Hvordan overbevise overvektige om å gå ned i vekt?

[Hannehk]

Kaster meg litt inn i diskusjonen her. Jeg skjønner hovedinnlegger så godt når hun har et ønske om å lede broren sin på rett vei. Hun er jo glad i ham og ser at han kan få alvorlige sykdommer av overvekten sin. Jeg kan bare svare for meg selv men dersom noen hadde kommet bort til meg med velmenende råd da jeg var overvektig hadde jeg så klart blitt fornærmet som så mange andre skriver her, men jeg hadde også i det stille når jeg hadde svelget fornærmelsen sjekket ut alternativet på egen hånd. Skal vi virkelig ikke få lov til å hjelpe de man er glad i dersom noe alvorlig er i veien med dem? Hva slags familie er vi dersom vi er redde for å gi beskjed?? For min del så ble jeg fortalt det, jeg ble lei meg, men jeg trengte det sparket bak for å klare å gjøre noe med det.
Hva hadde skjedd dersom de jeg var glad i ikke hadde sagt noe? Hadde jeg da i det hele tatt gjort noe med overvekten min?? Jeg fløt lenge på det at ingen sier jo noe så da gjør det nok ikke noe om jeg utsetter slankekuren litt til....
Vi skal tåle å høre litt sannhet fra familien vår for de er glad i oss og vil oss kun det beste. Selv når jeg begynte på lavkarbo ble min søster helt fra seg fordi hun mente jeg ødela kroppen min. Jeg ble selvsagt fornærmet, men jeg respeterer at hun har et annet syn enn meg.....

[Kula]

Opprinnelig lagt inn av Veggpryd, her.

Jeg ville jo IKKE være feit, og uansett hva jeg prøvde gikk det galt.

Og du mener at du ikke var skyld i at det gikk galt? Hvem i all verden skal du skylde på da?

Jeg hadde en håndfull mislykkede røykesluttforsøk før jeg til sist klarte å slutte. Jeg kunne da ikke skylde på noen andre for de mislykkede forsøkene. Det var ingen som tvang meg til å røyke.

Vi må nok i større grad bli bevisst ansvaret vårt for oss selv.


-

[Iset]

Opprinnelig lagt inn av Hannehk, her.

Kaster meg litt inn i diskusjonen her. Jeg skjønner hovedinnlegger så godt når hun har et ønske om å lede broren sin på rett vei. Hun er jo glad i ham og ser at han kan få alvorlige sykdommer av overvekten sin. Jeg kan bare svare for meg selv men dersom noen hadde kommet bort til meg med velmenende råd da jeg var overvektig hadde jeg så klart blitt fornærmet som så mange andre skriver her, men jeg hadde også i det stille når jeg hadde svelget fornærmelsen sjekket ut alternativet på egen hånd. Skal vi virkelig ikke få lov til å hjelpe de man er glad i dersom noe alvorlig er i veien med dem? Hva slags familie er vi dersom vi er redde for å gi beskjed?? For min del så ble jeg fortalt det, jeg ble lei meg, men jeg trengte det sparket bak for å klare å gjøre noe med det.
Hva hadde skjedd dersom de jeg var glad i ikke hadde sagt noe? Hadde jeg da i det hele tatt gjort noe med overvekten min?? Jeg fløt lenge på det at ingen sier jo noe så da gjør det nok ikke noe om jeg utsetter slankekuren litt til....
Vi skal tåle å høre litt sannhet fra familien vår for de er glad i oss og vil oss kun det beste. Selv når jeg begynte på lavkarbo ble min søster helt fra seg fordi hun mente jeg ødela kroppen min. Jeg ble selvsagt fornærmet, men jeg respeterer at hun har et annet syn enn meg.....

Jeg skjønner hva du mener, men jeg mener man bør kjenne personen veldig godt før man går til det skrittet å konfrontere vedkommende med overvekten. Og da er det jo ofte greit, for man vet hvor kunnskapsnivået til personen ligger, og hvordan man skal gå frem. Som sagt så var det "ingen" som visste mer om ernæring enn meg da jeg var overvektig, hvertfall ingen av vennene mine eller familien min. Ja, når det gjaldt lavkarbo også, jeg har holdt (av og) på med lavkarbo siden 2002 uten å få til noe varig resultat, så det alt folk hadde sagt til meg hadde vært old news uansett. Jeg var den som introduserte lavkarbo for folk rundt meg, for i 2002 var det ingen av mine venner eller familie som visste helt hva det dreide seg om.

Så for all del, snakk med vedkommende om vekten, men sørg for å kjenne personen godt først og ikke virk belærende. For alt man vet kan den overvektige ha MER kunnskaper om både ernæring og trening enn den som vil hjelpe.

[Veggpryd]

Opprinnelig lagt inn av Kula, her.

Og du mener at du ikke var skyld i at det gikk galt? Hvem i all verden skal du skylde på da?

