanlig og tenker at eventuelle høykarbo uskjeielser skal være svært sjeldne, absolutt verdt det, og foregå i kontrollerte former. kan absolutt anbefale den måten å tenke på - selv om jeg selvfølgelig ikke kan garantere at det som fungerer for meg også fungerer for andre

[milena]

Jeg må si meg enig med både Photo og Bente. Hos meg har det psykiske alltid vært et større problem enn det fysiske. Jeg har gått ned både 20 og 30 kg før men gått opp igjenn det pluss litt til ikke lenge etterpå.

Det som gjør at jeg håper og tror og ber at denne gangen er anderledes er at jeg gjør alt jeg kan med det psykiske. Jeg håper at jeg utvikler verktøy til å behandle vonde følelser istedenfor å drukne de i mat (som oftest ikke god mat og ikke mat jeg liker spesielt godt). Jeg har begynt å grine, som jeg ikke gjorde før. Jeg har latt meg selv være sint på andre enn meg selv osv. Og det viktigste av alt, jeg kjemper mot skyldfølelsen med alt jeg har.

Jeg kan jo ikke vite, men jeg håper inderlig at denne gangen er anderledes enn de gangene før, for nå vet jeg ikke om jeg har mer krefter igjen til å gå gjennom hele prosessen omigjen. Jeg vet jo at jeg har langt igjen å hå, men for meg er det tyngste å komme i gang og så selvfølgelig å vedlikeholde. Nå tror jeg at jeg har og holder på å utvikle de mekanismene og støtten jeg trenger for å klare det denne gangen.

[shailene]

Opprinnelig lagt inn av hypah, her.

Dårlige dager har jo alle Shailene. Selv på høykarbo så orket man jo i perioder ikke spise kanskje annet enn en boks makrell til middag. Jeg serverte ungene pølse en gang. Kald pølse og ikke noe mer. De blei jo mette. Slike dager er da vel helt normalt.

Det er ikke det som er problemet, men at man etter en sånn dag eller to ikke klarer stoppe og det er for meg uforståelig. Det er da ikke vanskeligere å lage rein mat med grønnsaker til, enn å lage en Toro suppepose? Altså, jeg bruker 5 minutter ekstra på en tomatsuppe a la Hypah kontra en Toro posesuppe.

En biff er da mye enklere å steike enn fiskepinner. Skal du ha tilbehør må jo det fikses uansett prosessert mat/uprosessert mat. (hvis man ikke kjøper McDonalds da)

Altså.. Jeg (og alle andre her, tenker jeg) er fullt klar over at det finnes enkel lavkarbomat man kan spise også, det er jo ikke kreativiteten det står på hvis det var sånn du tolket innlegget mitt. Når du sier selv at det er uforståelig for deg skjønner jeg egentlig ikke hvorfor du fortsetter å svare på sånne innlegg i det hele tatt? Du er vel omtrent den eneste her inne som viser så total mangel på empati når det er snakk om dette emnet, og det er jo egentlig ikke en ren fornærmelse heller, for det er jo flott for deg at denne problemstillingen er så fjern for deg du ikke klarer å sette deg inn i den engang.. Men det som er uforståelig for meg er at det skal være så vanskelig å godta at folk har forskjellig syn på mat og takler "dårlige dager" på forskjellige måter. Vet ikke om det er meningen, men ofte oppfattes det (iallefall for meg) bare som nedlatende og selvhevdende å gang på gang komme med gode råd om at "det er jo bare å.." når folk mange ganger har forsøkt å forklare hvorfor det ikke alltid er så enkelt for alle, og at ikke alle setter riktig kosthold som en høy prioritet i alt av situasjoner.

Nå har ikke jeg et så anstrengt forhold til mat at jeg tar meg så nær av det, men når mange kanskje sliter med overspising og har mange negative følelser i forhold til det, så tror jeg ikke det hjelper så mye å komme med den typen innlegg, hvis det er det som er tanken bak. Hva man definerer som "dårlige dager" og hvordan man takler disse er jo også veldig subjektivt, uten at jeg vil gå nærmere innpå hva det innebærer for meg akkurat.. Og jeg innbiller meg utifra tidligere diskusjoner at du og visse andre uansett bare vil tolke all verdens begrunnelser som dårlige unnskyldninger og svakhet i forhold til mat. Eller tar jeg feil?

[Rin]

Opprinnelig lagt inn av Mear, her.

