Jeg ble dumpa i går ...

[Sivensvans]

Hvordan er det med deg, Fofa?

[BitTorres]

Opprinnelig lagt inn av Fofa, her.

Kanutten, fikk du noe forklaring på hvorfor han trengte tid? Lurer på om det er sånn at menn trenger litt pauser innimellom??

Tenk på at vi menn resonerer totalt forskjellig fra kvinner. Har vi det vondt, for eksempel, vil vi ikke snakke om det. MED NOEN. Vi vil gå inn i hulen vår og tenke på det selv, i dypeste ensomhet. OM vi skulle ha behov for å snakke, DA sier vi ifra. Ellers ikke.
Om vi ikke får den "ensomhetstiden", så mister vi identiteten vår iblant, og da er vi raske til å legge skylden på den som står oss nærmest. Kan være sånn.

[Photobscura]

Åh ... Been there, for omtrent akkurat to år siden. Eller, det var faktisk jeg som gjorde det slutt, men det var tvunget fram av uholdbare handlinger fra min daværende kjæreste og samboer. Vi var sammen i årevis, og det var virkelig et Bambi på glattisen-momento å plutselig skulle gå ut i verden alene, singel. Men det gjorde meg faktisk mye sterkere. Jeg berodde nok mye på han for å leve, både økonomisk og selvtillitsmessig.
Men selv om det var jeg som gjorde det slutt, så hadde jeg veldig kjærlighetssorg. Venninna mi pleier å si at kjærlighetssorg er sorgen ingen kommer med blomster til ... Det kan være en ensom greie, og litt for lett for andre å avfeie, liksom ...
Men jeg gjorde det helt motsatte av hva jeg pleier. Bittorres sier over her at kvinner og menn ressonerer helt annerledes, det er vel kanskje en generell tendens, men jeg gjør som han sier menn gjør, og holder alt på innsida, og har nok for vane å dele alt for lite av mine innerste tanker og følelser. Den høsten jeg ble singel måtte jeg bryte den livslange vanen for å rett og slett overleve, og jeg "brukte" vennene mine for alt de var verdt, og var ute og snakket med en eller annen hver eneste kveld i ukesvis. Jeg og eksen bodde fortsatt sammen i et par måneder etter bruddet, noe jeg i all min snillhet lot han til han fikk seg et nytt sted å bo. Men det ga oss også sjansen til å knytte absolutt alle tråder, og vi skiilte veier uten noe uoppgjort.

Da vi var sammen trodde jeg han var mannen i mitt liv, og kunne ikke tenke meg noe annet enn å bli gammel med han. Nå som jeg ser det med andre øyne må jeg ærlig talt si at jeg er glad jeg tok det valget den gangen, og grøsser på ryggen ved tanken på å skulle tilbringe livet med han, av veldig mange grunner jeg var helt blind for da ... .
Jeg sier ikke at du ikke skal gi opp håpet, jeg har selv vært der at jeg har "trengt tid til å tenke", så har det blitt tolket som et brudd fra den andre kanten, men jeg sier også at om så, så er det en stor mulighet at du ser på ting annerledes i den tid følelsene endrer seg!

Du har min største medfølelse! Kjærlighetssorg suger, altså! Og her har du blomster :

[plastbox]

Først, sender masse klemmer og bøttevis av sympati! Håper ting går slik du håper, men husk at du uansett vil klare deg helt fint. Tid leger alle sår sies det, og et brukket ben som er leget er sterkere enn det var.

Så vil jeg få gi et råd fra "en manns sinn", noe som har vært en viktig overlevelsesmekanisme for meg både i samlivsbrudd og andre ting. Veldig enkelt (og kynisk) forklart:

Følelser er ikke nødvendig for å overleve. Kjærlighet, lykke og venner er ikke nødvendig for å overleve. Luft, vann, fett og proteiner er det som er nødvendig for å overleve, og jobb så man har råd til disse nødvendighetene. Man trenger i ytterste konsekvens bare disse tingene og styrke i seg selv.

