Kjærlighet og forhold; hvordan få det livsvarig?

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

ser allerede at han tar mer hensyn til MINE behov også, samtidig som han har blitt flinkere til å si hva HAN har behov for...

Men skal man trenge å fortelle den andre hva man har behov for? i et forhold hvor man respektere og kjenner hverandre skal man vel ha såpass respekt for motparten at man gjør de tingene den setter pris på uten å bli fortalt det.... Jeg vet hvertfall at i det jeg føler jeg må begynne å BE om respekt og omtanke så tar jeg beina på nakken!

[LenaBeatrice]

Å ja, så klart det er mulig å dele HELE livet sammen.
Ikke alle gjør det, men mange gjør det.

Jeg og samboer har vært sammen i 21 år, siden jeg var 18 og gikk på videregående, og han skulle i militæret.

Knirkefritt har det IKKE vært, noen ganger har det hold virkelig hardt.

Evnen til å kunne si "unnskyld" og evnen til å kunne tilgi er viktig, for krangler kommer alltid, og stort eller smått, og da er det viktig å kunne bygge bro over vanskeligheter.
Man må svelge stolthet noen ganger.

Ellers er nok kommunikasjon generelt et STORT nøkkelord tror jeg. og en ting som fellesskap og enighet om f.eks en så viktig ting som barneoppdragelse må man tenke på.

Joda, det finnes mange skjær i sjøen, absolutt, men de kan ofte overvinnes.

Og så dette om bli lokket av andre....som en person sa til meg engang..."gresset er kanskje grønnere på den andre siden, men kua er den samme" ;-)

[LenaBeatrice]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Men skal man trenge å fortelle den andre hva man har behov for? i et forhold hvor man respektere og kjenner hverandre skal man vel ha såpass respekt for motparten at man gjør de tingene den setter pris på uten å bli fortalt det.... Jeg vet hvertfall at i det jeg føler jeg må begynne å BE om respekt og omtanke så tar jeg beina på nakken!

Men om den andre faktisk ikke vet hva man trenger?
Det er ikke gitt at en mann vet hva en kvinne vil ha, eller at en kvinnelig partner nødvendigvis vet hva en annen kvinne vil ha.
Eller at vi kvinner vet hva en mann faktisk vil ha.

Men, jeg skjønner likevel hva du mener, for jjeg tenker slik mange ganger selv, helt til jeg setter meg ned og snakker med min kjære og forstår at han faktisk ikke VET.

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Dreamy, her.

Men om den andre faktisk ikke vet hva man trenger?

Da prøver man til man finner ut hva den andre trenger! Man setter seg ikke ned i en krok og venter på å bli fortalt det. Ofte trenger man jo bare at den andre gidder å prøve.

[Licota]

Jeg ser at Gary Chapmans bok "Kjærlighetens fem språk" blir nevnt her. Jeg har ikke lest den, men jeg fant kjapt ut at den ligger gratis tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets digitale samling.

Trykk HER så kan du lese den på nett.

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Men skal man trenge å fortelle den andre hva man har behov for? i et forhold hvor man respektere og kjenner hverandre skal man vel ha såpass respekt for motparten at man gjør de tingene den setter pris på uten å bli fortalt det.... Jeg vet hvertfall at i det jeg føler jeg må begynne å BE om respekt og omtanke så tar jeg beina på nakken!

Hm - ja av og til er det nødvendig Det er ikke alltid man som menneske "ser" hva den andre har av behov - man tar ofte utgangspunkt i seg selv - og tror den andre har de samme behov
Et eksempel er mannen som arbeider hardt, overtid for å tjene penger til familien. Han forventer at kvinnen hjemme synes dette er den beste kjærlighetsgaven å få - mens det faktisk viser seg at HUN ønsker seg mer tid sammen med han, og heller da ha mindre å rutte med. (Amerikansk eksempel, men forhåpentligvis hjelper det å forklare hva jeg mener).

Det handler - som jeg forstår - mer om hvordan man er vant med å bli vist kjærlighet, enn at man skal "gjøre ting" for hverandre Slik som med min sambo, som ikke kommer fra en familie der det er vanlig å være fysisk med klem og kos - og jeg som kommer fra kose-familien deluxe - er det klart at jeg har følt et savn i forhold til fysisk kontakt - og har følt meg tildels avvist av og til. Dermed blir det mitt ansvar og fortelle hva jeg har behov for - slik at han får muligheten til å gi meg dette
Et forhold handler om balanse, gi litt, få litt, anstrenge seg litt osv. For MIN del har boka åpnet øynene for oss begge to - og med det - et mye bedre forhold

Jeg synes ikke jeg kan forvente at samboeren min til enhver tid har oversikt over mine behov. Jeg må heller ikke BE om respekt og omtanke, respekten er tilstede - og omtanken - vel, den kan HAN vise på sin måte slik han ønsker omtanke skal vises overfor han, det trenger ikke være samme måte JEG ønsker omtanke skal vises på - eller har behov for

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av Licota, her.

