Hva er du villig til å ofre?

[BitTorres]

Få påstander har satt seg bedre fast enn Bjørn Dæhlies " Det er forskjell på å ville, og å VIRKELIG VILLE."
For den som VIRKELIG VIL, vet at han også må ofre noe. Bjørn Dæhlie ville bli best på ski, og visste hva han måtte ofre, og han gjorde det, fordi han VIRKELIG ville. De som aldri når HELT opp, ofrer ikke nok, de vil ikke.
Jeg er en av dem som ikke nådde opp, selv om jeg hadde talentet, så hadde jeg ikke evnen til å ofre nok. Bjørn la seg konsekvent hver kveld klokka 10, selv om vennene hans var på fest og morro. Han skulle jo bli best. Hver dag trening, selv om regnet høljet og blæsten sto rett imot. Han skulle jo bli best!

Sånn er det også med slanking. Den som vil ofre noe, scorer best. Det man ikke behøver å ofre på lavkarbo, er god mat, og sultfølelse. Men ellers gjelder det samme her: Du må ofre den maten som ikke gir dine celler optimal yteevne. Brus, godis og hva det måtte være.
Mange sliter med nedgang, men med nøye gjennomgang av kostholdet, finner man ofte ting som ikke er MAT, men tillegg. Dent? Er det galt da? Cola Zero...men det klarer jeg meg ikke uten.
(man gjør det - det kroppen ikke trenger, det klarer man seg uten...eller vil man ikke OFRE?)

Går det dårlig på lavkarbo, ville jeg gått nøye gjennom hva jeg spiste siste uke, sette et kryss på ALT som ikke var ekte mat(kjøtt og grønt f.eks), og all matvare som inneholdt mer enn 5 gram karbo pr 100 gram. Og så spurt meg selv: VIL JEG VIRKELIG?. Eller bare "vil jeg"....?

[Trulte67]

Jeg er helt klart av typen som bare vil, og ikke virkelig vil. Og for meg gjelder det nok det aller meste her i livet. Om noe jeg vil går feil fordi jeg ikke virkelig vil, så finner jeg noe annet jeg vil og så kanskje det går bedre.

[sirimor]

Jeg synes du har mye rett i det, og da snakker jeg kun ut fra mitt eget ståsted.
Da jeg begynte med lavkarbo, var det for å stagge apetitten, gå ned i vekt og på sikt få en friskere livsstil. Det har tatt tid, ofte to skritt fram og ett tilbake, men jeg har lært mye på veien.
Det jeg kan se tilbake på, er at periodene hvor jeg var strikt, konsekvent og litt rigid i forhold til maten, trimmen og ikke minst søvnen, det var da jeg fikk de resultatene jeg ville ha. Så ja, jeg synes du har et meget godt poeng BitTorres.

[Vettel]

Jeg er midt i mellom... Altså i hverdagen VIL JEG VIRKELIG, men når helgen kommer, og "alle" andre koser seg med is i sola, spiser kake på kafè, så går det over til JEG VIL...

Ofre poteter, ris, brød pasta, er helt ok. For det var ikke så godt egentlig, og erstatningene er minst like gode. (grønnsaker, tekaker, osteknekk, etc).
Men en is mens man tusler i byen - vann ER ikke det samme.
Croissant/kake på kafè - bare kaffe er ikke det samme.
Og på restaurant blir jeg også mer fristet til å spise ris, pasta.


Takk for påminnelsen, skal tenke litt på den!

[Gerd]

Jeg føler jeg ikke har ofret noe
Jovisst er det vel ting smaksløkene kunne tenkt seg, men kroppen ikke trenger eller tåler. Men jeg vil ikke kalle det et offer, siden kroppen er blitt friskere uten.
Matmessig så finnes det så masse rein og god mat jeg ikke vil være foruten!

[Gracella]

Veldig bra skrevet, BitTorres.

[Lillemy71]

Det er så sant så sant det du skriver, og jeg har måttet ta noen røsk og ta meg i sammen for å komme på rett spor igjen i kostholdet.

Det er vanskelig for ting tar tid, kroppen har vent seg til lavkarbo, men hodet er ikke helt med alltid. Spesielt nå på sommeren med utepils, grill og is og alle nyter masse godis. Men jeg har vært utrolig flink allikevel - for JEG VIL VIRKELIG.

