Hva er idealvekt?

[Tiril77]

Jeg har ikke satt meg ideal VEKT jeg, men ideal STØRRELSE.. Da jeg begynte med lavkarbo brukte jeg 54 () i klær.. Nå er jeg nede i 48/50.. Mitt hovedmål er å komme ned i strl 42.. Da er målet nådd uansett hva vekta viser

[mofe]

Som meg det.. jeg har et par "skinny-jeans", som jeg mener passet da jeg veide 66 kg. Nå er jeg bare et par kilo unna, men de ser mistenkelig små ut ennå!

[Vibeke-67]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

Hah! 62 kilo sier folkets røst! Det vil si omtrent ti kilo mer enn jeg veier nå. Jeg er 167 cm, btw.
Den medisinske anbefalninga er en smule snillere, fra 53-70 kilo. Mye å gå på, med andre ord. Jeg satser generelt på ca 65 kilo, men vet jo at det er noe kroppen til syvende og sist bestemmer, ikke jeg, folk flest, eller "ekspertene".

Her går det unna i svingene Photo!
For å ligge innenfor den medisinske anbefalingen må du opp et kilo
Jeg skal forøvrig ligge på 67 kg, det er visst min idealvekt. Det veide jeg da jeg var russ husker jeg 19 år og hadde såpass dårlig selvinnsikt at jeg syntes jeg var smellfeit....

jeg er 168 og veide på mitt minste 49-50 kg (spisevegring) og syntes oxo jeg så kraftig ut i ungdommen,man har litt dårlig selvinstinkt ja hehe.
men på den tiden da jeg faktisk var normal (i andres øyne) veide jeg mellom 58-60 kg og det vil jeg åsså veie den dag i dag.
spennende å se om det er oppnåelig

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Vibeke-67, her.

Her går det unna i svingene Photo!
For å ligge innenfor den medisinske anbefalingen må du opp et kilo
Jeg skal forøvrig ligge på 67 kg, det er visst min idealvekt. Det veide jeg da jeg var russ husker jeg 19 år og hadde såpass dårlig selvinnsikt at jeg syntes jeg var smellfeit....

Nei, jeg må nok faktisk ned 2,9 kilo for å ha normal bmi. Jeg ser jo helt normalt slank ut, bruker 38/40 i klær og i det hele tatt, så akkurat dét bryr jeg meg ikke så mye om, da er det i tilfelle fettprosent som blir det eneste riktige målet for meg, ettersom jeg heller ikke akkurat er særlig muskuløs.

[Huldr]

Hehe, jeg tror du må lese det som er uthevet i quoten til Vibeke en gang til, Photo

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Frøy, her.

Hehe, jeg tror du må lese det som er uthevet i quoten til Vibeke en gang til, Photo

Uuuuuuuups! MINDRE mente jeg selvfølelig! Svimehode.com!

[ada-emilie]

Da jeg var 16 var jeg veldig tynn med 60 kg, syntes jeg. Jeg er 171 cm.Og da jeg var 23 skremmende mager med 54, men nå som jeg er 38 veier jeg 50 med BMI på 17, og opplever ikke at jeg er skummelt mager fordet. Idealene blir tynnere og tynnere og mange aksepterer at man er tynnere nå enn før. Det er også en ny trend som sier at man lever lengre om man har et lite kaloriunderskudd bestandig som ikke eksisterte da jeg var 16 og det å ha synlig skjelett var å være for tynn. Idealvekt er hva som er sunt for kroppen, og det kan være på et spenn på et titalls kg eller noe. Men trivselvekt, psykisk sett, er for meg ikke like fleksibel som kroppen.

[Vibeke-67]

Opprinnelig lagt inn av ada-emilie, her.

Da jeg var 16 var jeg veldig tynn med 60 kg, syntes jeg. Jeg er 171 cm.Og da jeg var 23 skremmende mager med 54, men nå som jeg er 38 veier jeg 50 med BMI på 17, og opplever ikke at jeg er skummelt mager fordet. Idealene blir tynnere og tynnere og mange aksepterer at man er tynnere nå enn før. Det er også en ny trend som sier at man lever lengre om man har et lite kaloriunderskudd bestandig som ikke eksisterte da jeg var 16 og det å ha synlig skjelett var å være for tynn. Idealvekt er hva som er sunt for kroppen, og det kan være på et spenn på et titalls kg eller noe. Men trivselvekt, psykisk sett, er for meg ikke like fleksibel som kroppen.