Hold deg gående og la tidens magiske effekt gjøre jobben. Har du gode venner og familie er du heldig, men ikke tilbring all tid med dem på gråten. Forsøk etterhvert å komme deg ut. Ta en fest, prøv paintball, spill bowling, stå på ski, ting som i noen fattige øyeblikk tar tankene til et annet sted.

Lykke til! Ikke la følelsene styre fritt, for innerst inne i ditt logiske, fornuftige selv vet du at samme pokker hva kommer du til å overleve, så leve, og så nyte livet igjen! *klem*

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av BitTorres, her.

Tenk på at vi menn resonerer totalt forskjellig fra kvinner. Har vi det vondt, for eksempel, vil vi ikke snakke om det. MED NOEN. Vi vil gå inn i hulen vår og tenke på det selv, i dypeste ensomhet. OM vi skulle ha behov for å snakke, DA sier vi ifra. Ellers ikke.
Om vi ikke får den "ensomhetstiden", så mister vi identiteten vår iblant, og da er vi raske til å legge skylden på den som står oss nærmest. Kan være sånn.

Det var omtrent slik for min sambo.. Han slet med ting han IKKE ville at jeg skulle vite om fordi at han trodde jeg ville se på ham på en annen måte hvis jeg fikk vite.... Men NÅ er vi sammen om absolutt ALT!

[Fofa]

Tusen takk for klemmer, oppmuntring, råd og tips!!

Hvordan har jeg det?? Ja...jeg kan vel mildt sagt si at det svinger veldig... På dagtid har jeg shoppet MASSE(er på storbytur)og møtt venner, så da går det på et vis. Det vil si, jeg tenker på det hele tiden..men når jeg holder meg selv opptatt med noe, så er det på en sånn måte at han ALLTID ligger i bakhodet mitt.
MEN, jeg har sovet veldig lite disse dagene. Jeg våkner midt på natta, og får ikke sove mer Og det er da tankere får en mer destruktiv karakter. Jeg har hele mitt liv sagt til meg selv at ingen kan noen gang elske meg...(har alltid vært veldig overvektig, så det bunner i det)så, disse nettene er det de tankene som kommer frem igjen. Så, da har jeg ligget i senga og grått for meg selv et par timer..

Jeg har fått et par meldinger fra han de siste dagene. I den første beklager han at han utsetter meg for dette. Dessuten poengterer han at jeg ikke må skylde meg selv for noe av dette, for dette er kun han...Han sier at han er veldig glad i meg osv...men at han trenger å være alene pr dags dato... Så, status er ikke forandret..

I kveld vender jeg nesa hjemover, med en FULL koffert, og en tom konto... Jeg elsker å shoppem så det har virkelig vært terapautisk for meg..dog noe kortvarig, men likevel godt for meg!! Har dessuten kjøpt masse julegaver, så alt i alt en bra tur i den forstand

[Sivensvans]

Kjenner jo ikke hele storyen, men jeg synes han burde komme med en litt bedre forklaring på hvorfor han må være alene osv. Det blir jo så vondt for deg å gå og lure...og, håpe...
Høres jo ut som om han har bestemt seg pr dags dato i alle fall - og, da burde han komme med noe mer enn "det er ikke deg - det er meg...".

Sukk...er ikke lett dette, for noen av dere sikkert - føler med deg og sender deg en god klem støtte og styrke.

[Fofa]

Det med at det er han, ikke meg...sier han fordi jeg har spurt om det er noe jeg har gjort, eller noe jeg har sagt el. Jeg starter nesten automatisk å skylde på meg selv..derfor han sier det sånn.
Det må sies at da vi møttes, så sa han at han ikke var klar til et nytt forhold, da han nylig hadde endt sitt tidligere forhold. Men det ble som det ble, og vi ble sammen. Det kan godt hende nå at han rett og slett bare trenger en "pustepause"...ikke vet jeg... men, som han selv forklarer det, så sier han at han har en "følelseskrise"... Vet ikke helt hva han mener..men han sier at han trenger litt tid og rom for å rekke å få kjent på følelsene sine.
Jeg har ingen hast, forsåvidt..så han må gjerne ta sin tid. Sålenge jeg har fått bekrefta at alt håp ikke er ute... I en drømmeverden skulle han aller helst vært tilbake hos meg i går.. Jeg klarer rett og slett ikke å se det at han ikke kommer tilbake som et alternativ..

