Vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå ...

[Paris]

Vet ikke om dette bare er et hjertesukk for å prøve å få litt støtte. Beklager hvis det er et syte innlegg.

Jeg gikk på lavkarbo for noen år siden. Da klarte jeg å bremse vektøkningen og gå ned igjen til vanlig vekt. Gikk på lavkarbo lenge da og var veldig fornøyd.

Så gled jeg ut og inn og ja dere skjønner. Alt ble rot og kosthold. Så gikk jeg tilbake til høkarbo igjen. Noe jeg definitivt ikke tåler. Vekten går sakte men sikkert til himmelen. Og klær og alt har slutta å passe.

Jeg har i disse åra vært igjennom en depresjon. Vært til behandling for dette både medisinsk og hatt en psykolog. Nå skulle jeg klare meg på egen hånd. Det har gått greit et års tid. Men nå føler jeg alt raser rundt meg. Og jeg begynte på lavkarbo for en uke siden. I Går sprakk eg når eg var hos svigersen og ho serverte bare kaker. Mannen ser strengt på meg. Men sier ingenting. Nå er han sur for jeg sprakk.

Planen er å være tilbake på lavkarbo igjen. Men har ikke lyst på mat. Ikke lyst på noen ting. Jeg er for svak. For svak til å takle dette. Når ting er imot så spiser jeg usunt i protest virker det som. Jeg føler meg så alene og full av misslykkethet. Alt jeg prøver feiler.

Noen som har et godt råd hvordan jeg kan klare å holde meg til planen? Og er det sånn at jeg har forspilt min rolle på ketose når jeg driv og går ut hele tiden ? Misslykkes i alt dette eg.

[wenche@@]

For det første...SPIST ER SPIST...I dag er en ny dag og du fortsetter på lav karbo...

Prøv å legg en ukes plan med hva du skal spise, forbered deg med å ha riktig mat i skuffer og skap.. Bak opp lav karbo rundstykker/ brød eller knekkebrød som du kan ha i fryser eller brødskuff. Det er ikke flaut å si nei takk. Men jeg vet at det er vanskelig. Depresjon og mat er en dårlig kombinasjon og man har lett for å medisinere seg selv med mat... Been there done that.

Masse lykke til.

[Dolsi]

Opprinnelig lagt inn av Paris, her.

Vet ikke om dette bare er et hjertesukk for å prøve å få litt støtte. Beklager hvis det er et syte innlegg.

Jeg gikk på lavkarbo for noen år siden. Da klarte jeg å bremse vektøkningen og gå ned igjen til vanlig vekt. Gikk på lavkarbo lenge da og var veldig fornøyd.

Så gled jeg ut og inn og ja dere skjønner. Alt ble rot og kosthold. Så gikk jeg tilbake til høkarbo igjen. Noe jeg definitivt ikke tåler. Vekten går sakte men sikkert til himmelen. Og klær og alt har slutta å passe.

Jeg har i disse åra vært igjennom en depresjon. Vært til behandling for dette både medisinsk og hatt en psykolog. Nå skulle jeg klare meg på egen hånd. Det har gått greit et års tid. Men nå føler jeg alt raser rundt meg. Og jeg begynte på lavkarbo for en uke siden. I Går sprakk eg når eg var hos svigersen og ho serverte bare kaker. Mannen ser strengt på meg. Men sier ingenting. Nå er han sur for jeg sprakk.

Planen er å være tilbake på lavkarbo igjen. Men har ikke lyst på mat. Ikke lyst på noen ting. Jeg er for svak. For svak til å takle dette. Når ting er imot så spiser jeg usunt i protest virker det som. Jeg føler meg så alene og full av misslykkethet. Alt jeg prøver feiler.

Noen som har et godt råd hvordan jeg kan klare å holde meg til planen? Og er det sånn at jeg har forspilt min rolle på ketose når jeg driv og går ut hele tiden ? Misslykkes i alt dette eg.