Hva mener du egentlig? Hvilken trend, og mener du denne trenden er positiv eller negativ?
Å veie 50 kg på 171 cm høres sykt lite ut. Samtidig var samboeren min før også veldig tynn med en BMI på 17-18 uten at han gikk noe særlig inn for det. Nå har han lagt på seg 10 kg og har vel en BMI innenfor normalen.
Men jeg klarer ikke helt å følge innlegget ditt. Mener du at psyken din er fornøyd med 50 kg, mens kroppen din ikke er fornøyd?

[kthnk]

Jeg er 167 og har idealvekt på 70 ifølge folket. 53-70 medisinsk.
Målet mitt er under 70 kanskje 65 el rundt der...?
Ikke godt å vite. Leeeenge siden jeg var nær noe ideal...

Idealstørrelse er bedre syns jeg!
Jeg vil bli en 38
Nå er jeg 42 stort sett

[ada-emilie]

Opprinnelig lagt inn av Vibeke-67, her.

Hva mener du egentlig? Hvilken trend, og mener du denne trenden er positiv eller negativ?
Å veie 50 kg på 171 cm høres sykt lite ut. Samtidig var samboeren min før også veldig tynn med en BMI på 17-18 uten at han gikk noe særlig inn for det. Nå har han lagt på seg 10 kg og har vel en BMI innenfor normalen.
Men jeg klarer ikke helt å følge innlegget ditt. Mener du at psyken din er fornøyd med 50 kg, mens kroppen din ikke er fornøyd?

Jeg mener at kroppen min kan godt like å ligge på 50 og 60 kg, mens psyken min ikke er like tolerant Om jeg synes trenden er positiv? Jeg synes det positive heller er det som dukker opp i kjølvannet av ekstremitetene vi har i våre dager når det gjelder over-og undervekt, nemlig en større toleranse for alle type størrelser.

[langaard]

Da jeg var 20, var 45kg min trivselsvekt!(var syk) Er 173 Høy! og var veldig syk og uten krefter! Idag spiser jeg lchf, og veier meg ikke! Men føler meg sterk og normalvektig og frisk! at last

[ada-emilie]

Ja, nettop. Det beste er å la kroppen få det den trenger av hvile, mat og mosjon og ha en passe vekt, men vi alle lever som vi vil selv om alt vi gjør ikke er bra for kroppen. Noen røyker, mosjonerer ikke eller for mye, drikker alkohol, inntar kunstige stoffer, spiser for lite eller for mye, spiser usunt eller ensidig...Vi alle er følelses-styrt i større eller mindre grad og styrt av lyst og ulyst. Den som har overkommet det og klarer å kun se med omsorg til sin kropp har kommet langt i løsrivelsesprosessen. Jeg har vært mest opptatt av å ikke begjære og ikke være grådig. Men om jeg hadde satset på å prøve å kun elske rent kroppen, følelsene, tankene og behovene jeg har ansvar for å ta meg av hadde jeg trolig blitt raskere moden.

[Huldr]

Jeg skjønner heller ikke hva du mener, Ada-Emilie. Når du sier at du var skremmende mager med 54 kg som 23-åring, men i dag som du er 38 og veier mindre er du ikke det fordi idealet er å være tynnere nå enn før? Tenker du at kroppen følger trender og tilpasser seg slik at det som var usunt for 15 år siden er helt greit i dag?

De fleste kropper modnes og forandrer seg for øvrig med årene slik at å veie like lite som 38- som 23-åring er helt urealistisk og usunt (med mindre man var overvektig som 23-åring da selvsagt).

Er det positivt at flere slanker seg selv om de er normalvektige? Det idealet du snakker om handler vel ikke så mye om toleranse for forskjellige kroppsstørrelser akkurat, men et større press på å være tynn?

Å være undervektig slik at normale kroppsfunksjoner forsvinner (slik du har fortalt om), hvordan kan du mene at det er ok og bra for kroppen?