Hadde GP-fest og da satte jeg frem grønnsaker og dip, bacongull og en skål med potetgull. Jeg rørte ikke potetgullet og spiste kun moderate mengder med bacongull. Holdt meg i skinnet med alkohol også og var veldig stolt av meg selv. Men det er ikke alltid like enkelt og det rykker i fingrene av og til når det settes frem masse godis, men jeg klarer dette. Og siden jeg bare har holdt på siden november satser jeg på at hodet/psyken følger etter snart. Jeg er ihvertfall ikke så fanatisk opptatt av å finne erstatninger lengre

[Photobscura]

Jeg heller nok mer mot Gerd sin uttalelse. Jeg synes det blir veldig feil når man skal tenke på det som et offer. For meg handler det om vilje, vilje til et bedre liv. Om jeg skal sette fokuset på hva jeg må snu ryggen til for å oppnå et bedre liv, så tror jeg ikke jeg kommer noe steds.
Det var noe av det første jeg bestemte meg for da jeg skulle legge om kosten, for jeg gjorde det i første omgang fordi jeg var syk. Jeg bestemte meg for at jeg skulle fokusere på mulighetene, i stedet for begrensningene, men jeg bestemte meg også for at jeg skulle godta begrensningene og tingenes tilstand som de var der og da, sånn at jeg faktisk kunne gjøre meg helt og fullstendig klar for å endres.
Det har aldri vært et offer, ikke i det hele tatt. Vel har tankene streifet over øl og pizza, mammas sjokoladekake, sånne ting den første tiden. Men det har aldri veid mer enn det at jeg har fått lov til å bli friskere og slankere så godt som på egenhånd, bare ved hjelp av å eliminere matvarer som rett og slett gjør meg syk. Om det er et offer, så er det ikke av de store.
For meg er målet det gode liv. Og det gode liv for meg er å føle meg frisk og vel i mitt eget skinn, glede meg over alle små ting i hverdagen og gjøre ting som føles meningsfulle for meg. Ved å legge om kostholdet så er det målet noe jeg kan oppnå hver eneste dag.

Det er mulig det tegner seg litt annerledes for dere som driver med sånn trening og sånn . Hehe.

[Cherry]

Tja...kan det være en sånn midt imellom da...en sånn "JEG VIL KANSKJE VIRKELIG"-opplegg?

Jeg spiser stort sett det jeg skal spise, ingenting tillegg, kun kjøtt, fisk og grønnsaker og ett og annet eple ispedd litt fedonbrød. Jeg går treigt ned i vekt meN masse ned i cm. Jeg kan skeie ut med det jeg vil en lørdag uten at det har noe utslag på vekta. Og jeg gjør det, en og annen lørdag.

Fordi jeg har den innstillinga at mat er bare mat og det spiser man bare for å overleve. Egentlig er jeg ikkeno glad i å spise, vil helst ha det overstått, men av og til vil jeg ha noe JEG VIRKELIG HAR LYST PÅ, så da spiser jeg det.

[Vettel]

Enig med photo, det med å godta begrensningene.

Idag så tenkte jeg på denne tråden i butikken: Skal jeg kjøpe vanlig øl eller light øl? (de har ikke lavkarbo øl her i tyskland).
Så da tenkte jeg: Hva vil jeg mest? ha "ordentlig" øl, eller vil jeg mest gå ned i vekt?

Jeg kjøpte light øl.

Så det spørsmålet skal jeg stille meg her etter: Hva vil jeg mest? *etellerannetkortvarig* eller vil jeg ha en frisk kropp som jeg trives med?

Og selvfølgelig, velger jeg det kortvarige, så skal jeg akseptere det, og fortsette med hodet høyt hevet. Valget er mitt!

[Iset]

Jeg er i utgangspunktet enig, men fikk samtidig litt vibber av "fete har seg selv å takke, vil de virkelig slanke seg, klarer de det". Og det stemmer vel i noen/mange tilfeller, men det er ikke alltid kun vilje det kommer an på heller. Men nå beveger jeg meg litt i grenseland med tanke på spiseforstyrrelser og sånt. Jeg led av overspising før jeg ble vektoperert og ble veldig lei meg av endel uttalelser fra folk som aldri hadde slitt med virkelig overvekt, og de var ofte av typen "vil du det hardt nok så klarer du det". Jeg har aldri villet være overvektig.

