Spin-off: Hvordan er du oppdratt mtp. slanking?

[Aline]

Dette er litt utenfor tema i tråden, men allikevel. Moren til en god venn av meg er overvektig. Han og søsteren prøver å gi uttrykk for at de er bekymret for helsen hennes og av erfaring så vet jeg at "velmenende" råd fra mennesker som aldri har opplevd overvekt ikke fungerer så bra... Jeg har skrevet på en mail jeg tenkte å sende med noen betraktninger fra mitt ståsted g forsøk på noen råd.

Om dere har noen synspunkter på det hadde jeg blitt veldig glad

Sitat:

Det er ikke noe særlig å være bekymret for helsen til et familiemedlem, og å ta det opp på riktig måte kan være kjempevanskelig!
Når man er overvektig og klar over det, så kan man deles inn i to grupper. De som ikke bryr seg om det (veldig få..) og de som ikke tenker på stort annet... Man blir følgelig veldig var på kommentarer fra andre, og man tar gjerne ting som blir sagt som kritikk selvom det på ingen måte engang er ment som det.

Jeg skal la være å lage en liste over ting som kan oppfattes som kritikk, det har ikke så stor hensikt, men det å nevne overvekten til en person, selv når det uttrykkes som bekymring for ens helse, føles som et lite angrep. Og jo flere som er til stede, jo verre! Og om man føler seg angrepet er man på ingen måte mottakelig for noe som helst.
Vanskelig å si noe om hvordan du kan gripe det an, men uten å forstå hvordan det føles å være overvektig, så er det veldig veldig vanskelig å ikke si noe galt.

Nå vet jeg ikke helt hvordan hun har reagert ved tidligere forsøk. Om hun fornekter eller blir litt fornærmet og går i forsvarsposisjon. Eller kanskje bare blir lei seg?

En fremgangs måte er å prate på tomannshånd, og gi tydelig uttrykk for at du forstår det er vanskelig. Og at du ikke ser på henne som et dårligere mennekse fordi hun ikke har "klart" å gå ned.
Det er et vanlig syn, men klarer ikk, man er ikke flink nok eller man har gitt seg selv helt opp om man ikke er slank. Men det er gjerne ikke flinkheten det står på :-)

Kanskje tilogmed ha med litt info om forskjellige hormonforstyrrelser eller sykdommer som kan skape overvekt eller gjøre det vanskelig. Det gjør det gjør det kanskje litt mindre som et personlig angrep. Nettopp fordi en sykdom ikke er noe hun kan gjøre noe med.
Rett og slett ha en liste med ting som kan sjekkes av lege. (Om du ønsker kan jeg hjelpe med det) Kankskje også ha litt skriverier om sammenhengen mellom det psykiske og vekt. Gi det til henne så hun kan lese selv.

[Salt]

Aline, det synes jeg var veldig fint skrevet!

[tulla]

Opprinnelig lagt inn av Aline, her.

Dette er litt utenfor tema i tråden, men allikevel. Moren til en god venn av meg er overvektig. Han og søsteren prøver å gi uttrykk for at de er bekymret for helsen hennes og av erfaring så vet jeg at "velmenende" råd fra mennesker som aldri har opplevd overvekt ikke fungerer så bra... Jeg har skrevet på en mail jeg tenkte å sende med noen betraktninger fra mitt ståsted g forsøk på noen råd.

Om dere har noen synspunkter på det hadde jeg blitt veldig glad

Unnskyld, men hvor gammel er denne moren? Sitter og tenker at det skal godt gjøres om hun ikke er klar over situasjonen selv.

[Aline]

Hun er klar over vekten sin, men kanskje ikke klar over hvorfor hun ikke klarer å gå ned...? Eller kanskje hun har en sykdom? Men problemet jeg prøver å løse er hvordan sønnen kan ta det opp med henne uten at hun føler seg angrepet...