Jeg opplever det du sier som forvirrende, på en side sier du at det er psyken som styrer hva du vil veie, men du er ikke opptatt av å gjøre noe med psyken, men med kroppen for å få den til å passe med psyken når du samtidig sier at kroppen helst vil ha høyere vekt? Det skjønner jeg ikke ... Er det det du prøver å si noe om i det siste innlegget ditt? At du egentlig er klar over at dette er usunn (umoden hvis jeg skal følge dine begreper) tankegang? I så fall, hvorfor fortsetter du med å forherlige det å være tynn?

Og så lurer jeg på hva du mener med løsrivelsesprosess. Løsrivelse fra hva? Fra kroppens begjær?

[Lava]

Etter den utregningen kan jeg være 62 kilo, og det tror jeg er en grei vekt for meg,
gammel som jeg er blitt
Var 54 kg for mange år siden (feilmedisinering, ikke av egen vilje) og da var selve kroppen fin, men manglet bryst, rompe og litt annet.. så dit skal jeg ikke igjen.
Måtte ba brosje på blusen for å vise hva som var fram og bak

[ada-emilie]

Opprinnelig lagt inn av Frøy, her.

Jeg skjønner heller ikke hva du mener, Ada-Emilie. Når du sier at du var skremmende mager med 54 kg som 23-åring, men i dag som du er 38 og veier mindre er du ikke det fordi idealet er å være tynnere nå enn før? Tenker du at kroppen følger trender og tilpasser seg slik at det som var usunt for 15 år siden er helt greit i dag?

De fleste kropper modnes og forandrer seg for øvrig med årene slik at å veie like lite som 38- som 23-åring er helt urealistisk og usunt (med mindre man var overvektig som 23-åring da selvsagt).

Er det positivt at flere slanker seg selv om de er normalvektige? Det idealet du snakker om handler vel ikke så mye om toleranse for forskjellige kroppsstørrelser akkurat, men et større press på å være tynn?

Å være undervektig slik at normale kroppsfunksjoner forsvinner (slik du har fortalt om), hvordan kan du mene at det er ok og bra for kroppen?

Jeg opplever det du sier som forvirrende, på en side sier du at det er psyken som styrer hva du vil veie, men du er ikke opptatt av å gjøre noe med psyken, men med kroppen for å få den til å passe med psyken når du samtidig sier at kroppen helst vil ha høyere vekt? Det skjønner jeg ikke ... Er det det du prøver å si noe om i det siste innlegget ditt? At du egentlig er klar over at dette er usunn (umoden hvis jeg skal følge dine begreper) tankegang? I så fall, hvorfor fortsetter du med å forherlige det å være tynn?

Og så lurer jeg på hva du mener med løsrivelsesprosess. Løsrivelse fra hva? Fra kroppens begjær?

Jeg vet ikke om kroppen vil ha høyere vekt. Løsrivelse fra identifikasjon med kroppen og alt som ikke følger med til den andre siden. Ja, kroppens begjær f.eks. Man må være herre over den. Det er hva jeg mener. En snill herre, fortrinnsvis. Jeg er ikke så snill som jeg burde være, men det er de færreste også, som jeg beskrev.

[Charlott]

Opprinnelig lagt inn av ada-emilie, her.

Jeg vet ikke om kroppen vil ha høyere vekt. Løsrivelse fra identifikasjon med kroppen og alt som ikke følger med til den andre siden. Ja, kroppens begjær f.eks. Man må være herre over den. Det er hva jeg mener. En snill herre, fortrinnsvis. Jeg er ikke så snill som jeg burde være, men det er de færreste også, som jeg beskrev.

For meg tror jeg en "herre over kroppen" tanke og det å bevisst løsrive seg fra kroppen bli en negativ opplevelse. JEG er jo kroppen min, den er er den delen av meg som faktisk får meg til å fungere, i varierende grad dog, hver eneste dag. Har alltid pushet kroppen min mer enn hva den har tålt og resultatet er kroniske smerter, ME og hjemmeværende på 5. året.

Mitt hovedfokus er å spille på lag med HELE meg og godta at siden jeg har drevet rovjakt på kroppen, født 3 barn og altfor lenge har nedprioritert meg selv og egen helse må jeg lære å bli bevisst. Lytte til kroppen og heller tenke gjennom HVORFOR den lyster og ønsker som den gjør.