[Lillemy71]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg er i utgangspunktet enig, men fikk samtidig litt vibber av "fete har seg selv å takke, vil de virkelig slanke seg, klarer de det". Og det stemmer vel i noen/mange tilfeller, men det er ikke alltid kun vilje det kommer an på heller. Men nå beveger jeg meg litt i grenseland med tanke på spiseforstyrrelser og sånt. Jeg led av overspising før jeg ble vektoperert og ble veldig lei meg av endel uttalelser fra folk som aldri hadde slitt med virkelig overvekt, og de var ofte av typen "vil du det hardt nok så klarer du det". Jeg har aldri villet være overvektig.

Jeg kan signere på den Iset. Jeg har et noe forstyrret forhold til mat og har drevet med overspising i mange år, med det resultat at vekta har rast oppover. Jeg stappa i meg mat til jeg nesten kasta opp for trøst eller for straff gjerne mens tårene rant. Jeg ble aldri tatt på alvor av helsepersonell og fikk også endel kommentarer på at "det bare er å ta seg sammen". Gudene skal vite jeg prøvde, om igjen og om igjen - å ta meg sammen altså.

Jeg havnet tilslutt hos en psykolog som tok meg på alvor og som sa at dersom jeg hadde spist på den måten og kasta opp etterpå ville jeg fått diagnosen bulimi og fått all mulig hjelp. Han sa at det er alt for mye fokus på at det bare finnes et par spiseforstyrrelser, men at de aller fleste som sliter med overvekt har problemer med psyken, dvs har en spiseforstyrrelse men ikke navngitt i litteraturen nødvendigvis, og kan trenge hjelp for å komme på rett spor.

De færreste "velger" vel å være overvektig og selvfølgelig har man seg selv å takke dersom man er overvektig og det er jo bare å spise riktig og trene nok. Det er det enkle svaret og det er det vi må gjøre for å bli normalvektige, men for de aller fleste av oss er det også et problem med psyken (av ulike grunner) og vi trenger hjelp med å få den mentale helsen på plass ellers vil vi havne tilbake i gamle vaner for å trøste eller straffe oss.

Dessverre er det alt for lite fokus på det mentale i forhold til vektproblemer både i norsk helsevesen og ikke minst her inne på forumet. Har du ikke den mentale biten i orden og da tenker jeg ikke bare på motivasjon for å legge om kostholdet, vil det alltid være en kamp. Har man det ikke bra med seg selv vil man få problemer med å lykkes enten det nå gjelder kosthold eller karriere. Da kan man "ville" så mye man bare orker, målet blir vanskelig å nå. OG når man da stadig vekk får kommentarer på at man ikke vil nok eller bare må ta seg sammen så dytter det en bare lengre og lengre fra målet.

[Vettel]

Jeg tenkte ikke slik på det utsagnet. Mer som en veiledning av oss selv, en indre omstrukturering så og si.

Da jeg var større så ØNSKET jeg at jeg hade spiseforstyrrelse, jeg kunne tro det ganske ofte, når jeg satt der og oppdaget jeg hadde spist opp middagen som var beregnet for tre dager, eller spist fem brødskiver til kvelds. For det MÅTTE jo være noe fiel med meg, min manglende kontroll.

Idag ser jeg litt anderledes på det. Jeg vet at det var maten som var feil for min kropp, den trigget sultfølelse, det fantes ingen stopp-knapp. Gjennom lavkarbo har jeg fått den stopp-knappen, jeg spiser sjeldent kvelds, noe som var en vane før. Det tok meg 8 mnd før denne vanen var naturlig. Nå tenker jeg "jøss, er jeg sulten NÅ??" når jeg er sulten på kvelden.

Så det å tenke: "Vil jeg ha dette eller MÅ jeg ha dette?", er en måte å omstrukturere hjernen, gjøre om på gamle vaner. Vaner som sier: èn kake er da ikke så farlig, litt øl gjør ikke noe, pasta bare idag spiller ingen rolle, etc.

For hjernen og magen, altså fysisk (lavkarbo) og psykisk (må jeg ha dette?) kan sammen gjøre at jeg holder meg til lavkarbo, sånn i hverdagen. (uten at jeg dermed påstår at det er så lett som det høres ut som....)

"Mat! Kos, nødvendighet, eller begge deler?":
http://forum.lavkarbo.no/showthread.php?t=13412

[Minni1]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg er i utgangspunktet enig, men fikk samtidig litt vibber av "fete har seg selv å takke, vil de virkelig slanke seg, klarer de det". Og det stemmer vel i noen/mange tilfeller, men det er ikke alltid kun vilje det kommer an på heller. Men nå beveger jeg meg litt i grenseland med tanke på spiseforstyrrelser og sånt. Jeg led av overspising før jeg ble vektoperert og ble veldig lei meg av endel uttalelser fra folk som aldri hadde slitt med virkelig overvekt, og de var ofte av typen "vil du det hardt nok så klarer du det". Jeg har aldri villet være overvektig.