Så da lurer jeg: Er det noen av dere som faktisk klarer den fine balansen? Spise lavkarbo i hverdagen og skeie ut littegranne innimellom, uten å gå helt bananas? Eller er det alt eller ingenting? Da velger jeg helt klart lavkarbo, for det er da jeg har det bra, men jeg hadde håpet å kunne komme dit at jeg IKKE måtte takke nei til kake i alle sosiale sammenkomster, eller ha med eget.

Jeg har ikke "falt av" lavkarbo iløpet av de tre siste årene, men jeg har spist "gale" ting. Det har hendt i forskjellige situasjoner og av forskjellige grunner (Alt fra trøstespising av en bøtte iskrem i anledning dårlige nyheter, takling av sosial "kosespising" da jeg møtte nåværende samboer, nødspising i sykeperioder hvor målet har blitt "spis hvasomhelst så lenge det er noe", til den helt vanlige, klassiske "Jeg har hatt lyst på ordentlig pizza i flere måneder, NÅ har jeg tenkt å bestille en". Osv.)

Jeg sier jeg ikke har falt av, fordi det aldri har vært noen tvil for meg om hvilken mat jeg fungerer best med, eller at disse enkelthendelsene påfører meg problemer jeg ikke vil ha. Jeg vil jo ikke ha svingende blodsukker, kronisk søtsug, hjernetåke og dårlig mage. Aller minst vil jeg skamme meg over hva jeg spiser. (Og jeg har kanskje et større skam-forhold til sukker og godteri enn gjennomsnittet? Uvisst.) Da er veien tilbake til LCHF lett, selv om sjokoladeplata jeg feiret fødselsdagen min med smakte veldig godt.

[shailene]

Det jeg tenker ellers, uten at jeg egentlig vet om det er den beste tankegangen eller ikke.. Jeg er ikke overvektig, og ikke har jeg diabetes eller andre sykdommer som gjør at jeg er avhengig av å spise lavkarbo hver dag resten av livet, så for meg er det faktisk ikke noe stort problem å spise høykarbo og drittmat nå og da eller i perioder (for jeg klarer jo alltid å dra meg inn igjen før det går så alt for galt). Og jeg vil ikke blåse det opp inni hodet mitt til noe større problem enn det egentlig er, legge for mye følelser i maten jeg spiser, etc. Hverken mestringsfølelse når jeg er "flink", eller skyldfølelse osv. når jeg "sprekker" og ikke er fullt så flink. Tankerekka som sier du har sprukket og mistet kontrollen hvis du har spist noe "ulovlig", har ødelagt alt, har feilet, er svak, osv. tror jeg ikke det kommer noe konstruktivt ut av uansett. Mental selvskading er aldri bra.

Jeg har ihvertfall bestemt meg for å stå for de valgene jeg tar i forhold til mat, og skal takle konsekvensene av dem på både godt og vondt, uten å komme med unnskyldninger for meg selv. Alt jeg putter i munnen er et valg, og alt har en konsekvens. Jeg kan velge å drite i konsekvensene av å spise drittmat nå og da, uten at det betyr at jeg har "sprukket" (som jeg hater det uttrykket..) og mistet kontrollen, eller har noe å skamme meg over. Legger jeg på meg ett par kilo fordi jeg har gitt faen og levd på drittmat i 2 uker.. Javel, da valgte jeg det og får leve med konsekvensene uten å klage og syte over hvor dum og svak og mislykket jeg er, men heller skjerpe meg og vurdere å ta et annet valg neste gang jeg har mest lyst til å gi faen.

Opprinnelig lagt inn av shailene, her.

Altså.. Jeg (og alle andre her, tenker jeg) er fullt klar over at det finnes enkel lavkarbomat man kan spise også, det er jo ikke kreativiteten det står på hvis det var sånn du tolket innlegget mitt. Når du sier selv at det er uforståelig for deg skjønner jeg egentlig ikke hvorfor du fortsetter å svare på sånne innlegg i det hele tatt? Du er vel omtrent den eneste her inne som viser så total mangel på empati når det er snakk om dette emnet, og det er jo egentlig ikke en ren fornærmelse heller, for det er jo flott for deg at denne problemstillingen er så fjern for deg du ikke klarer å sette deg inn i den engang.. Men det som er uforståelig for meg er at det skal være så vanskelig å godta at folk har forskjellig syn på mat og takler "dårlige dager" på forskjellige måter. Vet ikke om det er meningen, men ofte oppfattes det (iallefall for meg) bare som nedlatende og selvhevdende å gang på gang komme med gode råd om at "det er jo bare å.." når folk mange ganger har forsøkt å forklare hvorfor det ikke alltid er så enkelt for alle, og at ikke alle setter riktig kosthold som en høy prioritet i alt av situasjoner.