Jeg ser at Gary Chapmans bok "Kjærlighetens fem språk" blir nevnt her. Jeg har ikke lest den, men jeg fant kjapt ut at den ligger gratis tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets digitale samling.

Trykk HER så kan du lese den på nett.

Tøft! Anbefales igjen! Den er amerikansk - slik at man bør ta dette med i betraktning når den leses. Samtidig har han mange gode poeng - og jeg kjente meg ihvertfall igjen på veldig mange området

[LenaBeatrice]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Da prøver man til man finner ut hva den andre trenger! Man setter seg ikke ned i en krok og venter på å bli fortalt det. Ofte trenger man jo bare at den andre gidder å prøve.

Å, der er jeg så enig med deg, særlig det med man ofte bare trenger AT den andre prøver, kjenner meg veldig igjen.
Det er noe med det å føle at man blir tatt på alvor, og at den andre bryr seg.
Det kan ofte være nok til at man klarer å trekke på smilebåndet og føle seg litt lettere

[Kanutten]

Jeg har sagt det det før; sambo og jeg er sammen om ALT!!! Hvis han skal levere søppel på søppelplassen er jeg med. Hvis jeg skal på Fretex er han med. Vi går på do sammen, hvis den ene sitter på do pusser den andre tenna (mest kveldstid vel og merke....). På kjøkkenet ser han på meg mens jeg lager mat og jeg ser på ham mens han vasker opp....Sambo og jeg lever i en symbiose.... Den ene er IKKE noe uten den andre!

[TrillTrall]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Men skal man trenge å fortelle den andre hva man har behov for? i et forhold hvor man respektere og kjenner hverandre skal man vel ha såpass respekt for motparten at man gjør de tingene den setter pris på uten å bli fortalt det.... Jeg vet hvertfall at i det jeg føler jeg må begynne å BE om respekt og omtanke så tar jeg beina på nakken!

Jeg føler at jeg kjenner kjæresten rimelig godt etter 5,5 år, men jeg skal da for søren ikke skryte på meg at jeg til enhver tid vet hva han har behov for fra min side! Og han kan heller ikke skryte på seg det samme...

Men du verden så godt vi har det sammen allikevel! Respekten og omtanken er der da, omtanke kan man jo vise på så mange måter. Som for eksempel nå i det siste har han hørt meg si at jeg ønsker meg dunparkas til jul, han vet jeg fryser lett, at jeg lett får ledd/muskelsmerter når jeg blir kald og at jeg ikke er stinn av penger. Så nå har han bestilt akkurat den dunparkasen jeg ønsket meg aller mest til jul og den er grisedyr! I tillegg betaler han all bensin for meg og i dag hadde han kjøpt julebrus - akkurat den typen han visste jeg liker best. Både store og små ting og det varmer i hjertet.

[Mellon]

Ingen andre en du vet hvordan du vil ha livet ditt. Du bestemmer din egen fremtid, og hvordan det vil bli. Mange kan si så mangt, men stol på dine egen føleser og meninger fremfor alle andre. Du vet hvordan du føler for samboeren din, og hvordan dere har det i hverdagen- det kan ingen andre si noe på.

Vi giftet oss da vi var 23 år gamle, hadde da hvert sammen i 5 år. Han er det eneste sexuele partneren jeg noen gang har hatt, og selv om det i starten var litt vanskelig for meg å akseptere at jeg aldri ville få "prøve" andre, syns jeg de ti dag er fantastisk. Hvorfor skal jeg være med andre, jeg har funnet min skjelevenn.

Vi har nå hvert gift i 7 år, og selv om det er tøft noen ganger, elsker jeg ham over alt på jord, og selv om han kan irritere meg grønn, er det ingen andre enn ham jeg vil dele livet med. Forhold er tøft, det er vanskelig, og noen ganger har du bare lyst å flytte fra det. Men famililivet er tøft, det er tøft å bo hjemme emd irriterende brødre også- men alikvel vil en jo ha familien sin, brødrene sine og som sagt- mannen sin.

Livet inneholder opp og nedturer, det vil de alltid gjøre- noen lettere enn andre, men det er viktig og aldri ta noe for gitt. Og selv etter 13 år, så tar jeg ham ikke for gitt- vi jobber stadig med forholdet, fornyer det på alle tenklige måter. Og en viktig ting en må huske- det som ikke kneker en, gjør en bare sterkere- og det er såååå sant at jeg ikke kan få sagt det nok!