Er det for gubben din du gjør dette da siden han er sur for at du sprakk?
Han kan jo sitte hos svigers han og ikke få spise kaker.
Må si jeg blir litt matt jeg når menn legger seg borte i sånt.

[Imse]

Uff, jeg får vondt i magen av å lese at mannen din blir sur fordi du spiste kaker. Det er jo ikke slik det skal fungere.
Jeg håper at du kommer deg psykisk og at du klarer å komme inn i lavkarbo igjen og at denne mannen din gjør jobben sin; nemlig støtte deg i vanskelige situasjoner.

[TrillTrall]

Opprinnelig lagt inn av Paris, her.

I Går sprakk eg når eg var hos svigersen og ho serverte bare kaker. Mannen ser strengt på meg. Men sier ingenting. Nå er han sur for jeg sprakk.

Hm? Noe sier meg at han er forholdsvis normalvektig selv? Han kan jo prøve selv å sette seg sammen med mennesker som fråtser i noen han synes er kjempegodt og gi ham beskjed om at alt han får lov til å ta er en kopp kaffe...

Han burde heller forklare sin mor at ingen av dere spiser vanlige kaker for tiden, men at dere kan ta med noe godt som alle kan spise?

[amritam]

Hvis mannen din blir sur fordi du spiser kaker hos foreldrene hans, så får han vel overbevise dem om at de bør servere noe annet.

Men ellers så er det nok lurt å ta med seg noe man kan spise når man ikke vet hva som serveres. Jeg må alltid det fordi det er så mye jeg ikke tåler pga. diverse sykdommer. Ja, av og til føles det litt slitsomt, men må man, så må man.

Ønsker deg masse lykke til!

[streber]

Klart du ikke har forspilt din rolle på lavkarbo om du har sprukket!!! Kjære deg, det er da ALDRI for sent å starte et "nytt og bedre" liv-hverken kostholdsmessig eller på andre visDu misslykkes ikke, du bare snublet. Reis deg igjen. Neste gang du snubler i kostholdet, for det gjør vi alle en og annen gang, så reiser du deg da også. Spist er spist, det er ikke noe å gjøre med og ikke noe å kaste bort tiden på å ergre seg/være lei seg over. Det er bare en stein iveien din mot "ditt nye slankere/sunnere liv"

Som de andre har nevnt her. Mannen din har ingenting med å være sur for at du sprakk. Synes mildt sagt det er fryktelig gjort mot deg. Det er DIN kropp, det er for DIN egen skyld du skal leve et sunnere liv. Han kan heller snakke med foreldrene sine om å servere sunnere mat-det er hans foreldre, støtte opp om endringen din, ikke trykke deg ned. Spesielt nå i starten er det nok lurt å ha noe med seg hver gang du er i besøk, Lavkarbobakst, sukkerfritt godt eller atkinsbar feks.

Prøv å tenk at du er allergisk mot høykarbomat, på en måte er du jo det, den gjør det tyngre enn du vil være

Sist men ikke minst-all verdens lykke til! Søk deg hit om du trenger støtte på veien du

[Paris]

Ja takk for mye støtte! Eg skal lære meg dette å ta med niste .

Eg har nettopp lest Pål Jåbekk sin bok om kosthold og trening. Og blir veldig fokusert på å ikke spise disse barene. Skal legge opp en kosthold plan for neste uke og komme igang med trening om et par uker. Tror nok jeg blir avhengig av støtten fra dere ja.

Jeg mener å ha lest her inne at man ikke kommer i ketose hvis man faller ut for mange ganger? Tror jeg skal kjøpe stix. Men har bestemt meg for å ikke veie meg på minst en måned. Pga stresset dette gir meg. Var redd stixa har samme effekt på meg.

Ja mannen er normalvektig. Men han vil eg skal ta vare på kroppen min. Og mener vekta mi er et resultat av latskap. Jeg tror nok ikke på det n etter å ha lest denne boka tror ikke jeg det. Jeg skal komme igang med styrke trening. Noe jeg også liker. Men har lite energi no. Og tror alt blir ødelagt om eg strekker over for mye.