Må bare signere innlegget her.

Jeg føler ikke at jeg ofrer noe, men jeg må legge om ganske mye både i hodet og vaner generelt. Det er nok mye mere bak enn bare viljestyrke.

[Kula]

De som føler at de ikke må ofre noe som helst er heldige!

Jeg syns jeg må ofre en god del, men gevinsten ved dette offeret oppleves som så overveldende at det finnes ikke noe alternativ.


-

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Kula, her.

De som føler at de ikke må ofre noe som helst er heldige!

Jeg syns jeg må ofre en god del, men gevinsten ved dette offeret oppleves som så overveldende at det finnes ikke noe alternativ.


-

Jeg føler vel kanskje meg ganske heldig?! Men som du sier, gevinsten veier opp, og jeg er selv overrasket over hvor lett det gikk. Men det han kanskje noe med at mitt problem var ikke overspising, men å ikke spise i det hele tatt, og lavkarbo har gitt meg en sjanse til å bli mye mer klar over hvordan kroppen fungerer, til å bli kjent med signalene mine, etc.
Men uansett hvor enkelt kostholdsomleggingen min har vært, så har ikke vekttapet stått i forhold til livsstilen, for jeg har måttet kjempe for hvert gram ned. Men på den annen side, så har jeg blitt selverklært ekspert på egen kropp, det er jo faktisk ganske kult.

[Kula]

Du er inne på noe viktig her, kunnskap og bevisstgjøring omkring egen helse er en tilleggsgevinst med dette kostholdet.

...og når vi først er inne på offer/gevinst, kan du lett overføre tankegangen til f.eks røyking. Jeg røkte med begge hendene tidligere, men klarte omsider å slutte for noen år siden. Røykeslutt og kostomlegging har antakelig for meg betydd 30 ekstra leveår. Litt av en gevinst! Mange i min omgangskrets gremmes ved tanken på å måtte slite med meg i alle disse ekstra årene, men som du vet så trives jeg noen ganger med å være irriterende


-

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Kula, her.

Du er inne på noe viktig her, kunnskap og bevisstgjøring omkring egen helse er en tilleggsgevinst med dette kostholdet.

...og når vi først er inne på offer/gevinst, kan du lett overføre tankegangen til f.eks røyking. Jeg røkte med begge hendene tidligere, men klarte omsider å slutte for noen år siden. Røykeslutt og kostomlegging har antakelig for meg betydd 30 ekstra leveår. Litt av en gevinst! Mange i min omgangskrets gremmes ved tanken på å måtte slite med meg i alle disse ekstra årene, men som du vet så trives jeg noen ganger med å være irriterende


-

Haha! Ja, men ikke verre enn at jeg har tålt det så langt i hvert, fall.
Jeg røyker foreløbig, om ikke med begge, så i hvert fall med den ene hånda. Men jeg tror ikke forandring har noen levedyktighet når piggene er ute og lysten og motivasjonen er fullstendig fraværende. Så inntil jeg er klar så røyker jeg og later som om det ikke er det minste usunt.

[BitTorres]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg er i utgangspunktet enig, men fikk samtidig litt vibber av "fete har seg selv å takke, vil de virkelig slanke seg, klarer de det". Og det stemmer vel i noen/mange tilfeller, men det er ikke alltid kun vilje det kommer an på heller. Men nå beveger jeg meg litt i grenseland med tanke på spiseforstyrrelser og sånt. Jeg led av overspising før jeg ble vektoperert og ble veldig lei meg av endel uttalelser fra folk som aldri hadde slitt med virkelig overvekt, og de var ofte av typen "vil du det hardt nok så klarer du det". Jeg har aldri villet være overvektig.

Da er du over på lavkaloridiett-tenking.

Det jeg mente med mitt innlegg, var at det er mange som begynner på lavkarbo, men som ikke får det forventede resultat, fordi de ikke er villig til å ofre nok. Som for eksempel at de synes de fortjener 1 liter med caffe latte om dagen, fordi de har "ofret" potet, ris og pasta og brød. Noen trenger virkelig å gå på så streng diett for å få kroppen inn i forbrenningsfasen. Da tenker jeg på fakirmetoden til skaldemann, for eksempel. Da nytter det ikke å prøve å "belønne" seg med det som gjorde deg syk. Mange klarer ikke å slippe stivelse eller sukkeret ut av livet sitt, og blir dermed skuffet, deprimert, og forsvinner ut av lavkarbo etterhvert.