[tulla]

Opprinnelig lagt inn av Aline, her.

Hun er klar over vekten sin, men kanskje ikke klar over hvorfor hun ikke klarer å gå ned...? Eller kanskje hun har en sykdom? Men problemet jeg prøver å løse er hvordan sønnen kan ta det opp med henne uten at hun føler seg angrepet...

Jeg forstår spørsmålet ditt, og syns det er flott at du vil hjelpe. Men vet alt for lite rundt denne moren til å kunne hjelpe med råd. Kanskje jeg er på alder med denne moren? Jeg vet iallefall at vekten min, den måtte jeg ta tak i når jeg selv var klar for det. Og selv om jeg ikke snakket så mye om min vekt, så var jeg veldig klar over de faremomentene den førte med seg. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg vet at det antaglig ville gjort vondt verre om mine barn satte seg ned for å ta opp dette med meg. Da ville jeg fått deres tanker/meninger som et tillegg å gruble på. Men, dette er meg, andre kan ha andre tanker.

[Aline]

Skjønner hva du mener. Grunnen til at jeg engasjerer meg er nettopp at de allerede har uttrykke bekymring overfor henne. Og deres forsøk på å hjelpe har innimellom kommet som meeeget ugjennomtenkte kommentarer Og det vil jeg så gjerne unngå.
Jeg sendte det nå og fikk som svar at om han turte å ta det opp igjen skulle han helt klart benytte seg av mine råd. Jeg vet at denne moren ikke er dum, det er ikke det, men jeg ser for meg at hun kanskje ikke vet om psykologiske koblinger til vekt eller sykdommer osv. Og at om noen på den rette måten kunne hjulpet henne med litt info, så vil hun få et bredere grunnlag til å finne ut om hun kan gjøre noe med dette nå eller ikke.

Vanskelige greier...

Og takk for deres synspunkter

[Nike]

Opprinnelig lagt inn av Megvel, her.

MEN, jeg har en del formeninger om hvordan jeg kan passe på barnet mitt. Barn og tenåringer er utrolig sensitive på kommentarer på kropp, det vet vi jo. Mitt barn (hun er tre og veldig søøøt!) skal ikke kommenteres hit eller dit! Takk!

Hun er akkurat passe, strekker seg. Hun vokser som en kålmark, litt i bredden, litt i lengden, aldri samtidig. Slik er det jo til de slutter å vokse. Utenforstående ser bare et øyeblikksbilde.

Av mine passe-på-tiltak: Mat skal være næring, ikke makt. Om hun ikke spiser noe særlig en dag så tar hun det igjen en annen dag, for det er normalt med faser. Om det er tre biter til middag i dag så er det gjerne tre porsjoner i morra. Vi krangler ikke noe særlig om mat, for mat skal ikke ha kraft. Hun får gjerne grønnsakene på tallerkenen først, om hun er skrubbsulten, da blir ihvertfall litt av de spist. Hun kan tusle i kjøleskapet for å få seg litt youghurt, det går fint. Vi har frukt liggende fremme. Hun får alltid smake ting, om hun vil, så lenge det ikke er medisiner... Jeg synes ikke om at hun skal fullføre mat hun ikke har servert seg selv, men hun har lov å be om mer. Noen dager er det bare pølse, en annen er det brokkoli eller gulerøtter som fenger. I dag var det fløtegratinerte poteter... Og så var det forhandlinger om is, da måtte hun spise opp litt mer brokkoli. Hun glemte isen da, hum...

Og ingen har lov til å kommentere hennes kroppsfasong i noe annet enn fine retninger, eller så får de med meg å bestille, så det!

Synes dette var så godt skrevet. Tar det med meg på veien etter hvert som min lille vokser til...