Skriver fra tlf så mulig dette ble mye knot. Trenger dere! Klem

[Dolsi]

ja, så er mannen din normalvektig og med det så forstår han sikkert ikke hvor vanskelig det er å være overvektig å måtte stå over både det ene og det andre som han kan unne seg om han vil.
Synes fremdeles det er dårlig gjort av han å bli sur på deg pga du spiste kaker og si at du er lat.
Har selv vært 162 kg og smellfeit og innser at jeg har vært utrolig heldig med min mann. Gode mannen min har aldri sagt et negativt ord om kroppen min og aldri lagt seg bort i hva jeg har spist eller gjort i kosten.

[j88]

jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier, og har vel egentlig ingen gode råd, siden dette er noe jeg selv jobber mye med. Men jeg har blitt mye flinkere til nå å ikke se på en sprekk som det å mislykkes, jeg har klart å endre tanke gangen delvis å tenke at spist er spist, å at man egentlig bare må gå videre til neste måltid å spise bra der. Se på hvert og enkelt måltid som noe adskilt, og ikke tenke at om man spiser litt dårlig en dag så kan man like godt forsette fordi da har man allerede mislykkes.

[Lavkarboforlivet]

Så vondt å lese om , og jeg blir nesten forbanna over å lese om at mannen din blir sur på deg og mener du er lat?!?!?!?! Huffameg, får nesten lyst å reise og ta et alvorsord med han jeg sier ikke at han er en dårlig mann, men akkurat når det gjelder dette oppfører han seg dårlig ovenfor deg. Mest sannsynlig så er det bare fordi han ikke forstår hvordan det er siden han selv ikke har et vektproblem, det er ganske vanlig at noen ikke klarer å sette seg inn i det å ha vektproblemer når man ikke har det selv... Han burde heller STØTTE deg 100% istedenfor å takke ned på deg. Jeg vet så altfor godt hvordan dette virker, nettopp fordi eksen min var kliss lik. Han hakkka konstant på vekta mi nesten, og mente at jeg var lat og gav opp. Selv ville han legge på seg fordi han var for tynn, så han skjønte nok ikke bæret.... Det hele resulterte i at jeg overhodet ikke ville gå ned i vekt , og egentlig var jeg fornøyd med de 20 kiloene jeg allerede hadde gått ned fra jeg møtte han og utover i forholdet. Det at han fortsatte å hakke førte bare til at jeg følte meg mislykket og ville trøstespise hele tiden og han hadde reisejobb. Så når han var borte ble det enten intens slankekur eller den trøstespisingen... Du kan jo prøve å forklare han at støtte er bedre enn det han holder på med, forklar hvor vanskelig det er og at han syrer bare gjør det verre. Min nåværende mann var fantastisk hele veien, han ble sammen med meg som kraftig jente og endte opp med ei jente på 140 kilo på et år ca. Han klaga ALDRI men har støtta meg, han var så søt i alle mine slankeforsøk pg så hver gang: det er ikke jeg som vil at du skal slik at du vet det,, jeg elsker deg som du er.... det varmet sånn, og gav god styrke selv om jeg mislyktes en del ganger før lavkarbo. Med eksen for maaaange år siden var jeg jo ikke spes feit da han saut og klagde heller, fikk nok oppmerksomhet fra det motsatte kjønn for å si det sånn... Ikke det at jeg gjorde noe med det da, er trofast jeg men da han aldri stoppa og mase la jeg på meg igjen pga usikkerhet og depresjon nesten. Trodde jo konstant at han ikke likte meg egentlig.... Ble langt dette her, men vil vel egentlig frem til at du kanskje må prate litt med han, for ellers er jeg redd den innstillingen hans kan sabotere mye for deg! Det sårer så mye, og det er ikke det du trenger