[ada-emilie]

Kjærlighet er ingen følelse. Følelser er i forandring hele tiden. Det hele kommer an på viljen. Vil du , og om hun vil også, ja, så er dere sammen. Så enkelt. Da setter dere inn det som trengs der det trengs for at det skal funke. Om en av dere kommer i tvil om den andre er verdt å satse på, ja, så raser forholdet sammen også i mangel på input. Jeg er glad du vil det skal vare. Og håper din kjæreste vil det samme.

[katten]

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Jeg har sagt det det før; sambo og jeg er sammen om ALT!!! Hvis han skal levere søppel på søppelplassen er jeg med. Hvis jeg skal på Fretex er han med. Vi går på do sammen, hvis den ene sitter på do pusser den andre tenna (mest kveldstid vel og merke....). På kjøkkenet ser han på meg mens jeg lager mat og jeg ser på ham mens han vasker opp....Sambo og jeg lever i en symbiose.... Den ene er IKKE noe uten den andre!

Mannen min og eg er litt slik, me og Elsker å være i hans selskap, og han elsker å være i mitt Me jobba godt ilag som team. Me er bestevenner, og elskere Og eg ville ikkje hatt det ansleins

[Zillah]

Føler meg litt bånn her no eg, fordi eg nettopp har blitt separert - av eige ønske - føler eg har fått livet igjen, men når eg les det her så tenker eg har at eg har gjort alt feil og alt er mi skuld

Mitt råd til kjærlighet og forhold: Finn nokon som er mindre enn deg. Det gjer ingenting om du må finne ei gardintrapp i ny og ne.

[katten]

Opprinnelig lagt inn av Zillah, her.

Føler meg litt bånn her no eg, fordi eg nettopp har blitt separert - av eige ønske - føler eg har fått livet igjen, men når eg les det her så tenker eg har at eg har gjort alt feil og alt er mi skuld

Mitt råd til kjærlighet og forhold: Finn nokon som er mindre enn deg. Det gjer ingenting om du må finne ei gardintrapp i ny og ne.

Du skal ikkje føle deg skuldig
Eg har også vore der.
Nokon gonger er vegen til kjærligheten kronglete

[Opheliia]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Det er jo definitivt en av de tingene som kan snakkes i hjel da. Når man må snakke om hvordan bra sex skal være er vel forholdet allerede på tynn is?


Min bror mente at malt panel var forferdelig, panel skulle være naturlig trehvitt. Og samboeren hans var enig. Gjett om jeg måtte sette meg ned da de malte hele leiligheta lys, alle panelveggene! Men de var jo eneige etterpå om at de plutselig fikk dobbelt så stor leilighet da, hvorfor hadde de ikke gjort det før liksom.. Så ja, gi det litt tid!


Og ophelia, jeg syns det er modig å skulle dele resten av livet med en kvinne. En ting er å finne den rette mannen, men å finne den rette kvinnen? Jeg vet hvertfall at det kunne jeg aldri klart. Men så gjelder nok det motsatt også, ingen jente holder ut med meg over lengre tid
Samtidig er vel faktisk statisktikken for partnerskap mellom kvinner mye bedre i forhold til holbharhet enn mellomn menn, og i samfunnet generellt?

Selv har jeg og sambo vært sammen i åtte år om en uke. Om han er verdens mest fantastiske mann? På noen områder. På andre irriterer han vettet av meg. Men det betyr at han fortsatt kan overraske meg (på god og vondt ) Og jeg vet det går begge veier. Også kan vi le sammen. Vi ler sammen nesten hver dag. Det er kanskje det viktigste.

For å si det veldig enkelt: Jeg takler ikke tanken på være sammen med en mann. Jeg vrir meg av vemmelse når jeg ser for meg ha sex med en fyr - det er bare så uffattelig ekkelt. Det hadde med andre ord absolutt ikke fungert å vært sammen med en mann - jeg hadde jo vridd meg av vemmelse Jeg trives bedre med mannfolka som kompiser, jeg har helt ærlig, aldri likt de på noen annen måte. På ungdomsskolen så var jeg heeelt sikker på at det var noe galt med meg, selv om jeg hadde lært og var helt åpen for at noen liker det samme kjønn, men det trodde jeg ikke angikk meg. Til slutt måtte jeg bare gi etter for det Jeg prøvde riktignok å like en gutt når jeg var sånn 16 år, men vet du, det gikk ikke!? Jeg er glad for at jeg aldri gikk så langt som å ha sex med han, for å like han, det tror jeg at jeg ville angra noe helt sykt på i ettertid. Det hele endte jo opp med at jeg ble forelska i ei jente og når jeg tillot meg selv det, når jeg aksepterte den siden av meg så ble jeg en helt annen person, det tror jeg mange rundt meg kan si, at jeg ble mye mer..ehm, tilfreds og glad...jeg forstod at jeg var hverken syk eller unormal, ikke kom jeg til å ende opp som ei gammel jomfu bitter på verden rund meg (min største frykt når jeg var 17 år..haha...), jeg fant den personen som gjør meg lykkelig, glad og en person som liker meg som den jeg er og hjelper meg til å akseptere meg selv