[Sivensvans]

Ja, skjønner at det er litt mer innvikla og nyansert enn det jeg skisserte. Jeg bare føler sånn med deg

Du er såra og i litt sjokk du nå antar jeg - og, det er rett og slett bare noe du må gjennom uansett hvordan dette ender til slutt. Og, du kommer til å komme deg gjennom det - helt sikkert - selvom det er en mager trøst akkurat nå.

Fikk du noen form for "forvarsler" på at dette kom? Eller kom det som lyn fra klar himmel? Om du ikke så det komme - kan du nå i ettertid se noen signaler du overså?

[Tasja]

Offa, er aldri noe kjekt når sånt skjer! Håper at du etterhvert kan klare å tenke at det ordner seg, og at det ikke er din feil. Man ser det ikke så ofte der og da, men ofte kan slike oppbrudd tjene sin hensikt enten man blir sammen igjen eller ikke. Det viser jo at alt ikke er som det burde være.
Og jeg er helt enig med de som har skrevet at dette ikke er tiden å bekymre seg over vekten, det er viktig å komme seg til hektene først!
Lykke til, håper at det går litt lettere hver dag
Klemmer

[sigboh]

Er også enig i det at det ikke er nødvendig å passe vekta nå som du har det fælt. Men tenker også at det kanskje er greit å følge lavkarbo som før, siden da får du noe annet å fokusere på

[Fofa]

I dag har jeg en litt bedre dag...ikke fordi jeg begynner å venne meg til tanken, men pga oppmerksomhet jeg fikk fra han i går...
Jeg kom hjem fra shoppe-turen min i går. Når jeg satt på flyplassen fikk jeg en sms fra han. Han spurte hva jeg hadde shoppa, og sa at han hadde sett masse serier på pc'n for å fylle tiden sin med noe. Også sa han "vi snakkes snart"...Jeg har ikke hørt stemmen hans på nøyaktig én uke nå...da han "slapp bomba"...

Når jeg kom hjem, logget jeg på facebook, og da sto det at jeg hadde 3 notifications... Det var 3 bilder av meg han hadde trykket "liker" på. Altså..han hadde sittet og sett på meg på bildene mine, og la igjen 3 "spor" ved å like dem... Mulig jeg er helt teit, men jeg ser dette som positive tegn... Om det er teit, så får så bare være..jeg trenger bare noe for å holde håpet ved like.

Når det kommer til vekta, så har mye skjedd denne uka, også på vekta. Jeg har ikke hatt matlyst i det hele tatt denne uka... De første dagene gikk jeg ned i vekt. Men nå har jeg gått OPP 1,5 kilo siden tirsdag. Så, da vet jeg det at jeg faktisk legger på meg når kroppen går i sparemodus.
Uansett er jeg faktisk veldig stolt over å kunne si at jeg ikke har gjort som "mitt gamle jeg" ville ha gjort; å stappe i meg karbo.. Kjente at jeg hadde lyst til å spise boller, sjokolade, pizza osv..men gjorde det ikke.

I dag når jeg sto opp kjente jeg faktisk at jeg var sulten, og hadde lyst på mat. Så nå har jeg spist en fettrik frokost. Håper det holder seg sånn, og at jeg klarer å gå nedover på vekta igjen.... Dog er ikke det det som opptar tankene mine mest disse dager

[TrillTrall]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

Vi var sammen i årevis, og det var virkelig et Bambi på glattisen-momento å plutselig skulle gå ut i verden alene, singel. Men det gjorde meg faktisk mye sterkere. Jeg berodde nok mye på han for å leve, både økonomisk og selvtillitsmessig.