[Paris]

Opprinnelig lagt inn av Dolsi, her.

ja, så er mannen din normalvektig og med det så forstår han sikkert ikke hvor vanskelig det er å være overvektig å måtte stå over både det ene og det andre som han kan unne seg om han vil.
Synes fremdeles det er dårlig gjort av han å bli sur på deg pga du spiste kaker og si at du er lat.
Har selv vært 162 kg og smellfeit og innser at jeg har vært utrolig heldig med min mann. Gode mannen min har aldri sagt et negativt ord om kroppen min og aldri lagt seg bort i hva jeg har spist eller gjort i kosten.

Å - gode deg!!!

[Paris]

Opprinnelig lagt inn av Lavkarboforlivet, her.

Så vondt å lese om , og jeg blir nesten forbanna over å lese om at mannen din blir sur på deg og mener du er lat?!?!?!?! Huffameg, får nesten lyst å reise og ta et alvorsord med han jeg sier ikke at han er en dårlig mann, men akkurat når det gjelder dette oppfører han seg dårlig ovenfor deg. Mest sannsynlig så er det bare fordi han ikke forstår hvordan det er siden han selv ikke har et vektproblem, det er ganske vanlig at noen ikke klarer å sette seg inn i det å ha vektproblemer når man ikke har det selv... Han burde heller STØTTE deg 100% istedenfor å takke ned på deg. Jeg vet så altfor godt hvordan dette virker, nettopp fordi eksen min var kliss lik. Han hakkka konstant på vekta mi nesten, og mente at jeg var lat og gav opp. Selv ville han legge på seg fordi han var for tynn, så han skjønte nok ikke bæret.... Det hele resulterte i at jeg overhodet ikke ville gå ned i vekt , og egentlig var jeg fornøyd med de 20 kiloene jeg allerede hadde gått ned fra jeg møtte han og utover i forholdet. Det at han fortsatte å hakke førte bare til at jeg følte meg mislykket og ville trøstespise hele tiden og han hadde reisejobb. Så når han var borte ble det enten intens slankekur eller den trøstespisingen... Du kan jo prøve å forklare han at støtte er bedre enn det han holder på med, forklar hvor vanskelig det er og at han syrer bare gjør det verre. Min nåværende mann var fantastisk hele veien, han ble sammen med meg som kraftig jente og endte opp med ei jente på 140 kilo på et år ca. Han klaga ALDRI men har støtta meg, han var så søt i alle mine slankeforsøk pg så hver gang: det er ikke jeg som vil at du skal slik at du vet det,, jeg elsker deg som du er.... det varmet sånn, og gav god styrke selv om jeg mislyktes en del ganger før lavkarbo. Med eksen for maaaange år siden var jeg jo ikke spes feit da han saut og klagde heller, fikk nok oppmerksomhet fra det motsatte kjønn for å si det sånn... Ikke det at jeg gjorde noe med det da, er trofast jeg men da han aldri stoppa og mase la jeg på meg igjen pga usikkerhet og depresjon nesten. Trodde jo konstant at han ikke likte meg egentlig.... Ble langt dette her, men vil vel egentlig frem til at du kanskje må prate litt med han, for ellers er jeg redd den innstillingen hans kan sabotere mye for deg! Det sårer så mye, og det er ikke det du trenger

Å hjelpe meg for en jente du er!!! Utrolig sprekt!!

Jeg bare sitter her og sipper... for jeg kjenner meg igjen i det du skriver om xen din. Nå skal det jo også sies at jeg hadde tatt ut separasjon fra han - fordi dette maset hans (ikke bare på vekta mi) gikk så veldig utover meg og barna - så jeg klart ikke mer.

Nå har jeg flyttet tilbake til han - så nå prøver jeg å ikke svartmale han helt, men han er en bestemt og påståelig mann som er vanskelig å ikke gjøre som han sier - fordi vi ikke orker å krangle.