Men jeg skal innrømme at av og til er jeg veldig skeptisk til hva folk rundt meg tenker om meg/om oss - men det letteste er å bare gi faen I hva andre tenker. Uansett så tenker de fleste ingenting negativt, det må være de som er ekstremt fordomsfulle. Jeg har ei venninne som hater det at jeg er sammen med ei jente, men hun viser det aldri utad og oppfører seg ikke på den måten som man skulle tro mot meg, grunnen til at hun ikke liker det er veldig enkel ; hun mener at samlivet er skapt for at en kvinne og mann skal være sammen...og hun er veldig veldig religiøs, men som hun sier: jeg legger meg opp i hvem du elsker, så lenge du er lykkelig, da har det ingenting å si om jeg mener det er rett eller galt. Men jeg har helt ærlig aldri møtt noen fordommer, kun slibrige mannfolk som prøver seg med å si "du, vi skal ikke ha sex, vi tre?", det hører med at de er dritfulle..og du møter dem på byen...æsj...

[Opheliia]

Opprinnelig lagt inn av Zillah, her.

Føler meg litt bånn her no eg, fordi eg nettopp har blitt separert - av eige ønske - føler eg har fått livet igjen, men når eg les det her så tenker eg har at eg har gjort alt feil og alt er mi skuld

Mitt råd til kjærlighet og forhold: Finn nokon som er mindre enn deg. Det gjer ingenting om du må finne ei gardintrapp i ny og ne.

Jeg synes ikke du skal tenke slik, jeg mener, det var jo en grunn til at du ville ut av det ekteskapet? Det må faktisk være to i et forhold, både om det ene og det andre. Gi det litt tid så vil du nok finne DIN lykke

[Opheliia]

Opprinnelig lagt inn av ada-emilie, her.

Kjærlighet er ingen følelse. Følelser er i forandring hele tiden. Det hele kommer an på viljen. Vil du , og om hun vil også, ja, så er dere sammen. Så enkelt. Da setter dere inn det som trengs der det trengs for at det skal funke. Om en av dere kommer i tvil om den andre er verdt å satse på, ja, så raser forholdet sammen også i mangel på input. Jeg er glad du vil det skal vare. Og håper din kjæreste vil det samme.

Selv om du virker "litt mot kjærligheten" så er det du skriver ganske viktig, føler jeg iallefall. Jeg er også helt sikker på at hvis begge vil så går det, jada, en møter hindringer, vi har alt møtt hindringer, selv om vi bare har vært sammen 2 år, men vi har da kommer oss gjennom dem og hvorfor skal vi ikke klare det i fremtiden? Hvis begge vil så går det, det tror jeg...

Mellon; Jeg har også tenkt den tanken av og til, den der med "ingen andre noensinne", men det er jo bare tåpelig å vie tid til å tenke slik. Hvorfor skal vi/jeg gå rundt å tro at noen andre er bedre enn den personen jeg alt har? Ja, ok, jeg har aldri vært sammen med noen andre, så jeg kan jo aldri si aldri, men jeg har heller ikke behov for det. Jeg ser at mange som etter type 3-5-7 partnere skulle ønske de ikke hadde hatt dem, når de har funnet den personen som er "the one", så jeg ser heller på det som en positiv ting, at jeg ikke har vært sammen med andre. Både når det gjelder det ene og det andre... Dessuten tenker jeg litt slik at hva hvis jeg hadde gått ut av dette forholdet, møter ei anna ei og så viser det seg at hun jeg var sammen med var den jeg virkelig ville vært sammen med, man kan ikke bare gå tilbake og si at man angrer, det er liksom ikke noe man sette på pause og vende tilbake til etter litt "fritid" ute i verden med andre Fungerer ikke slik som et pc-spill eller playstation.....

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Opheliia, her.