Nå har ikke jeg et så anstrengt forhold til mat at jeg tar meg så nær av det, men når mange kanskje sliter med overspising og har mange negative følelser i forhold til det, så tror jeg ikke det hjelper så mye å komme med den typen innlegg, hvis det er det som er tanken bak. Hva man definerer som "dårlige dager" og hvordan man takler disse er jo også veldig subjektivt, uten at jeg vil gå nærmere innpå hva det innebærer for meg akkurat.. Og jeg innbiller meg utifra tidligere diskusjoner at du og visse andre uansett bare vil tolke all verdens begrunnelser som dårlige unnskyldninger og svakhet i forhold til mat. Eller tar jeg feil?

Problemstillingen er nok temmelig fjern for meg ja, men jeg tolket det ikke til å være et psykisk pproblem dette med å ha tunge dager.

Det jeg ikke forstår og sikkert aldri vil forstå heller er at veldig mange som poster slike innlegg her inne synes synd på seg selv og klager på forumet fremfor å oppsøke hjelp hvis det er slik at deres problemer er psykisk betinget.
Å gang på gang sprekke, jojoslankke seg og attpåtil synes synd på seg selv og sin situasjon må da vel være mer nedbrytende enn noe annet?
Og akkurat det er for meg litt sånnn selvmedlidende, men kanskje det ikke er det allikevel. Jeg synes jo synd på de som stanger hodet i veggen gang på gang med vilje, men etterhvert så går jo min empati over til "er det mulig??" Hva med å leite på en annen måte etter åpningen liksom?

[shailene]

Opprinnelig lagt inn av hypah, her.

Problemstillingen er nok temmelig fjern for meg ja, men jeg tolket det ikke til å være et psykisk pproblem dette med å ha tunge dager.

Det jeg ikke forstår og sikkert aldri vil forstå heller er at veldig mange som poster slike innlegg her inne synes synd på seg selv og klager på forumet fremfor å oppsøke hjelp hvis det er slik at deres problemer er psykisk betinget.
Å gang på gang sprekke, jojoslankke seg og attpåtil synes synd på seg selv og sin situasjon må da vel være mer nedbrytende enn noe annet?
Og akkurat det er for meg litt sånnn selvmedlidende, men kanskje det ikke er det allikevel. Jeg synes jo synd på de som stanger hodet i veggen gang på gang med vilje, men etterhvert så går jo min empati over til "er det mulig??" Hva med å leite på en annen måte etter åpningen liksom?

Tja. Om det å ha "tunge dager" er et psykisk problem eller ikke kommer vel an på hva man legger uttrykket, og hvor man setter grensen for når det går over til å bli et psykisk problem.. Du har jo et visst poeng, men uansett er det jo langt ifra så svart-hvitt og enkelt som du skal ha det til, ellers ville vi jo knapt hatt noen overvektige eller psykisk syke her i verden. Hvis det virkelig var "bare" å slutte og syte og ta seg selv i nakken og gjøre det og det. Skjønner det er lett å si for noen som aldri har hatt noen nevneverdige psykiske problemer eller vektproblemer, men å sitte og si at de som ber om støtte her bare er dumme og selvmedlidende blir for drøyt.

[Photobscura]

Det er ikke alt man forstår ... Og det er ikke nødvendigvis alle som synes så himla synd på seg selv heller, faktisk finner jeg heller tendensen hvor folk er sinte på seg selv, og det er faktisk ganske destruktivt. Selv har jeg ikke akkurat det problemet med å trøstespise eller falle av, min "mangel på selvdisiplin" tegner seg ikke sånn.
Når jeg sliter (og da snakker vi ikke om en "tung dag", som jeg antar du tolker det, jeg har mine fine diagnoser, og en "tung dag" handler ikke om å bare vært litt nedfor), så er det for meg det letteste å velge å helst ikke spise, og det føles på en underlige måte faktisk ganske bra å være sulten ... Måten er en annen, grunnen er sikkert den samme -det er en spiseforstyrra måte å håndtere livets utfordringer på ... Forskjellen for min måte er vel at ingen klapper en på skuldra og sier at, ja, du har det tøft, du fortjener å kose deg med gnagende sult ... Enn om trøsta hadde vært en sjokolade. Poenget er vel at man kanskje bør bli flinkere til lytte til seg selv, i stedet for å døyve de virkelig underliggende problemene med hva det nå enn skulle være man foretrekker å døyve de med.