Samme her! Hos oss var det riktignok eksen som gikk, vi hadde vært sammen siden tidenes morgen, men forholdet hadde hanglet en god stund, skal innrømme det. Men etter å ha grått i to dager brettet jeg opp armene og gikk videre med mitt liv. (Vi har to barn også og det kompliserte jo det hele en del, men har løst seg til det beste for alle parter) Jeg fant faktisk en styrke og selvtillit jeg ikke hadde tiltrodd meg selv å ha.

Det å gråte og be på mine knær om at han skulle ombestemme seg og bli var aldri noe alternativ, å vite at han hadde blitt i forholdet fordi jeg tryglet om det hadde bare fått meg til å føle meg enda mindre tror jeg. Og jeg klarer meg som bare det! Hadde det kjempeflott den tiden jeg var singel (halvannet år) og har det så bra som jeg aldri har hatt det nå, 7 år etter, med ny kjæreste, riktignok særbo en god stund ennå, men vi har det knallfint.

Så selv om trådstarter nå ikke ser annet enn svart-svart-svart så er mitt råd ikke å tenke på ham hele tiden, få tankene over på noe annet og fortsett med sitt eget liv. Hans liv kan ikke hun bestemme over rett og slett. Han er ikke ansvarlig for at hun er lykkelig, det må hun sørge for selv.

Men jeg skjønner godt at hun har det vondt nå altså!

[streber]

Bortsett fra at jeg tok eksen min tilbake den ene av de to gangene han gjorde det slutt-er det Trilltrall skriver som å lese om mitt liv! Signerer dette inlegget-jeg har det utrolig godt nå jeg også, selv om jeg var dypt deprimert den 1.gangen han slo opp.

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av TrillTrall, her.

Så selv om trådstarter nå ikke ser annet enn svart-svart-svart så er mitt råd ikke å tenke på ham hele tiden, få tankene over på noe annet og fortsett med sitt eget liv. Hans liv kan ikke hun bestemme over rett og slett. Han er ikke ansvarlig for at hun er lykkelig, det må hun sørge for selv.

Men jeg skjønner godt at hun har det vondt nå altså!

Enig! Det gjør jo ikke ting noe lettere ... . Men dette er jo fortsatt veldig ferskt, og jeg er veldig glad på Fofas vegne at han oppfører seg så anstendig mot henne, tross atl, det er det ikke alle som gjør under et brudd, tro meg ...

Min løsning ble nok litt radikal, men tjente sin hensikt. Jeg møtte en ny fyr før det hadde gått en knapp måned, det gikk rett vest etter noen måneder, men det hjalp utrolig mye på rekonvalensen for å si det sånn.

[Fofa]

Ja, jeg har egentlig ikke noe nytt å komme med ang status.. Han har forsåvidt ringt med i dag og i går. Og vi snakket lenge sammen..men ikke om hans følelser eller oss..heller bare ting som skjer i det daglige. Sånn helt generelt. Men samtalene har gått veldig fint..det føles litt som at alt er som før..men vi har som sagt ikke snakket noe om det.

Når det gjelder resultater av en ufrivillig "faste", så har jeg gått opp 2 kilo.. Jeg spiste nesten ingenting første uka.. De første dagene gikk jeg ned et par kilo, men etter en uke uten særlig fast føde, så gikk jeg opp i vekt. Regner med kroppen bare måtte holde på det lille den fikk.

Matlysta er litt tilbake nå, så forhåpentligvis slipper kroppen litt på vekta igjen om ikke lenge...

[streber]

Bra matlysten er der igjen

[Fofa]

Ja, jeg kjenner at jeg nå klarer å få i meg mat. Men det å lage mat byr meg veldig i mot. Heldigvis står det noen ganger noe middag igjen på jobb når jeg kommer på nattevakt. Så de middagene jeg har spist har jeg bare varmet her.
Ellers, så går det egentlig mest i ostekjeks med pålegg og agurk hjemme.. Men men, det er jo bedre enn ingenting