[Amber]

Når jeg ser på bilder av meg selv fra den tiden jeg ble overbevist om at jeg var feit, så griner jeg nesten... Jeg veide 55 kg, og var midt i brytningstida, 14 år gammel, ikke pupper, ikke mensen... Jeg hadde en far som hadde vært overvektig, og gått ned masse... og det var han som først satte meg på slankekur. Jeg skulle få 3000 kroner hvis jeg gikk ned 10 kg (til 45 kg) på tre måneder. Så jeg sultet meg og gikk ned... Nå, 35 kg senere så er jeg som sagt bare lei meg... for det var starten på uendelige slankekurer for meg.

Pappa er fortsatt opptatt av vekta mi, men på en riktigere måte... og jeg har fått snakket ut med ham og sagt til ham at det var ødeleggende for meg det han gjorde den gangen...

Nå er jeg selv mamma og vil gjøre mitt beste for at datteren min på tre skal få et sunt forhold til mat. Jeg føler jeg har lært masse i prosessen om meg selv, om hvordan jeg ikke skal oppføre meg rundt henne og hva jeg IKKE skal si til henne...
Jeg sier som megvel: hun får styre mye av matinntaket sitt selv, vi maser aldri om mat.. tre biter middag i dag, tre porsjoner i morgen... og vi er ikke hyperstrenge når det gjelder godteri heller... Hun får smake på ting, og innimellom har vi dessert, på lørdager får hun en sjokolade til barnetv... Poenget er at vi ikke gjør noe særlig poeng ut av hverken mat eller godterier... Og forhåpentligvis så skal hun slippe å se mamman sin som feit så veldig mye lenger, og forhåpentlig er jojo-vekt-dagene over Vil så gjerne være et sunt forbilde for henne...

[Vibeke-67]

Det er veldig bra at man er bevisst på hvordan man forholder seg til barn om kosthold og kropp. jeg vet ikke om jeg alltid har lyktes så bra....men håper da det! Har en datter på 18 år. Da hun var 12 år var hun ganske overvektig. Hun hadde opplevd at foreldrene skilte seg, og jeg tror hun spiste for å dempe sorgen. Hun spiste ikke godt og sånt, hun spiste bare hele tiden. Så jeg tok et veldig vanskelig valg, satte meg ned med henne og sa at vi måtte legge om kostholdet og hun måtte trene. jeg sa at hun var den skjønneste jenten i hele verden, akkurat passe stor. Men om hun fortsatte å spise så mye uten å være aktiv, da ville hun få problemer. Hun var da altså 12 år, ca 160cm høy og veide 80 kg. Men vi skal gjøre dette sammen, sa jeg. Du skal ikke slanke deg, men du skal ikke bli tykk! Jenta begynte å gråte så utrolig sårt. Vi begynte daglig å gå turer sammen, først litt korte, deretter lengre. jeg lagde sunn mat ala Fedon, og hun spiste kun en porsjon mat, til hun ble mett, ikke mer. Vi passet tiden, og hun skulle ikke spise noe før det var gått 3 timer. Vi gjorde dette sammen, vår lille familie. Min sønn, min datter og jeg, og vi snudde kostholdet og vanene, og jenta gikk ikke mere opp. Hun begynte å danse jazzballett, og var i periode veldig aktiv.
Nå er hun 18 år gammel. Litt smålubben, men veldig, veldig søt. Hun kler seg ikke i klær som gjør henne slankere, og valkene hennes bærer hun med en stolt kropp og hevet hode.
Jeg ser og vet at hun slekter på meg, og vi har snakket om at vi må teste om hun har pcos. Men ikke riktig enda. Nå er hun russ. Men for meg er det viktig at hun ikke føler at det er hennes feil at hun er litt lubben. At hun faktisk er veldig flink. (Men der er hun ikke helt enig med meg...er jeg flink når jeg drikker 20 øl i helgene? Og ikke drikker lavkarboøl enda jeg vet det er bedre for meg?)

