Intelloreksi

[Photobscura]

Er hyperallergikere intellorektikere også, da? Huh. Jeg vet jo for min del, at om jeg ikke dør av anafylatisk sjokk om jeg spiser den og den matvaren, så vet jeg at det tar livet av meg langsomt. Jeg er veldig nøye på hva jeg spiser, men det går ut fra konsekvensene og ikke et behov for kontroll. Behovet for kontroll kjente jeg på da jeg i årevis sulta meg selv fordi jeg var så redd for å bli tjukkere enn hva jeg var.
Jeg tror KarMa40 er inne på noe. Det er jo mulig å sykeliggjøre absolutt alt! Om man vil få noen til å føle seg dumme, er det jo bare å hinte til en eller annen tvangslidelse, liksom.

[Nemii]

Jeg tror ikke meningen skal være å sykeliggjøre alt, tenker diagnosen vil omfatte dem med et sykelig forhold til sunn mat - det er alltid grader, men for en liten del i den ene enden av skalaen har tanker om mat og sunnhet tatt helt overhånd, livet innretter seg etter maten.
Psykiariske diagnoser vil selvfølgelig alltid være skjønnsmessige, men tror nok at hvorvidt skadelige konsekvenser foreligger er nøkkelen, når man blir syk av å være for sunn er det noe som ikke er bra.

Noen av spørsmålene som foreslås er:
*"Er du mer opptatt av om maten du spiser er riktig, enn gleden ved å spisen den?"
*"Føler du at kostholdet isolerer deg sosialt?"
*"Bruker du mer enn 3 timer av dagen til å tenke på sunn mat?"
*"Har livskvaliteten blitt dårligere ettersom kvaliteten på kostholdet har økt?"

[KarMa40]

Ikke for å være veldig vanskelig, jo forresten det også, men her er det gråsoner der spørreskjemaer ikke er løsningen. Fordi spørsmålene stilles fra en sammenheng der karbohydrater er bra, folkehelseinstituttet har rett, alltid, matvareintoleranse er innbildning og vi som holder på her er farlige fanatikere.

Svarene mine på disse spørsmålene er:

Neppe for egen del, helt klart for samboers del
Ja, ville du like å få besøk av noen som vasker opp tallerkenen før de spiser maten de har laget selv på ditt kjøkken, som de ogå har vasket?
Ja, men jeg har valgt denne mannen så jeg har dermed valgt dette. og forresten, vis meg noen som ikke tenker på mat i tilsammen timesvis på en dag? -særlig hvis du inkluderer alkohol/pottis/sjokolade som tankespinn...
Snarere tvert imot takk, det meste er bedre nå. Det er klart det er surt å se listen med nei-mat øke for hver dag, derfor bruker vi jo tilsvarende lang tid på å tenke på ja-mat i nye varianter....

Vi som henger her er vel alle mer enn gjennomsnittet opptatt av hva som går i grisen, de som virkelig måtte lide av dette vil nok stikke seg ut selv her.
Jeg vil mane til mistenksomhet mot en sekkebetegnelse som tilfeldigvis kommer fra legestanden mot noen som spiser annerledes og tilfeldigvis er rommelig nok til alle oss som ikke spiser 8 skiver brød og fem frukter og superskummet ekstralettmelk der de har måttet putte d-vitaminene tilbake igjen for at det skal være noen vits.
Og ikke minst har så upresise spørsmål at jeg som ikke veier meg selv eller maten min engang havner klart i risikokategorien

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av KarMa40, her.

Det finnes grader av alt, så klart. Men det mest påfallende er vel kontrasten til det store flertall som spiser og drikker helt ukritisk.

Så er du mer opptatt av kosthold enn legen, da kjennes det sikkert godt for legen å ha en merkelapp å sette på deg.... Sånn at du ikke blir for oppesen og tror du kan
noe, tvert imot! Det er noe sykt i dette å være så veldig opptatt av maten!!

Ja jeg kjenner også selv at det nok var litt negativt... Men det kan jo være et snev av sannhet i det.

Lurer på hva det da kalles når man spiser og drikker ukritisk? Burde vært et navn på det også?

[langaard]

Carborexia:d

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av langaard, her.

Carborexia:d

[Kitt]

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

Lurer på hva det da kalles når man spiser og drikker ukritisk? Burde vært et navn på det også?

Det er faktisk ikke noe man skal spøke med det heller. Det er jo faktisk en reell lidelse.