Jeg hadde en håndfull mislykkede røykesluttforsøk før jeg til sist klarte å slutte. Jeg kunne da ikke skylde på noen andre for de mislykkede forsøkene. Det var ingen som tvang meg til å røyke.

Vi må nok i større grad bli bevisst ansvaret vårt for oss selv.
-

Det er da heller ikke snakk om å legge skyld på noen - det blir litt vel enkelt. Men, jeg mener at med de matvanene som rår i dag, er det ikke rart av vi blir overvektige og har vanskeligheter med å gå ned i vekt. Når man da i tillegg får råd som ikke virker (spis mindre, tren mer), er det heller ikke rart man blir en smule oppgitt.

[Kula]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg skjønner hva du mener, men jeg mener man bør kjenne personen veldig godt før man går til det skrittet å konfrontere vedkommende med overvekten.

Helt enig! Å slenge om seg med gode råd til enhver man mener måtte trenge det er utidig og uhøflig. Men, i dette tilfelle er det jo snakk om trådstarters bror!


-

[Kula]

Opprinnelig lagt inn av Veggpryd, her.

Det er da heller ikke snakk om å legge skyld på noen - det blir litt vel enkelt.

Det å plassere ansvaret der det hører hjemme er vel ikke på noen måte enkelt? Jeg har vel ikke hevdet at jeg syns problemstillingen er enkel, med enkle løsninger?

Det er imidlertid svært stor forskjell på å ikke være enkelt til å være umulig! Første steg på veien må være å ta ansvar - eller kall det "skyld" hvis du vil.



-

[Margrethe]

Opprinnelig lagt inn av Veggpryd, her.

Det er da heller ikke snakk om å legge skyld på noen - det blir litt vel enkelt. Men, jeg mener at med de matvanene som rår i dag, er det ikke rart av vi blir overvektige og har vanskeligheter med å gå ned i vekt. Når man da i tillegg får råd som ikke virker (spis mindre, tren mer), er det heller ikke rart man blir en smule oppgitt.

Som jeg skrev, for noen er det kun lavkarbo som fungerer. Men jeg er ikke enig i at det er det eneste riktige valget for alle. De som som deg, altsaa overvektige og ikke overspiser, er noe annet enn dem som aldri prover helhjertet. For meg var det saa enkelt som aa spise mindre og trene mer. Men jeg lyktes jeg aldri for jeg provde helhjertet - det er stor forskjell paa aa spise litt mindre i tre uker og haape paa mirakler og paa aa faktisk loggfore, trene og ville gaa ned i vekt over et lengre tidsrom. Saa jeg er gjerne farget av egne erfaringer - men jeg tror mange overvektige gir opp ved forste kneik og derfor fortsatt er overvektige. Saann var det iallefall for meg i mange aar.

Jeg er nok av de heldige som gaar ned i vekt naar jeg reduserer kaloriinntaket, hvordan jeg reduserer det har mindre aa si for min del. Men jeg blir mer mett av proteiner og noe sunt fett enn jeg blir av raske karbohydrater, derfor har jeg mer tro paa aa holde meg nede denne gangen. Naa er jeg mett paa mine 12-1600 kcal, mer mett enn hva brod og poteter gjor meg. Da er sjansen for aa spise for mye redusert stort. Dessuten har jeg ingen samboer som kan flytte ut og gi meg ekstremt behov for aa begrave sorg i sjokolade


Tilbake til traadstarters faktiske sporsmaal:
Jeg er helt overbevist om at dette er noe man maa gjore og ville selv. Egne erfaringer er at for jeg virkelig ville det selv, saa skjedde det lite. Hva med aa invitere til middag, lavkarbo saadann, litt oftere saa kan du iallefall vise frem mangfoldet?

[Iset]

Opprinnelig lagt inn av Kula, her.

Helt enig! Å slenge om seg med gode råd til enhver man mener måtte trenge det er utidig og uhøflig. Men, i dette tilfelle er det jo snakk om trådstarters bror!


-

Ja, det er sant. Jeg svarte nok mer på overskriften enn hovedinnlegget, følte tråden ble ganske generell.

[Bones]

Som mann selv så vil jeg be deg om å gå forsiktig frem. At kamerater og slikt kan fleipe med vekta svelger vi som regel med et smil. Men når det er nærmeste familie kan temaet være sårt. Både min mor og far samt mormor og morfar maste utrolig mye på meg en periode og dette var ikke særlig hyggelig. I tillegg til å tenke enda mer på vekta ble det også til at jeg nesten ikke orket å treffe dem fordi det ville komme kommentarer.

Selv så måtte jeg en tur til legen for å få det siste sparket i rumpa, alt for høye kolesterol nivåer osv. Startet å trene med syntes at det ikke skjedde noe så en dag snublet jeg over en tråd på nettet hvor en kar hadde kjørt 100 dager med ketolyse kuren med før og etter bilde og når jeg så det så var det gjort.

Start heller med å skryte av deg selv og din fremgang samt fordelene med lavkarbo og slikt og legg merke til om han er mottakelig for denne informasjonen.