Nå er hun 18 år, flytter hjemmefra til høsten, og jeg håper jeg i alle fall ikke har skadet henne med min oppdragelse. tror ikke det, men det er jo sånne bitte, bitte små kommentarer som brenner seg inn i bevisstheten.

[Megvel]

Hei!
Om du mistenker PCOS så erdet viktig om hun får det diagnostisert tidlig. Det kan for eksempel være vanskelig å få til amming om man har hatt PCOS allerede i tenårene. For ikke å snakke om å bli gravid når den tid kommer!

[Nike]

Opprinnelig lagt inn av Megvel, her.

Hei!
Om du mistenker PCOS så erdet viktig om hun får det diagnostisert tidlig. Det kan for eksempel være vanskelig å få til amming om man har hatt PCOS allerede i tenårene. For ikke å snakke om å bli gravid når den tid kommer!

Hvorfor skulle amming være et problem? Jeg har pcos og her strømmer det over..

[SusieBlues]

Å, det er såå viktig hva man sier til barn/unge. Jeg husker løsrevne setninger opp gjennom oppveksten. "Nå har du spist nok." "Du vil vel ikke bli som mormor som er så tjukk?" Har måttet jobbe aktivt for å sette setningene i perspektiv i voksen alder.

Har nå en stedatter som er snart 18 og som selvfølgelig ikke er fornøyd med kroppen sin, selv om alle rundt synes hun er veldig flott. Jeg forteller henne at 1: Det er jenter på din skole som nesten hadde drept for å ha en så fin kropp som din. 2: Om 20 år vil du se tilbake og se at du var SÅÅ flott!

Huff, jeg misunner ikke noen å ha barn med vektproblemer. Hvordan gå inn for å endre på barn (redusere vekten) uten at de føler at de ikke er bra nok slik de er..
Ofte kan det være sykdommer som gjør at det blir et problem, det er ikke alltid at barna spiser for mye sukker..

til alle!

[Vibeke-67]

Opprinnelig lagt inn av Megvel, her.

Hei!
Om du mistenker PCOS så erdet viktig om hun får det diagnostisert tidlig. Det kan for eksempel være vanskelig å få til amming om man har hatt PCOS allerede i tenårene. For ikke å snakke om å bli gravid når den tid kommer!

Joda - jeg vet at det er viktig, skal snakke med legen om det på onsdag.
Men russetiden - den skal hun få ha i fred

[Megvel]

Hos noen som får PCOS så utvikles ikke brystkjertlene (melkesjøene)ordentlig. PCOS er en av de vanligste grunnene til at kvinner ikke får nok melk. Men det er ikke en 100% diagnose altså, det er de som får masse melk, sånn som deg!

[Nike]

Opprinnelig lagt inn av Megvel, her.

Hos noen som får PCOS så utvikles ikke brystkjertlene (melkesjøene)ordentlig. PCOS er en av de vanligste grunnene til at kvinner ikke får nok melk. Men det er ikke en 100% diagnose altså, det er de som får masse melk, sånn som deg!

Priser meg lykkelig jeg da..

[karbolia]

Jeg har vokst opp med en søster som var lubben...så hun fikk all oppmerksomheten fra mine foreldre når det gjaldt mat osv... mens jeg fikk den typen negativ oppmerksomhet fra trenerne mine.

Selv har jeg bare gutter og føler at jeg ikke trenger å være *redd for* hva de skal føle om vekt osv... en velsignelse vil jeg vel tilogmed kalle det.

[Nike]

Opprinnelig lagt inn av karbolia, her.

Jeg har vokst opp med en søster som var lubben...så hun fikk all oppmerksomheten fra mine foreldre når det gjaldt mat osv... mens jeg fikk den typen negativ oppmerksomhet fra trenerne mine.

Selv har jeg bare gutter og føler at jeg ikke trenger å være *redd for* hva de skal føle om vekt osv... en velsignelse vil jeg vel tilogmed kalle det.