Pasientene kan utvikle det vi kaller hyperoralitet (uhemmet spising og drikking)!

Dekker også røyking, alkoholkonsum etc!

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Kitt, her.

Det er faktisk ikke noe man skal spøke med det heller. Det er jo faktisk en reell lidelse.

Pasientene kan utvikle det vi kaller hyperoralitet (uhemmet spising og drikking)!

Dekker også røyking, alkoholkonsum etc!

Masse inn oralt... hmm. Hva man ikke lærer og hva du ikke kan!

[Kitt]

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Masse inn oralt... hmm. Hva man ikke lærer og hva du ikke kan!

Så det på CSI en gang. En mann som glemte å holde øye med svogeren og han spise seg dermed ihjel! Noe med en forstyrrelse i temporallappen eller noe i den duren!

Eller så kan man snakke om hyperfagi, overspising. Hyperfagi kan forekomme ved skader og påvirkning av sentralnervesystemet, men kan også være ledd i en psykisk lidelse, f.eks. bulimi.

[ftdmia]

Opprinnelig lagt inn av Cassiopeia, her.

Vet du... Jeg skjønte det var en spøk, men tro meg. Du vil faktisk ikke ha en spiesforstyrrelse som tar kontroll over livet ditt, og kanskje setter deg i livsfare. Det kan jeg si uten å vite noen verdens ting om deg.

Hvorfor kan jeg si det? Fordi jeg vet noe du ikke vet. Jeg har vært der. Det er ikke noe hyggelig sted, men det kan du aldri vite før du har opplevd det,

Det eneste jeg vet om deg er det du har vist i to innlegg i denne tråden: At du ikke har erfart hva en spiseforstyrrelse er, og hvor ødeleggende det kan være. Jeg håper det fortsetter slik, men vær forsiktig med hva du ønsker deg.

Lev og spis vel, for du er verdifull.

Ja jeg prøver ikke å si at spiseforstyrrelser ikke er farlig og at det ikke er en ordentlig sykdom, men jeg stiller meg heller skeptisk til å likestille denne diagnosen med anoreksi.

Nerthus for eksempel kommenterer at det er skummel lesning, pga hun(/han) er veldig opptatt/forsiktig med hva hun drikker og spier (lavkarbo øl osv).

"Har maten tatt kontroll over meg?"

men er det ikke like naturlig å konkludere med at "jeg har kontroll over maten, derfor spiser jeg som jeg gjør!"

obsessed is what the lazy call the dedicated

[ada-emilie]

Man kan vel skille mellom sykdom eller friskhet her ved å se på drivkraften bak. Om det er frykt som gjør at man analyserer så meget eller om det er ren interesse/nysgjerrighet eller omsorg for kroppen. Om man har en reell redsel for å få i seg noe man er allergisk mot er det en ting, men om man er overdrevent opptatt av å spise perfekt er det noe annet. Hm, hva er motivet for at disse vil spise perfekt egentlig? Hva er de redd for? Det kan vel ikke kalles en sykdom heller? Kontrollfreak?

[Kitt]

Opprinnelig lagt inn av ada-emilie, her.

men om man er overdrevent opptatt av å spise perfekt er det noe annet. Hm, hva er motivet for at disse vil spise perfekt egentlig? Hva er de redd for? Det kan vel ikke kalles en sykdom heller? Kontrollfreak?

De er redde for å ikke være perfekte! Og som du selv sier i en annen tråd, det er det ingen som er uansett!

Om det går så langt at det blir en tvangslidelse som styrer hverdagen, er det en sykdom, OCD.
Det er lurt å sjekke at man har skrudd av stekeovnen. Det er ikke lurt når man aldri kommer seg på jobb fordi man stadig må snu for å gå tilbake og sjekke og sjekke igjen og igjen og igjen........

[Rin]

Opprinnelig lagt inn av KarMa40, her.

Ikke for å være veldig vanskelig, jo forresten det også, men her er det gråsoner der spørreskjemaer ikke er løsningen.

"Spørreskjema-diagnosering" er lusne greier, nesten uansett hvilken diagnose det gjelder. For ikke så lenge siden hadde nrk puls en sånn spørre-test som skulle fortelle deg om du var for opphengt i og bekymret for egen helse, mao om du var hypokonder. Jeg tok den, og jadda, spørreskjemaet syntes jeg burde oppsøke hjelp for hypokondri. "Problemet" var at skjemaet ikke en eneste gang spurte eller prøvde å få klarhet i hvorvidt jeg faktisk hadde en diagnose til bunn for alle smerter og bekymringer og tidsbruk.... dette visste jo jeg, men jeg gråter litt for alle dem som sitter og faktisk ikke har fått en korrekt diagnose ennå som får enda en stemme som sier at de bare innbiller seg ting.