Men jeg skal innrømme at av og til er jeg veldig skeptisk til hva folk rundt meg tenker om meg/om oss

Jeg tenkte egentlig ikke på akkurat den biten med fordommer. Mer at mitt største marereitt er f.eks å jobbe sammen med bare jenter! Mest sånn på det spykiske med andre ord.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk skal henge seg så opp i at noen faller for folk av samme kjønn. Det har da alltid vært sånn! Se på alle de gamle ungkarene som delte hus ute på bygdene "fordi de ikke fant seg kjærring". Ja, liksom, som om de ville ha kjærring...
Og jeg har veldig forståelse for de som sier de faller for personligheten til folk og ikke kjønn (hvis jeg hadde klart å se forbi at jeg ville flydd i trynet på ei jente etter noen timer/dager )
Jeg har kanskje større fordommer mot de som velger å stifte familie med noen fra en helt annen kultur. Mest fordi jeg har sett noen virkelig grelle eksempler på hvor galt det kan gå. Men det er en helt annen diskusjon!

[Zillah]

Opprinnelig lagt inn av Opheliia, her.

Jeg vrir meg av vemmelse når jeg ser for meg ha sex med en fyr - det er bare så uffattelig ekkelt.

Det er det også, så du går overhodet ikkje glipp av noko enda mannfolka sikkert trur det sjølv.

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av Zillah, her.

Det er det også, så du går overhodet ikkje glipp av noko enda mannfolka sikkert trur det sjølv.

Noen liker menn - andre liker damer - sånn er det bare Respekt for andres valg er det viktigste spør du meg

[TrillTrall]

Opprinnelig lagt inn av Zillah, her.

Det er det også, så du går overhodet ikkje glipp av noko enda mannfolka sikkert trur det sjølv.

Selv om noen kvinner sikkert føler det sånn så gjelder nok det langt fra de fleste. De fleste av oss synes det er helt fantastisk - med den rette mannen i alle fall! Min påstår at jeg bruker ham opp!

[Kitt]

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Jeg har sagt det det før; sambo og jeg er sammen om ALT!!! Hvis han skal levere søppel på søppelplassen er jeg med. Hvis jeg skal på Fretex er han med. Vi går på do sammen, hvis den ene sitter på do pusser den andre tenna (mest kveldstid vel og merke....). På kjøkkenet ser han på meg mens jeg lager mat og jeg ser på ham mens han vasker opp....Sambo og jeg lever i en symbiose.... Den ene er IKKE noe uten den andre!

Med unntak av det som foregår på badet, er vi nok der vi også!

Etter 18 år, 15 som gifte, 2 barn, hus, hunder, oppussing(er), dårlig økonomi, sykdom, overvekt, våkenetter og svigerfamilie og ........ er jeg fortsatt like forelsket og sikker på at dette er for livet!



Som nygift snakket jeg med en dame i forsikringsselskapet vårt og en dame i banken pga navnskifte etc. Begge to syns det var rart at jeg hadde tatt hans navn (så umoderne, da!) og begge to snakket om hva som ville skje NÅR jeg ble skilt!!!
Ikke noe vissomattedersomatte, men NÅR!
Ikke særlig oppmuntrende, men jeg er like sikker nå som jeg var da; vi skal ikke inn i den statistikken!!!

[Opheliia]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Jeg tenkte egentlig ikke på akkurat den biten med fordommer. Mer at mitt største marereitt er f.eks å jobbe sammen med bare jenter! Mest sånn på det spykiske med andre ord.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk skal henge seg så opp i at noen faller for folk av samme kjønn. Det har da alltid vært sånn! Se på alle de gamle ungkarene som delte hus ute på bygdene "fordi de ikke fant seg kjærring". Ja, liksom, som om de ville ha kjærring...
Og jeg har veldig forståelse for de som sier de faller for personligheten til folk og ikke kjønn (hvis jeg hadde klart å se forbi at jeg ville flydd i trynet på ei jente etter noen timer/dager )
Jeg har kanskje større fordommer mot de som velger å stifte familie med noen fra en helt annen kultur. Mest fordi jeg har sett noen virkelig grelle eksempler på hvor galt det kan gå. Men det er en helt annen diskusjon!

Ehm, mitt største mareritt er også å jobbe med bare jenter. Det fungerer ikke, de aller fleste baksnakker hverandre så sinnsykt Og så er det den gnålinga da...Men det går ikke ann å sammenligne et parforhold med to jenter og arbeidssted med bare jenter. Iallefall mener ikke jeg det (dah liksom)

[Opheliia]

Opprinnelig lagt inn av Zillah, her.

Det er det også, så du går overhodet ikkje glipp av noko enda mannfolka sikkert trur det sjølv.

Haha!