Kanskje ikke så rart om den tviholder på ekstrakiloene mtp hvordan jeg har overkjørt og ignorert den?
For meg høres det rett og slett litt trist og "hardt" ut å skulle være "herre" over en løsrevet kropp, som en straff av meg selv.

Men det er mulig jeg misforstod deg, ada-emilie? At vi egentlig mener det samme, men ordlegger oss ulikt?

Så, idealvekt for meg nå henger kanskje sammen med trivsel og funksjonalitet? Altså en friskest mulig kropp som fungerer best mulig ut fra mine forutsetninger? Og heller løsrive begrepet "kos" fra "dytte i munnen" og slik gi den ro og omsorg nok til å slippe overvekt

[ada-emilie]

Opprinnelig lagt inn av Charlott, her.

For meg tror jeg en "herre over kroppen" tanke og det å bevisst løsrive seg fra kroppen bli en negativ opplevelse. JEG er jo kroppen min, den er er den delen av meg som faktisk får meg til å fungere, i varierende grad dog, hver eneste dag. Har alltid pushet kroppen min mer enn hva den har tålt og resultatet er kroniske smerter, ME og hjemmeværende på 5. året.

Mitt hovedfokus er å spille på lag med HELE meg og godta at siden jeg har drevet rovjakt på kroppen, født 3 barn og altfor lenge har nedprioritert meg selv og egen helse må jeg lære å bli bevisst. Lytte til kroppen og heller tenke gjennom HVORFOR den lyster og ønsker som den gjør.

Kanskje ikke så rart om den tviholder på ekstrakiloene mtp hvordan jeg har overkjørt og ignorert den?
For meg høres det rett og slett litt trist og "hardt" ut å skulle være "herre" over en løsrevet kropp, som en straff av meg selv.

Men det er mulig jeg misforstod deg, ada-emilie? At vi egentlig mener det samme, men ordlegger oss ulikt?

Så, idealvekt for meg nå henger kanskje sammen med trivsel og funksjonalitet? Altså en friskest mulig kropp som fungerer best mulig ut fra mine forutsetninger? Og heller løsrive begrepet "kos" fra "dytte i munnen" og slik gi den ro og omsorg nok til å slippe overvekt

Vi ordlegger oss bare ulikt,ja. Helt enig i at å lytte til kroppen er viktig om vi skal ta oss best mulig av den. Å være herre over kroppen er å ha overblikk og ikke la lyst styre over fornuft og hjerte. Du har sikkert hørt om at man må være rytter på sin hest og ha tøyler på hesten, styre hesten selv, men ikke piske den for hardt eller be den løpe for mye så den sliter seg ut. Det er hva jeg mener med å være løsrevet og å overkomme det dyriske. Å være løsrevet er ikke å ta avstand til. Heller tvert imot. Om man er løsrevet har man kontakt, man rommer den og kan kjenne til dens behov. Poenget er bare at man ikke er slave av den. Jeg er troende og opplever ikke at jeg er kroppen. Jeg har en kropp, men den går jeg fra når den dør.

Jeg glemte å svare på noe jeg ble spurt om istad.
Jeg tenker at når man ser mange som er syltynne som overlever slik, får man en større toleranse for tynnhet. Man blir ikke redd lenger, som man ville blitt om man aldri så folk leve så tynne.

Jeg er fasinert av Angelina Jolie f.eks som er nede i BMI på 15,4 til tider. At hun klarer å leve slik uten å svime av etc. Å klare noe som egentlig ikke skal være mulig er jo en bragd. Å vandre rundt bare som skjelett, ha ha ha. Jeg beundrer også katolske helgener. Mange av de kvinnelige katolske helgener var anorektikere for å overkomme kroppens behov. Noen levde kun på nattverdsbrød og fastet mesteparten av året. De døde også av dette tullet. Men de visste at de ikke var sin kropp. Jeg tror ikke man er mer religiøs om man ikke bryr seg om kroppen sin, altså. Jeg mener de har feil fokus, akkurat som meg selv. Å ta seg av kroppen med kjærlighet er den riktige holdning. Å sulte den til døde er å løsrive seg fra kroppen bokstavelig talt. Og det er ikke meningen. Det er ikke sann løsrivelse.