[Lavkarboforlivet]

Opprinnelig lagt inn av Paris, her.

Å hjelpe meg for en jente du er!!! Utrolig sprekt!!

Jeg bare sitter her og sipper... for jeg kjenner meg igjen i det du skriver om xen din. Nå skal det jo også sies at jeg hadde tatt ut separasjon fra han - fordi dette maset hans (ikke bare på vekta mi) gikk så veldig utover meg og barna - så jeg klart ikke mer.

Nå har jeg flyttet tilbake til han - så nå prøver jeg å ikke svartmale han helt, men han er en bestemt og påståelig mann som er vanskelig å ikke gjøre som han sier - fordi vi ikke orker å krangle.

Huff, mas og kritikk er noe av det værste som fins, og blir det mye i tillegg tar det jo møtet fra selv den beste! Gir deg en god klem jeg ble drittlei av den masingen fra exen, er en del år siden nå da, er vel 7 år siden vi skilte lag, og jeg har vært med mannen jeg har nå i 6 år snart men han exen var veldig hard på å dømme meg og kroppen min, var ekspert på å få meg til å føle meg feit og stygg. Fatter ikke vitsen, det ødelegger så mye med et forhold. Min nåværende og jeg kan også krangle, men det går jo ikke på hvordan vi ser ut. Det er jo helst ting som man vanligvis krangler om , og vi får blåst ut litt og blir venner igjen men jeg tror ikke mannen din hadde synest det var så lett om han plutselig måtte avstå fra alt som ble satt frem. Han har jo ikke det problemet selv, og enkelte finner bare feil i andre vet du og ser ikke sine egne. Jeg er glad meg og eksen skilte lag, det var bare et evig kaos av følelser. Han var vel mitt første ordentlige seriøse forhold, hadde hatt flere kjærester før han, men ikke vært samboer eller sammen med noen lenge før han. Vi var vel sammen i nesten to år, og det var litt vanskelig brudd, men nødvendig. Jeg var jo utrolig glad i han på mange måter,men vi passet aldeles ikke sanmen med hans sitt snevre syn på hvordan en kvinnekropp skulle se ut. Han hadde null forståelse for at alle er forskjellige, der skulle alle se ut som pinner helst. Fatter ikke hvorfor han ble sammen med meg, for jeg var jo ærlig hele veien om mitt vektproblem osv. I starten gjorde det ikke noe så han, det var først litt ut i forholdet at kritikken ble verre og verre. Er glad jeg gikk ut av det, selv om det var en forvirrende tid. Prinsen kom jo ut av det, og er glad jeg fant en ordentlig mann!!! Sier ikke at du skal forlate han altså, det er det bare du som vet hva som er riktig. Men kanskje en prat kan hjelpe, når dere begge er rolige? prøv å forklar at støtte hjelper tusen ganger mer enn kritikk, som bare har motsatt virkning.. så kanskje det synker inn

[Dolsi]

Jeg et også hvor jævlig det er å bli hakket på for hva man spiser og for overvekta.
Ble faktisk mobbet av mine egne foreldre pga jeg var overvektig allerede som tenåring. De begrenset hva og hvor mye jeg kunne spise, kommenterte dette foran venner og slekt, og de kalte meg tjukka.
Så møtte jeg han som ble far til to av mine barn og han tok over der mine foreldre slapp.
Han hakket stadig på meg for at jeg var tykk og ekkel. Kalte meg de styggeste ting og la seg bort i alt jeg spiste.
Husker at jeg ofte la opp til store krangler for at han skulle stikke ut slik at jeg kunne spise det jeg ville. Vi bodde ikke sammen da vi var så unge så når han stakk så stakk han hjem til mamma og ble der noen dager.
Heldigvis ble også jeg voksen og med det så kvittet jeg med meg han som hakket på meg og som ikke kunne godta meg som den jeg var.
Man må heldigvis ikke godta alt og slett ikke å bli hakket på for hva man spiser og hvordan man ser ut