Min samboer startet opp med Atkins, og jeg laget maten. Jeg hadde lest boka, og forstått èn ting. Protein, og fett, fett, fett. De første ukene rant det formelig fett av maten jeg serverte, det duppet noen enslige kyllingfileter i et HAV av fløtesaus, olje og smør, baconet RANT av smør, pluss mye smør på eggene. Karbohydrat fikk hun ikke. Og vekten RASTE ned.

At man er kraftig overvektig, er ikke selvforskyldt, men selvpåført, og det er ofte på grunn av ernæringsrådet, som bærer et ENORMT ansvar for fedme og sykdom. Rådene de gir er nærmest gift, og de gir dem i all velmenthet, men de er heller ikke glade i å snu om på sine meninger, noe som de aller fleste som starter på lavkarbo må gjøre.
Jeg satt med hjertet i halsen det første halvåret samboeren min gikk på Atkins og ventet på infarktet. Nå vet vi at hun hadde nok fått det, om hun hadde fortsatt å spise magert og karbohydratrikt

[aliasdictus]

Kjempeinteressant tråd, og masse gode innlegg! Takker og bukker! Jeg synes det kan bli destruktivt å snakke om selvforskyldt og selvpåført, for all del er det en nyttig diskusjon, men for min del synes jeg det raskt kan føre til at man har for mye fokus i fortiden. Jeg har kommet til at jeg vil si til meg selv at jeg tar ansvar for alt fra nå, og at alt fra nå er selvpåført. Og så går jeg på en eller annen smell, og forsøker som best mulig å tilgi meg selv og lære, og samtidig erkjenne at dette var selvpåført. Hadde det ikke vært det, så ville det vært vanskelig å ta fatt i det og gjøre en endring. Og hvis jeg vil se på det som ikke selvpåført, kan jeg fort havne i selvmedlidenhet og offertanke-tendenser. Ganske vanlig med subtile offertanker har jeg erfart, de sniker seg inn. Selv om jeg ikke har villet noe, er det nok mest sansynlig at det er jeg som er ansvarlig uansett. Når jeg får dette tankesettet til, så vet jeg mer til neste gang, slik at jeg kan ta ansvar for enda flere aspekter av livet mitt fra nå av.

Dette ble vel svevende og huffy-puffy, men det er iallefall min måte å håndtere disse tingene på for meg selv For min del har det funket. Laveste notering på vekten er 12kg under desembervekten, i utgangspunktet tenkte jeg at 5-6kg ned måtte jeg være fornøyd med Og jeg vil ikke si jeg har ofret noe som helst, jeg prøver å se på det som valg. Skal jeg velge å spise denne isen, er det i tråd med den jeg virkelig ønsker å være? Hvis ja, så spiser jeg den, og hvis nei, så spiser jeg den ikke, skuddsikkert opplegg Det fordrer at jeg har tatt en runde med meg selv ang hvem jeg vil være...

[Photobscura]

Bra innlegg, aliasdictus! Jeg er selv veldig opptatt av det å ikke være et offer for min egen historie/fortid. Det er jo på en måte en ''enkel'' løsning, ved at man legger skylden på en vanskelig bakgrunn, på overvekten man har pådratt seg, etc. For meg har det vært uttert viktig å godta tingenes tilstand, prøve etter beste evne å tilgi meg selv, og eventuelt involverte, og ikke fokusere på skyld. Enten er man skyldig i noe, og så får man bare ta støyten av det, og komme seg videre, eller så får man adressere skylden dit den hører hjemme, i stedet for å gå og bære rundt på ansvar for og skyld over noe andre har påført deg.
Bitterhet spiser virkelig opp sjela, altså. Så jeg synes dette var en viktig vinkling!

[Vettel]

Veldig enig med de to siste "talerne".

Jeg KUNNE sette meg ned og grine over at jeg ikke kjente til lavkarbo for ti år siden, da jeg veide mye mindre enn idag.
Men det nytter ikke. Men jeg kan der imot glede meg over ny kropp idag, og enda mer i fremtiden. At jeg har en frisk kropp, forebygger sykdommer, helseplager.

På samme måte som når man sprekker, spiser noe man ikke burde spise. Gjort er gjort, spist er spist! Det kan man ikke endre på, men jeg kan endre det jeg spiser NÅ. Idag.