Det samme gjelder det fantastiske spørreskjemaet jeg har møtt et par ganger hos leger som har hatt lyst til å avfeie meg med depresjon (ganske vanlig før ME-diagnosen ble litt bedre kjent). Er du trøtt, er du slapp og sliten, orker du ikke å være sosial? ...Tenke seg til.

Dermed har jeg også liten tro på et spørreskjema som skal prøve å avgjøre om man har et sunt og bevisst kosthold eller om det er en kontroll-lidelse. Lar jeg matens "riktighet" veie tyngre enn matgleden? Gjør ikke alle det når de gjør som leger og eksperter og ukeblader oppfordrer til, og lar være med å fylle handlekurven med sjokoladeplater, da?

[Nemii]

Altså, det har jo aldri vært snakk om et spørreskjema som brukes for diagnostisering.
Jeg kom med eksempler som kan brukes under konsultasjon for å lettere å kunne fange opp de som muligens har en spiseforstyrrelse. Slike spørsmål kan viktige for legen for å oppdage en psykisk lidelse, men de er ikke diagnostiske på noen måte, de angir en slags risiko, også bruker man sitt skjønn for å sette en evt. diagnose.
Det finnes ingen objektive diagnoser for psykiske lidelser, men slike hjelpemidler er nyttige verktøy for en lege for å fange opp noen tilstander. Skjønner ikke hvorfor dere gidder å kverulere på disse spørsmålene, jeg skrev dem fordi det kunne være interessant å lese noe av det man ser etter ved tilstanden (som altså enda ikke har noen diagnose i verken amerikansk eller europeiske diagnosesystemer enda)

Hva angår depresjon - er det MADRS du tenker på? Ikke et diagnostisk verktøy for depresjon, igjen man bruker klinisk skjønn, MADRS vil gradere en evt. depresjon og er et nyttig verktøy i oppfølging av behandling.

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av KarMa40, her.

Så er du mer opptatt av kosthold enn legen, da kjennes det sikkert godt for legen å ha en merkelapp å sette på deg.... Sånn at du ikke blir for oppesen og tror du kan
noe, tvert imot! Det er noe sykt i dette å være så veldig opptatt av maten!!

Jeg tror det er mer enn et snev av sannhet i det. Mennesker er veldig glad i å kategorisere og systemere ting.

Jeg syns det ligger en viss hersketeknikk bak dette jeg. Å si til noen at du er på grensen av en å ha psykisk lidelse vil jo hindre personen i å ta opp noe relatert til dette senere, da man vet at det i papirene står svart på hvitt at man er på grensen til en diagnose. Man vil jo ikke frivillig snakke seg inn i en psykisk diagnose, i tillegg til at det å stemple dette på en person svekker troverdigheten i alle saker relatert til kosthold.

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

Lurer på hva det da kalles når man spiser og drikker ukritisk? Burde vært et navn på det også?

Latskap!

[Rin]

Opprinnelig lagt inn av Nemii, her.

Hva angår depresjon - er det MADRS du tenker på? Ikke et diagnostisk verktøy for depresjon, igjen man bruker klinisk skjønn, MADRS vil gradere en evt. depresjon og er et nyttig verktøy i oppfølging av behandling.

Jeg skulle ønske jeg alltid møtte leger som var det minste interessert i å vise klinisk skjønn. Det er jo nettopp dette som er det kjipe da - når det først finnes et skjema vil det også finnes et antall leger som ikke gidder å forholde seg noe mer til saken. Dermed synes i alle fall jeg det er risikabelt å innføre noe slikt i utgangspunktet - det er vel nok av oss som har erfart å bli redusert til "det som står på skjermen" i samtale med en lege.

Det var uansett ikke meningen å angripe deg, jeg endte vel med å lufte en del samlet frustrasjon over akkurat denne typen skjema-leger istedet. Beklager!

[ada-emilie]

157 cm skrev: Dermed har jeg også liten tro på et spørreskjema som skal prøve å avgjøre om man har et sunt og bevisst kosthold eller om det er en kontroll-lidelse. Lar jeg matens "riktighet" veie tyngre enn matgleden? Gjør ikke alle det når de gjør som leger og eksperter og ukeblader oppfordrer til, og lar være med å fylle handlekurven med sjokoladeplater, da? [/quote]

He he Men det er nok snakk om gleden over maten idet man spise den. På supersize vs superskinny var det for litt siden om ei dame som ikke følte noe glede over mat og valgte mat utelukkende helsebevisst. Hun var overbevist om at hun ville komme til å leve lenge slik.