At du, Hypah, har en så uovertruffen psyke som aldri gjør det trøblete for deg å ta de valgene du til en hver tid kan stå for, er jo kjempefint for deg! Men at du stigmatiserer alle andre som ikke er like gjennomført perfekte som deg i ett og alt er bare trist.
Det er, som jeg oppfatter det, ingen her som ber om å bli strøket medhårs, men heller få hjelp til å innse at de ikke nødvendigvis er svake eller patetiske på grunn av de valgene de gjør, men at de har en mulighet til å heller se hva som ligger bak, og se at man kan velge å håndtere det på en annen måte. En sånn tråd er med på å adressere et problem som alltid virker til å være aktuelt inne på dette forumet, hvor så mange folk deler historie med kanskje livslang overvekt og alt det som følger med.
Sånn Chop chop, kom igjen! Skjerp deg!-prat funker dessverre bare overfladisk, tror jeg. Jeg har skjønt at du er militærmann, men her snakker du med "vanlige dødelige".

[smgj]

Av og til trenger man et tupp i rompa... men andre ganger gjør man faktisk det man kan og da blir det tuppet (iallfall om det gjentas) "å sparke en som ligger nede"...

Det er langt mellom 100% frisk og rask og sterk i kropp og sinn og det som skolemedisinen kaller syk (eller når de ikke kan finne en diagnose som passer: "psyk"). Jeg har vært der at jeg har vært så marge sliten at jeg ikke maktet nekte meg selv den kunstige energien fra en sjokoladeplate. I mitt tilfelle hadde denne slitenheten sitt utspring i en da ikke diagnostisert (ikke syk NOK) sykdom. Som i tillegg setter kroppens evne til å håndtere kalorier sterkt tilbake. Da går den sjokoladen til lagring og man ser ut deretter.
Nå har jeg skjønt det - men jeg går fremdeles for ofte i den fella når jeg blir sliten utover dagen...

Og noen av oss er faktisk født med kropper som ikke er 100% velfungerende. Det bør være plass til alle å forbedre seg innen sitt eget potensiale, men ikke alle vil noengang klare å leve opp til en gitt objektiv standard. Og ikke alle av disse vil falle inn under det skolemedisinen kaller "syk". For en del personer så ligger det mye MER innsats bak et objektivt "dårlig" resultat enn innsatsen det for andre ligger bak et objektivt "godt" resultat...

Dere som synes at det "bare er å ta seg sammen" - i noen tilfeller er det sånn, i andre tilfeller ... ja da må jeg innrømme at jeg trøster meg med at vi alle engang vil komme dit hen at "ånden er villig, men kjødet er skrøpelig"... Jeg bor sammen med en sånn som såvidt holder på å innse at kroppen ikke vil spille på lag med viljen livet ut.

Og enhver som tror at viljen alltid vil overstyre kroppen - kan prøve å holde pusten til han besvimer - uten andre hjelpemidler enn å knipe sammen leppene, eventuelt en hånd til neseborene.

[Photobscura]

Selvfølgelig er det sånn i blant at man mest bare trenger et "tupp i ræva", men man må da kunne ha såpass respekt for sin neste at man i hvert fall vurderer det litt først om dette er det mest adekvate, eller om det ligger mer under. Det er forskjell på et isflak og et isfjell, for å dra det i metaforer.

Bra innlegg, Smgj!

[shailene]

Godt skrevet av både smgj og Photobscura.

Det er heller ikke alltid så lett for noen som er utenforstående å se om en person, til og med noen som er nær, faktisk har godt av en tupp i ræva, eller om det vil gjøre mer skade enn godt. Da er det kanskje bedre å trå forsiktig, enn å anta. Ofte vil man gjerne skjule det at man sliter psykisk så godt man kan, selv om det innebærer at man blir sett på som svak på andre områder enn psykisk istedet. Det føles kanskje som et større nederlag eller en større svakhet å faktisk være psykisk syk, enn det å "bare" være glad i mat, "bare" være småspist, "bare" foretrekke å være alene, eller hva det nå måtte være.