Dessverre er det en økning i gutter som får et forstyrret forhold til mat og kropp - ofte starter det i treningsmiljø. Det er mange former for spiseforstyrrelser, ikke bare "ytterpunktene" overvekt/undervekt. Ortoreksi er en forstyrrelse som like gjerne kan ramme gutter som jenter.

[karbolia]

Opprinnelig lagt inn av Nike, her.

Dessverre er det en økning i gutter som får et forstyrret forhold til mat og kropp - ofte starter det i treningsmiljø. Det er mange former for spiseforstyrrelser, ikke bare "ytterpunktene" overvekt/undervekt. Ortoreksi er en forstyrrelse som like gjerne kan ramme gutter som jenter.

Derfor er jeg så glad for at mine gutter ikke liker sport.

[smilefjes]

Så lenge jeg kan huske ble jeg terrorisert hjemme for vekten. Og jeg aner ikke hvorfor. Når jeg ser bilder av meg selv som liten så ser jeg bare en kjempesøt liten jente, ikke overvektig i det hele tatt.

Men komplekser for vekten var godt etablert før jeg begynte på skolen ihvertfall.

Etter endt utdannelse med strålende resultater tok jeg et oppgjør med dette og nektet å godta å bli vurdert som menneske kun ut fra vekt.

Jeg sa fra hva jeg faktisk mente om at jeg aldri fikk godteri - ikke på lørdag, ikke til jul, ikke på 17. mai... At resten av familien spiste kake sent og tidlig, men jeg fikk ikke. At jeg fikk beskjed om å lage meg sunn mat isteden - bare for å ende opp med kjeft fordi det var usunt det jeg hadde laget også.

Det eneste jeg noen gang fikk skryt for av mine foreldre var hvis jeg gikk ned et par kilo. Min mor la ikke skjul på hvordan hun skammet seg over meg - fra jeg var bitteliten til den siste gangen jeg så henne for noen år siden. (Vi har ingen kontakt).

Så - selvsagt har de hjulpet godt til med spiseforstyrrelsen min. Men det er jo jeg selv som har opprettholdt den resten av veien - inntil jeg lærte om blodsukker og koblinger til sult og begynte å gå ned. Da var jeg over søtti kilo overvektig - nå er jeg godt over halvveis på vei til å bli frisk.

Og faren min har forstått dette og ser ikke på vektproblemer på samme måten lenger - dessuten er han etterhvert blitt stolt av meg som har både stort hus, masse penger og mye finere bil enn han har -
Jeg føler at han nå ser hele meg, og ikke bare vekt.

Og moren min... Hun er ute av bildet så det plager meg ikke...

[Nike]

Opprinnelig lagt inn av karbolia, her.

Derfor er jeg så glad for at mine gutter ikke liker sport.

[Ciss]

Denne tråden er virkelig trist og deprimerende lesning! Så mange som har blitt møtt med så mye uforstand og så mye "vil-bare-ditt-eget-beste" som har ført til overvekt og problemer.
Selv hadde jeg bare en mor som fulgte med på alt jeg puttet i munnen og spurte meg om jeg var helt sikker på at jeg virkelig ville ha det og det og stirret stivt på maten jeg forsynte meg med. Og som med alvorlig og bekymret mine foreslo for meg at jeg begynte på Grete Rhoede-kurs den gangen jeg ennå var normalvektig.
Og dette var jo "mild kontroll" sammenliknet med hva mange av dere andre har opplevd. Og likevel utviklet jeg spiseforstyrrelser og har hatt så mye problemer med mat i hele mitt voksne liv.

[Vibeke-67]

Jeg er enig i at det er deprimerende lesing, men samtidig setter det jo ting litt i perspektiv! Alt har en sammenheng....

[Distrea]

jepp, også blir vi mer bevisste... og med det kan i ta mer tak i problemet der det ligger, for det meste ligger ikke i vekta alene!

ååhh, som jeg håper at vi finner oss selv