[Cherry]

Opprinnelig lagt inn av 157cm, her.

Jeg skulle ønske jeg alltid møtte leger som var det minste interessert i å vise klinisk skjønn. Det er jo nettopp dette som er det kjipe da - når det først finnes et skjema vil det også finnes et antall leger som ikke gidder å forholde seg noe mer til saken. Dermed synes i alle fall jeg det er risikabelt å innføre noe slikt i utgangspunktet - det er vel nok av oss som har erfart å bli redusert til "det som står på skjermen" i samtale med en lege.

Det var uansett ikke meningen å angripe deg, jeg endte vel med å lufte en del samlet frustrasjon over akkurat denne typen skjema-leger istedet. Beklager!

Min gamle fastlege har startet privatklinikk. Jeg var hos han på mandagen fordi jeg er sliten og aldri kommer "ovenpå" uansett hva jeg gjør, og jeg får bare hodepinetabeletter og beskjed om å spise frokost og sove hos min nye fastlege.

Jeg ble faktisk positivt overrasket. For når han var min fastlege så var det mye skjematikk og automatikk, og noe jeg tror er retningslinjer for fastleger. Samt dårlig tid. Nå var han mye villigere til å se meg som PERSON, lytte til meg, og ta seg TID til å undersøke meg på en ordentlig måte. Det var ingen sånn "diagnoseliste" han leste sjekkpunkter av uten å se på meg etc. Totalt verdt 450 kroner, og en ny time i januar pga han ville følge meg opp!

Det får meg til å tro at fastleger har ett "regelverk" for behandling og diagnostisering å forholde seg til! Uten å ta pasienten i betraktning!

I tillegg fikk jeg inntrykk av at han var svært misfornøyd med behandlingen jeg hadde fått hos fastlegen min, en lege han selv har ansatt

[KarMa40]

@Cherry og 157cm

Nemlig!

Jeg blir direkte provosert av at man skal klappe for noen bare på grunn av dr. med. foran navnet og si takk og amen til alt. Jeg kjenner noen leger fra før de begynte på studiet og kan ikke tenke meg å la meg behandle av disse.

Fastlegeordningen er ikke fantastisk, og raske diagnoser (og sure damer på kontoret?) er løsningen på at det går rundt inne rammene.
Som om rammene har noen egenverdi i forhold til en persons helse.

Jeg tror at hovedgrunnen til at det ofte går bra er at menneskekroppen tross alt er robust og kryper seg avgårde, for det er ikke så mange alternativer. Legen oppdager ikke skjulte symptomer og er genier inne på kontorene sine, men folk føler seg dårlig og oppsøker en lege og viser frem det de mener feiler dem. Og så kan legen si hva det heter på latin/gresk/engelsk og skrive resept eller henvise til spesialist.

Så det er forbausende hvor ofte man hører om leger som tydelig ikke hører etter, ikke ser etter og ikke bryr seg. Det skal liksom være det de pugger for i åresvis...

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av KarMa40, her.

Fastlegeordningen er ikke fantastisk, og raske diagnoser (og sure damer på kontoret?) er løsningen på at det går rundt inne rammene.

Før var jeg enig, men nå har jeg funnet ut at det kommer helt an på lagen (og kontoret)!

[moreheavygravy]

Man skal ha en spiseforstyrrelse til alle, skjønner jeg. Dersom man ikke gjør noe farlig (og det gjør man ikke så lenge man lever SUNT, ikke over-underspiser, kaster opp eller likn) eller dersom det går ut over livskvaliteten så skjønner jeg ikke poenget med å kaste en diagnose etter alle som kan krype og gå.

Hva med A4reksi? Ingen tydelig kostholdsfilosofi, men en sykelig fraværenhet av noen sykelige tilbøyeligheter?

[KarMa40]

@moreheavygravy

Nå tror jeg du er inne på noe... De burde tvinges til å gå med et symbol av noe slag! Hva nå det skulle være...

En psykiatersønnkamerat har sagt at du er ikke normal hvis du ikke har en nevrose av noe slag. Så da tar jeg gjerne mat-fokus, når det holder kjæresten min på beina.