[Charlott]

Opprinnelig lagt inn av ada-emilie, her.

Vi ordlegger oss bare ulikt,ja. Helt enig i at å lytte til kroppen er viktig om vi skal ta oss best mulig av den. Å være herre over kroppen er å ha overblikk og ikke la lyst styre over fornuft og hjerte. Du har sikkert hørt om at man må være rytter på sin hest og ha tøyler på hesten, styre hesten selv, men ikke piske den for hardt eller be den løpe for mye så den sliter seg ut. Det er hva jeg mener med å være løsrevet og å overkomme det dyriske. Å være løsrevet er ikke å ta avstand til. Heller tvert imot. Om man er løsrevet har man kontakt, man rommer den og kan kjenne til dens behov. Poenget er bare at man ikke er slave av den. Jeg er troende og opplever ikke at jeg er kroppen. Jeg har en kropp, men den går jeg fra når den dør.

Jeg glemte å svare på noe jeg ble spurt om istad.
Jeg tenker at når man ser mange som er syltynne som overlever slik, får man en større toleranse for tynnhet. Man blir ikke redd lenger, som man ville blitt om man aldri så folk leve så tynne.

Jeg er fasinert av Angelina Jolie f.eks som er nede i BMI på 15,4 til tider. At hun klarer å leve slik uten å svime av etc. Å klare noe som egentlig ikke skal være mulig er jo en bragd. Å vandre rundt bare som skjelett, ha ha ha. Jeg beundrer også katolske helgener. Mange av de kvinnelige katolske helgener var anorektikere for å overkomme kroppens behov. Noen levde kun på nattverdsbrød og fastet mesteparten av året. De døde også av dette tullet. Men de visste at de ikke var sin kropp. Jeg tror ikke man er mer religiøs om man ikke bryr seg om kroppen sin, altså. Jeg mener de har feil fokus, akkurat som meg selv. Å ta seg av kroppen med kjærlighet er den riktige holdning. Å sulte den til døde er å løsrive seg fra kroppen bokstavelig talt. Og det er ikke meningen. Det er ikke sann løsrivelse.

Jeg blir helt ærlig litt skremt jeg, ada-emilie
Å beundre anorektiske kropper blir jo så feil!!
Hva med helse?? Gleden over en frisk og velfungerende kropp??
Hvor blir det av kjærligheten til egen kropp om man skal la den sulte for å etterlve et sykelig ideal??

Nå håper jeg virkelig at jeg har misforstått... ?

[Photobscura]

Jeg for min del er mer fascinert av Angelina Jolie når hun har pupper og rompe. Wawoom!

[Aline]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

Jeg for min del er mer fascinert av Angelina Jolie når hun har pupper og rompe. Wawoom!

Sååå enig

[ada-emilie]

Opprinnelig lagt inn av Charlott, her.

Jeg blir helt ærlig litt skremt jeg, ada-emilie
Å beundre anorektiske kropper blir jo så feil!!
Hva med helse?? Gleden over en frisk og velfungerende kropp??
Hvor blir det av kjærligheten til egen kropp om man skal la den sulte for å etterlve et sykelig ideal??

Nå håper jeg virkelig at jeg har misforstått... ?

Jeg prøver å ta vare på både kroppens behov og egen smak. Det går bra det,altså. Kompromisser litt. Jeg har det jo ikke bra med å sulte og være anorektisk tynn, så jeg holder meg innenfor det kroppen har det ok med. Jeg spiser jo masse. Det er forskjell på en anorektiker på 50 kg som spiser 300 kcal om dagen og meg som spiser 1000 kcal mer. Skjønner?

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

Jeg for min del er mer fascinert av Angelina Jolie når hun har pupper og rompe. Wawoom!

Apropos rompe... Ble litt fasinert av denne rompa jeg... Den kan da umulig være ekte??

[Aline]

Skal aldri si aldri, jeg har sett lignende ratio overkropp/rumpe i rl

[langaard]

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Apropos rompe... Ble litt fasinert av denne rompa jeg... Den kan da umulig være ekte??