[Lillemy71]

Ser at mange sier at de ikke ofrer noe som helst ved å gå på lavkarbo. Jeg ser det sånn at jeg ofrer en del, MEN det er bare så verdt det for vekta går nedover, helsa er bedre og det påvirker psyken i bedre retning også. Har nesten sluta med overspising.

Så mitt syn er at ja man ofrer nok en god del, men det er verdt det med tanke på hva man får igjen - sunt hode og sunn kropp

[Iset]

Opprinnelig lagt inn av BitTorres, her.

Da er du over på lavkaloridiett-tenking.

Det jeg mente med mitt innlegg, var at det er mange som begynner på lavkarbo, men som ikke får det forventede resultat, fordi de ikke er villig til å ofre nok. Som for eksempel at de synes de fortjener 1 liter med caffe latte om dagen, fordi de har "ofret" potet, ris og pasta og brød. Noen trenger virkelig å gå på så streng diett for å få kroppen inn i forbrenningsfasen. Da tenker jeg på fakirmetoden til skaldemann, for eksempel. Da nytter det ikke å prøve å "belønne" seg med det som gjorde deg syk. Mange klarer ikke å slippe stivelse eller sukkeret ut av livet sitt, og blir dermed skuffet, deprimert, og forsvinner ut av lavkarbo etterhvert.

Min samboer startet opp med Atkins, og jeg laget maten. Jeg hadde lest boka, og forstått èn ting. Protein, og fett, fett, fett. De første ukene rant det formelig fett av maten jeg serverte, det duppet noen enslige kyllingfileter i et HAV av fløtesaus, olje og smør, baconet RANT av smør, pluss mye smør på eggene. Karbohydrat fikk hun ikke. Og vekten RASTE ned.

At man er kraftig overvektig, er ikke selvforskyldt, men selvpåført, og det er ofte på grunn av ernæringsrådet, som bærer et ENORMT ansvar for fedme og sykdom. Rådene de gir er nærmest gift, og de gir dem i all velmenthet, men de er heller ikke glade i å snu om på sine meninger, noe som de aller fleste som starter på lavkarbo må gjøre.
Jeg satt med hjertet i halsen det første halvåret samboeren min gikk på Atkins og ventet på infarktet. Nå vet vi at hun hadde nok fått det, om hun hadde fortsatt å spise magert og karbohydratrikt

Jeg er som sagt i utgangspunktet enig. Men jeg har ikke bare prøvd lavkaloridietter, jeg har faktisk vært her inne siden forumet startet i januar 2004, det er altså 6,5 år siden nå. Og jeg begynte med lavkarbo et par år før det igjen, så jeg har holdt på med lavkarbo av og på siden 2002, altså i 8 år. Så jeg får litt noia når folk fremstiller det som om man har prøvd alle slags kurer, men så fort man prøver lavkarbo, ja da blir man slank og lykkelig og alt ordner seg. Det gjør ikke det for alle, nemlig. Noen ganger sitter problemet dypere, og det har lite å gjøre med ofring eller viljestyrke eller annet.
Jeg vet det høres ut som om jeg fremstiller enkelte overvektige (inkludert meg selv) som stakkarslige ofre som lever i fortiden, det er ikke meningen. Poenget mitt er at noen ganger (faktisk veldig mange ganger) er det litt mer tiltak som skal til enn å bare legge om til lavkarbomat og tro at nøkkelen ligger helt og holdent der.

[Lillemy71]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg er som sagt i utgangspunktet enig. Men jeg har ikke bare prøvd lavkaloridietter, jeg har faktisk vært her inne siden forumet startet i januar 2004, det er altså 6,5 år siden nå. Og jeg begynte med lavkarbo et par år før det igjen, så jeg har holdt på med lavkarbo av og på siden 2002, altså i 8 år. Så jeg får litt noia når folk fremstiller det som om man har prøvd alle slags kurer, men så fort man prøver lavkarbo, ja da blir man slank og lykkelig og alt ordner seg. Det gjør ikke det for alle, nemlig. Noen ganger sitter problemet dypere, og det har lite å gjøre med ofring eller viljestyrke eller annet.
Jeg vet det høres ut som om jeg fremstiller enkelte overvektige (inkludert meg selv) som stakkarslige ofre som lever i fortiden, det er ikke meningen. Poenget mitt er at noen ganger (faktisk veldig mange ganger) er det litt mer tiltak som skal til enn å bare legge om til lavkarbomat og tro at nøkkelen ligger helt og holdent der.

Amen to that